Rt-1967-735

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-06-08
Publisert:	Rt-1967-735
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 65/1967
Parter:	Trafikkforsikrings-Forbundet (høyesterettsadvokat Jonas Myhre) mot 1. Marion Didriksen, 2. John Kristian Didriksen v/ verge Marion Didriksen (høyesterettsadvokat Henrik Eriksen).
Forfatter:	Gundersen, Endresen, Eckhoff, Helgesen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §25, Folketrygdloven (1966)

Dommer Gundersen: I sak mot Trafikkforsikrings-Forbundet har fru Marion Didriksen på egne og sønnen John Kristians vegne krevd erstatning for tap av forsørger, og ved Moss byretts dom av 23. april 1966 ble erstatningen fastsatt til kr. 95.000. Fru Didriksen hadde imidlertid på forhånd mottatt kr. 15.000, slik at det ble gitt fullbyrdelsesdom for kr. 80.000 med 5 % renter fra domsavsigelsen. Saksomkostninger ble ikke tilkjent noen av partene.

Fru Didriksen og hennes sønn anket over dommen til Eidsivating lagmannsrett og hevdet at erstatningen var satt for lavt. Trafikkforsikrings-Forbundet mente at erstatningen var satt for høyt og motanket. Lagmannsrettens dom ble avsagt 4. november 1966 og har denne domsslutning:

« 1. Trafikkforsikrings-Forbundet dømmes til å betale Marion Didriksen erstatning for hennes og sønnen John Kristians tap av forsørger med 120.000 - ethundreogtjuetusen - kroner med 5 - fem - prosent renter fra 4. november 1966.

2. Trafikkforsikrings-Forbundet dømmes til å betale Marion Didriksen saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med 3.000 - tretusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Før domsavsigelsen i lagmannsretten hadde fru Didriksen fått ytterligere kr. 5.000 i forskudd, i alt kr. 20.000. Den erstatning som hun ble tilkjent av lagmannsretten var altså kr. 140.000.

Trafikkforsikrings-Forbundet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Forbundet hevder at lagmannsretten har satt erstatningen vesentlig for høyt. For det første mener Forbundet at

Side:736

lagmannsretten tar feil når den antar at fru Didriksen vil ha behov for og rett til forsørgererstatning også etter det tidspunkt da hennes sønn vil være ferdig med sin utdannelse og kan greie seg selv. Da vil fru Didriksen kunne ta på seg fullt arbeid og tjene nok til sin egen forsørgelse. For det annet hevdes det at lagmannsretten - selv om den i sin gjennomgåelse av de momenter som har betydning for erstatningsfastsettingen bygger på relevante og riktige forutsetninger - tar feil i de skjønnsmessige vurderinger som den foretar. For sønnens vedkommende må det være berettiget å bygge på at han iallfall ikke skal ha erstatning lenger enn til 20-årsalderen og for morens vedkommende ikke lenger enn til det tidspunkt da hun - uten at dette kommer til skade for forholdene i hjemmet - på ny kan ta seg lønnet arbeid på full tid. Tar man hensyn til den «avløpstid» for erstatningen som disse forutsetninger leder til og den relativt høye rente som et engangsbeløp nå, og sannsynligvis i fremtiden, kan kaste av seg, mener Forbundet at erstatningen neppe bør settes høyere enn til kr. 70.000 for begge under ett.

I lagmannsrettens dom er det nevnt at fru Didriksen får utbetalt kr. 400 i barnetrygd og kr. 1.200 i hjelpestønad (forsørgertrygd), begge beløp pr. år. Nå er disse beløp forhøyet til kr. 450 og kr. 2.160.

I brev av 27. mai i år til høyesterettsadvokat Myhre har Rikstrygdeverket meddelt at det ikke krever noen refusjon for barnetrygden. Derimot krever R.T.V. refusjon når det gjelder forsørgertrygd (barnepensjon etter henholdsvis lov om forsørgertrygd for barn og folketrygdloven). Grunnlaget for dette krav er den ytelse som sønnen John Kristian hadde rett til på skadedagen, kr. 900 pr. år. Dette beløp kapitalisert etter R.T.V.'s kapitaliseringstabell utgjør kr. 11.849. Trafikkforsikrings-Forbundet hevder at beløpet må komme til fradrag i den erstatning som fastsettes. Forbundets påstand er:

« 1. Trafikkforsikrings-Forbundet betaler til fru Marion Didriksen og John Kristian Didriksen v/ verge Marion Didriksen det beløp som fremkommer etter at det ved Høyesteretts skjønn fastsatte erstatningsbeløp for tap av forsørger er fratrukket kr. 11.849 - elvetusenåttehundreførtini kroner.

2. Trafikkforsikrings-Forbundet tilkjennes hos Marion Didriksen og John Kristian Didriksen v/ verge Marion Didriksen saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Fru Didriksen godtar det resultat som lagmannsretten er kommet til og har henholdt seg til sine anførsler for de tidligere retter og til lagmannsrettens domsgrunner. Hun påstår lagmannsrettens dom stadfestet med tilkjenning av saksomkostninger for Høyesterett.

Bortsett fra at R.T.V. nå har anmeldt det refusjonskrav som jeg nettopp har nevnt, foreligger saken for Høyesterett i samme stilling som for de tidligere retter. Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

Side:737

Lagmannsretten er blitt stående ved at erstatningen bør settes til kr. 140.000 samlet for mor og barn. Retten uttaler: «I beløpet er inkludert renter fram til dommen, og ved fastsettelsen er tatt hensyn til fordelen ved å få hele erstatningssummen utbetalt samlet. Hensyn er også tatt til at hustruen får utbetalt barnetrygd kr. 400,- og hjelpestønad kr. 1.200,- pr. år.»

Barnetrygden er som nevnt nå kr. 450 pr. år og «hjelpestønaden» kr. 2.160 pr. år. Jeg kan ikke se at den forhøyelse av trygdeytelsene som har funnet sted etter lagmannsrettens dom bør lede til at Høyesterett setter erstatningsbeløpet lavere. Jeg kan heller ikke finne at det at R.T.V. nå overfor Trafikkforsikrings-Forbundet har anmeldt et krav om delvis refusjon av trygdeytelsene bør føre til en nedsettelse av erstatningen. Lagmannsretten har, som det fremgår av det jeg nettopp har gjengitt fra domsgrunnene, tatt disse trygdeytelser i betraktning under sin vurdering av de etterlattes behov for og rett til erstatning, og jeg er enig i lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering også på dette punkt. Etter dette blir det erstatningsansvar som nå hviler på Forbundet kr. 140.000 minus forskuddet kr. 20.000 pluss R.T.V.'s refusjonskrav, som Forbundet må dekke, kr. 11.849 = kr. 131.849. Jeg har forstått Forbundets prosedyre og påstand slik at det ønsker å få fastslått i dommen både hvor stort dets ansvar nå er og hvor meget det skal betale til fru Didriksen - jfr. domsslutningene i de saker som er nevnt i Rt-1960-841 og 1965 798.

Etter resultatet må den ankende part betale sakens omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

I. Det erstatningsansvar som Trafikkforsikrings-Forbundet nå har overfor Marion Didriksen og sønnen John Kristian Didriksen for tap av forsørger, fastsettes til 131.849 - ett hundre og trettien tusen åtte hundre og førtini - kroner.

II. Trafikkforsikrings-Forbundet dømmes til å betale Marion Didriksen erstatning for hennes og sønnen John Kristians tap av forsørger med 120.000 - ett hundre og tjue tusen - kroner med 5 - fem - prosent renter fra 4. november 1966.

III. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Trafikkforsikrings-Forbundet til Marion Didriksen 3.000 - tre tusen - kroner.

IV. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultat enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Helgesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Hj. Neiden):

Den 30/12-1963 skjedde der en bilulykke på Europaveien ved Mosseporten, idet en nederlandsk boggi Scandia Vabis med kjennetegn

Side:738

VB-11-40 på vei fra Oslo, på glatt føre mistet styringen og kjørte over i venstre kjørebane og kolliderte med motorvogn B-42672 som kom i motsatt retning.

Ved kollisjonen ble føreren av B-42672 - John Didriksen, f 4/9-1934, så sterkt skadet at han avgikk ved døden den 2/1-1964 som følge av de skader han pådro seg.

John Didriksen efterlot seg hustru Marion Didriksen, f 4/9 1938. Hun nedkom den 14/2 1964 med sønnen John Kristian. - - -

Fra Marion Didriksens side er fremholdt:

Hun har folkeskole og framhaldsskole og begynte allerede efter endt skolegang som 15-åring, som nåtlerske på skofabrikk i Fredrikstad. Dette arbeide fortsatte hun med også efterat hun var blitt gift, og har det fremdeles, idet hun bare har hatt det avbrudd som var forårsaket ved hennes nedkomst. Men hun hadde ikke hatt til hensikt å fortsette med sitt fabrikkarbeide efterat sønnen var kommet. Ulykken med mannen har endret hennes planer forsåvidt.

Ekteparet Didriksen hadde boddt i første etasje i et hus tilhørende fru Didriksens mor, og moren hadde bodd i 2. etasje. De hadde dengang ulykken fant sted bare bodd der i en måned, og var ennu ikke ferdige med oppusning av leiligheten. Oppusningen ble avsluttet efter ulykken.

Nu er fru Didriksens mor flyttet sammen med datteren og hennes to år gamle sønn. Moren er ikke sterk, og er 68 år gammel. Hun har hittil klart arbeidet som hushjelp og for en minimal betaling, mens fru Didriksen har arbeidet på fabrikken. Men man må regne med at moren ikke klarer det lenger, og da må fru Didriksen slutte på fabrikken og ofre seg helt for husstellet. - - -

Didriksen hadde tegnet en førerulykkesforsikring som foranlediget utbetaling efter dødsfallet med kr. 40.000,-. Av dette beløp er nu forbrukt kr. 26.000,- til dekning av avsluttende opp-pusningsarbeider i leiligheten, og til innkjøp av en liten personbil. - - -

Retten skal bemerke:

Det er ingen uenighet om at Didriksens bortgang har forårsaket et økonomisk tap som vil ramme både fru Didriksen og sønnen. Uenigheten mellom partene refererer seg kun til tapets størrelse.

Saksøkernes prosessfullmektig har påstått erstatningen satt til et samlet beløp som blir å utbetale fru Didriksen, og da med fradrag for de kr. 15.000,- som hun alt har fått utbetalt. Han finner ingen grunn til å påstå noen fordeling mellom mor og sønn.

Begge foreldre har forsørgerplikt overfor barna. Hvis den gjenlevende mor er istand til - eller settes istand til - å forsørge sønnen like godt som begge foreldre i fellesskap ville ha klart det om faren hadde fått leve, har sønnen intet økonomisk tap lidt ved farens bortgang. Retten finner å burde ta hensyn til fru Didriksens forsørgerbyrde når erstatningen til henne skal fastsettes, og vil ikke foreta noen oppdeling av den samlede erstatning til mor og sønn.

Ved fastsettelsen av erstatningens størrelse må man først fastslå at den endrede situasjon som mannens bortgang har bevirket, selvsagt må medføre at gjenlevende hustru må disponere sin tid og sin arbeidskraft anderledes enn hun hadde måttet gjøre om mannen fortsatt hadde levet. Denne nye situasjon må sammenholdes med den som man må

Side:739

kunne anta ville ha foreligget om mannen fortsatt hadde fått leve, for at man skal få klarlagt om og i hvilken utstrekning mannens bortgang har bevirket en forværrelse av de efterlattes økonomiske stilling.

Retten vil med en gang nevne at man ikke har fått noen mere utførlige opplysninger om ektefellenes økonomi forut for dødsfallet eller fru Didriksens økonomi senere, bortsett fra opplysningen om inntekter. Man må anta at det her dreier seg om en familie med forholdsvis beskjedne formuesforhold. Man vil ikke anta at forsikringsbeløpet på kr. 40.000,- kan komme inn som noen erstatningsreduserende faktor. Dette er såvidt skjønnes i overensstemmelse med hva der er be stemt i forsikringsavtalelovens §25 annet ledd.

Ved erstatningens fastsettelse har man en rekke tildels temmelig usikre faktorer å ta i betraktning.

Didriksen hadde en transportforretning i fremgang. Han tjente i en alder av 29 år ca. kr. 25.300,- i 1963. Man må anta at han idag ville ha tjent noe mere, og man kan kanskje regne med at hans inntekter ville ha vært ytterligere i noen grad stigende.

Fru Didriksen hadde sålenge ekteskapet var barnløst, kunnet ti ene ca. kr. 11.000,- pr. år som nåtlerske. Dette arbeide hadde hun angivelig tenkt å opphøre med såsnart barnet var kommet. Isåfall ville nok familiens økonomi ikke ha fremstillet seg som bedre enn høyst ordinært. Og man må anta at skulle familien ha levet på mannens inntekter alene, ville man stundom nok ha funnet disse noe knappe, iethvertfall sammenlignet med hva inntektene hadde vært sålenge hustruen også hadde selvstendige inntekter.

Nu er altså situasjonen endret fra at mann, hustru og ett barn, muligens vel også efter naturens orden et par barn til, skulle ha levet av mannens inntekter alene, til at gjenlevende hustru og ett barn skal leve av hustruens inntekter alene, dvs. da med tillegg av barnetrygd kr. 400,- og hjelpestønad kr. 1.200,- pr. år.

Videre er situasjonen den at hustruen - om hun kunne ha vært i absolutt fullt arbeide - vel kunne ha tjent 13-14.000 kroner pr. år. Men en slik inntekt vil hun kanskje aldri komme opp i, om den enn med tiden ikke bør formodes å ville ligge så langt under. Hun skal jo stelle hus og ha omsorg for barnet ved siden av sitt fabrikkarbeide. Og i barnets første leveår, inntil skolegangen begynner, vil den tid hun kan tilbringe på arbeidet utenfor hjemmet, sikkert bli temmelig beskjeden. Dog må man anta at efterhvert som barnet blir større, vil anbringelse i barnehave eller på daghjem kunne komme på tale.

Når man må anta at fru Didriksen vil måtte renonsere på hushjelp til å ta seg av barnet - utgiftene hermed ville kunne andra til omtrent det samme som fru Didriksen kunne ha tjent som nåtlerske - vil hun i barnets første leveår trenge et vesentlig bidrag for å bevare sin levestandard, selv om utgiftene til barnet så lenge det er meget lite, neppe blir betydelige. Senere vil barnets behov bli stadig kostbarere å tilfredsstille. Men samtidig vil fru Didriksen nok kunne få stadig bedre tid til arbeide utenfor hjemmet - kanskje hun vil kunne arbeide i henimot full arbeidsdag.

Retten vil anta at fru Didriksens erstatningsbehov vil kunne variere mellem kr. 10.000,- pr. år, kanskje tilogmed mere, og kr. 5.000,-

Side:740

pr. år, muligens mindre, og at det iethvertfall når barnet er vokset til, kanskje vil ligge på et nivå hvor kr. 5.000,- vil være det absolutte maksimum inntil gutten er 18-20 år gammel. Deretter må det antas å falle bort.

Under disse omstendigheter antar retten å burde fastsette den samlede erstatning til mor og barn til kr. 95.000,-. Herfra skal da trekkes det oppebårne forskudd kr. 15.000,-. Man har ved erstatningsbeløpets fastsettelse tatt hensyn til at barnetrygden og hjelpestønaden fortsatt vil bli utbetalt. Man har videre gått ut fra at den til enhver tid ikke medgåtte kapital anbringes slik at den iethvertfall gir 5 % årlig rente. Dette kan oppnåes bl.a. såfremt kapitalen anbringes i sikre obligasjoner. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne K. Strømsted og Erling Haugen og byrettsdommer Eivind Hanssen):

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Ved fastsettelsen av erstatningens størrelse er lagmannsretten henvist til å bygge på en rekke usikre faktorer både når det gjelder spørsmålet om hvorledes forholdene ville ha utviklet seg dersom mannen hadde levd, og når det gjelder spørsmålet om hvorledes de etterlatte kan og bør innrette seg for fremtiden.

Didriksen drev en nystartet transportforretning og kjørte fast for veivesenet. Lagmannsretten går ut fra at dette ville ha skaffet ham en jevn og sikker inntekt. Med sin inntekt på kr. 25.300,- i 1963 mot hustruens ca. kr. 11.200,- bidro mannen med langt den største del til familiens underhold, og lagmannsretten regner med at det ville ha vært tilfelle også i fremtiden hvis mannen hadde levd, og hustruen hadde fortsatt i sitt arbeid utenfor hjemmet.

Lagmannsretten går imidlertid ut fra at det er riktig som forklart av hustruen at hun ville ha sluttet i sitt fabrikkarbeid når barnet ble født, og familien ville da ha vært henvist til å leve av mannens inntekt. Når barnet (eventuelt barna) vokste til, ville det ha vært naturlig om hustruen igjen hadde en del lønnet arbeid utenfor hjemmet.

Ved ulykken mistet familien sin hovedforsørger. Samtidig falt han også bort som forbruker, og med én mindre å stelle for får hustruen bedre tid til arbeid utenfor hjemmet. Lagmannsretten peker dog på at de faste utgifter til husleie, brensel, lys osv. er omtrent de samme som før, og så lenge barnet er lite, vil det være vanskelig for henne å utnytte den tid som blir til overs når arbeidet i huset er utført.

Hittil har fru Didriksen fortsatt som nåtlerske i deltidsarbeid idet hun går hjemmefra kl. 6.30 og kommer hjem kl. 13.15, men dette har bare kunnet foregå fordi hennes mor for en minimal betaling har passet barnet, og Trafikkforsikrings-Forbundet synes å ha erkjent at det ikke kan høste fordeler av en slik medvirkning fra morens side, jfr. det som er gjengitt av forbundets anførsler i byrettens dom. På grunn av morens alder, 69 år, er det også uvisst hvor lenge ordningen kan fortsette.

Det er uvist om det vil svare seg økonomisk å holde husholderske for å ta seg av gutten, og lagmannsretten legger derfor til grunn at

Side:741

erstatningen bør være så stor at fru Didriksen kan være hjemme og ta seg av ham så lenge han er liten. Når han kommer opp i skolepliktig alder, er det rimelig at hustruen skaffer seg noen arbeidsinntekt. Hennes muligheter til å ta arbeid utenfor hjemmet vil så stige etterhvert som gutten blir eldre, men helt fram til han er 18-20 år vil det være behov for forholdsvis betydelig erstatning fordi hovedforsørgeren er falt fra.

Når gutten ikke lenger antas å trenge forsørgelse, vil erstatningsbehovet avta, men skal hustruen komme i samme økonomiske stilling som hun ville ha hatt om mannen hadde levd, vil hun etter lagmannsrettens mening trenge erstatning også etterat hun er kommet i fullt arbeid og bare har seg selv å ta hensyn til.

Etter rettspraksis, jfr. dommene i Rt-1950-573 og 1956/605 antas det å være fastslått at det ved fastsettelse av erstatning etter billighet for tap av forsørger kan tas hensyn til at ulykken har utløst en utbetaling av kr. 40.000 i ulykkesforsikring, og ved utmålingen av erstatningen legger lagmannsretten en viss vekt på dette forhold.

Etter en samlet vurdering fastsetter lagmannsretten på rent skjønnsmessig grunnlag en samlet erstatning for tap av forsørger til kr. 140.000. Da fru Didriksen nå har fått utbetalt kr. 20.000 å konto av forsikringsselskapet vil det bli gitt dom for kr. 120.000. Hertil kommer 5 % renter fra domsavsigelsen.

I beløpet er inkludert renter fram til dommen, og ved fastsettelsen er tatt hensyn til fordelen ved å få hele erstatningssummen utbetalt samlet. Hensyn er også tatt til at hustruen får utbetalt barnetrygd kr. 400,- og hjelpestønad kr. 1.200,- pr. år. - - -