Rt-1952-1281

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1952-12-20
Publisert:	Rt-1952-1281
Stikkord:	Midl
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 138/1952
Parter:	Statsadvokat Karl Lous, aktor mot 1. A 2. B 3. C 4. D 5. E (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen).
Forfatter:	Bendiksby, Bahr, Soelseth, Skau, Grette
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Tilleggslov til lakseloven (1950) §2, Tilleggslov til lakseloven (1950), Lakseloven (1930) §2, §7, Lakseloven (1930)

Dommer Bendiksby: Ved forelegg utferdiget av Rogaland politikammer den 8. januar 1951 ble de tiltalte hver forelagt en bot av kr. 30,00, subsidiært fengsel i 6 dager, for overtredelse av mellombels lov av 30. juni 1950 om tillegg til loven om laks- og sjøørretfiskeriene m.v. §2 første ledd, som lyder slik: «Når det vert brukt kastenot til fiske av laks eller sjøaure i sjøen, må nota ikkje gå lengre ut frå land enn 200 meter og i fjord eller sund heller ikkje meir enn ein fjerdepart av breidda på fjorden eller sundet. - - -»

Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken innbrakt for Dalane herredsrett, som ved dom av 2. mai 1951 frifant de tiltalte. Rettens formann, sorenskriveren, stemte for fellelse. Frifinnelsen var begrunnet med at Launes-sundet, hvor det notkast som saken gjelder, hadde funnet sted, måtte ansees som elvemunning, ikke som sjø, i lovens forstand. Dommen ble av påtalemyndigheten påanket til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen. Ved Høyesteretts kjennelse av 15. desember 1951 ble anken tatt til følge og dommen opphevet, idet Høyesterett fant at Launes-sundet måtte betegnes som sjø i lovens forstand ( Rt-1951-1161).

Ved Dalane herredsretts dom av 26. februar 1952 ble de tiltalte på ny frifunnet mot rettsformannens stemme. Herredsrettens flertall, domsmennene, har begrunnet frifinnelsen med at §2 første ledd, i mellombels lov av 30. juni 1950 anvendt i det foreliggende tilfelle ville være i strid med Grunnlovens §97 og derfor må settes til side.

Politimesteren i Rogaland har påanket dommen til Høyesterett og har gjort gjeldende at domsmennene har tatt feil når de har funnet at den omhandlede bestemmelse i mellombels lov av 30. juni 1950 må settes til side som stridende mot Grunnlovens §97.

Jeg er kommet til det resultat at anken må tas til følge.

Bestemmelsen i §2 første ledd, i mellombels lov av 30. juni 1950 er etter sitt formål en fredningsbestemmelse av lignende art som fredningsbestemmelsene i lakseloven av 27. februar 1930 jfr. dens kap. 5. Formålet med bestemmelsene er utelukkende å verne bestanden av laks- og sjøørret ved å forby eller innskrenke bruken av nye redskaper eller fangstmåter som på grunn av sin effektivitet beskatter bestanden særlig hardt og derved er til skade for fisket i fremtiden. Jeg viser herom til Ot. prp. nr. 20 - 1950, brev av 25.

Side:1282

november 1949 fra inspektøren for ferskvassfisket til Landbruksdepartementet som følger proposisjonen som bilag, og Innst. O. nr. 43 - 1950. Etter min oppfatning må bestemmelser av denne art, som utelukkende tar sikte på å beskytte fiskebestanden i laksenæringens egen og dermed i samfunnets interesse, uten hinder av bestemmelsen i Grunnlovens §97 kunne gis anvendelse overfor alle utøvere av fisket, således også overfor innehavere av særrettigheter til å fiske på et bestemt sted og uten hensyn til om fisket har vært drevet i lang tid. Jeg finner avgjørende støtte for denne oppfatning i flere høyesterettsdommer, men innskrenker meg til å vise til dommer i Rt-1911-38, 1920 397 og 1927 49.

De tiltalte har gjort gjeldende at forarbeidene viser at mellombels lov av 30. juni 1950 bare tar sikte på å hindre bruken av nye redskaper og fangstmåter - i relasjon til bestemmelsen i §2, 1. ledd, er spesielt nevnt en ny type store kastenøter - og at lovgiverne ikke har ment eller regnet med at loven skulle gjøre inngrep i gamle, hevdvunne særrettigheter. De tiltaltes eiendommer har, hevdes det videre, fra alders tid en særrett til å drive kastenotfiske på sørsiden av Launes-sundet og til å kaste tvers over sundet. Tengsgårdene har en tilsvarende rett på nordsiden av sundet. Retten er meget verdifull, og det ble tatt hensyn til den ved matrikuleringen i 1863, men den vil på det nærmeste bli verdiløs dersom den omhandlede bestemmelse i lovens §2 første ledd, skal komme til anvendelse, fordi det ikke finnes fisk i den (søndre) fjerdedel av sundet hvor de tiltalte etter denne bestemmelse kan kaste. Det vil således, hevder de tiltalte, bli en uoverensstemmelse mellom lovbestemmelsens formål, slik dette er uttrykt i forarbeidene, og dens faktiske virkning for de tiltalte, og dette må ha den betydning at lovbestemmelsen i forhold til dem må settes til side.

Jeg finner ikke å kunne gi de tiltalte medhold i denne oppfatning. Det er riktignok så at det etter forarbeidene er de nye redskaper og fangstmåter som har vært foranledningen til at lovbestemmelsen er gitt, og forarbeidene synes å vise at lovgiverne har regnet med at bestemmelsen ikke ville komme til å berøre gamle særrettigheter til fiske med kastenot. Jeg viser særlig til lakselovkomiteens bemerkninger til §2, som synes å hvile på en slik oppfatning, selv om det ikke uttrykkelig er sagt. Derimot legger jeg i denne forbindelse mindre vekt på uttalelsen fra inspektøren for ferskvassfisket i hans foran nevnte brev om at bestemmelsene «vil neppe kunne ramme noe tidligere brukt og hevdet notfiske etter laks eller sjøaure», idet hans lovforslag ikke inneholdt bestemmelsen om at det bare kan kastes til fjerdedelen av sundets eller fjordens bredde. Lovens ordlyd er imidlertid helt klar og etterlater ingen tvil om at bestemmelsen omfatter alt fiske med kastenot, også fiske som utøves i henhold til særrettigheter. Jeg kan heller ikke i forarbeidene finne noe grunnlag for den oppfatning at lovbestemmelsen ikke skal komme til anvendelse i tilfelle hvor det viser seg å berøre eldre særrettigheter, og jeg finner det lite tvilsomt at det har vært lovgivernes mening at bestemmelsen skal anvendes på alt kastenotfiske. Dette

Side:1283

støttes, etter min oppfatning, av det forhold at lakselovkomiteen i sine bemerkninger til §2 første ledd, har nevnt de unntak som lakseloven av 1930 har gjort for visse særrettigheter, men uten å foreslå tilsvarende unntak i sitt forslag til §2 første ledd. I samme retning trekker det at lakselovkomiteen om bestemmelsen i §2 annet ledd, har uttalt at det ikke er tanken at den «skal nyttast mot det gamle kastenotfiske med små nøter og kasting etter sjøaure som har vore dreve av folk i bygdene fyrr denne lova tek til å gjelda», mens det ikke fins noen tilsvarende uttalelse om bestemmelsen i paragrafens første ledd som det her er spørsmål om. Man kan etter min oppfatning ikke utlede annet og mer av forarbeidene enn at lovgiverne har ansett det sannsynlig at bestemmelsen i lovens §2 første ledd, ikke ville berøre særrettigheter av den art som det her er spørsmål om. Men om denne antagelse i et enkelt tilfelle viser seg å svikte, kan dette ikke medføre at loven ikke må respekteres også i et slikt tilfelle. Det må her være avgjørende at lovgiverne for å nå det fredningsmål som loven tar sikte på, har funnet det nødvendig å gi loven en slik slagvidde som skjedd. Jeg tilføyer i denne forbindelse at det ved forberedelsen av en lov som denne vil være vanskelig å ha full oversikt over alle de enkelttilfelle som loven kan møte.

Etter det som er anført finner jeg det klart at de tiltalte plikter å respektere loven. Om de har krav på erstatning for det tap de vil lide ved at loven gjøres gjeldende for dem, foreligger ikke til avgjørelse i denne sak.

Jeg finner grunn til å tilføye at de tiltalte, etter hva herredsretten har funnet bevist, vil lide et meget betydelig tap ved at den nevnte lovbestemmelse blir gitt anvendelse på deres fiske. Det er videre fra de tiltaltes side sterkt fremhevet at lovanvendelsen ikke vil nå sitt fredningsformål, eller at den i hvert fall ikke vil nå det fullt ut, idet bestemmelse ikke vil hindre oppsitterne på Tengs i å kaste med not over hele den del av sundet hvor det går fisk. Jeg er enig i at de forhold jeg her har nevnt, fører til uheldige resultater, men dette kan ikke frita de tiltalte for å respektere loven så lenge den består uforandret. Jeg peker i denne sammenheng på at loven av 1930 i motsetning til lakseloven av 1930 ikke inneholder noen bestemmelse som åpner adgang til å gjøre unntak fra lovens forskrifter.

Jeg stemmer for slik

kjennelse:

Herredsretten dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Soelseth, Skau og justitiarius Grette: Likeså.

Side:1284

Av herredsrettens dom (sorenskriver Alf Hærem med domsmenn Kristian Sæstad og Hjalmar Øgreid):

- - -

Ved forelegg utferdiget den 8. januar 1951 av Rogaland politikammer, politifullmektigen i Egersund, ble de tiltalte forelagt hver en bot til statskassen på kr. 30,00, eller hvis boten ikke betales en straff av 6 dagers fengsel for overtredelse av mellombels lov av 30/6 1950 om tillegg til lakseloven §7 jfr. §2 første ledd, bestemmelsen om at «når det vert brukt kastenot til fiske av laks eller sjøaure i sjøen må nota ikkje gå lengre ut frå land enn 200 meter og i fjord eller sund heller ikkje meir enn ein fjerdepart av bredda på fjorden eller sundet»,

nr. 1 A, nr. 2 B, nr. 3 C, nr. 4 D derved at de onsdag den 23. august 1950 ca. kl. 17,30 sammen med en sønn av tiltalte nr. 5 foretok et kast med kastenot etter laks eller sjøaure over Launes-sundet ved Launes i Eigersund fra Eiesiden og over nesten hele sundets bredde,

nr. 5 E derved at han beordret sin 17 år gamle sønn F til onsdag den 23. august 1950 ca. kl. 17,30 sammen med de tiltalte nr. 1-4 å delta i det ovenfor nevnte kast, som også ble foretatt. - - -

De har til sin frifinnelse gjort gjeldende at gården Eies fiskerettigheter ved Launes-sundet som de tiltaltes fiske støtter seg til, må være beskyttet ved Grunnlovens §97, idet bestemmelsen i §2, 1 i loven av 1950, hvis den skulle håndheves slik som politiet i det foreliggende tilfelle vil gjøre det, vil bety en berøvelse av selve deres rett til fiske i Launes-sundet. I den fjerdepart av sundet som strekker seg langs gården Eies land, står der nemlig overhodet ikke laks. De tiltalte hevder derfor at §2, 1 i tilleggsloven av 1950 ikke kan bringes i anvendelse overfor dem. Det er for øvrig på det rene at det omhandlede kast, som ikke ga noen fangst, ble foretatt alene i den hensikt å få rettslig prøvet spørsmålet om den nevnte bestemmelse i tilleggsloven av 1950 rammet gården Eies fiske. Av dette fiske eier tiltalte nr. 1 2/6, tiltalte nr. 2's hustru 1/6, tiltalte nr. 3 1/6, Ida Eies dødsbo 1/6. Sistnevnte part samt As ene 1/6 er bortleiet til henholdsvis tiltalte nr. 4 og 5. Den resterende 1/6 er på en utenforståendes hånd.

Retten skal med hensyn til sakens faktiske sammenheng først bemerke at etter de foreliggende opplysninger må det antas at gården Eie i alders tid har drevet laksefiske med kastenot på søndre side av Launes-sundet, mens gården Tengs kastet på nordsiden av sundet. Begge gårder hadde rett til å kaste tvers over sundet, og rettighetene var tatt i betraktning ved ansettelsen av gårdenes matrikkelskyld. Foruten kasteplassen ved sundet, hadde Eie også flere kasteplasser i Tengsvågen ovenfor sundet.

Ved anlegget av jernbanebroen over Launes-sundet i slutten av 1870-årene ble der foretatt utfyllinger, slik at vannet ut gjennom sundet som før broen kom, på det smaleste hadde en bredde av ca. 175 meter, nå fikk sitt utløp gjennom 5 forskjellige løp. Alene gjennom det henved 20 meter brede løp som gikk nordligst og nærmest Tengslandet, gikk nå laksen opp til det ovenfor liggende vassdrag Tengselven.

Som følge av broanlegget, som i noen grad virker oppdemmende på

Side:1285

vannet, ble Eies kasteplass ved Launes-sundet ødelagt, og likeledes kasteplassene i Tengsvågen, idet laksen nå ble stående nedenfor broen, hvorfra den etter å ha vennet seg til forandringene i vannet gikk rett opp i elven. Kasteplassene ved Launes-sundet ble derfor for begge gårders vedkommende flyttet et kort stykke lenger nedover slik at de kom nedenfor broen. Da disse nye kasteplassene ble ansett som like gode som dem som hadde gått tapt, ble det hverken av Eie eller av Tengs forlangt noen erstatning hos jernbanen. Derimot forlangte eierne av fisket i Tengselven erstatning for redusert fiske som følge bl.a. av Eies og Tengs' kastenotfiske nedenfor broen, som det hevdedes bevirket at betydelig mindre laks enn tidligere kom opp i elven, og ved høyesterettsdom av 30. juni 1892 (Rt 401) ble det også tilkjent slik erstatning etter skjønn.

Da retten som er betjent med de samme dommere, under den forrige behandling av saken foretok åstedsbefaring, ble det ved den nå foretatte behandling så vel av retten som av aktor og forsvarer ansett unødvendig på ny å befare åstedet.

Rettens flertall begge domsmennene - antar at de tiltalte må bli å frifinne. Skulle §2, 1 i loven av 1950 kunne anvendes når det gjelder gården Eies kastenotfiske, ville dette faktisk bety at gården ble berøvet hele dette fiske, idet det er på det rene at det overhodet ikke går laks i den fjerdepart av sundet, som ligger nærmest Eies land. Dette fiske er også særlig verdifullt, idet det hvert år fiskes for betydelige beløp, etter hva det er opplyst således i 1951 for netto ca. 16 000 kroner. De andre fangstmetoder som det kunne være spørsmål om å benytte, vil ikke tilnærmelsesvis kunne gi en inntekt som kastenotfisket. §2, 1 i loven av 1950 betyr således ikke bare en regulerende inngripen i det fiske som gården i alders tid har utøvet, men gjør det på det nærmeste verdiløst. Domsmennene mener derfor at de tiltalte med rette må kunne påberope seg Grunnlovens §97 til beskyttelse for de omhandlede fiskerettigheter, således at loven av 1950. dens §2, 1 må bli å sette ut av betraktning som stridende mot denne grunnlovsbestemmelse og gjør i så henseende heller ingen forskjell mellom de tiltalte 1-3 som direkte utøver sine egne eller ektefelles rettigheter, eller de tiltalte nr. 4-5 som har utøvet rettighetene i henhold til leieavtale.

Domsmennene antar ikke at de tiltalte kan henvises til å søke erstatning. Når loven først ansees som stridende mot Grunnlovens §97, kan den bare bli å sette til side. Det kan nemlig ikke antas at Staten til fordel for det sportsfiske i det ovenfor liggende vassdrag som i det foreliggende tilfelle alene vil ha nytten av at notfisket opphør er, vil påta seg de meget betydelige erstatninger som det etter domsmennenes oppfatning må bli tale om, skal rettighetshaverne på Eie holdes skadesløse.

Rettens formann antar at de tiltalte må bli å felle overensstemmende med foreleggene.

Selv om bestemmelsen i §2, 1 på grunn av hva der foran er anført om laksens gang i sundet, vil bety at fisket i det vesentlige berøves de tiltalte, ansees nemlig disse uten hensyn til om deres rettigheter måtte

Side:1286

være av den art at de er beskyttet ved Grunnlovens §97, forpliktet til å respektere loven, som etter sin hele karakter antas å måtte fortolkes derhen at den i ethvert tilfelle skal bringes i anvendelse, således også hvis den faktisk virker utslettende på eldre fiskerettigheter.

Om de tiltaltes rettigheter er av den nevnte art og om for øvrig de tiltalte vil være berettiget til erstatning, er det etter det resultat formannen er kommet til, ikke nødvendig å ta standpunkt til.

Formannen stemmer for at de tiltalte straffelles overensstemmende med foreleggene, dog slik at boten hensett til motivet for handlingen - politiet var også på forhånd varslet om kastet alene settes til kr. 5,00 for hver, subsidiært 1 dags fengsel. Formannen stemmer likeledes for at de tiltalte en for alle og alle for en tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger med kr. 100,00. - - -