Rt-1970-816
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1970-06-27 |
| Publisert: | Rt-1970-816 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 73/1970 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Borgen). |
| Forfatter: | Tønseth, Blom, Bendiksby, Roll-Matthiesen, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §29, Avholdspliktloven (1936), §15, §422, §52, Avholdspliktloven (1936) §9 |
Dommer Tønseth: Oslo byrett med sjøkyndige domsmenn avsa 16. mars 1970 enstemmig dom med slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1930, dømmes for forseelse mot lov av 16/7 1936 nr. 2 §9a), jfr. kgl. res. av 11/10-63 §1, 2. ledd, jfr. §3 og §2 jfr. §3, jfr. §62, til fengsel i 24 - tyvefire - dager.
Han frifinnes for tiltalens punkt I.
2. B, født xx.xx.1917, dømmes for forseelse mot lov av 16/7-1936 nr. 2 §9a) jfr. kgl. res. av 11/10-63, §1, 2. ledd jfr. §3 og §2 jfr. §3, jfr. strl. §62, til fengsel i 21 - tyveen - dager.
Straffens fullbyrdelse utstår i medhold av strl. §52 med en prøvetid av 2 - to - år uten tilsyn.
Side:817
Han frifinnes for tiltalens punkt I. - - -
Påtalemyndighetens begjæring om inndragning av fører- og maskinistsertifikat tas ikke til følge.»
Tiltalens post I, som de domfelte ble frifunnet for, gjaldt overtredelse av straffelovens §422 annet ledd, beruselse i tjenesten.
Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens domsgrunner.
Politimesteren i Oslo har anket fordi påstanden om fradømmelse av retten til å utøve virksomhet som henholdsvis skipsfører og maskinist ikke ble tatt til følge. Politimesteren mener at spesielt allmennpreventive hensyn må tilsi at sertifikatene blir inndradd. I ankeerklæringen er anført blant annet: «Som en spesielt skjerpende omstendighet i denne sak mener påtalemyndigheten det er riktig å trekke fram at de domfelte gjør tjeneste i et meget sterkt trafikkert farvann hvor mulighetene for kollisjonsulykker antas å være relativt store. Dessuten må det tas i betraktning at de domfelte drakk forholdsvis store kvanta vin, idet de ca. 9-10 timer etter at drikkingen ble avsluttet, hadde en alkoholgehalt i blodet på henholdsvis 0,62 og 0,69 promille.»
Jeg finner at rettighetstap ikke kan finne sted.
Jeg peker først på at den hjemmel for rettighetstap som man i dette tilfelle må falle tilbake på, straffelovens §29 nr. 2, ikke gir adgang til å suspendere et sertifikat straks slik som for eksempel veitrafikkloven når det gjelder førerkort for motorvogner og luftfartsloven for den som gjør tjeneste om bord i luftfartøy. Når hjemmelen er straffelovens §29 nr. 2, kan rettighetstap først skje etter endelig dom. Dermed kan det gå lang tid fra det forhold som foranlediger rettighetstap til det faktisk kan finne sted. I denne sak er det således gått nesten et år, og de domfelte har, bortsett fra de par første uker etter hendelsen, i det meste av denne tid utført sin tidligere tjeneste om bord i «Prindsen». Slik denne sak ligger an, synes derfor rettighetstap nå ikke å være en helt adekvat reaksjon. Det har imidlertid sin årsak i den etter min mening lite konsekvente lovordning på dette område.
Men hertil kommer at de krav som straffelovens §29 nr. 2 stiller for rettighetstap, at vedkommende har vist seg uskikket til å inneha stillingen eller utøve virksomheten, eller at stillingen i særlig grad krever en allmenn tillit som ikke lenger er til stede, ikke helt lett kan forenes med situasjonen i denne sak. Det synes for meg som om man må strekke lovens ord svært langt om man vil si at de domfelte har vist seg uskikket til sin stilling om bord eller at de har mistet en allmenn tillit som deres stilling «i særlig grad» krever. I denne forbindelse nevner jeg at det etter lovens forarbeider er klart at bestemmelsen om rettighetstap i straffelovens §29 nr. 2 er forutsatt anvendt med varsomhet og at det skal ganske meget til før et forhold kan gi grunn til rettighetstap. Når jeg så føyer til at det etter straffelovens §15 tredje ledd
Side:818
kun er «i særlige tilfelle» at rettighetstap som nevnt i §29 skal anvendes, er jeg - dog under betydelig tvil - kommet til at lovens vilkår for rettighetstap i dette tilfelle ikke er til stede.
Derimot finner jeg under hensyntaken til de i høy grad straffverdige forhold som de domfelte er funnet skyldige i, at frihetsstraffen for begge bør skjerpes. Jeg viser for så vidt til det jeg har gjengitt fra ankeerklæringen og som jeg tiltrer.
Jeg er kommet til at straffen for A bør settes til fengsel i 36 dager og for B til fengsel i 24 dager, og slik at straffen også for ham bør være ubetinget fengsel.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres disse endringer:
1. Straffen for A settes til fengsel i 36 - trettiseks - dager.
2. Straffen for B settes til fengsel i 24 - tjuefire - dager. Bestemmelsen om utsettelse av fullbyrdelsen går ut.
Dommer Blom: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Roll-Matthiesen og Bahr: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Reidar Friis Bull med sjøkyndige domsmenn, kaptein Finn Bendixen og maskinsjef Lars Andreas Larsen):
Tiltalte nr. 1, A, er født xx.xx.1930,- - -, skipsfører, inntekt f.å. kr. 30.000.-, gift, forsørger kone og 3 barn. Han har 1 påtaleunnlatelse. Han er ikke bøtelagt.
Tiltalte nr. 2, B, er født xx.xx.1917, - - -, maskinist, inntekt kr. 28.000.-, gift, forsørger kone og 1 barn. Han er ikke straffedømt og ikke bøtelagt. - - -
På grunnlag av forklaringer fra de tilstedeværende tiltalte legger retten til grunn at de tiltalte hadde stillinger ombord i M/S «Prindsen» den 11. til 12/8 1969, tiltalte nr. 1 som skipsfører, tiltalte nr. 2 som maskinist, tiltalte nr. 3 som billettør, og tiltalte nr. 5 som dekksmann. De skulle begynne tjenesten kl.0430 den 12/8-69. Skipet var imidlertid den 11/8 leiet ut med mannskap til et filmselskap for å foreta en tur i fjorden samtidig som det ble servert kreps med hvitvin og øl samt gin. Skipet kom tilbake fra denne turen ca. kl.0100 den 12/8.69. Det var da en del kreps og drikkevarer igjen. Skipsføreren, maskinist og mannskap fikk beskjed av de som hadde leiet båten at de kunne forsyne seg av det som var igjen, eller kaste det. De tiltalte kunne ikke stå for denne fristelse og forsynte seg i tidsrommet mellom kl.0100 og 0300 med krepsen og drikkevarene. Ingen av de tiltalte la seg for natten og de tiltrådte alle sin tjeneste for tur til Håøya kl. 0430. - - -Ca. kl. 0900 var de tilbake i Oslo etter turen til Håøya. En av passasjerene, hvis navn ikke er bragt på det rene, ga melding til rederiets disponent om at han hadde mistanke til at mannskapet hadde nytt alkohol. Forholdet ble
Side:819
meldt til politiet, og det endte med at de tiltalte ble med polititjenestemenn til politistasjonen. - - -
Det ble tatt blodprøver av de tiltalte. Av tiltalte nr. 1 kl. 1150. Etter at sikkerhetsmarginen var fratrukket, viste prøven en promille på 0.62. Prøve av tiltalte nr. 2 ble tatt kl. 1200 og viste etter fratrekk av sikkerhetsmarginen 0.69 promille. - - -
Bortsett fra de tiltaltes ovennevnte forklaringer og de blodprøver som er tatt, har man meget sparsomme opplysninger om de tiltaltes påvirknings- eller beruselsesgrad. Politibetjent Sigstein Gulbrandsen, som hentet de tiltalte, har som vitne uttalt at det på ham virket som om de tiltalte hadde drukket alkohol. De virket trette og slitne. Det er dokumentert en politirapport av politibetjent A. Hjertum i Havnepolitiet, som uttaler at etter hva de i inspeksjonsskipet Vektein kunne se, var ingen av mannskapet tydelig beruset. Det var imidlertid kommet melding til disponenten for dampskipsselskapet fra en rekke passasjerer på hele mannskapet for «fyll». Retten kan imidlertid ikke se bort fra at det var tiltalte nr. 3 som hadde størst alkoholpromille, påtagelig større enn de andre. Det var han som var billettør og må forutsettes å ha hatt størst kontakt med passasjerene. Man kan da ikke se bort fra at de meldinger som er kommet, om at hele mannskapet virket beruset, kan ha vært noe overdrevne. Retten viser til Høyesterettsdom i Rt-1965-259. I denne sak hadde herredsretten lagt til grunn at tiltalte under tjenesten hadde en alkoholkonsentrasjon på antagelig opp til 1.6 promille. Høyesterett fant at herredsretten ikke hadde tolket loven uriktig når den har funnet at tiltalte ikke var beruset i lovens forstand på tross av at herredsretten legger den nevnte promille til grunn. Denne Høyesterettsdom viser at det bør vises forsiktighet med å konstatere at en tiltalt har beruset seg under tjenesten eller når denne forestår, når man bare har blodprøver å legge til grunn og at det ikke er påvist noe ved tiltaltes adferd som vitner om beruselse. Beruselse i strl. §422 annet ledds forstand må antas å være en langt sterkere påvirkningsgrad enn 0.5 promille.
Retten kan etter dette ikke finne bevist at tiltalte nr. 1 og 2 har gjort seg skyldig i overtredelse av strl. §422 annet ledd. De må derfor frifinnes for tiltalens punkt I. De har imidlertid begge erkjent og det må anses bevist, at de som henholdsvis skipsfører og maskinist har drukket en del vin til tross for at de var klar over at de skulle tjenestegjøre kl. 0430 samme dag. De har overtrådt lov om pliktmessig avhold §9a) jfr. Kgl. res. av 11/10-63 §1 annet ledd, jfr. §3. Tiltalte nr. 1 og 2 har dertil, som henholdsvis fører og maskinist tjenestegjort på turen til Håøya og retur, skjønt de under turen må ha hatt en større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0.5 promille. Det samme gjelder også tiltalte nr. 3 i egenskap av billettør. - - -
I skjerpende retning er for samtlige tiltalte sett hen til at det av hensyn til den alminnelige lovlydighet må reageres strengt mot overtredelse av de bestemmelser som de tiltalte dømmes for.
I formildende retning er sett hen til at det bortsett fra tiltalte nr. 3, som er dømt for promillekjøring, ikke er fremkommet noe som gir grunn til å anta at det her dreier seg om noe annet enn en engangs foreteelse som er oppstått på grunn av at fristelsen har vært for sterk da de som mannskap hadde overvært det selskapet som hadde vært ombord. Det
Side:820
hadde vært meget naturlig at turen ville bli avsluttet med at også mannskapet fikk del i bevertningen hvis det ikke hadde vært fordi båten skulle på tur allerede om noen timer.
Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at tiltalte nr. 1 og 2 skal fradømmes sine sertifikater for henholdsvis 2 og 1 år. Etter det som er anført ovenfor under formildende omstendigheter, finner retten at dette vil være en for hard reaksjon. Det er på det rene at dampskipsselskapet ikke har tatt de to ut av tjeneste og ikke ønsker dem tiltalt og straffet. Retten tar derfor ikke påtalemyndighetens påstand til følge.
Både ved utmålingen av straffene og ved stillingtagen til inndragningsspørsmålet, har retten sett hen til at det ikke er fremkommet noe som tyder på at de tiltaltes alkoholbruk har medført noen uheldig virkning når det gjelder båtens manøvrering.
Retten finner at hverken hensynet til den alminnelige lovlydighet eller hensynet til å avholde tiltalte nr. 2 fra nye straffbare handlinger gjør det påkrevet at straffen fullbyrdes for hans vedkommende, og bestemmer at fullbyrdelsen skal utstå med en prøvetid av 2 år uten tilsyn.
Retten har ikke funnet grunnlag for å gi tiltalte nr. 1 betinget dom når man ser hen til at han var fører av skipet og man dertil ser hen til de strenge regler som gjelder for straffutmåling ved bilkjøring under påvirket tilstand. - - -