Rt-1967-741
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1967-06-08 |
| Publisert: | Rt-1967-741 |
| Stikkord: | Laksefiske ved elvemunning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 66/1967 |
| Parter: | Statsadvokat Anton Hiorth, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Helgesen, Gundersen, Endresen, Eckhoff, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §41, §51, §86, Konkursloven (1863), Straffeprosessloven (1887) §375, §377, Straffeloven (1902) §52, §63, Tilleggslov til lakseloven (1950) §2, §50, §56, §64, §68, §87 |
Dommer Helgesen: I straffesak mot A m.fl. avsa Søre Sunnmøre heradsrett - den konstituerte sorenskriver med domsmenn - dom 20. januar 1967 med denne domsslutning:
« 1. A, født xx.xx.1915, B, født xx.xx.1911, og C, født xx.xx.1938, blir kjent skuldige i brot på lov om laksefisket og innlandsfisket §86, jfr. §51, 1. leden og §56, 1. leden, alt samanhalde med straffelova §63. Spørsmålet om straff blir i medhald av straffelova §52 utsett med ei prøvetid på 2 - to - år.
Side:742
2. D, født xx.xx.1939, E, født xx.xx.1916, og F, f. xx.xx.1907, blir kjent skuldige i brot på lov om laksefisket og innlandsfisket, §86, jfr. §51, 1. leden. Spørsmålet om straff blir utsett med ei prøvetid på 2 - to - år. Dei blir frifunne for tiltalen om brot på §56, 1. leden i same lov.
3. Kravet om inndragning av Velle notlag si kastenot blir ikkje tatt til fylgje.»
De domfelte har påanket herredsrettens dom på grunn av lovanvendelsen og saksbehandlingen.
Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Som det vil ses av dommen, utferdiget Sunnmøre politikammer den 31. august 1966 forelegg mot de domfelte for overtredelse av §86 jfr. §51 første ledd og §56 første ledd i lov om laksefiske og innlandsfiske av 6. mars 1964, jfr. Landbruksdepartementets bestemmelser av 14. desember 1950 og Sunnmøre Fiskeristyres forskrifter om merking av kastenot. Forelegget omfattet også overtredelse av lovens forskrifter om plikt til å betale avgift til fiskefondet, men denne post i forelegget ble senere frafalt av påtalemyndigheten.
De utferdigede forelegg ble ikke vedtatt, og saken ble derfor sendt herredsretten til behandling, jfr. straffeprosesslovens §377.
Grunnlaget for forelegget var at de domfelte «torsdag 30. juni 1966 kl. 18.35 førte en kastenot over trefjerdeparter av fjordens bredde målt ved fjære sjø midtsommers utenfor Oseelvas utløp i Ørstafjorden eller medvirket hertil», og at de bøtelagte ved anledningen brukte en umerket kastenot. For dette sistnevnte forhold ble 3 av de bøtelagte frifunnet ved herredsrettens dom, jfr. pkt. 2 siste avsnitt i domsslutningen.
I særskilt forelegg av 31. august 1966 ble partshaverne i Velle notlag, A m.fl., forelagt inndragning av 1 kastenot, jfr. lovens §87. Notlaget ble ved dommen frifunnet for kravet om inndragning, jfr. pkt. 3 i herredsrettens domsslutning.
De domfeltes anke over herredsrettens lovanvendelse gjelder herredsrettens forståelse av bestemmelsen i §51 første ledd i loven av 6. mars 1964. Det gjøres gjeldende at arealbegrensingen i den nye lov for bruk av kastenot i fjord eller sund ikke gjelder for en elvemunning. De domfelte mener at dette bl.a. fremgår av §51 første ledd, sammenholdt med siste ledd, hvor det heter: «Når kastenot brukes i vassdrag eller utenfor elvemunning, skal det gå minst 2 timer mellom hver gang kastenoten føres over samme sted.» I tilknytning til ankeerklæringens sitat av lovens §51 siste ledd anføres det bl.a. i ankeerklæringen:
«Den siterte bestemmelsen er en fredningsbestemmelse i likhet med fredningsbestemmelsen i §51, første ledd. Det er vår oppfatning at disse fredningsbestemmelsene ikke er ment å skulle kumuleres, men derimot anvendes hver for seg. Altså en fredningsbestemmelse for fjord eller sund og en annen for vassdrag eller utenfor vassdraget, d.v.s. utenfor munningen. Dette
Side:743
finner vi støtte for gjennom særlige bestemmelser som Kongen kan gi etter lakselovens §64, hvor det under litra h, er gitt Kongen adgang til å innskrenke eller utvide fredningsbestemmelsen for vassdrag eller elvemunning. Noen tilsvarende adgang er Kongen ikke gitt i §64, til å utvide eller innskrenke arealbegrensningen i lakselovens §51, første ledd for fjord eller sund. Vi kan ikke forstå dette annerledes enn at lakselovas §51 inneholder én bestemmelse for fjord eller sund med arealbegrensning og én bestemmelse for vassdrag og elvemunning med tidsbegrensning.»
Det er opplyst at det etter begjæring av politimesteren i Sunnmøre ble holdt lensmannsskjønn 15. juli og 22. juli 1966 til fastsetting av Ørstafjordens bredde ved vanlig fjære sjø midtsommers, jfr. den nye lakselovs §41 pkt. d, jfr. §51 annet ledd, og at skjønnet kom til det resultat at forretningen ikke kunne fremmes fordi lovens §41 pkt. d etter skjønnets mening ikke gir hjemmel for å fastsette bredden på en elvemunning. De domfelte mener ved denne avgjørelse å ha støtte for sin lovforståelse, idet nektelsen av å fremme skjønnet bygger på samme forståelse av loven som de domfelte gjør gjeldende i den foreliggende sak. Det kan tilføyes at politimesteren i Sunnmøre har begjært overskjønn, men at dette ennå ikke er holdt.
Anken over saksbehandlingen gjelder domsgrunnene, idet disse etter de domfeltes mening er mangelfulle. Det anføres i ankeerklæringen at herredsretten ikke på tilfredsstillende måte har gjort rede for «det kastenotfiske som herredsretten har funnet bevist var matrikulert ved matrikkelrevisjon etter lov av 6. juni 1863», og at det i dommen ikke engang er «opplyst at det ved lensmannsskjønnet er avgjort at Ørsta-fjorden først begynner utenfor elvemunningen». Under ankeforhandlingen i Høyesterett har forsvareren nærmere utdypet anken over domspremissene, som etter hans mening ikke tilfredsstiller de krav som er oppstilt i straffeprosesslovens §375. Det er således - hevdes det - ikke gitt noen fyllestgjørende beskrivelse av de stedlige forhold: det er ikke nærmere beskrevet hvor fisket foregikk, ikke gitt opplysning om avstanden mellom utgangspunktet og endepunktet for kastet og heller ikke sagt noe om fjordens bredde der kastet ble foretatt.
Jeg behandler anken over saksbehandlingen - domsgrunnene - først. Denne ankegrunn kan åpenbart ikke føre fram, og jeg bemerker om dette:
I forbindelse med behandlingen av pkt. 1 i forelegget gir retten først en kort oversikt over grunneiernes fiskerett, og gjengir den trekning av grensen mellom Ørstaelva og Ørstafjorden som overskjønnet av 29. mai 1953 foretok. Derpå konstaterer herredsretten at «den staden der Velle notlag og Ose notlag brukar kastenota, ligg nedanfor den fastsette grensa». Om det konkrete faktiske saksforhold uttaler så herredsretten senere i dommen:
«Det er inga usemje mellom partane om faktum i saka. På tid og stad som nemnt i førelegga vart Velle notlag si kastenot
Side:744
ført over trefjerdepartar av fjordens breidde målt ved fjøre sjø midtsommars utanfor Oseelva sitt utlaup i Ørstafjorden. Staden der kastenota vart ført, ligg nedanfor grensa mellom sjø og elv slik denne vart fastsett ved overskjønnet 29. mai 1953. Sakgjevne nr. 3 C, rodde i båten, medan dei andre 5 sakgjevne stod på land og drog. Kastenota var umerka.»
Jeg tilføyer at herredsretten foretok åstedsbefaring.
Jeg finner etter dette at domsgrunnene er tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve om herredsrettens dom hviler på en riktig lovforståelse.
Heller ikke kan de domfeltes anke over herredsrettens lovanvendelse føre fram.
Om lovanvendelsen i forbindelse med behandlingen av pkt. I i forelegget uttaler herredsretten: «Forsvararen har gjort gjeldande at arealavgrensingsregelen i §51, 1. leden i lova ikkje gjeld i elvemunning. Arealavgrensinga gjeld etter hans meining åleine i sjøområdet utanfor 250 m frå elvemunningen. - Dette synet kan etter rettens meining ikkje føre fram. Grunneigareineretten til kastenotfiske ut til 250 m frå elveutlaupet, kan berre utøvast innanfor den ramma som lakselova sine reiskapsbruksreglar fastset. Lakselova §51, 1. leden bestemmer at «kastenot i sjøen skal ikke gå lenger ut fra land enn 200 meter og i fjord eller sund ikke i noe tilfelle mer enn en fjerdedel av fjordens eller sundets bredde ved vanlig fjære sjø midtsommers målt som nevnt i §50, tredje ledd.» Ved overskjønnet 29. mai 1953 vart grensa mellom Ose-elva og Ørstafjorden fastsett. Det følgjer da direkte av lova at kastenot ikkje kan brukast nedanfor den fastsette grense i større utstrekning enn §51, 1. leden tillet. Det er ikkje i lova gjort noko unntak for elvemunningsområde. Det avgjerande er om elvemunningsområdet ved skjønnet er klassifisert som elv eller sjø. I §51, 3. leden har lova ein regel om tidsavgrensning ved bruk av kastenot i elvemunning - denne regelen må fylgjast anten elvemunningsområdet ved skjønn er klassifisert som elv eller som sjø.»
Jeg er enig i det som her er anført om forståelsen av lakselovens §51 første ledd. Den samme forståelse la Høyesterett til grunn for sin avgjørelse i Rt-1951-1161, som gjaldt den tilsvarende bestemmelse i §2 første ledd i den nå opphevede midlertidige tilleggslov av 30. juni 1950. Det foreliggende lovtolkingsspørsmål er etter min mening ikke brakt i noen annen stilling ved loven av 1964. Jeg viser her til forarbeidene til den nye lakselov, tilråding fra komitéen til revisjon av lakselovverket 58 sp. 1, hvor det til §49 i komitéens lovutkast, som svarer til den nye lovs §51 første ledd uttales: «Denne paragrafen svarar til fyrste leden i §2 i mellombelslova frå 1950, men sjørøyra er her og teken med i føresegnene.» Jeg nevner at komitéen i sin kommentar til den foreslåtte bestemmelse viser bl.a. til avgjørelsen i Rt-1951-1161.
I ankeerklæringen har de domfelte på samme måte som i herredsretten fremholdt at herredsrettens lovforståelse vil føre til
Side:745
at deres eldgamle fiskerett vil bli verdiløs. Jeg innskrenker meg til å vise til herredsrettens bemerkninger om denne anførsel samt til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1952-1281, og stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Gundersen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Endresen, Eckhoff og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Hallvard Austlid med domsmenn):
- - -
Vedrørande punkt I i førelegget:
Etter opplysningane i saka legg ein til grunn at bruka under garden Velle i alders tid har drive laksefiske med kastenot ved utlaupet av Oseelva. Fisket vart medrekna til auking av matrikkelskylda for vedkomande eigedomar ved matrikkelrevisjonen etter lov av 6. juni 1863.
Forutan Velle-oppsitjarane (Velle Notlag) har også oppsitjarane under garden Ose (Ose notlag) rett til å kaste i elvemunningen.
Grensa mellom elv og sjø vart ved overskjønn av 29. mai 1953 fastsett såleis: «Grensa mellom Ørstaelva og Ørstafjorden vert fastsett etter ei line frå eit punkt 56 m ovafor nedlagt fundament til kraftstolpe på søraustre elvekant av Vikeelva og i rett line over Ørstaelva og til nordaustre hjørne på eit materialtørkehus som Arne Bjørsvik har ståande på eigedomen Osvang». Den staden der Velle natlag og Ose notlag brukar kastenota, ligg nedanfor den fastsette grensa.
Dei to notlaga kastar tilsaman ikkje over 3 døgen i veka - dette blir ordna ved at kvart notlag skiftevis kastar 1 eller 2 døgn kvar veke.
På eit møte på lensmannskontoret i Ørsta i mars 1966 orienterte politifullmektig Th. Sandkleven representantar for båe notlaga om reglane vedrørande tids- og arealavgrensing ved bruk av kastenot. Politifullmektigen gjorde merksam på at kastenotfiske nedanfor den fastsette grensa mellom elv og sjø var underkasta arealavgrensingsregelen i lov om laksefiske og innlandsfiske §51, 1. leden. Notlagsrepresentantane meinte at denne arealavgrensingsregelen ikkje galdt i elvemunning der dei kasta, og dei ba om å få det skriftleg dersom dei ikkje hadde lov til å kaste. Politifullmektigen viste til at reglane sto i lova - noko særleg skriftleg påbod ville ikkje bli gitt.
Den 30. juni 1966 vart det halde skjønnsteneste i Ørsta til fastsetting av breidda på Øtstafjorden målt ved utlaupet av Ose-elva. Skjønnet var kravt av politimesteren og saksøkte var parthavarane i Velle notlag og Ose notlag. Under rettsmøtet vart skjønnet vedteke utsett da skjønnstyraren var ugild. Etter rettsmøtet same dag vart den kastinga utført som er nemnt i førelegga. Nokre av parthavarane som var tilstades m.a. sakgjevne nr. 1, Kjøde, hadde før kastinga av advokat
Side:746
Bjarne Rørstad fått ei orientering om at det ikkje var ulovleg å kaste i elvemunningen utan å respektere arealavgrensingsregelen.
Det er inga usemje mellom partane om faktum i saka. (Det følgende er sitert i Høyesteretts kjennelse.) - - -
Velle notlag hadde kasta i elva 2 gongar tidlegare på sommaren.
Det er på det reine at det vil være umogleg å få fisk dersom kastenota ikkje skal kunne førast lenger ut enn ein fjerdedel av breidda ved elvemunningen.
Forsvararen har gjort gjeldande at arealavgrensingsregelen i §51, 1. leden i lova ikke gjeld i elvemunning. (Det følgende er sitert i Høyesteretts kjennelse.) - - -
Slik grensa mellom elv og sjø vart fastsett ved overskjønnet i 1953, er notlaget underkasta arealavgrensingsregelen i elvemunningsområdet der det no blir kasta. Dersom denne grensa blir ståande i framtida der ho er no, vil parthavarane sin fisker ett i røynda bli verdlaus. Men retten vil tilføye at dette ikkje er ein nødvendig konsekvens av reglane i lakselova. Andre stader i landet er det meir vanleg at elvemunningsområdet ved skjønn blir klassifisert som elv - med andre ord slik at grensa mellom elv og sjø går utanfor elvemunningsområdet. Og når det gjeld kastenotfiske i elv, har lova i §68, 2. leden sett opp eit vern for dei matrikulerte særrettane. Det er vidare i §41 gitt høve til å krevje nytt skjønn til fastsetting av grense mellom elv og sjø når 10 år er gått sidan det førre skjønnet.
Men sålenge den noverande grensa står ved makt, må ho respekterast. Tre av dei sakgjevne, nr. 4 D, nr. 5 E og nr. 6 F har gjort gjeldande at dei ikkje kjende til at politiet hadde varsla om at det var ulovleg å kaste utan å respektere arealavgrensingsregelen. Desse tre sakgjevne er ikkje sjølve parthavarar, dei møtte for andre parthavarar og fekk halvparten av fangsten til vedkommande som dei møtte for. Dei hadde også tidlegare møtt for parthavarar i Velle notlag under kasting. Etter rettens meining burde desse tre sakgjevne ha gjort seg kjent med gjeldande reglar om reiskapsbruken, og deira rettsvillfaring er difor ikkje unnskyldelig. Reglane i lova rammar brukar såvel som eigar.
Etter dette må dei 6 sakgjevne bli å straff-felle for det lovbrotet som er nemnt i førelegget punkt I. - - -