Rt-1966-269
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1966-02-25 |
| Publisert: | Rt-1966-269 |
| Stikkord: | Promillekjøring, Alkoholnytelse etter kjøring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 41 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Bahr, Hiorthøy, Anker, Endresen, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, Straffeloven (1902) §63, §29 |
Dommer Bahr: Ved dom avsagt av Ringerike byrett 18. desember 1965 ble A, født xx.xx.1929, dømt for forseelse mot motorvognlovens §29, første og annet ledd, jfr. §17 tredje ledd, og samme lovs §29 første ledd, jfr. §17 første ledd, 2. punktum, sammenholdt med straffelovens §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 30 dager og til å betale 100 kroner i saksomkostninger.
Domfelte har for så vidt angår fellelsen etter motorvognlovens §17 tredje ledd, begjært fornyet behandling ved lagmannsrett og subsidiært påanket dommen på grunn av lovanvendelsen og straffutmålingen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet samtykke til fornyet behandling, men henvist anken til prøving i Høyesterett.
Med hensyn til lovanvendelsen har domfelte anført at selv om byretten har fastslått at det i ordene «må forstå» i motorvognlovens §17 tredje ledd, ligger et krav om kvalifisert uaktsomhet, må retten likevel ha stilt andre og strengere krav til domfelte enn loven hjemler når den har funnet ham straffskyldig etter den nevnte bestemmelse. Domfelte peker i denne forbindelse på at han og sjåfør B - føreren av rutebil F 30091 - ordnet opp skyldspørsmålet, og at dette ble satt opp skriftlig. Under disse
Side:270
omstendigheter kan domfelte ikke forstå at han måtte regne med politietterforskning.
For Høyesterett har forsvareren subsidiært gjort gjeldende at såfremt anken over lovanvendelsen ikke skulle føre fram, bør dommen for dette punkts vedkommende oppheves på grunn av utilstrekkelige domsgrunner.
Om saksforholdet og om domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettsdommen.
Jeg nevner først at jeg finner domsgrunnene fullt tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen.
Hva denne angar, har jeg funnet saken atskillig tvilsom, men er blitt stående ved at anken bør tas til følge.
I sine bemerkninger om den tiltalepost det her gjelder, fastslår byretten først at det ikke var bevist at tiltalte hadde forstått at det kunne bli politietterforskning. Retten går så over til å drøfte om tiltalte måtte forstå at det kunne bli slik etterforskning. Etter å ha konstatert at det ifølge Høyesteretts forståelse av §17 tredje ledd, kreves en særlig grad av uaktsomhet i disse tilfelle, sier retten at den «ved en vurdering på denne bakgrunn finner - - at tiltalte har vist sådan kvalifisert uaktsomhet».
Dette begrunner retten nærmer slik:
1. Da tiltalte med sin folkevogn F-64733 hadde kjørt på bussen bakfra, gjorde han ikke noe for å påkalle bussjåførens oppmerksomhet, men kjørte videre etter å ha stått et øyeblikk bak bussen.
2. Videre bemerker retten at den «er - - tilbøyelig til å legge til grunn at tiltalte ikke stoppet godvillig ved oppkjørslen til gårdsveien som førte til brorens hus, men at han ble sittende fast».
3. Retten uttaler så:
«Selv om tiltalte underskrev en erklæring hvor han påtok seg skylden for uhellet, var dette etter rettens mening ikke det samme som han kunne anse uhellet for opp- og avgjort. Foruten å henvise til det som foran er nevnt om at han uten videre kjørte fra åstedet og at denne oppførsel var mistenkelig selv om han etterpå snakket med sjåføren og undertegnet erklæringen, vil retten bemerke at tiltalte kolliderte med et offentlig transportmiddel som ble påført skade. Han måtte da vite at sjåføren ingen myndighet hadde til å avgjøre det hele, men at han måtte melde fra til sin overordnede så snart som mulig.»
4. Det anføres ytterligere at det var på det rene at tiltalte hadde drukket litt alkohol før han kjørte; «han visste derfor ikke hvorvidt bussjåføren luktet noe og av den grunn ble mistenksom».
5. Endelig anføres det at da tiltalte så hvilke skader uhellet hadde forårsaket på hans bil (den hadde fått en bulk i høyre forskjerm, høyre frontlykt ødelagt og støtfangeren bøyd) «måtte han forstå at disse ikke var så bagatellmessige at det ikke kunne bli politietterforskning».
Jeg bemerker:
Side:271
Ved den helhetsvurdering av situasjonen som må foretas i et tilfelle som dette, jfr. Rt-1960-1411-12 og Rt-1965-529, står det for meg som et moment av dominerende betydning, at det etter at tiltalte hadde kjørt bort fra kollisjonsstedet og stoppet i oppkjørselen til brorens bopel, fant sted en samtale mellom ham og bussjåføren B, og at tiltalte herunder påtok seg skylden for påkjørselen og skrev under en skylderklæring som B forfattet. De øvrige momenter byretten har drøftet, kan etter min mening ikke tillegges særlig betydning ved vurderingen. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dem, men nevner bare at det kan se ut som om retten i nr. 2 har bygd på en uriktig oppfatning av de krav som må stilles til bevisets styrke i en straffesak, og at spørsmålsstillingen under nr. 5 ikke er i samsvar med ordlyden i motorvognlovens §17 tredje ledd.
Jeg antar at byretten må ha anvendt skyldnormen uriktig - stilt for små krav med hensyn til den grad av uaktsomhet som her er vilkår for fellelse - når den har funnet at tiltalte uansett det som var passert ved samtalen mellom ham og B, måtte forstå at det kunne bli politietterforskning i anledning av uhellet, eller - for å bruke uttrykksmåten fra lovforarbeidene og fra Høyesteretts praksis, jfr. bl.a. Rt-1960-1409 flg. - at han ikke hadde noen unnskyldning for sin manglende forståelse.
Etter dette blir det mitt resultat, at dommen med hovedforhandling må oppheves for så vidt angår tiltalens post I. Jeg anser det ikke nødvendig å oppheve dommen i dens helhet. Det vil da bli å fastsette en bot for overtredelsen av motorvognlovens §17, 1. ledd 2. punktum - tiltalens post II. Jeg finner at boten, bl.a. under hensyn til tiltaltes inntektsforhold, bør settes til 200 kroner, med en subsidiær fengselsstraff av 6 dager.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres følgende endringer:
1. For så vidt A er dømt for forseelse mot motorvognlovens §29 første og annet ledd, jfr. §17 tredje ledd, oppheves byrettens dom.
2. A's straff for overtredelse av motorvognlovens §29 første ledd, jfr. §17 første ledd annet punktum, fastsettes til en bot til statskassen stor 200 - to hundre - kroner, med en subsidiær fengselsstraff av 6 - seks - dager.
Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Anker, Endresen og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Atle Roll-Matthiesen med domsmenn):
- - - Tiltalte, A, er tekniker - - - ugift, ingen forsørgelsesbyrde, ingen formue, inntekt siste år kr. 23 000,-, tidligere straffedømt en gang for promillekjøring i 1961 til fengsel i 27 dager, ikke bøtelagt. - - -
Side:272
Retten har, etter å ha hørt tiltalte og fire vitner, funnet følgende faktum bevist og legger det til grunn.
Tiltalte var om kvelden den 30/1-65 på besøk hos sin bror C (vitne nr. 1) i X. Han kom dit ca. kl. 1900. Under oppholdet hos broren drakk tiltalte to toddier med en blanding av 60 % sprit, sukker og vann. Det var en liten skvett på spritflasken, - ca. 1 cm fra bunnen, som de drakk opp.
Tiltalte ble sittende hos sin bror til ca. kl. 2300 ved hvilket tidspunkt han begynte å kjøre sin bil mot Oslo. På Sundvollen snudde han imidlertid. Under kjøringen tilbake mot Hønefoss innhentet han rutegående buss fra Oslo. Ved Y var han ikke oppmerksom på at bussen stoppet, med den følge at han ikke fikk stanset i tide idet han kjørte for nær bussen. Tiltaltes folkevogn traff bussen med høyre forskjerm slik at denne fikk seg en bulk, - dessuten ble høyre frontlykt ødelagt og støtfangeren bøyd. Bussen fikk et hull i bakskjermen. Klokken var da ca. 2325. Før bussjåføren, B, vitne nr. 2, som ved påkjøringen var opptatt med å sette av fire passasjerer på holdeplassen, kom seg ut, var personbilen bak kjørte videre. Bussens billettør fikk imidlertid tatt nummeret på bilen. Idet bussen hadde kjørt et lite stykke videre, ser B en VW-personbil kjøre foran for så å svinge opp en gårdsvei. Bilen stoppet nederste i gårdsveien. Bussjåføren brukte hornet for å påkalle oppmerksomheten da han kjørte etter. B har forklart at han stoppet bussen ved stoppestedet på vanlig måte ved å gi tegn. 3 gikk så bort til tiltalte som satt i bilen. A tok straks på seg skylden for påkjørselen, og han skrev under en skylderklæring som bussjåføren forfattet.
Etter dette gikk tiltalte videre opp gårdsveien til det hus hvor broren bodde. Disse to kjørte så bilen til et nybygg ved Z hvor broren hadde et lite verksted. Mens de var der og så på skadene, tok tiltalte frem en helflaske 60 % sprit som var oppblandet med solo. De to drakk opp ca. halvparten av innholdet før de startet med å gå tilbake til brorens bopel. Klokken var ca. 0130 da de ble stoppet av to lensmannsbetjenter ved Z. Tiltalte ble herfra transportert til Hønefoss for blodprøvetaking.
Blodprøver tatt av siktede h.h.v. klokken 0320 og 0350 den 31/1 1965 viser ifølge Farmakologisk Institutt et innhold av flyktig reduserende substans svarende til 1,57 og 1,50 promille alkohol. Ved fremkomsten til Hønefoss varslet bussjåføren inspektøren i busselskapet. Deretter ble politiet varslet.
Tiltalte har opplyst at han kjente forbudet i motorvognloven mot å drikke innen 6 timer etter et trafikkuhell når føreren må regne med politietterforskning. Han anfører imidlertid at han anså hele saken avklart og ute av verden ved at han undertegnet skylderklæringen. Videre hevder han at han stoppet godvillig idet han hørte bussen tute og så denne komme kjørende etter. Vitne nr. 2, B, mener her at han mer hadde inntrykk av at tiltalte hadde kjørt seg fast idet han forsøkte å komme opp gårdsveien. Han har også forklart at han ikke merket alkohollukt av tiltalte da de snakket sammen. - - -
Side:273