Rt-1967-402

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-04-07
Publisert:	Rt-1967-402
Stikkord:	Skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 39B/1967
Parter:	Skibsaktieselskapet Dalfonn (høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen) mot Stavanger kommune (advokat Thor Næsheim - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Rode, Gaarder, Mindretall: Stabel, Heiberg
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §37, Skatteloven (1911), §36, §38, §39

Dommer Endresen: Skibsaktiselskapet Dalfonn fikk ved ligningen i Stavanger for inntektsåret 1963 inntektsansettelsen forhøyet med kr. 135.486 som utgjorde gevinst ved salg av amerikanske aksjer.

Etter forgjeves klage til ligningsnevnd og overligningsnevnd reiste selskapet søksmål mot Stavanger kommune med påstand om at ligningen av selskapet for innteksåret 1963 skulle oppheves og et inntektsbeløp på kr. 135.486 ikke skulle medtas til beskatning. Stavanger byrett avsa 18. oktober 1966 dom med slik domsslutning:

«Saksøkte Stavanger kommune frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet og partenes anførsler vises til byrettens dom. Ved en skrivfeil er det i dommen anført at selskapet i 1963 hadde en «gevinst på kr. 9.589,-» ved salg av 327 aksjer i Union Carbide; som det fremgår av dommen medførte salget et tap av nevnte størrelse.

Skibsaktieselskapet Dalfonn har påanket dommen. Med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg er anken brakt direkte inn for Høyesterett.

I tillegg til sine anførsler for byretten har den ankende part særlig fremhevet at det ved kjøpet av de amerikanske aksjer

Side:403

ikke som i Laboremus-dommen, Rt-1958-1262 flg., var spørsmål om å holde «pengene i beredskap»; selskapets balansekonto pr. 1. januar 1959 var oppgjort med en sluttsum på over 179 millioner kroner, på tidspunktet for aksjeervervelsen hadde selskapet ca. 2,9 millioner kroner i bankinnskudd, og av en innvilget kassakreditt på 12 millioner kroner var 7,2 millioner ubenyttet. Avgjørende for om det foreligger spekulasjonsgevinst er - anføres det - etter skatteloven om det dreier seg om verdipapirer som er ervervet for å avhendes med fordel, og dette er tilfellet her. Selskapet har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Skibsaktiselskapet Dalfonn's ligning for inntektsåret 1963 opheves og et inntektsbeløp på kr. 135.486 medtas ikke til beskatning.

Stavanger kommune dømmes til å betale saksomkostninger for Byrett og Høyesterett.»

Stavanger kommune har tatt til gjenmæle. I tillegg til sine anførsler for byretten har kommunen særlig fremhevet at det ved bedømmelsen av om kjøpet og salget av aksjene skal betraktes som et ledd i selskapets næring som skipsrederi, må foretas en helhetsvurdering, hvor det også må legges vekt på at aksjene ble kjøpt for midler som var frigjort ved salg av U. S. Treasury Bonds hvor de hadde vært anbrakt som ledd i selskapets rederivirksomhet, og at aksjenes salgssum ble brukt til nedbetaling av selskapets kassakredittgjeld. Det fremgår av selskapets styreprotokoll at disposisjonene vedrørende disse aksjer ikke er styrebehandlet. De inngår som et naturlig ledd i rederiets virksomhet, og det er ikke nok til å bringe dem utenfor at hensikten har vært å oppnå gevinst. Denne gevinsthensikt kan ikke bringe forholdet inn under spekulasjon; til det kreves at det risikopregede og chansebetonte er så fremtredende at midlene må betraktes som tatt ut av selskapets driftskapital, og det er ikke tilfellet her. Kommunen har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at Stavanger kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten.

2. Stavanger kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Forholdet i denne sak er at hvis et aksjekjøp som her omhandlet kan betraktes som et ledd i selskapets rederinæring, skal gevinst ved avhendelsen beskattes som inntekt etter byskattelovens §36, mens tap kommer til fradrag etter lovens §38 bokstav d. Inngår kjøpet derimot ikke som et ledd i denne næring, skal gevinst i medhold av §37 annet ledd ikke regnes som inntekt, mens tap på den annen side ikke kommer til fradrag, jfr. §39 første ledd.

I motsetning til hva forholdet var når det gjaldt kjøpet av Treasury Bonds, foreligger det ikke opplysninger om at det for rederivirksomheten som sådan var av noen spesiell betydning at den ankende part ervervet eller var eier av amerikanske

Side:404

aksjer. Det er derfor ikke i de ytre omstendigheter noe som kan gi støtte for at aksjene ble ervervet som et ledd i selskapets næring som skipsrederi.

Det fremgår derimot av de ubestridte forklaringer fra advokat Lars Hvam og direktør Knut Thomseth i firmaet Sigvald Bergesen, som er gjengitt i byrettens dom, at det var muligheten for å gjøre en forretning på det amerikanske aksjemarked i en periode da man ventet kursstigning, som var avgjørende for selskapets aksjekjøp; hensikten var bare å foreta en kortvarig plasering med sikte på å oppnå en kursgevinst. At det ikke var tanken på den ordinære avkastning - utbyttet - som var bestemmende, bestyrkes av at de omhandlede aksjer på tiden for ervervelsen gav en effektiv avkastning på 4 %, mens de renteutgifter som kunne spares hvis kjøpesummen i stedet var blitt brukt til avbetaling på kassakredittgjeld, ble regnet etter 5 %.

Et innkjøp av aksjer foretatt i den hensikt å oppnå fordel ved deres avhendelse, faller - under de omstendigheter som forelå - så helt utenfor rederiets formål og naturlige operasjonsområde at det etter min mening ikke går inn under rederiets næring. Et rederi står i denne henseende i en annen stilling enn en bank eller et forsikringsselskap, og det forelå heller ingen slik ekstraordinær situasjon som i Laboremus-saken. Det naturlige ville - om det var hensynet til rederinæringen som var det avgjørende - være å anvende de midler som ble brukt til aksjekjøp, til nedbetaling på kassakredittgjelden, slik det også skjedde da aksjene ble solgt. Stillingen i den foreliggende sak er lite forskjellig fra hva den ville ha vært om selskapet hadde hevet et beløp på kassakredittkontoen i den bevisste hensikt å drive aksjespekulasjon med beløpet. Uansett om en slik forretning finansieres med midler tilhørende et rederiselskap, har den sitt eget formål - nemlig å skaffe gevinst ved kjøp og salg av aksjer -, og det er ikke holdepunkt for at dette i det foreliggende tilfelle kan sees som et ledd i selve rederinæringen mer enn i andre tilfelle hvor selskapet i gevinstøyemed måtte foreta kjøp og salg av formuesgjenstander som ligger utenfor rederivirksomheten.

Jeg finner etter dette at den ankende parts påstand må tas til følge. Etter resultatet antar jeg at kommunen må betale saksomkostninger for byretten og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Skibsaktieselskapet Dalfonns ligning for inntektsåret 1963 oppheves og et inntektsbeløp på kr. 135.486 medtas ikke til beskatning.

I saksomkostninger for byretten og Høyesterett betaler Stavanger kommune til Skibsaktiselskapet Dalfonn 7.000 - sju tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:405

Dommer Stabel: Jeg har funnet avgjørelsen tvilsom, men er blitt stående ved samme resultat som byretten, hvis begrunnelse jeg i alt vesentlig kan tiltre. Av den tidligere rettspraksis er det - mener jeg - naturlig å utlede som et alminnelig synspunkt at når et skipsaksjeselskap midlertidig har plasert endel av sin driftskapital i lett realiserbare aksjer, da vil gevinst ved senere salg av aksjene være skattbar etter byskattelovens §36 dersom det ikke etter en helhetsvurdering er klare holdepunkter for å anse denne del av kapitalen som «tatt ut av bedriften» gjennom aksjekjøpet. Jeg viser her særlig til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1958-1262 (Laboremus-saken), og tilføyer at det i Laboremus-saken var spørsmål om gevinstbeskatning ved salg av to grupper aksjer, og rederiet var for den enes vedkommende ikke bundet til å holde motverdien «i beredskap» for noe bestemt formål.

Heller ikke i den foreliggende sak foreligger det etter min mening slike holdepunkter som jeg nettopp har nevnt. Aksjene ble kjøpt for midler som var inntjent i rederivirksomheten. I sin klage til overligningsnemnda av 5. januar 1965 gav selskapet selv uttrykk for at det dreiet seg om en midlertidig plasering fordi «man ikke hadde umiddelbar bruk for de omhandlede midler som driftskapital for selve rederivirksomheten». Etter at aksjene var avhendet, gikk motverdien igjen inn i rederivirksomheten gjennom nedbetaling på kassakredittkontoen. De aksjer som ble kjøpt var sikre og kunne når som helst realiseres på kort varsel dersom selskapet fikk bruk for pengene til sin ordinære drift. At ønsket om å oppnå en kursgevinst også spilte inn er etter min mening ikke tilstrekkelig til å gi aksjekjøpet et så klart og entydig preg av spekulasjon at man på dette grunnlag kan anse den tilsvarende del av driftskapitalen for å ha skiftet karakter i relasjon til beskatningsreglene i byskattelovens §36 og §37.

Jeg stemmer etter dette for at byrettens dom stadfestes. På grunn av sakens tvilsomhet og prinsipielle karakter antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes hverken for byretten eller Høyesterett.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Stabel.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Endresen.

Dommer Gaarder: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Sverre W. Middelthon):

- - -

Følgende er på det rene:

Skibsaktieselskapet Dalfonn ble registrert i 1927 og har som formål å drive skipsfart og dermed forbunden virksomhet.

Side:406

I 1956 hadde selskapet amerikanske statsobligasjoner, U.S. Treasury Bonds, til en kostpris av kr. 1.455.000,-. Firmaet hadde skaffet seg disse obligasjoner som et ledd i firmaets rederivirksomhet for å ha valutagoodwill hos Norges Bank. På grunn av kursfall i 1956 ble disse obligasjoner dette år nedskrevet med ca. kr. 170.000,- med virkning for ligningen. På grunn av at valutabestemmelsene ble forandret, solgte selskapet i 1958 beholdningen av U.S. Treasury Bonds. For en del av salgssummen kjøpte selskapet samme år følgende amerikanske aksjer:

500 Standard Oil for kr. 181.960,-

337 Int. Nickel for kr. 182.636,-

275 Union Carbid for kr. 182.249,-.

I 1959 solgte selskapet de 275 aksjer i Union Carbid for kr. 254.886,-, altså med en gevinst på kr. 72.637,-. Denne gevinst er ikke inntektsbeskattet.

I 1960 kjøpte selskapet på ny Union Carbid, denne gang 327 aksjer for kr. 259.355,-.

I 1960 fikk selskapet tildelt friaksjer i Int. Nickel med en aksje for hver gammel aksje. Disse friaksjer ble ikke gjort til gjenstand for inntektsbeskatning hverken ved byskatteligningen eller ved statsskatteligningen, jfr. Rt-1926-682.

I 1963 solgte selskapet de 327 aksjer i Union Carbid for kr. 249.766,-, altså med en gevinst på kr. 9.589,-.

Videre solgte selskapet samme år aksjene i Standard Oil for kr. 207.667,-, d.v.s, med en gevinst på kr. 25.707,-.

Endelig solgte selskapet - også i 1963 - friaksjene i Int. Nickel og de opprinnelige aksjer i dette selskap, ialt 674 aksjer, for kr. 302.025,-, altså med en gevinst på kr. 119.389,-.

Det er netto-gevinsten ved disse aksjesalg i 1963 saken gjelder. Netto-gevinsten er ved ligningen ansatt til kr. 135.486,-, jfr. påstandsbeløpet i stevningen.

De nevnte aksjer var lett realisable.

Det beløp som ble oppnådd ved salget, ble benyttet til nedbetaling av Dalfonns kassakredittgjeld hos selskapets bankforbindelse Den norske Creditbank, Oslo.

Skibsaktieselskapet Dalfonn har ved sin prosessfullmektig gjort gjeldende at den nevnte gevinst ikke kan gjøres til gjenstand for inntektsbeskatning, fordi den må bli å anse som en spekulasjonsgevinst. - - -

Videre fremholdes det at forholdet i nærværende sak er forskjellig fra forholdet i Laboremus-saken. I Laboremus-saken var forholdet at selskapets skip var forlist, og at selskapet midlertidig, inntil ny tonnasje kunne skaffes, anbragte en del av forliserstatningen i verdipapirer. I nærværende sak er forholdet at Dalfonn var i full virksomhet som rederi da kjøp og salg av de omhandlede aksjeposter fant sted. Selskapets regnskap viser at pr. 1/1 1964 oversteg den bokførte verdi av skip og nybygninger gjelden med et i denne sammenheng ubetydelig beløp. Gjelden var pr. 1/1 1964 ca. 160.000.000,- kroner.

Mens forholdet i Laboremus-saken var at selskapet ikke hadde driftsmidler og at en vesentlig del av selskapets driftskapital derfor ble anbragt i verdipapirer, så er forholdet i nærværende sak at en mindre

Side:407

del av selskapets midler er blitt plassert i aksjer med det for øye å oppnå en kursgevinst i løpet av forholdsvis kort tid. Aksjene er ervervet for å avhendes med fordel og er derfor en spekulasjonsgevinst som ikke skal inntektsbeskattes.

I denne forbindelse fremholdes det at kassakredittrenten som selskapet betalte på den tid, var 5 %, og at det utbytte som ble oppnådd på de omhandlede aksjeposter var gjennomsnittlig ca. 4 % av de anbragte midler. Det var utsikten til kursgevinst og ikke utsikten til utbytte som motiverte disse aksjekjøp.

Det bestrides at noen av disse aksjer ble kjøpt for at Dalfonn skulle kunne oppnå kontrakter med vedkommende selskaper som Dalfonn kjøpte aksjer i, og at aksjekjøpene hadde forbindelse med rederivirksomheten på noen slik måte. Noen slik hensikt var overhodet ikke på tale eller i tankene, og aksjekjøpene har også vært helt uten betydning på den måte. Hensikten var bare en kortvarig plassering med sikte på å oppnå en kursgevinst.

Advokat Lars Hvam og direktør Knut Thomseth i firmaet Sigval Bergesen har som vitner bekreftet at det forholder seg slik som fremstillet her. Etter studium av det amerikanske aksjemarked var de kommet til at der ved plassering i slike aksjer var god sjanse for kursstigning og liten mulighet for tap. Utbyttet tenkte de mindre på. Det var direktør Thomseth som tok saken opp med avdøde Sigval Bergesen, og det ledet til at aksjene ble kjøpt. Om grunnen til at aksjene ble solgt i 1963, opplyses det at man da kunne konstatere en bra kursgevinst og selskapet ønsket å innkassere den. Ved å vente med å selge kunne man kanskje fått større kursgevinst, men det kunne også gå den andre veien. Begge vitner mener at dette var en spekulasjon i aksjer, og at gevinsten må betegnes som en spekulasjonsgevinst. - - -

Rettens bedømmelse av saken:

Avgjørende for om inntektene ved salg av disse aksjer skal anses som skattepliktig inntekt, er om byskattelovens §36, første ledd kommer til anvendelse, eller om forholdet går inn under lovens §37, annet ledd.

Etter byskattelovens §36 første ledd regnes til skattepliktig inntekt bl.a. en hver fordel som er vunnet ved eiendom, kapital, arbeide eller virksomhet, hva enten det oppebårne er innvunnet gjennom et lengre tidsrom eller er ervervet leilighetsvis eller ved en enkelt anledning og hva enten det består i underhold, klær m.v. som er anvendt til egen eller familiens nytte eller behagelighet eller til utvidelse av næring eller drift eller til formuesforøkelse.

Etter byskattelovens §37 annet ledd beskattes ikke gevinst ved avhendelse av verdipapirer og heller ikke innbo eller annet løsøre som har vært benyttet i den skattepliktiges eller hans families bopel eller husholdning.

Av interesse ved fortolkningen av disse bestemmelser er bestemmelsen i byskattelovens §38 første ledd punkt d. Etter denne bestemmelse er ved inntektsligningen fradragsberettiget tap på utestående fordringer i forretningsvirksomhet såvel som annet tap i næring eller forretningsforetagender.

Det er rimelig å se denne bestemmelse i sammenheng med de

Side:408

nevnte bestemmelser i §36 og §37, og å praktisere bestemmelsene slik at i slike tilfelle hvor gevinst ved salg av verdipapirer blir beskattet, får man også fradrag for tap, og i slike tilfelle hvor gevinst ved salg av verdipapirer ikke blir beskattet, får man heller ikke fradrag for tap.

Men forøvrig gir selve lovtekstene lite holdepunkt for avgjørelsen i den foreliggende sak. Noe holdepunkt for å se bestemmelsen i §36 som en hovedregel og bestemmelsen i §37 som unntagelse - eller omvendt - og la det resultat man forsåvidt kommer til, få betydning for avgjørelsen, er der ikke.

Avgjørelsen må treffes etter de retningslinjer for fortolkningen som er trukket opp i den rettspraksis som nu foreligger.

Ved Solvang-dommen, Rt-1962-273, er det avgjort at en skattyter som for egen regning drev med omsetning av verdipapirer - enten denne virksomhet skulle anses som hans næring eller ikke - ikke kunne inntektsbeskattes av gevinst ved salg av verdipapirer.

At Skibsaktieselskapet Dalfonn i den foreliggende sak ikke kan bli å likestille med skattyteren i Solvang-dommen, fremgår av førstvoterendes uttalelse, gjengitt i Rt-1962-273 på side 276: - - -

Den rettsoppfatning som her kommer til uttrykk, legges til grunn for bedømmelsen av den foreliggende sak. Avgjørende blir det da om de kjøp og salg av verdipapirer som denne sak gjelder, er foretatt som plassering av driftsmidler eller på annen måte til fremme av Dalfonns rederinæring. Er dette tilfelle, skal gevinsten inntektsbeskattes. Hvis transaksjonene derimot er å anse som aksjespekulasjon, skal gevinsten ikke inntektsbeskattes.

I Laboremus-saken, Rt-1958-1262 ble gevinsten ved slike transaksjoner kjent å være skattepliktig inntekt, og det ble lagt vekt på at transaksjonene gikk inn som et naturlig ledd i skattyterens næring, og at det dreier seg om en midlertidig plassering av ledig driftskapital og at plasseringen ble foretatt i lett realisable verdipapirer. Det dreiet seg i denne sak både om aksjer og obligasjoner.

Etter rettens bedømmelse er de nevnte momenter fremtredende også i den foreliggende sak. Dalfonn hadde de midler som der er tale om, plassert i U.S. Treasury Bonds for å oppnå valutagoodwill, noe som åpenbart hadde nøye sammenheng med selskapets rederinæring. På grunn av forandring av valutabestemmelsene hadde selskapet ikke lenger interesse av å ha disse midler bundet i U.S. Treasury Bonds, og solgte dem og kjøpte lett realisable amerikanske aksjer for endel av midlene. At selskapet gjorde dette for midlertidig å få større avkastning av midlene enn det mente å kunne oppnå ved plassering på annen måte, kan ikke være avgjørende for at transaksjonene skal bedømmes som spekulasjon. Heller ikke kan det være avgjørende for bedømmelsen om selskapet mente å kunne oppnå de økonomiske fordeler ved transaksjonene i form av utbytte på aksjene eller ved kursgevinst ved salg av dem.

Transaksjonene har ikke karakter av spekulasjon, men av nøktern, forsiktig midlertidig anbringelse av endel av driftskapitalen i kurrante verdipapirer. At denne karakteristikk er riktig synes å bli bekreftet av den redegjørelse som Dalfonn har gitt i sin klage til overligningsnevnden av 5/1 1965, dok. 2 ad 2, hvor det bl.a. heter:

Side:409

«Ligningsnemnden synes å likestille forannevnte transaksjon med kjøpet av amerikanske treasury bonds i 1956 for ca. 1.5 mill. kroner, solgt i 1958 for ca. kr. 1.3 mill. kroner. Men denne transaksjon hadde et klart næringsmessig formål, nemlig å etablere en valutagoodwill som kunne utnyttes ved skipskontraheringer i utlandet. Dette formål forelå ikke ved kjøpet av de amerikanske aksjer. Man utnyttet det kjennskap man hadde til det amerikanske verdipapirmarked, hvor man på noe lengre sikt kunne forutse en kursstigning. Og da man ikke hadde umiddelbar bruk for de omhandlede midler som driftskapital for selve rederivirksomheten, fant man en slik midlertid plassering i aksjer formålstjenlig og riktig.» - - -