Rt-1965-259
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1965-03-10 |
| Publisert: | Rt-1965-259 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 47 B |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Peter F. Holst). |
| Forfatter: | Roll-Matthiesen, Helgesen, Rode, Bahr, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §422, Straffeloven (1902), Domstolloven (1915), §418, LOV-1914-08-21-2-§1, LOV-1914-08-21-2 |
Dommer Roll-Matthiesen: Nordre Sunnmøre herredsrett avsa den 8. januar 1965 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1927, dømmes for overtredelse av Straffelovens §418, jfr. Lov om fartøyers navigering av 21/8 1914 §1a, jfr. Sjøveisreglenes §29, jfr. §41, til en bot av kr. 200.- kronertohundre 00/100 - eller hvis boten ikke betales, til en straff av fengsel i 10 - ti - dager, men frinnes forøvrig.
Saksomkostninger idømmes ikke.»
Frifinnelsen gjaldt straffelovens §422 annet ledd og sjøveisreglenes §25a.
Saksforholdet og tiltaltes personalia fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Sunnmøre har anket over dommen for så vidt angår frifinnelsen etter straffelovens §422 annet ledd. Anken gjelder lovanvendelsen og den er i ankeerklæringen begrunnet slik: «Påtalemyndigheten antar at selv om alkoholpåvirkningen ikke har gitt seg utslag i de vanlige ytre kjennetegn på beruselse, må det være utvilsomt at en alkoholkonsentrasjon i blodet som var ca. 1.60 promille på det høyeste og ca. 1.38 0 promille i kollisjonsøyeblikket, må ha ført til en grad av beruselse som det har
Side:260
vært lovens mening å ramme. Dette må gjelde selv om det ikke kan godtgjøres at beruselsen i det konkrete tilfelle har gitt seg utslag i uvanlig eller ansvarsløs manøvrering, eller mangelfull observasjons- eller reaksjonsevne.»
Jeg bemerker at herredsretten på forespørsel fra aktor for Høyesterett har opplyst, at da det ikke finnes noe særlig utvalg av sjøkyndige domsmenn i domssognet, ble domsmennene oppnevnt. Det er også på det rene at domsmennene ble tatt fra Aalesund, som ikke hører med til domssognet. Oppnevnelsen av domsmenn er uriktig, jfr. Rt-1963-1089, og det er også uriktig at domsmenn er tatt utenfor domssognet. Da det imidlertid bare er anket over den frifinnende del av dommen og det ikke er anket over saksbehandlingen, finner jeg ikke grunn til å komme nærmere inn på forholdet.
Jeg antar at anken bør forkastes.
Straffelovens §422 annet ledd retter seg bl.a. mot fører av skip som «beruser seg under tjenesten eller når denne forestår». Beruselse betegner en langt sterkere innflytelse av alkohol enn den blotte påvirkning og grensen her er flytende og vil avhenge av individuelle forhold. Jeg henviser herom til Harbitz: Rettsmedisin 324, hvorav fremgår at alkoholkonsentrasjonen må være langt høyere enn den som er aktuell i nærværende sak for at det kan fastslåes med sikkerhet at beruselse foreligger når man bare har blodprøve som grunnlag for avgjørelsen. Under henvisning hertil kan jeg ikke se at herredsretten har tolket loven uriktig når den har funnet at tiltalte ikke var beruset i lovens forstand på tross av at herredsretten legger til grunn at tiltalte under tjenesten hadde en alkoholkonsentrasjon på antagelig opptil 1.6 promille.
Jeg tilføyer at herredsretten har regnet med en forbrenning på 0.20 promille pr. time eller en noe høyere forbrenning enn den man vanligvis regner med - 0.15 promille. Herredsrettens beregning har ført til en høyere alkoholkonsentrasjon enn den vanlige beregningsmåte ville ha ført til.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Helgesen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Rode, Bahr og Thrap: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Bjørn Moldenes og sakkyndige domsmenn skipper Rolf Kvien og rektor Knut Larsgård):
- - -
Ad tiltalens post I:
Det er på det rene at tiltalte sammen med maskinisten og basen drakk en del 60 % sprit i tidsrommet mellom kl. 1700 og kl. 1900 den 25.11. Spriten ble utmikset i kaffe, og det ble trolig drukket i alt ca. 1/4 flaske, eller muligens noe i overkant av dette.
Side:261
Blodprøver tatt av tiltalte den 26.11. kl. 0050 og kl. 0125 viste et innhold av flyktig reduserende substans svarende til henholdsvis 0.78 og 0.66 promille alkohol. Av dette kan man slutte at tiltalte har en forbrenning på 0.20 promille alkohol i timen. Man kan videre slutte at tiltalte i kollisjonsøyeblikket har hatt en alkoholkonsentrasjon i blodet på nokså nøyaktig 1.38 0/00.
Retten forstår bestemmelsen i Strl. §422 annet ledd slik at beruselsen må være av en slik grad at den in casu har hatt innflytelse på tiltaltes utøvelse av sitt yrke som skipsfører. Den må ha gitt seg utslag i f. eks. nedsatt observasjons- og/eller reaksjonsevne, slik at hans evne til både å føre sitt eget fartøy og å ta tilstrekkelig hensyn til andre sjøfarende er blitt nedsatt.
Retten er kommet til at det å konstatere en alkoholkonsentrasjon hos tiltalte på 1.38 promille i kollisjonsøyeblikket, og antagelig ca. 1.60 promille da rusen formodentlig var på sitt høyeste ca. kl. 2030, ikke er tilstrekkelig til å fastslå at tiltalte har vært beruset i den ovenfor nevnte forstand, idet forskjellige personer som kjent kan reagere nokså ulikt på samme alkoholmengde. Det avgjørende blir derfor etter rettens mening om det kan konstateres noe i tiltaltes oppførsel eller handlemåte som kan tyde på alkoholpåvirkning.
Skipperen på det andre fartøyet, m/s «Sinbad», har forklart at han kjente alkohollukt av tiltalte da han kom ombord i «Sinbad» etter kollisjonen. Han har imidlertid ikke kunnet si om tiltalte var beruset eller ikke.
Vitnet nr. 2, som var rormann på m/s «Snurp III» forut for og under kollisjonen, har forklart at han ikke kunne kjenne alkohollukt av tiltalte. Han kunne heller ikke på noen annen måte merke at tiltalte var beruset. Det var intet som helst unormalt ved ham på denne vakten.
Vitnet nr. 1, som var til stede da m/s «Sinbad» kom til kai i Ålesund, og som da snakket med tiltalte, kunne heller ikke merke at tiltalte var beruset. Tiltalte spurte vitnet om han kunne få låne en telefon, og han gikk så sammen med vitnet bort til havnekontoret hvor han ringte til rederen i Kristiansund og fortalte hva som var skjedd. Under turen fra kaia til havnekontoret merket ikke vitnet noe unormalt ved tiltalte. Han kunne på ingen måte merke om tiltalte var beruset, og han kjente heller ikke alkohollukt av ham. Etter at de var kommet inn på havnekontoret, kunne vitnet kjenne at det luktet alkohol av tiltalte. Vitnet tenkte overhodet ikke på at det kunne være alkohol med i spillet før han kjente alkohollukten av tiltalte, og selv etter at han hadde oppdaget denne, kunne han ikke merke noe på tiltaltes oppførsel som tydet på alkoholpåvirkning. Han oppførte seg med andre ord fullstendig normalt, situasjonen tatt i betraktning.
Etter dette har retten funnet det godtgjort at der i tiltaltes oppførsel såvel før som under og etter kollisjonen ikke kan konstateres noe unormalt som kan tilskrives alkoholpåvirkning. Den har derfor ikke funnet det tilstrekkelig bevist at tiltalte har vært beruset, med den forståelse av dette begrep som det ovenfor er gjort rede for, og som retten legger til grunn.
Tiltalte blir derfor etter dette å frifinne etter post I i tiltalen. - - -
Side:262