Rt-1958-1262

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-12-06
Publisert:	Rt-1958-1262
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 119/1958
Parter:	Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat J.A. Dahl) mot A/S Laboremus (høyesterettsadvokat Per Brunsvig).
Forfatter:	Heiberg, Rode, Hiorthøy, Bahr, Berger
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §36, §37, Lov om betinget skattefritakelse (1918) §1, §38

Dommer Heiberg: I sak mellom Oslo kommune og A/S Laboremus avsa Oslo byrett 15. januar 1958 dom med domsslutning:

«Oslo kommunes ligninger av A/S Laboremus for 1955/56 og 1956/57 oppheves, og kommunen pålegges å foreta ny ligning. Ved denne blir selskapets nettofortjeneste ved salg av verdipapirer ikke å anse som skattepliktig inntekt.

I saksomkostninger betaler Oslo kommune A/S Laboremus kr. 1500.

Oppfyllelsesfristen fastsettes til 2 uker fra forkynnelsen av dommen.»

Oslo kommune har påanket dommen. Med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg er anken brakt direkte inn for Høyesterett.

Om sakens gjenstand og partenes anførsler viser jeg til byrettens dom. Som nytt bevis for Høyesterett er fremlagt oppgaver over selskapets kjøp og salg av utenlandske aksjer i årene 1945-1957. Disse oppgaver viser at en salgsgevinst i 1954 på kr. 82 505 - som nevnt i byrettens dom - skriver seg fra aksjer som er kjøpt før utbetalingen av forliserstatningen. Det samme gjelder en samlet fortjeneste på kr. 386 958 ved salg av 4 aksjeposter i 1955, delvis utenlandske og delvis norske. Om disse tall er det enighet mellom partene. Av oppgavene fremgår videre at selskapet i årene 1947, 1948 og 1949 har solgt henholdsvis 2, 4 og 4 poster med norske aksjer, ikke 0, O og 3 som anført av byretten. De 2 poster i 1947 og 2 av postene i 1949 skriver seg imidlertid fra salg som følge av nektet transportnotering eller tvungen innløsning.

Side:1263

For øvrig foreligger saken i samme skikkelse som for byretten.

Kommunen har nedlagt påstand:

«Oslo kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»

Selskapet har nedlagt påstand:

«Byrettens dom stadfestes, og A/S Laboremus tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Som byretten peker på, skriver den alt overveiende del av den realisasjonsgevinst saken gjelder, seg fra verdipapirer som er innkjøpt for den forliserstatning selskapet fikk utbetalt i 1947 og 1948. I denne forbindelse forpliktet selskapet seg til å bruke erstatningsbeløpene til nybygging eller innkjøp av tonnasje, og oppnådde til gjengjeld betinget fritagelse for skatt av erstatningsgevinsten mot å deponere verdier for henimot 5 millioner kroner. Som følge herav var selskapet både ved sitt tilsagn og for å unngå en gevinstbeskatning som ville berøve det en vesentlig del av dets driftskapital, bundet til å holde erstatningen i beredskap for å bruke den til kjøp av ny tonnasje når anledningen bød seg.

Slik har selskapet også faktisk forholdt. Jeg må etter det som er opplyst anse det godtgjort at selskapet i de påfølgende år har gjort hva det med rimelighet har kunnet, for å skaffe skip til erstatning for de forliste. Og da det omsider lykkedes å få kontrahert nye skip, ble de nødvendige midler ved forfall skaffet til veie gjennom realisasjon av verdipapirer som planlagt.

Det er fastslått som sikker rett at gevinst og tap ved avhendelse av verdipapirer skal tas i betraktning ved inntektsbeskatningen etter de alminnelige regler i byskattelovens §36 og §38d når avhendelsen går inn under skattyterens næring, og at den spesielle bestemmelse om verdipapirer i §37 annet ledd, i så fall ikke gjelder. Jeg viser særlig til dom av Høyesteretts plenum i Rt-1936-390 (Grieg), hvor det er utførlig redegjort for forholdet mellom de nevnte bestemmelser, og også til dom i Rt-1948-312, særlig side 314 (A/S Sinsenterrassen). Det avgjørende for spørsmålet om skatteplikt er etter dette om de avhendelser denne sak gjelder, må sees som et ledd i utøvelsen av selskapets næring.

Jeg er enig med byretten i at den endring i selskapets vedtektsbestemte formål som fant sted i 1946, ikke kan tillegges noen avgjørende betydning. Derimot kan jeg ikke se annet enn at den disponering av forliserstatningen som her er skjedd, går inn som et naturlig ledd i driften av selskapets næring som skipsrederi. Riktignok kunne denne på grunn av forholdene etter krigen midlertidig ikke utøves. Men driftskapitalen var i behold, og den omstendighet at den inntil nye skip kunne skaffes, ble anbrakt i lett realiserbare aksjer og obligasjoner, kan etter min mening ikke berøve den karakteren av driftskapital

Side:1264

for redervirksomheten. Noe moment av spekulasjon som skulle føre til at kapitalen må ansees for å være tatt ut av bedriften, kan jeg ikke se at det har foreligget. I så måte skiller forholdet i denne sak seg klart fra det forhold som er omhandlet i dommen i Rt-1932-886 («Clyde») som byretten har påberopt, hvor det gjaldt en enkelt anbringelse av et større beløp på en helt usedvanlig måte. Saken har etter min mening atskillig mer til felles med de saker som er referert i Rt-1929-581 (Aalesunds Dampskibsrederi A/S) og særlig Rt-1934-145 (Irgens). Disse dommer gjaldt riktignok tap av driftskapital som midlertidig var satt inn i bank, men jeg kan ikke se at det er noen grunn til prinsipielt å sette anbringelse i verdipapirer i noen annen stilling i forhold til spørsmålet om næring. I den foreliggende sak ble det foretatt innkjøp av kurante papirer som man etter en rimelig forhåndsbedømmelse måtte anse som sikre og lett realiserbare, og som kunne formodes å gi en bedre avkastning enn vanlig bankrente. Men det foreligger ikke noe som tyder på at selskapet et øyeblikk har sloppet av syne det prinsipale formål å holde midlene til rådighet for å finansiere nye skipskjøp, selv om en viss omplasering har funnet sted ettersom markedsforholdene tilsa det. Og til dette formål ble de som nevnt brukt. I denne forbindelse viser jeg også til Høyesteretts dom i Rt-1928-358 (Meidell).

Det spørsmål melder seg til slutt om de verdipapirer som skriver seg fra selskapets eldre portefølje, og som således ikke inngikk i forliserstatningen, skattemessig må behandles på en annen måte. Selskapet har ikke bygget noen selvstendig innsigelse mot skatteplikten på dette grunnlag, og jeg kan heller ikke finne at gevinsten ved salget av disse aksjer kan stå i noen særstilling. Det dreier seg også her om driftskapital, og også kjøpesummen for disse verdipapirer er gått med til finansiering av skipskjøpene.

Da saken har budt på tvil og er av prinsipiell betydning, finner jeg at hver av partene bør bære sine omkostninger så vel for byretten som for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Oslo kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Bahr og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Finn Thune):

Saken gjelder tvist mellom saksøkeren A/S Laboremus og Oslo kommune om hvorvidt den fortjeneste firmaet har oppnådd ved salg av verdipapirer i 1954 og 1955 er gjenstand for inntektsbeskatning.

Side:1265

Følgende saksforhold ansees på det rene:

A/S Laboremus ble stiftet i 1910 og hadde den gang i sine vedtekter følgende formålsbestemmelse:

«A/S Laboremus er et uansvarlig aktieselskap, hvis formaal er at drive hvalfangst og dermed i forbindelse staaende virksomhet og/eller fragtfart.»

På ekstraordinær generalforsamling den 21. mai 1946 fikk formålsbestemmelsen slik endret lydelse:

«A/S Laboremus er et uansvarlig aksjeselskap, hvis formål er å drive hvalfangst og dermed i forbindelse stående virksomhet, annen fangst eller fiskerivirksomhet, skipsfart med egne eller leiede skip, industri, eller å investere kapital i sådanne bedrifter innenfor eller utenfor Norge. Formålet kan omfatte en eller flere av de nevnte næringsgrener.»

Under den første tid drev selskapet hvalfangstvirksomhet, men gikk så etter hvert over til å drive alminnelig fraktfart. Ved krigsutbruddet i 1940 hadde således firmaet 2 tankfartøyer M/T «Leiv Erikssøn» og M/T «Lincoln Ellsworth» på henholdsvis 14725 og 8340 tonn bruttovekt. Fartøyene ble rekvirert av A/S Nortraship og krigsforliste i 1941 og 1942. Assuranseerstatningene ble først utbetalt i 1947/48. Den utgjorde for begge fartøyer tilsammen kr. 12 417 240. Fartøyene var ved Oppgjøret nedskrevet til kr. 1 969 600, slik at det ble en assuransegevinst på kr, 10 447 640. Av assuransegevmsten ble kr. 1 220 171 avskrevet på et i 1948 anskaffet skip M/T «Lincoln Ellsworth», Resten av nettogevinsten kr. 9 227 469 var hjemfallen til inntektsbeskatning. Imidlertid ble selskapet på søknad i henhold til §1 i lov nr. 2 av 7. juni 1918 m/tilleggslover av departementet meddelt et betinget fritak for skatteplikt mot at gevinsten ble anvendt til anskaffelse av ny tonnasje. Som sikkerhet for skatteplikten ble det båndlagt kr. 4 992 100. Det båndlagte beløp ble anbrakt dels i ihendehaverobligasjoner og dels i bankinnskudd og etter hvert tillagt renter, slik at det pr. 31. desember 1954 var båndlagt et beløp på kr. 4 200 171,09 i obligasjoner og kr. 2 531 805,10 i bankinnskudd. I løpet av 1955 ble en del av obligasjonene realisert, slik at det pr. 31. desember 1955 var båndlagt henholdsvis kr. 2 700 705,12 og kr. 4 237 626,20 i obligasjoner og bankinnskudd.

Alt fra 1940 hadde selskapet anbrakt en del midler dels i utenlandske selskaper og dels i obligasjoner. Obligasjonene ble etter hvert realisert og ved utgangen av 1946 hadde selskapet følgende beholdning av verdipapirer: norske aksjer kr. 39 030,01, utenlandske aksjer kr. 601 290,84 og obligasjoner kr. 153 668,49. I løpet av 1947/48 etter hvert som forliserstatningene ble utbetalt foretok selskapet omfattende innkjøp av verdipapirer, slik at dets beholdning ved utgangen av 1948 utgjorde: norske aksjer kr. 2 674 928,67, utenlandske aksjer kr. 622 529,06 og obligasjoner kr. 7 136 977,02. Tilsammen kr. 10 434 434. Selskapets verdipapirbeholdning var noenlunde konstant frem til utgangen av 1954. En del av obligasjonene og de utenlandske aksjer var realisert, mens det til gjengjeld var innkjøpt en del norske aksjer, slik at beholdingen da utgjorde: norske aksjer kr. 4 454 824,11, utenlandske aksjer kr. 343 492,36 og obligasjoner kr. 5 761 877,05. Tilsammen kr. 10 560 193,50. I løpet av 1955 ble en betydelig del av verdipapirene solgt, slik at beholdningen ved årets utgang utgjorde: norske aksjer kr. 386 514,32, utenlandske aksjer

Side:1266

kr. 288 594,02 og obligasjoner kr. 2 957 104,18 (herav båndlagt kr. 2 700 705,12). Tilsammen kr. 3 632 212,52. De foran nevnte beholdningsoppgaver er samtlige basert på innkjøpskurs. Mens selskapets samlede verdipapirbeholdning var noenlunde konstant i årene 1948-54, var midlene dog delvis omplasert. Dels var en del obligasjoner blitt uttrukket eller solgt, dels hadde man med betydelig gevinst realisert en del av de utenlandske aksjer som firmaet hadde hatt fra før og dels hadde man kjøpt og solgt forskjellige aksjeposter. På aksjesalgene hadde man regelmessig hatt noen fortjeneste uten at det her dreiet seg om særlig store beløp, bortsett fra salget i 1950 av en del utenlandske aksjer som utbrakte en nettogevinst på vel 1/2 million kroner. Salget av obligasjoner førte regelmessig til noe tap. Ved ligningsansettelsene for skatteårene til og med 1953 er det ikke tatt hensyn til gevinst eller tap. Således heller ikke for året 1950, hvor selskapet som nevnt hadde hatt en betydelig gevinst på salg.

Ved utgangen av 1954 var stillingen den at selskapet hadde 4 poster med utenlandske aksjer og i alt 56 poster med norske aksjer, fordelt på en rekke forskjellige selskaper, herunder skips-, hvalfangst, bank-, forsikrings-, industri og grubeaksjer - i det hele en meget allsidig spredning. Samtlige aksjer var visstnok børsnoterte og lett omsettelige. I løpet av året solgte selskapet en mindre post utenlandske aksjer og 2 poster norske aksjer, for tilsammen kr. 218 028,07. På disse salg hadde man en fortjeneste på kr. 115 786,05 - herav kr. 82 505,77 på de utenlandske aksjer. Samtidig solgte man obligasjoner for et beløp på kr. 168 223,34 og led her et tap på kr. 20 675,26, slik at nettogevinsten ved salg av verdipapirer for dette år utgjorde kr. 95 110. Samtidig kjøpte man også 6 poster norske aksjer for tilsammen kr. 178 864,55 - i selskaper hvor man tidligere også hadde hatt aksjer.

Under ligningsbehandlingen i 1955 meddelte ligningsvesenet den 12. juli 1955 at man overveiet å inntektsbeskatte nettofortjenesten ved kjøp og salg av verdipapirer kr. 95 110 som inntekt i næring. Selskapet protesterte herimot i brev av 20. juli 1955,

Her anføres det:

«Vi ser av Deres brev av 12. ds. at ligningsrådet i motsetning til tidligere praksis har under overveielse å legge bokført nettofortjeneste ved salg av verdipapirer til inntekten, da rådet antar at dette er inntekt i næring.

De midler det dreier seg om er assuranseerstatninger for 2 krigsforliste tankskip som vårt selskap tapte i 1941 og 1942. I erklæringer til Finansdepartementet har selskapet bundet seg til å anvende pengene til innkjøp av ny tonnasje, og i påvente av sådant nykjøp er pengene midlertidig plasert vesentlig i aksjer og ihendehaverobligasjoner.

Vårt selskap har hittil etter krigen bare ervervet et mindre tankskip på 3500 tonn dv., mens krigstapet var over 23 000 tonn dv. - For ca. 7 måneder siden kontraherte selskapet et 10 500/12 500 tonns tørrlasteskip i Frankrike, og på denne kontrakt vil det i inneværende år forfalle 3 terminer på tilsammen ca. kr. 8 600 000. Vi har derfor i lengre tid vært opptatt med å selge aksjer og obligasjoner til dekning av terminene, og vi blir nok nødt til å realisere hele beholdningen,

Side:1267

Under disse omstendigheter protesterer vi mot at fortjeneste ved salg av verdipapirer for vårt selskap blir ansett som inntekt i næring.

Vårt selskaps plasering har vært fordelt på et meget stort antall selskaper med forholdsvis mindre beløp i hvert av dem. Det har således ikke vært tale om noen «deltagerinteresse», og vi har hatt som stående regel ikke å møte på selskapenes generalforsamlinger.»

Ligningsvesenet fastholdt det standpunkt det hadde bebudet og ved ligningsansettelsen for 1955/56 ble således nettoinntekten ved salget av verdipapirer skattlagt som næringsinntekt, Etter klage opprettholdt ligningsrådet ligningen som så ble innbrakt for overligningsnemnda. I sin innstilling til overligningsnemnda gjennomgår ligningskontoret først saken og anfører bl.a.:

«Hvorvidt den oppebårne gevinst på kr, 95 110,79 kan ansees for skattepliktig inntekt er avhengig av om en kan anse gevinsten som inntekt i næring, Den i klagen nevte «Clyde-dom» gjaldt gevinst ved et rederis plasering av ledig driftskapital i obligasjoner. Høyesterett trakk her snevre grenser for hva som burde betraktes som næringsinntekt, og antok at plaseringen ikke kunne ansees som ledd i næringen, men i høyden som en plasering i anledning næring, Gevinsten ble derfor ikke skattepliktig.

I skriv av 10. juli 1952 til Fana ligningskontor gir Riksskattestyret uttrykk for en annen oppfatning av spørsmålet. Avskrift av skrivelsen følger vedlagt.

Som det fremgår mener Riksskattestyret at «Clyde-dommen» står i strid med høyesterettsdom i Utv. III, side 682 og høyesterettsdom i Utv. V side 455. Riksskattestyret antar at hvor rederiselskaper plaserer ledig driftskapital i lett omsettelige aksjer må gevinst ved aksjesalg betraktes som næringsinntekt.

Denne linje er tidligere fulgt av ligningskontoret for så vidt angår ligningen av A/S Jølund for 1953/54, l.nr.18.429/53. For så vidt angår nærværende selskap har en imidlertid tidligere ikke beskattet gevinst ved salg av verdipapirer og har ikke gitt fradrag for tap.

Ved gjennomgåelse av selskapets selvangivelse finner en at selskapet har hatt følgende gevinster - tap - ved salg av verdipapirer som er satt ut av betraktning ved inntektsligningen.

1946 tap kr. 1 520

1947 gevinst » 34 110

1948 » » 9 636

1949 » » 22 365

1950 » » 523 125

1951 tap » 34 020

1952 » » 10 284

1953 gevinst » 3 535

Selskapet var allerede pr. 1. juli 1947 eier av utenlandske aksjer til bokført verdi kr. 601 290 og statsobligasjoner til bokført verdi kr.153 668. i 1947 fikk selskapet utbetalt forliserstatninger på tilsammen kr. 11 889 040.»

Etter å ha redegjort nærmere for omsetningen av verdipapirer anføres det så til slutt i innstillingen:

Side:1268

«Selskapet har således drevet adskillig omsetning av verdipapirer, Det er i 1954 ikke solgt vesentlig mere verdipapirer enn de foregående år, så realisasjon i 1954 kan ikke være skjedd for å dekke forpliktelsene på nybygningskontrakten.

Selskapet har anbragt ledig driftskapital, og det antas at det ikke kan sies å ligge utenfor selskapets næring å gjøre denne ledige driftskapital mest mulig fruktbringende. Det må også være en naturlig og god måte å plasere driftskapitalen på når denne anbringes i lett omsettelige verdipapirer. En finner derfor at plaseringen må ansees som et naturlig ledd i rederiets næringsdrift.

En ikke vesentlig del av selskapets inntekter har i årene etter 1947 vært renter og utbytter av obligasjoner og aksjer.

Det bemerkes også at etter selskapets vedtekter går selskapets formål ut over den rene rederivirksomhet, idet formålet er:

"Å drive hvalfangst og dermed i forbindelse stående virksomhet, annen fangst eller fiskerivirksomhet, skipsfart med egne eller leiede skip, industri, eller å investere kapital i sådanne bedrifter innenfor eller utenfor Norge. Formålet kan omfatte en eller flere av de nevnte næringsgrener."

Selskapet har også plasert en ikke uvesentlig del av driftskapitalen i skips- og industriaksjer. Den oppebårne gevinst i 1954 skriver seg fra salg av aksjer i industriselskap.

En antar at en bør opprettholde gevinstbeskatningen. Forslag til kjennelse:

Overligningsnemnda finner at klagerens plasering av ledig driftskapital i lett omsettelige verdipapirer må ansees som et naturlig ledd i klagerens næringsvirksomhet, Under hensyn til dette og til selskapets formål, samt at selskapet i en rekke år har hatt en betydelig omsetning av verdipapirer finner overligningsnemnda at den i 1954 oppebårne gevinst ved salg av verdipapirer kr. 95 110,79 må ansees som inntekt i næring som blir å beskatte i medhold av byskattelovens §36.

Den foretatte inntektsbeskatning blir derfor å opprettholde uforandret.

Ligning: Uforandret.»

Kontorets innstilling ble tiltrådt av ligningsrådet - for to av rådets medlemmer med denne tilføyelse: «Jeg er enig men kun med den begrunnelse at vedtektene synes å gjøre kapitalinvestering i andre bedrifter til et formål.» Det tredje medlem av rådet tiltrådte visstnok uten reservasjon kontorets innstilling. Avskrift av overligningsnemndas kjennelse ble meddelt selskapets prosessfullmektlg høyesterettsadvokat Brunsvig ved brev av 2. august 1956.

I mellomtiden hadde selskapet som bebudet i sitt brev av 20. juli 1955 i løpet av 1955 realisert en større del av sin verdipapirbeholdning. Således hadde man solgt aksjer til et beløp av kr. 6 031 166,94 og obligasjoner for kr. 2 535 927,68 med en gevinst på kr. 1 906 121,54 vedkommende aksjene og et tap på kr. 456 845,19 vedkommende obligasjonene. Nettogevinsten ved verdipapirsalgene ble således dette år kr. 1 449 276,35. Samtidig hadde man samme år kjøpt aksjer for kr. 188 000. Ved ligningsansettelsen for 1956/1957 ble nettogevinsten ved salgene mot selskapets protest skattlagt som inntekt. - - -

Side:1269

Retten bemerker:

Det er på det rene at den realisasjonsgevinst saken gjelder i alt vesentlig skriver seg fra verdipapirer som er innkjøpt for de utbetalte forliserstatninger. Unntatt herfra er så vidt sees bare den gevinst på ca, 82000 kroner som selskapet oppnådde i 1954 på utenlandske aksjer. Disse aksjer har selskapet hatt fra før eller de må være innkjøpt for midler som selskapet har seilet inn. Hvorvidt også en del av de andre verdipapirer kan skrive seg fra midler som er trukket hjem etterat firmaet i 1950 med betydelig gevinst hadde realisert en del av sine utenlandske aksjer er ikke nærmere opplyst, og en må derfor legge til grunn at hele den skattlagte nettogevinst - unntatt de foran nevnte kr. 82 000 - skriver seg fra verdipapirer som er innkjøpt for forliserstatningene.

Disse erstatninger og derigjennom midlene har på grunn av den med Finansdepartementet inngåtte avtale faktisk vært båndlagt og bestemt for senere investering i nye skip. Med det skatteansvar på henved 5 millioner kroner som påhvilte midlene, måtte det fremstille seg som nødvendig for selskapet - før eller senere - å anbringe erstatningene i nye skip. Selskapet ville med en annen investering ellers miste en vesentlig del av sin driftskapital. Midlene måtte således holdes i beredskap for innkjøp av ny tonnasje - og de verdipapirer som var innkjøpt måtte i tilfelle realiseres så snart det ble aktuelt å kjøpe ny tonnasje. Det er da også dette som faktisk er skjedd.

Under disse omstendigheter antar en at den endring av selskapets vedtektsbestemmelse som fant sted i 1946 ikke kan tillegges noen avgjørende vekt ved bedømmelsen av om det her foreligger en næringsinntekt, Praktisk og faktisk har selskapets formålsbestemte virksomhet gjennom alle år vært skipsfart. Det synes også nokså klart at de innkjøp av verdipapirer som har funnet sted ikke har skjedd for at man derigjennom har villet realisere selskapets utvidede formålsbestemmelse. Når en del av midlene har vært plasert i skips- og industriaksjer, må det antas at denne plasering utelukkende har vært et ledd i den forretningsmessig sett naturlige spredning i anbringelsesobjekter som er tilsiktet. Denne spredning har ifølge saksøkeren skjedd for at man best mulig kunne sikre kapitalen, inntil man fant tiden inne, eller det ble mulig å plasere denne i den virksomhet den var bestemt for. At selskapet herunder også har hatt for øye å gjøre kapitalen mest mulig fruktbringende, betar neppe plaseringen dens karakter av en midlertidig kapitalplasering til sikring av kapitalen for dens egentlige formål.

Det gjelder her store beløp, og det er naturlig at selskapet som enhver annen kapitalplaserer, følger opp sine plaseringer, passer dem og skifter ut, alt etter det kjennskap man får til de enkelte papirer og deres soliditet. Om det av denne grunn må foretas en viss utskiftning kan man ikke derav utlede at det foreligger en næringsvirksomhet med sikte på kjøp og salg av verdipapirer.

Det er riktignok så at det er kjøpt og solgt verdipapirer for ganske store beløp, men underkaster en omsetningen en nærmere analyse, synes det ikke å være noe påfallende ved transaksjonene. Omsetningen av obligasjonene synes således å ha hatt sin vesentligste årsak i forholdene på obligasjonsmarkedet, hvor lånerentens utvikling gjennom årene har nødvendiggjort en viss ombytning av papirer. For en del av de realiserte

Side:1270

obligasjoner er det kjøpt aksjer, slik at aksjeporteføljen etter hvert er steget, mens porteføljen av obligasjonene er gått ned. Dette har ifølge saksøkeren bl.a. sin grunn i at det i 1947-48 ikke var mulig å få kjøpt akkurat de papirer man ønsket. Man måtte derfor midlertidig søke et annet anbringelsesobjekt.

Når det gjelder omsetning av aksjer, synes det naturlig å se bort fra omsetningen av utenlandske aksjer. Disse aksjer skriver seg ikke fra forliserstatningen. De har til dels vært i firmaets besittelse helt fra 1940 og er til dels anskaffet for innseilte midler. Det gjelder her en vanlig kapitalplasering, og etter det man har fått opplyst dreier det seg i perioden 1947-55 bare om salg av 2 aksjeposter i 1950 og 1 aksjepost i 1954. De 2 første poster ble angivelig solgt fordi et ledende økonomisk tidsskrift forutsa et kommende kursfall, mens den siste post ble solgt på grunn av selskapets nykontrahering.

Når det gjelder firmaets omsetning av norske aksjer, viser ligningsvesenets lister følgende tall for kjøp og salg av aksjer:

1947 kjøpt 33 poster solgt 0 poster

1948 » 23 » » 4 »

1949 » 13 » » 2»

1950 » 7 » » 1 »

1951 » 18 » » 0 »

1952 » 10 » » 1 »

1953 » 6 » » 1 »

1954 » 6 » » 2 »

1955 » 0 » » 51 »

Selskapet hadde ved utgangen av 1955 igjen bare 8 poster norske aksjer til en samlet verdi etter dagens kurs på kr. 412 323.

Av de 8 poster som er solgt i årene 1947-54 gjelder en post aksjer som er realisert fordi man ikke fikk godkjent transporten på aksjer. De 60 poster som er kjøpt i 1949-54 omfatter i stor utstrekning aksjer i selskaper hvor firmaet allerede fra tidligere hadde aksjer.

Sett i relasjon til firmaets beholdning av aksjeposter som pr. 31. desember 1954 omfattet aksjer i 56 forskjellige selskaper, kan omsetningen ikke ansees som oppsiktsvekkende store - spesielt ikke når hovedtyngden av anskaffelsene fant sted over en forholdsvis kort periode i årene 194748, hvor det kanskje ikke var så lett å skaffe akkurat de aksjer man ønsket.

Etter det anførte antar retten at hverken den endrede formålsbestemmelse eller den utviste aktivitet ved kjøp og salg av verdipapirer indiserer en næringsvirksomhet utover den som var firmaets opprinnelige - å drive skipsfart. De således påberopte forhold kan derfor hverken hver for seg eller etter en samlet vurdering gi grunnlag for inntektsbeskatning, jfr. byskattelovens §37.

Skal derfor den vunne gevinst kunne inntektsbeskattes, må det være ut fra det syn at selve kapitalplaseringen kan ansees som et ledd i firmaets næringsvirksomhet - fordi det er driftskapitalen som er anbrakt i verdipapirer. Spørsmålet må innrømmes å være tvilsomt. Næringsbegrepet er ikke nærmere fastslått i loven, og den rettspraksis som foreligger er kasuel. Rettsavgjørelsene synes truffet på grunnlag av de i det enkelte tilfelle foreliggende spesielle omstendigheter, og det er vanskelig

Side:1271

på grunnlag av disse å trekke opp faste grenser for det næringsbegrep loven forutsetter.

Det faktiske forhold er at det er selskapets driftskapital som gjennom utbetalingene av forliserstatningene er blitt frigjort og som gjennom et forholdsvis lengre tidsrom og ut fra spesielle hensyn - midlertidig er blitt anvendt på en annen måte enn den som er normal for selskapets virksomhet. Kapitalen er således holdt borte fra den egentlige næringsvirksomhet gjennom forholdsvis lang tid - og i den hensikt å bevare den best mulig inntil det igjen ble aktuelt å anvende den for denne virksomhet. Den omstendighet at en stor del av kapitalen er anbrakt i aksjer som riktignok er forholdsvis lett realisable, men hvor kursene påvirkes sterkt av konjunkturene gir plaseringen dels et snev av spekulasjon og dels er det et vitnesbyrd om at kapitalen ikke holdes til øyeblikkelig disposisjon - slik som tilfelle ville vært om den hadde vært innsatt i bank. Forholdet er derfor ikke parallelt med det som forelå til avgjørelse i Ålesunds-dommen i Rt-1929-581.

I det hele synes det ikke naturlig å anse kapitalplaseringen som en utøvelse av næringsvirksomhet - det synes da å være nærmere å karakterisere anbringelsen som skjedd «i anledning av næring». I så fall skulle den vunne gevinst ikke kunne skattlegges, jfr. byskattelovens §37 annet ledd, 2. punktum. Forholdet i denne sak synes i det hele å ligge nær opptil det som var gjenstand for prøvelse i Clyde-dommen ( Rt-1932-886). Det skal dog innrømmes at forholdet i Clyde-dommen kanskje var et noe annet, for så vidt som de midler det den gang gjaldt fritt kunne disponeres av selskapet, mens midlene i nærværende sak har vært påheftet en faktisk investeringsplikt. Dette forhold kan dog neppe bringe saken i noen annen stilling. Også i Clyde-dommen var det meningen at midlene skulle investeres i samsvar med selskapets formål, når forholdene på skipsmarkedet etter selskapets mening tillot dette. I nærværende sak må det antas at investeringsplikten i alle fall ikke ville bli aktuell så lenge myndighetene opprettholdt et alminnelig innførselsforbud for skip og derigjennom hindret eller vanskeliggjorde en eventuell ny investering. Etter det som er opplyst i saken har innførsel av skip like til 1954 vært undergitt et lisenssystem som har vært knyttet til særlige forutsetninger. I 1954 kom tørrlasteskip på friliste, mens innførsel av tankfartøyer fremdeles er avhengig av lisens.

Clyde-dommen har riktignok vært angrepet fra flere hold - bl.a. av advokat Thommessen i en artikkel i Rt-1934-97 flg. Men også han tar en reservasjon hvis midlene blir anbrakt i aksjer, jfr. hans note på side 100. I slike tilfelle mener han at formuen vil miste karakter av driftskapital i forretningen. Lignende betraktninger synes også å komme til uttrykk i Kvislis skatterett side 105.

Etter det som foran er fremholdt er det nettopp den spesielle anbringelsesmåte i aksjer som gir forholdet en egen karakter. Kursene på aksjer vil lett kunne svinge, og selv om papirene er børsnoterte, vil det kunne oppstå situasjoner hvor det er vanskelig å realisere disse på en regningssvarende måte. En plasering i aksjer er, bortsett fra i spekulasjonstilfelle, ikke naturlig uten man tar sikte på en kapitalplasering av sådan varighet at man selv kan bestemme realisasjonstidspunktet, Hva enten man anser innkjøpet av aksjene som en spekulasjonsforretning

Side:1272

eller som en faktisk formuesplasering utenfor selskapets egentlige formål, så antas bestemmelsene i byskattelovens §37 å komme til anvendelse slik at den gevinst man oppnår ved å realisere aksjene ikke kan inntektsbeskattes. Da det nettopp er denne gevinst som er blitt inntektsbeskattet, vil ligningen ikke kunne opprettholdes. - - -