Rt-1950-573

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-06-10
Publisert:	Rt-1950-573
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 117/1950
Parter:	Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll (høyesterettsadvokat Trygve Norman) mot fru Dorothea Torbjørnsen (høyesterettsadvokat Finn Arnesen).
Forfatter:	Wold, Stenersen, Fougner, Mindretall: Berger, Gaarder
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Forsikringsavtaleloven (1930) §25, §19, §20, Motorvognloven (1926) §11, §30, Motorvognloven (1926), §21, Forsikringsavtaleloven (1930)

Dommer Wold: Oslo byrett avsa den 11. desember 1948 dom med denne domsslutning:

«Forsikringsselskapet Eidsvoll dømmes til å betale til fru Dorothea Torbjørnsen 50 000 kroner med 4 prosent årlig rente fra 31. oktober 1946 til betaling skjer og i saksomkostninger 750 kroner.

Side:574

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Ved ankeerklæring av 9. februar 1949 har Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll påanket byrettsdommen til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet. Den ankende part mener at byretten har tatt feil, når den antar at ikrafttredelseslovens §21 ikke åpner adgang til å redusere erstatningen for det økonomiske tap, hvis dette finnes billig etter den erstatningsberettigedes økonomiske forhold eller andre omstendigheter. Videre gjør den ankende part gjeldende at det er feil når det anføres i byrettens dom at det økonomiske tap fru Torbjørnsen og barna har lidt ved forsørgerens død er minst kr. 50 000,-, Av de opplysninger som er fremkommet under byrettssaken om ankemotpartens inntekts- og formuesforhold fremgår det at hennes formue og inntekter er rikelige til underhold av henne og hennes barn.

Ved beslutning av 23. april 1949 har Høyesteretts Kjæremålsutvalg samtykket i anke direkte til Høyesterett.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll frifinnes mot å betale begravelsesutglfter.

2. Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»

Motparten fru Dorothea Torbjørnsen har møtt for Høyesterett og nedlagt slik påstand:

«At byrettens dom stadfestes og at den ankende part tilpliktes å betale sakens omkostninger for Høyesterett.»

Angående sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henviser jeg til byrettens dom.

For Høyesterett er fremlagt en del opplysninger angående ankemotpartens selvangivelser for 1948 og 1949, og om ligningskursene på hennes aksjer i Norsk A/S Gasaccumulator og A/S Unitor.

- Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Det er på det rene i saken at da ankemotpartens mann, direktør Einar Torbjørnsen, som følge av den i saken omhandlede bilulykke døde i 1946, var han i sin beste alder, 42 år gammel, økonomisk velstillet og innehadde en stilling som ga ham en etter norske forhold meget stor årlig inntekt. For året 1946-47 var han lignet etter en formue på kr. 1 006 000,- og en inntekt på kr. 65 000,-. Av inntekten var ca. kr. 53 000,- lønnsinntekt, mens resten var formuesavkastning. Jeg er enig med byretten i at direktør Torbjørnsen etter alt å dømme i årene fremover ville ha beholdt sine store lønnsinntekter og også hadde muligheter for å øke dem. Hans død hadde derfor stor økonomisk betydning både for hans hustru og hans barn. Dette er imidlertid ikke uten videre avgjørende for det krav på erstatning for tap av forsørger som ankemotparten fru Torbjørnsen gjør gjeldende. Dette krav beror på om hun som forsørget kan antas å lide noe tap som følge av mannen død. Spørsmålet herom og hvor stort tapet i tilfelle er, må avgjøres på grunnlag av hennes økonomiske stilling etter forsørgerens død sammenholdt med den forsørgelse hun hadde krav på at mannen ytet henne og barna da han levet.

Side:575

Direktør Torbjørnsen var livsforsikret for kr. 150 000,-. Dette beløp er utbetalt fru Torbjørnsen, Hun sitter i uskiftet bo og har overtatt mannens økonomiske interesser i hans to selskaper Norsk A/S Gasaccumulator og A/S Unitor. Hun eier 412 aksjer i Norsk A/S Gasaccumulator og 1 150 aksjer i A/S Unitor. Etter ligningskursen er disse aksjers verdi pr. 1. januar 1949 kr. 815 400,-. Norsk A/S Gasaccumulator og A/S Unitor er forretningsaksjeselskaper som driver en etter norske forhold betydelig virksomhet.

Etter ligningsansettelsene var fru Torbjørnsens formue pr. 1. januar 1947 kr. 1 104 000,-, altså omtrent som direktør Torbjørnsens formuesansettelse i 1946 da han døde. Pr. 1. januar 1949 er fru Torbjørnsens formue ansatt til ca, kr. 761 000,-. Det er opplyst at nedgangen i formuesansettelsen skyldes en utlignet engangsskatt for A/S Unitor på kr. 206 000,- og at Norsk A/S Gasaccumulator også vil få en meget betydelig engangsskatt, hvilket vil medføre en nedgang i ligningskursen også for dette selskaps aksjer. Imidlertid er det på det rene at begge selskaper er økonomisk sunde bedrifter. Fru Torbjørnsens aksjer i selskapene representerer en betydelig formue, som etter en rimelig beregning skulle gi en sikker og god årlig inntekt. Det ligger også nær å anta at denne inntekt vil stige etter hvert som selskapenes virksomhet fortsetter.

Fru Torbjørnsens inntekt var etter ligningsansettelsene for inntektsåret 1947 kr. 36 100,- og for inntektsårene 1948 og 1949 ca. kr. 31 000,-. Denne inntekt skyldes dels formuesavkastning, dels en mindre kontant lønn på kr. 2 000,- pr. år og dels de pensjoner mannens forannevnte selskaper betaler henne. Disse pensjoner utgjør tilsammen kr. 15 800,- pr. år. Herav betales kr, 5 800,- i henhold til pensjonsforsikring tegnet av Norsk A/S Gasaccumulator før direktør Torbjørnsens død, mens kr. 10 000,- er bevilget fru Torbjørnsen som pensjon etter at mannen døde, - kr. 4 000,- av Norsk A/S Gasaccumulator og kr. 6 000,- av A/S Unitor. Disse pensjoner er bevilget av selskapene som frivillige pensjoner uten at noen rettslig plikt hertil forelå.

Det er av ankemotparten gjort gjeldende at det ved vurderingen av om fru Torbjørnsen har krav på erstatning som følge av mannens død ikke skal tas hensyn til livsforsikringssummen på kr. 150 000,- hun har fått utbetalt, og heller ikke til de frivillige pensjoner på tilsammen kr. 10 000,- pr. år som hun oppebærer. Heri er jeg ikke enig. Påstanden om at livsforsikringssummen ikke skal tas i betraktning er bygget på forsikringsavtalelovens §25, 2. ledd siste punktum som lyder: «Hvis selskapet ikke inntrer i retten mot tredjemann, tas ikke det beløp selskapet betaler den sikrede, i betraktning ved fastsettelsen av den erstatning tredjemann skal betale til ham.» Denne bestemmelse kan imidlertid ikke forståes slik at det ikke er adgang til når det gjelder den skjønnsmessige vurdering av om en forsørger i henhold til ikrafttredelseslovens §21 har krav på erstatning, å ta hensyn til livsforsikringsbeløp som er tilfalt og utbetalt den forsørgede. Forsikringsavtaleloven slår fast at den livsforsikringssum som utbetales ikke skal trekkes fra i erstatningskravet. Lenger går den nevnte bestemmelse i

Side:576

forsikringsavtaleloven ikke. Det stemmer for så vidt med den oppfatning som allerede måtte antas å være alminnelig godtatt hos oss allerede før lovens ikrafttreden. Det sier seg selv at det vil kunne lede til urimelige og endog likefrem støtende resultater om det ikke skulle kunne tas hensyn til en utbetalt forsikringssum som har vesentlig betydning for den forsørgedes økonomiske stilling. Det kan endog hende at den forsørgedes økonomiske stilling på grunn av livsforsikringssummen er blitt vesentlig bedre enn den var før forsørgerens død. Jeg henviser angående dette spørsmål til høyesterettsdommer i Rt-1932-1116 og Rt-1933-471, som riktignok gjaldt erstatningskrav fra før forsikringsavtalelovens ikrafttreden, men allikevel ikke er uten interesse i denne forbindelse.

Jeg finner heller ikke at en ved bedømmelsen av ankemotpartens økonomiske stilling kan se bort fra de frivillige pensjoner hun oppebærer. Det gjelder her pensjoner som har sammenheng med den stilling direktør Torbjørnsen hadde i de to selskaper, og selv om det ikke besto noen juridisk plikt til å bevilge pensjonene, må det allikevel etter hele forholdet ha vært ansett riktig og forsvarlig for selskapene å bevilge dem. Jeg nevner at begge selskaper er arbeidet frem av direktør Torbjørnsens far og av direktør Torbjørnsen selv. Selskapene har hele tiden faktisk vært knyttet til familien Torbjørnsen, og det er opplyst at fru Torbjørnsen har benyttet 100 000 kroner av livsforsikringssummen til nytegning av aksjer i det ene selskap A/S Unitor for å sikre sin stilling og sin sønns fremtidige stilling i selskapene. Faktisk har fru Torbjørnsen fra mannens død fått disse pensjoner og jeg finner at det på samme måte som når det gjelder den formue hun har overtatt etter mannen, må ta hensyn til pensjonene ved avgjørelsen av hennes krav på forsørgererstatning.

Jeg finner således å måtte legge til grunn at retten ved sin bedømmelse i henhold til ikrafttredelseslovens §21 står helt fritt. Dette følger av lovbestemmelsens egen tekst som ikke synes lett forenelig med den av ankemotparten hevdede oppfatning. Fru Torbjørnsens hele formues- og inntektsstilling etter mannens død må således tas i betraktning. Forholdet er da det at hun sitter med en betydelig formue, godt anbrakt i mannens tidligere bedrifter, hvor hun i den ene har aksjemajoriteten og i den annen mer enn 4/9 av aksjene; hun har én årlig inntekt på ca. 30 000 kroner, som hun etter rimelig beregning er sikret i årene fremover. Dette er etter norske forhold en meget høy inntekt, og det må sies at hun og hennes barn i det hele er økonomisk meget godt forsørget, så godt som bare et lite fåtall her i landet er det. Jeg antar at hennes og barnas stilling som forsørgede ikke vesentlig er forrykket som følge av direktør Torbjørnsens død. Hun og hennes barn må antas å kunne opprettholde en levestandard som ikke står i misforhold til levestandarden til en familie i noenlunde samme stilling som direktør Torbjørnsens familie da denne døde. Barnas oppdragelse og utdannelse er også økonomisk sikret. Jeg finner da under henvisning hertil og til det som er anført foran angående fru Torbjørnsens økonomiske stilling at hun ikke kan antas å lide noe tap som hun kan kreve erstatning for i henhold til ikrafttredelseslovens §21. Jeg

Side:577

finner at en samlet vurdering av alle de i saken foreliggende omstendigheter må føre til at det i dette tilfelle ikke vil være billig å tilkjenne forsørgererstatning.

Etter det anførte må Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll bli å frifinne.

I anledning av den ankende parts påstand for Høyesterett gjør jeg oppmerksom på at der fra ankemotpartens side overhodet ikke er nedlagt påstand om tilkjennelse av begravelsesomkostninger.

Jeg finner at saksomkostningene bør oppheves både for byretten og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Berger: Jeg er kommet til samme resultat som byretten, om enn delvis med en annen begrunnelse.

Jeg mener som byretten - for så vidt henviser jeg til hva den har anført - at man i denne sak etter en vanlig gjennomsnittsberegning må legge til grunn at direktør Torbjørnsens hustru og barn ved hans død har lidt økonomisk tap i sin stilling som forsørgede, og at dette tap overstiger påstandsbeløpet kr. 50 000,-. Men jeg tar overfor byrettens bemerkninger på dette punkt det forbehold at en sådan beregning nødvendigvis må bygge på så mange ukjente faktorer at det må bli helt usikkert om den vil dekke det konkrete tap som måtte oppstå som følge av Torbjørnsens død. Man vet jo ikke hvordan det ville gått Torbjørnsen om han hadde levet, og man vet ikke hvordan det vil gå hans hustru og barn, og det er derfor utelukket at der kan, bli noen eksakt riktig beregning. Under disse forhold er det, mener jeg, at ikrafttredelseslovens §21 kommer til anvendelse, og jeg er enig i at den stiller retten meget fritt med hensyn til de omstendigheter som skal tas i betraktning ved den rent skjønnsmessige avgjørelse av om og hvor langt det er billig å yte erstatning.

I denne sak kommer ved skjønnet i forgrunnen de rommelige økonomiske kår som motparten sitter i, derunder særlig spørsmålet om man skal ta i betraktning direktør Torbjørnsens livsforsikring og til de frivillige tilleggspensjoner som fru Torbjørnsen og barna får.

Jeg mener at det i denne sak ikke bør tas hensyn til livsforsikringen og tilleggspensjonene. Hva livsforsikringen angår mener jeg at forsikringsavtalelovens §25 annet ledd, 3. punktum meget sterkt taler imot at dette forhold her skal bringes inn. Jeg legger dog ikke særlig stor vekt på om man regner med denne post; den er iallfall bare en enkelt post ved beregningen av hustruens og barnas økonomiske stilling, og andre poster spiller større, rolle, spesielt mener jeg at man ved verdsettelsen av aksjene må gå til en reduksjon i forhold til ligningskursen for aksjene i Norsk A/S Gasaccumulator på et langt større beløp, et tall som kr. 400 000 har vært nevnt. Hva angår tilleggspensjonene kan man her med sikkerhet gå ut fra at de

Side:578

er ytet under den bestemte forutsetning at de ikke skal få noen virkning for ankemotpartens erstatningskrav. For øvrig vil jeg tilføye at jeg er enig med byretten i at selv om man ville ta hensyn til disse poster, er det tap ankemotparten har lidt større enn de 50 000 kroner denne sak gjelder.

Det som da blir avgjørende for meg ved billighetsskjønnet etter ikrafttredelseslovens §21 er at man på skadelidtes side har personer som visstnok fortsatt sitter i meget gode økonomiske kår, men som har lidt en uventet og for dem helt tilfeldig skade av betydelig omfang. På den annen side er skaden her oppstått under vanlig rutebilkjøring, altså i en virksomhet hvor skade av denne art er noe man må regne med, og kravet ligger innenfor den forsikring som er påbudt nettopp for å dekke den slags skade. For meg er det avgjørende at skaden fra skadevolderens side er beregnelig, mens den har rammet den annen part tilfeldig, og jeg mener da at det er riktig å fastsette ansvaret etter en vanlig gjennomsnittsberegning således som byretten har gjort. Jeg er som tidligere nevnt enig med byretten i at det tap ankemotparten og hennes barn har lidt som forsørgede overstiger påstandsbeløpet.

Jeg stemmer derfor for at ankemotpartens påstand tas til følge.

Dommer Gaarder: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og annenvoterende dommer Berger, men jeg mener at det er av vesentlig betydning om det er anledning til å ta hensyn til den livsforsikringssum på 150 000 kroner som er utbetalt fru Torbjørnsen, og videre til de frivillige pensjoner som er bevilget. Jeg er enig i at ikrafttredelseslovens §21 gir adgang til et temmelig fritt skjønn, men jeg er allikevel tilbøyelig til å anta at domstolene ved utøvelsen av dette skjønn må se bort fra livsforsikringssummen. Jeg bygger da på forsikringsavtalelovens §25 annet ledds siste punktum, som etter min forståelse har modifisert ikrafttredelseslovens §21 på dette punkt. Bestemmelsen i forsikringsavtalelovens §25 sier med rene ord at en livsforsikringssum ikke «tas i betraktning» ved fastsettelsen av den erstatning som tredjemann skal betale til den erstatningsberettigede. At livsforsikringssummen etter denne, bestemmelse ikke kommer til direkte fradrag, krone for krone, er det naturligvis enighet om. Men loven sier ikke bare at livsforsikringssummen ikke skal komme til fradrag, den sier at den ikke skal tas i betraktning. Dette må etter min mening innebære at det heller ikke er adgang til å la den få betydning på den mer indirekte måte som førstvoterende anser riktig. At førstvoterendes oppfatning ikke stemmer godt med lovens ord, er jeg ikke i synderlig tvil om. Men jeg føler meg heller ikke beføyet til å sette lovteksten til side ut fra en formodning om at dens konsipister har sagt noe annet enn de har ment. Ikrafttredelseslovens §21 kan ikke antas å ha unngått deres oppmerksomhet.

Når det gjelder de frivillige pensjoner er det etter ikrafttredelseslovens §21 i og for seg prinsipielt sett anledning til å ta hensyn til dem. Men jeg er enig med annenvoterende i at det i et tilfelle som dette ikke ville, være «billig» å gjøre noen vesentlig reduksjon i erstatningssummen på grunn av pensjonsbeløpene.

Side:578

Forholdet er som av annenvoterende påpekt at pensjonene ganske sikkert er bevilget ut fra den forutsetning at de ikke skulle bringe reduksjon i det som måtte tilkomme fru Torbjørnsen på annet hold.

Når jeg således ser bort fra livsforsikringssummen og tillegger de frivillige pensjoner en mindre vesentlig betydning, er jeg kommet til at fru Torbjørnsen ved mannens død har lidt et tap som, billigvis berettiger henne til erstatning.

Da jeg er i mindretall med min oppfatning, behøver jeg ikke å gå inn på noen nærmere drøftelse av erstatningens størrelse.

Dommer Stenersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Jeg unnlater ikke til støtte; for den av ham hevdede forståelse av forsikringsavtalelovens §25 annet ledd, siste punktum, å vise til Drachmann-Bentzons Kommentar til den danske lov (København 1931) side 137-138. Uaktet den tilsvarende bestemmelse i den danske lov er mer kategorisk avfattet enn den norske, hevder Drachmann-Bentzon at retten kan ta hensyn til forsikringsytelser som er utbetalt sikrede i de tilfelle hvor loven - som ved barns og abnormes skadeforvoldelse - gir adgang til en skjønnsmessig nedsettelse av erstatningsplikter.

Dommer Fougner: Jeg er likeledes i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende under tiltredelse av dommer Stenersens bemerkning.

Jeg tilføyer at jeg finner å burde ta uttrykkelig avstand fra byrettens forståelse av rekkevidden av bestemmelsen i §21 første ledd i loven om straffelovens ikrafttreden, jfr. byrettens bemerkning om å forstå loven slik at den erstatningsberettigede har rettskrav på å få erstattet det tap som med sikkerhet kan fastslåes å være lidt uten at det for så vidt kan bli tale om noen reduksjon. Ikrafttredelseslovens §21 lar etter min mening hele spørsmålet om der skal tilkjennes erstatning for tap av forsørger og hva erstatningen i tilfelle skal bestemmes til avhenge av hva der under hensyn til den utviste skyld og omstendighetene for øvrig finnes billig.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Otto Helgesen):

Den 9. april 1946 skjedde det en bilulykke på veien mellom Ålesund og Åndalsnes. En rutebuss T. 616, som tilhørte Jakob Ytterlid, Ålesund, kjørte ut for veien. En av bussens passasjerer direktør Einar Torbjørnsen, Oslo, ble sterkt skadet og døde dagen etter på Opland fylkessykehus, Lillehammer. Dødsårsaken var de skader han hadde pådratt seg ved bilulykken.

Om skylden for bilulykken er det ingen dissens mellom partene i denne sak. Hverken avdøde eller bussens fører eller eier hadde noen skyld i ulykken, men saksøkte hevder at denne skyldtes veiens dårlige forfatning. Om dette verserer det for tiden sak mellom saksøkte og Samferdselsdepartementet, som i denne sak er varslet for prosessens skyld.

Side:580

Direktør Torbjørnsen var betalende passasjer i bussen, og dennes eier har erstatningsansvar for den skade som ble voldt ved bruken av bussen i henhold til reglene i motorvognlovens §30, første ledd, jfr. siste ledd.

Bussens eier har tegnet ansvarspolise i Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll (saksøkte) for innta, kr. 50 000,- og selskapet har stillet den garanti som er nevnt i §11 i motorvognloven.

Avdødes hustru, fru Dorothea Torbjørnsen har saksøkt Eidsvoll for tap av forsørger, jfr. ikrafttredelseslovens §21 og §20 . Kravet omfatter det tap hun og hennes avdøde manns 3 fellesbarn antas å ha lidt som følge av direktør Torbjørnsens død. Selskapet har ikke reist noen innvending mot at det er saksøkt direkte også for det beløp som går ut over den garantierklæring selskapet har gitt til politiet i henhold til motorvognlovens §11.

Direktør Torbjørnsen var født xx.xx.1903 og etterlot seg hustru Dorothea Torbjørnsen født i 1904 og 3 barn: Sidsel født 1933, Nina født 1935 og Hans født 1938. Han var ved dødsfallet hustruens og barnas forsørger fullt ut.

Det er opplyst at avdødes årlige inntekt var ca. kr. 65 000,- og at av dette beløp representerte kr. 53 700,- hans lønnsinntekter, mens resten var formuesavkastning. Han var direktør i firmaet A/S Gassaccumulator, hvor hans gasje var kr. 29 900,- pr. år + tantième, som i de senere år var beregnet til kr. 26 232,12 pr. år. Det svarte til gjennomsnittet av den utbetalte tantième for 1938 og 1939. Dessuten var avdøde direktør og enestyre i Harstad Gasstasjon A/S og hadde i godtgjøring for det kr. 2 400,- pr. år. Av sin faste gasje i A/S Gasaccumulator overlot han hvert år kr. 4 000,- til sin mor, som er enke etter den tidligere direktør i selskapet. Hans inntekter pr. år var da ved dødsfallet:

Som direktør i A/S Gasaccumulator kr. 29 000,-

+ 10 pst. tantième, beregnet til gjennomsnittet for 1938-1939 » 26 232,12

Som direktør i Harstad Gasstasjon A/S » 2 400,-

Tilsammen kr. 57 632,12

v pensjon til moren » 4 000,-

igjen kr. 53 632,12

eller ca kr. 53 700,- pr. år

Avkastning av formue ca » 11 300,-

Tilsammen ca. kr. 65 000,- pr. år

Av direktør Torbjørnsens selvangivelse for 1945, datert 30. januar 1946 fremgår det at hans formue vesentlig besto av aksjer i A/S Gasaccumulator (462 st. - pålydende kr. 500,-) og i Unitor A/S (165 stk. pålydende kr. 100,-). Hertil kom bankinnskudd og riksinnskuddsbevis. Formuen ble av ligningsmyndighetene i forbindelse med ligningsansettelsen for 1946-47 vurdert til kr. 1 006 000,- som skattbar formue til Staten.

Side:581

Fru Torbjørnsen sitter i uskiftet bo etter mannen. Han var livsforsikret for kr. 150 000,-, et beløp som er utbetalt til enken. - - -

Rettens syn på saken:

Selve erstatningsplikten er på det rene.

De faktiske forhold og de forskjellige momenter som det kan bli spørsmål om å ta i betraktning ved utmålingen av erstatningen vil fremgå av det som er sagt tidligere i dommen. Den tvist som er oppstått mellom partene om i hvilken utstrekning tilleggspensjonene og avkastningen av livsforsikringssummen skal spille inn, behøver ikke retten ta stilling til etter det resultat den er kommet til.

I §21 i ikrafttredelsesloven er det gitt nærmere bestemmelser om erstatning for tap av forsørger. Det heter i første ledd:

«Er ved den forvoldte død nogen berøvet sin forsørger, blir der for det tap, som han derved antas å lide, hos den erstatningspliktige å tilkjenne ham sådan erstatning, som retten under hensyn til den utviste skyld og omstendighetene forøvrig finner billig.»

I straffelovkomiteens motiver til bestemmelsen heter det:

«Den bevislig lidte økonomiske skade må alltid bli å erstatte uten hensyn til sin storhet og graden av den erstatningspliktiges skyld. Men når man kommer ut over dette felt, må det medgis at der er full grunn til å ta hensyn så vel til skyldens grad som til forskjellige andre omstendigheter, så som den erstatningspliktiges skyld.»

Det synes etter dette med tydelighet å fremgå av lovens motiver at, det ikke har vært hensikten med,, lovbestemmelsen å gripe inn i den,, erstatningsrettslige grunnsetning at ethvert økonomisk tap som bevislig er lidt skal erstattes helt ut uten hensyn til om den erstatningsberettigede er rik eller fattig, og at heller ikke andre omstendigheter kan gjøres gjeldende som grunnlag for en reduksjon av et økonomisk tap, som kan bevises.

Retten forstår derfor loven slik at det økonomiske tap som med sikkerhet kan slåes fast er lidt, har den erstatningsberettigede rettskrav på å få erstattet uten at det for så vidt blir tale om noen reduksjon. I ikrafttredelseslovens §19 er det en bestemmelse om utmålingen av erstatningen som svarer til ordlyden i §21 («under hensyn til den utviste skyld og omstendighetene forøvrig finner billig.») Forståelsen av bestemmelsen har vært drøftet i teorien (se særlig Stang: Erstatningansvar side 418 flg.) og i Høyesteretts dom i Rt-1947-101, har Høyesterett kommet inn på fortolkningen av den, se dommerne Holmboes og Bonnevies vota. Høyesterett har imidlertid ikke tatt stilling til spørsmålet, jfr. flertallets stemmegivning.

Vi har i denne sak for oss et tilfelle hvor en økonomisk velstillet, driftig og anerkjent dyktig forretningsmann blir revet bort i sin beste alder. Han hadde hustru, som da var 42 år gammel og 3 små barn å forsørge. Forsørgelsen av disse 4 lå helt ut på ham alene. Det er intet som tyder på at han ikke i en rekke år fremover ville ha beholdt sin fulle arbeidskraft, og etter alt å dønime ville han i årene fremover ikke bare beholdt de inntekter han hadde ved dødsfallet, men også hatt muligheter for en økning av dem. De faktiske forhold i denne sak ligger, etter rettens mening, i det hele slik an at det etter alminnelig menneskelig beregning må kunne slåes fast at det økonomiske tap hustruen

Side:582

og barna har lidt ved forsørgerens død minst er på kr. 50 000,-. Dette er, etter rettens oppfatning, tilfelle selv om en ved utmålingen av erstatningen tar hensyn til de tilleggspensjoner som av A/S Gasaccumulator og Unitor A/S er bevilget fru Torbjørnsen og barna, og videre til avkastning av livspolisebeløpet.

Som det fremgår av motivene til §21 i ikrafttredelsesloven, (se også i denne forbindelse dommer Holmboes votum i den foran nevnte høyesterettsdom) vil det først bli tale om å fastsette erstatningen på grunnlag av et friere skjønn, hvor det avhenger av ukjente og usikre faktorer hvor stor skaden i virkeligheten er, og hvor skjønnet derfor må bli mer eller mindre vilkårlig. Dette er, etter rettens mening, ikke forholdet i denne sak. Et erstatningsbeløp på kr. 50 000,- er i denne sak forankret i såpass sikre kjensgjerninger at det må kunne sies at dette tap iallfall bevislig er lidt. - - -