Rt-1936-345
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-04-30 |
| Publisert: | Rt-1936-345 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 99/1 s.a. |
| Parter: | Aalesunds Bunkerstasjon A/S (advokat Eilif Holmesland) mot Lovise Stette og hennes umyndige sønn Hans ved moren som verge (advokat Nikolai Helseth). |
| Forfatter: | Evensen, Motzfeldt, Rivertz, Bonnevie, Boye, Paulsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, §25, Lov om ulykkestrygd for sjømenn (1931) §28, Lov om ulykkestrygd for sjømenn (1931), Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §32, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) |
Ekstraordtnær dommer lagmann Hjelm-Hansen: Ålesunds byrett, dommerfullmektigen med domsmenn, avsa den 14 november 1934 dom med saadan domsslutning: «Ålesunds Bunkerstasjon A/S dømmes til at betale til Lovise Stette og sønnen Hans ved henne som verge kr. 10.000 med 4 % aarlig rente derav fra 1 september 1934 til betaling skjer og i saksomkostninger kr. 400.»
Dommen er av Ålesunds Bunkerstasjon A/S paaanket til Høiesterett. I ankeerklæringen er anført at byretten formenes at ha tatt feil «1) Naar den har ansett kullkranen som en farlig bedrift, der betinger erstatningsansvar uten hensyn til skyld. 2) Naar den ikke har godtatt den ankende parts paastand om, at den ankende part maa frifinnes, fordi ulykken skyldtes Jakob Stettes egen uaktsomhet idet han ikke kom sig unda i tide. 3) Naar den har ansett det bevist, at ulykken skjedde under første tømning av grabben. Det var ved den annen tømning det skjedde. 4) Naar den ikke har ansett det bevist, at Jakob Stette hadde faatt varsel om, at bunkringen skulde begynne og at han ikke hadde kjennskap til kranens virkemaate og paastaatte farlighet. 5) Naar den har ansatt erstatningen saa høit som til kr. 10.000. Den ankende part mener at dette beløp maa nedsettes, baade fordi der i hvert fall foreligger uaktsomhet fra Jakob Stettes side, og ogsaa fordi erstatningen uten hensyn til saadan uaktsomhet er for høi. Den ankende part mener ogsaa at byretten har tatt feil, naar den har gaatt ut fra en saa høi gjennemsnittlig aarsinntekt som kr. 2.500 for Jakob Stette.
Selskapet har paastaatt: «1. Ålesunds Bunkerstasjon A/S frifinnes. 2. Fru Lovise Stette og hennes sønn Hans med moren
Side:346
som verge tilpliktes at betale Ålesunds Bunkerstasjon A/S saksomkostninger for byretten og Høiesterett.»
Lovise Stette og hennes umyndige sønn Hans ved moren som verge er bevilget fri sakførsel for Høiesterett.
De ha nedlagt saadan paastand: «1. At byrettens dom stadfestes. 2. At advokat Helseth tilkjennes salær av det offentlige for sakførselen for Høiesterett. 3. At Ålesunds Bunkerstasjon A/S tilpliktes at betale staten den opnevnte advokats salær samt saksomkostninger til motpartene for Hoiesterett.»
Angaaende saksforholdet henviser jeg til byrettens domsgrunner.
For Høiesterett er fremlagt en del nye dokumenter, hvoriblandt to skrivelser fra innehavere av lignende bunkerstasjoner, samt utskrift av bevisoptagelse hvorunder er avhørt i alt 7 vidner.
Jeg er med hensyn til erstatningsplikten kommet til samme resultat som byretten. Efter de oplysninger som foreligger angaaende kranen og den maate hvorpaa den manøvreres, maa jeg anse det bevist at bunkerstasjonens drift medfører saavidt stor risiko for skade for tredjemann at anleggets eier bør ansees erstatningspliktig for saadan skade efter de regler som gjelder for ansvar for skadegjørende bedrift. De ovenfor nevnte uttalelser angaaende lignende anlegg og kranførerens forklaring viser at det maa regnes med at kullstykker tross utvist forsiktighet faller ut av grabben og kan volde ulykke. Krananlegget kan visstnok ikke i sig selv ansees for farlig bedrift, men det ansvarsbetingende forhold ligger deri at driften medfører et faremoment og at eieren er nærmest til at bære ansvaret for den skade driften volder. Jeg er enig med byretten i at den her omhandlede dødsulykke maa ansees som en for driften typisk skadeforvoldelse og som en adekvat følge av den med virksomheten forbundne fare.
Erstatningsplikt er saaledes begrunnet efter straffelovens ikrafttredelseslov §21.
Da de i byrettsdommen berørte spørsmaal angaaende bestemmelsene i lovene om ulykkestrygd for industriarbeidere og sjømenn av 24 juni 1931 §32 og §28 ikke har vært optatt under saksbehandlingen i Høiesterett, finner jeg det unødvendig at kom inn derpaa.
Fra den ankende part er hevdet at avdøde ikke kan ansees som en utenforstaaende tredjemann hvis efterlatte tilkommer erstatning efter objektive erstatningsregler, idet bunkringen hørte til fartøiets drift. Da imidlertid avdøde var forhyret som fisker og sjømann og ikke hørte til bunkerstasjonens folk kan denne innvending ikke godtas.
Med hensyn til spørsmaalet om det er utvist uaktsomt forhold fra avdødes side slutter jeg mig likeledes til byrettens resultat. Stette vilde visstnok ved større aktpaagivenhet med letthet ha kunnet følge grabbens bevegelser og i tide kommet sig undav det omraade som er betegnet som faresonen; og jeg
Side:347
maa anta at han tidligere hadde vært til stede ved fartøiets kullfylling ved samme kran og saaledes kjente til hvorledes denne manøvrertes. Jeg finner det ogsaa godtgjort at det blev gitt et slags varsel før grabben var under utsvingning. Men det er forklarlig at avdøde ikke regnet med en umiddelbar risiko ved at fortsette at legge siste haand paa sitt arbeide, før han sammen med de øvrige fiskere flyttet sig. Og jeg maa paa den annen side anse det som en feil fra kranfolkenes side at begynne utsvingningen av grabben før de hadde forvisset sig om at det var klart paa dekk.
Uten at jeg finner det nødvendig at uttale mig om hvorvidt det i det hele foreligger ansvarsbetingende uaktsomhet fra bunkerstasjonens side er jeg saaledes enig i at det ikke blir anvendelse for fordelings regelen i ikrafttredelseslovens §25,2.
Med hensyn til erstatningens fastsettelse bemerkes, at det er enighet mellem partene om at de ydelser avdødes enke og sønn oppebærer av Rikstrygdeverket, kommer til fradrag ved beregningen av erstatningen. Uaktet jeg ikke anser det bevist at avdøde i de siste aar hadde en saa stor gjennemsnittlig pengeinntekt som av byretten antatt, finner jeg ikke tilstrekkelig grunn til at sette det tap de efterlatte har lidt ved at miste sin forsørger, lavere enn av byretten gjort. Jeg har herunder bl.a. tatt i betraktning at avdøde, som hadde kystskippercertifikat og er betegnet som en dyktig og driftig mann, gjennem en noget lengere periode maa antas at ville hatt utsikter til større fortjeneste enn i de faa aar som under saken er særskilt behandlet.
Hvor stor del av erstatningsbeløpet tilkommer sønnen har ikke vært gjenstand for behandling under saken.
Saksomkostninger maa den ankende part tilsvare for Høiesterett.
Dom:
Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Ålesunds Bunkerstasjon A/S til det offentlige kr. 800 og til fru Lovise Stette og Hans Stette kr. 200. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Nikolai Helseth, fastsettes til kr. 800.
Dommer Evensen: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Motzfeldt og Rivertz: Likesaa.
Dommer Bonnevie: Likesaa. Dog vil jeg bemerke at jeg for mitt vedkommende har vært sterkt inne paa om ikke erstatningen er noget for høit ansatt og om ikke f.eks. 8.000 kroner vilde være riktigere; men jeg har ikke funnet grunn til at opta nogen dissens.
Dommer Boye: Som dommer Bonnevie.
Dommer Paulsen: Likesaa.
Side:348
Av byrettens dom:
- - - Ved 22-tiden den 16 juli 1934 la skibet «Acta» til saksøktes kai og en times tid senere var saksøktes arbeidere parat til at begynne bunkringen. 5 av mannskapet, hvoriblandt avdøde var optatt med et arbeide paa «Acta»s galgedekk i nærheten av det avløpsrør, hvorigjennem kullene skulde slippes fra grabben og ned i skibet. Da den første grabb svingtes utover skibet, kom den for langt ut til siden i forhold til avløpsrøret og svingtes derfor litt tilbake igjen. Ved det rykk som formodentlig derved opstod, slengtes et kullstykke ut av grabben og falt ned over dekket og forvoldte ulykken. Mannskapet hadde da forlatt sitt arbeide paa styrbord side, hvor røret var, og var, for at søke ly for grabben, paa vei over dekket mot babord side, som vendte mot land. - - -
Retten finner det unødvendig at drøfte skyldspørsmaalet, idet man mener at kunne fastslaa at kranen maa ansees som en farlig bedrift, og at derfor objektivt ansvar foreligger. Kranen drives med elektrisk kraft og gjør en ganske sterk fart og har en stor aksjonsradius og lasteevne. Den anvendte grabb tar 2 tonn og er innrettet uten toppstykke. Det er formodentlig dette som medfører at det titt og ofte faller kullstykker ned fra grabben, mens den er i virksomhet. Det er oplyst at dette inntreffer særlig i sterk vinn, men ogsaa i stille vær, hvad det var ved denne anledning. Grunnen er antagelig at kullene vil kunne toppe sig op over grabbens kant og gli løs og falle ned naar grabben er i bevegelse eller kullstykker kan bli liggende paa kanten av grabben og kastes utfor naar der opstaar et trykk. Det er tvilsomt om farligheten reduseres noget nevneverdig om grabben ikke er full, slik som her, da den inneholdt ca. 1,6 tonn. Det er ikke oplyst hvorvidt der finnes en annen mere betryggende konstruksjon av grabber enn den anvendte. Retten deler ikke saksøktes opfatning at anlegget ikke kan ansees som en farlig bedrift med mindre det inngaar under lov av 18 september 1915 om arbeiderbeskyttelse i industrielle virksomheter, saaledes at det offentlige har adgang til at gi paalegg om sikkerhetsforanstaltninger for anlegget. - - - Paa grunnlag av sin besiktigelse av kranen og de foreliggende oplysninger om dens virkemaate og farlighet, anser retten den for en farlig bedrift, idet det herunder legges særlig vekt paa den omstendighet at der ofte faller kullstykker ned fra grabben naar den benyttes. Under hensyn til den hyppighet, hvormed dette inntreffer og at fallhøiden fra grabben er ca. 12 meter, maa videre en dødsulykke ansees som en paaregnelig følge av virksomheten. Ulykken maa ansees som en for bedriften typisk skade eller som en følge av den med virksomheten forbundne fare. - - -
Det kan ikke innsees at saksøkte er fri for dette ansvar efter lov om ulykkestrygd for industriarbeidere av 24 juni 1931 nr. 6 §32, hvor det bestemmes at ulykker som omfattes av denne lov ingen erstatningsplikt medfører for arbeidsgiveren. Ulykken inngaar nemlig ikke under denne lov, men under lov om ulykkestrygd for sjømenn av samme dato nr. 11, i henhold til hvilken avdøde var forsikret i Rikstrygdeverket. Der henvises til høiesterettsdom i Rt-1932-307, som avgjør et lignende spørsmaal paa denne maate.
Det staar da tilbake at avgjøre ansvarets omfang. Det er fremholdt at avdøde har utvist uaktsomhet fordi han ikke kom sig undav grabben i tide og dette vil i tilfelle faa betydning for erstatningens størrelse.
Side:349
Forsaavidt bemerkes at saksøkte har ført 3 vidner paa at mannskapet paa forhaand var varslet om at flytte sig bort fra galgedekket. Paa den annen side har saksøkernes vidner benektet dette. Under disse omstendigheter er ikke varslet bevisliggjort og enn mindre at det er gitt i en slik tydelig og bestemt form at mannskapet maatte forstaa faren ved at opholde sig paa dekket. Et slikt varsel burde efter rettens mening vært gitt. Det er subsidiært anført at grabben varsler sig selv paa grunn av den sterke larm som opstaar naar den settes i bevegelse. Fra denne larm kan der imidlertid ikke uten videre sluttes til anleggets farlighet, der henger sammen med grabbens konstruksjon og skadevirkninger, som en uinnviet vil staa fremmed for. Avdøde hadde vært ansatt en tid paa skibet, men det er ikke oplyst, enn mindre bevist, at han tidligere hadde sett en slik kran i virksomhet og faatt noget kjennskap til dens farlighet. Det er oplyst av Osvold, en av saksøkernes vidner, at det var paa opfordring av en av mannskapet at dette forlot arbeidet og var paa vel til babord side, da grabben kom. Opfordringen bestod kun i en bemerkning om at de skulde gaa over paa den annen side av skibet. Avdøde maa sies at ha efterkommet denne opfordring med tilbørlig hurtighet. Selv om han var den siste som gikk over til babord, saa fulgte han dog de andre hakk i hæl saaledes at han kun var en armlengde fra Røiseth, som gikk foran ham. Der vil derfor ikke kunne bebreides avdøde nogen uforsiktighet i anledning av ulykken. - - -
Avdøde blev 41 aar gammel. Han hadde kystskippercertifikat og var sist ansatt paa fiskefartøiet «Acta», og var ved siden herav partreder i et annet fartøi. Han hadde sin hovedinntekt som fisker, men utførte ogsaa forskjellig leilighetsarbeide paa land. - - - Alle oplyste forhold tatt i betraktning, anser man kr. 2500 for at være den nærmestliggende gjennemsnittsinntekt som avdøde kan antas at ha hatt. Avdødes formue bestod i et hus som han hadde ferdigbygget i 1932 og som staar opført med kr. 6.000 i hans selvangivelse for 1933. Hertil kommer hans andel i fartøiet, som samme aar er opført med kr. 1.000. Avdøde var saksøkernes eneste forsørger Enken er 32 aar. Hun kan kun huslige gjøremaal og til dels gaardsarbeide, og har liten utsikt til lønnet arbeide i nogenlunde nær fremtid. Hennes sønn med avdøde er 9 aar. De oppebærer av Rikstrygde verket henholdsvis kr. 33,33 og kr. 25 pr. md., tilsammen paa det nærmeste. kr. 700 pr. aar. - - - Ut fra en betraktning i sin almindelighet maa man regne med at avdøde brukte 40-50 pet. av sin inntekt selv. Med fratrekk herav blir der igjen høist ca. kr. 1.400 av den antatte inntekt, hvori ytterligere fragaar med et rundt tall kr. 700 i anledning av Rikstrygdeverkets aarlige utbetalinger. Tilbake av inntekten blir saaledes ca. kr. 700 som saksøkerne antas at ha gaatt glipp av aarlig i den tid avdøde anta, at ville ha vært i arbeidsdyktig alder om ulykken ikke var inntruffet. Saavidt vites er saksøktes økonomiske stilling god.
Under hensyn til avdødes økonomiske stilling og de efterlattes kaar, ansees en erstatning av kr. 10.000 for at være passende. - - -
E. Jacobsen, dmf. Ulrikke Krag. Carl J. Haugen.