Rt-1964-1081
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1964-09-19 |
| Publisert: | Rt-1964-1081 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 163 B/1964 |
| Parter: | Tore Christensen (overrettssakfører Alf Wesseltoft) mot 1. Norsk Bilforsikring Gjensidig, 2. R.A Lindahl (overrettssakfører Erling Kolflaath). |
| Forfatter: | Gaarder, Heiberg, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §14, Tvistemålsloven (1915), §174 |
Dommerne Gaarder, Heiberg og Stabel.
Ved Skien byretts dom av 16. april 1964 ble R. A. Lindahl og Norsk Bilforsikring Gjensidig dømt til in solidum å betale Tore Christensen kr. 17 500 med renter fra domsavsigelsen, og Lindahl alene dømt til å betale ytterligere kr. 16 000 med renter beregnet på samme måte. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Christensen påkjæret omkostningsavgjørelsen til Agder lagmannsrett som forkastet kjæremålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet må tas til følge.
Som referert av lagmannsretten nedla Christensen for byretten påstand overfor Norsk Bilforsikring Gjensidig om at dette selskap skulle tilpliktes å betale ham kr. 17 500 med renter fra 20. september 1960. Denne påstand ble i sin helhet tatt til følge av byretten, bortsett fra at renter ble tilkjent først fra domsavsigelsen. Når byretten og lagmannsretten har funnet at Christensen har dels vunnet og dels tapt saken også overfor selskapet, burde det nærmere ha vært redegjort for hva det siktes til. Hvis det er renteberegningen som er begrunnelsen, kunne det vært grunn til å drøfte om tvistemålslovens §174 annet ledds 2. punktum burde komme til anvendelse.
Påstanden overfor Lindahl gikk ut på at han skulle kjennes solidarisk ansvarlig med selskapet for de kr. 17 500 noe byretten tok til følge, bortsett fra endringen av renteberegningen, - og at han dessuten skulle dømmes til å betale Christensen ytterligere erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 22 370 med renter. Lindahl påsto at hans samlede ansvar skulle begrenses til
Side:1082
kr. 25 000, inklusive de kr. 17 500, slik at det beløp han ble ene ansvarlig for, skulle begrenses til kr. 7500. Byretten kom til et beløp på kr. 16 000 under denne post, altså kr. 6370 under den maksimumsgrense Christensen satte i sin påstand, og kr. 8500 over den begrensning Lindahl satte.
Når lagmannsretten etter å ha referert partenes tapsberegninger uttaler at den ikke kan se at byrettens avgjørelse er i strid med loven når byretten har uttalt at saken dels er vunnet og dels tapt, tyder dette etter Utvalgets mening på at lagmannsretten har lagt en feilaktig forståelse av tvistemålslovens §174 til grunn. Forholdet er nemlig at søksmålet ikke uten videre er å anse som delvis tapt for saksøkeren i og med at han har fått tilkjent mindre i erstatning enn den maksimalgrense som saksøkeren i medhold av tvistemålslovens §14 har satt i påstanden. Utmålingen av erstatningen i et tilfelle som dette vil være skjønnsmessig, og påstanden gikk da også ut på erstatning etter rettens skjønn. At den maksimalbegrensning som saksøkeren plikter å angi etter tvistemålslovens §14, settes noe høyere enn retten ved sitt skjønn kommer til, kan ikke være avgjørende for at saken delvis er tapt, jfr. Rt-1962-119 på side 120-21. Annerledes kan imidlertid saken stille seg hvis det f. eks. er krevet erstatning for skadeposter som retten ikke finner at det foreligger grunnlag for. Lagmannsrettens - og byrettens - begrunnelse er imidlertid for knapp til at man kan se om dette er situasjonen.
Kjæremålsmotparten vil bli å ilegge saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet vil utgjøre behandlingsgebyrene med tillegg av den oppnevnte prosessfullmektigs salær.
Kjennelsen er enstemmig.»