Rt-1973-1224

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1973-10-27
Publisert:	Rt-1973-1224
Stikkord:	Anke over overskjønn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 139B/1973
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Eilert Stang Lund) mot 1. Barmen & Lund A/S, 2. Dorthea Midthjells dødsbo (advokat Einar Dahl - til prøve).
Forfatter:	Mellbye, Dick Henriksen, Tønseth, Bendiksby, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3, Bygningsloven (1965) §32, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§12, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§29, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, §25, Bygningsloven (1965)

Dommer Mellbye: Vågsøy kommunestyre vedtok 24. juni 1965 reguleringsplan for Måløy. Planen ble stadfestet av Kommunalog arbeidsdepartementet 21. april 1966 og - for så vidt angår de tilhørende reguleringsbestemmelser - 6. september 1966.1 planen inngikk også den prosjekterte Måløybro over Ulvesundet. Broen var På Måløysiden - som nærværende sak dreier seg om - lagt På søyler høyt over terrenget. Planen viste brotraséen, men det var ikke innlagt noen byggegrense inn mot grunnen under brobanen.

Broen forelå ferdig prosjektert i detalj 31. august 1971. Vegsjefen i Sogn og Fjordane fattet 13. september samme år vedtak med hjemmel i veglovens §50 om avståelse av nødvendig grunn og rettigheter til broanlegget, og skjønn ble påstevnet 15. september samme år ved Nordfjord herredsrett med Staten v/Samferdselsdepartementet som saksøker.

Herredsretten avsa skjønn 17. november 1971. Blant andre ankemotpartene i nærværende sak begjærte overskjønn. Dette ble styrt av lagdommer Arnt Haarberg som oppnevnt settedommer. Overskjønn ble avsagt 2. mai 1972.

Samferdselsdepartementet v/regjeringsadvokaten har påanket overskjønnet til opphevelse for så vidt angår deler av takst nr. 12, Barmen & Lund A/S og takst nr. 14, Dorthea Midthjells dødsbo. For sistnevntes vedkommende påstås hjemvising av skjønnet til nytt overskjønn. Regjeringsadvokaten har nedlagt denne påstand:

«1. Nordfjord herredsretts overskjønn oppheves for så vidt angår ulempeserstatning på kr. 20.000,- tilkjent Barmen & Lund A/S for tap som følge av byggegrense ved Måløybroen.

2. Nordfjord herredsretts overskjønn oppheves og hjemvises til nytt overskjønn for så vidt angår fastsettelsen av erstatning for våningshus, uthus og grunn til Dorthea Midthjells dødsbo.

Side:1225

3. Ahkemotpartene tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger for Høyesterett.»

Begge ankemotparter har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

«1. Nordfjords Herredsretts overskjønn av 2. mai 1972 stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet pålegges å betale saksomkostninger for Høyesterett til saksøkte nr. 1 - Barmen & Lund A/S.»

De rettslige spørsmål er helt forskjellige for de to påankede krav. Jeg finner det mest praktisk å behandle disse hver for seg.

Barmen & Lund A/S.

Dette selskap eier gnr. 113 bnr. 100 som er en rektangulær tomt. På en del av tomten er oppført en verkstedbygning i én etasje og kjelleretasje. Broen går over et hjørne av den ubebygde del av tomten. Grunnen under brobanens projeksjon og et belte på 3 meter utenfor denne ble ved overskjønnet ekspropriert av staten til eiendom. Erstatningsavgjørelsen for så vidt er endelig. Det samme gjelder avgjørelsen om erstatning for diverse konkrete ulemper i byggeperioden.

Om byggegrensen, byggeforbudsbeltet, utenfor ekspropriasjonsfeltet bestemte skjønsforutsetningene for overskjønnet at det «legges til grunn at byggeavstanden skal være 6 meter fra broens ytterkant», dvs. et byggeforbud for et 3 meters belte langs ekspropriasjonsfeltets grense mot den gjenværende tomt. Som nevnt er denne byggegrense ikke innlagt på reguleringsplanen. Under forberedelsen av overskjønnet fant det sted en korrespondanse mellom vegsjefen i Sogn og Fjordane og Vegdirektoratet om myndigheten til å fastsette byggegrenser. Vegdirektoratet tok i brev av 14. april 1972 det standpunkt at byggegrensen måtte fastlegges i reguleringsplanen av bygningsmyndighetene, men gav samtidig uttrykk for at da det var de spesielle forhold i forbindelse med broen som gjorde det påkrevd med byggegrenser, burde staten bære de erstatninger som måtte bli tilkjent På grunn av dette. Noen endring av reguleringsplanen foreligger ennå ikke.

Utover det jeg her har gjort rede for om saksforholdet, viser jeg til overskjønnsrettens saksfremstilling vedrørende takst nr. 12, hvorav fremgår at Barmen & Lund A/S ble tilkjent kr. 20.000 i erstatning for det tap selskapet lider «ved at den ovenfornevnte byggeavstand fra broen må respekteres ved en fremtidig på- og/ eller tilbygging På huset».

Samferdselsdepartementet v/Regjeringsadvokaten anfører at denne avgjørelse beror på uriktig lovanvendelse. Avgjørelsen forutsetter åpenbart at den rådighetsbegrensning som følger av byggegrensen, er forårsaket av broanlegget. Byggegrensen vil imidlertid - for å bli rettslig bindende - måtte fastsettes ved en endring av reguleringsplanen, og rådighetsbegrensningen følger da av reguleringsvedtaket. Erstatningsspørsmålet blir dermed regulert av bygningslovens §32. Det gjør ingen endring i dette at staten her har påtatt seg å dekke det mulige ansvar som etter

Side:1226

bygningsloven påhviler kommunen. Om man skulle søke hjemmelen for byggegrensen i veglovens §29, blir vilkårene for å kunne kreve erstatning de samme. Også da må plikten avgjøres ved en vurdering etter en norm svarende til den som har funnet uttrykk i bygningslovens §32. Det er derfor ikke tilstrekkelig, slik overskjønnsretten har gjort, å begrunne erstatningsplikten med at ulempen ved byggegrensen «finnes å bli betydelig».

Det er for øvrig ikke grunnlag for en slik karakteristikk av ulempen på bakgrunn av de verdier det her dreier seg om og de fordeler broen fører med seg, generelt for distriktet og spesielt for Barmen & Lund A/S. Det endrer heller ikke det offentliges ansvar at det samtidig gjennomføres en grunnavståelse overfor Barmen & Lund A/S. Sluttelig er det ikke av betydning at byggegrensen nødvendiggjøres av broen, idet også denne er et reguleringsformål, jfr. bygningslovens §25 nr. 3.

Subsidiært har Regjeringsadvokaten anført at skjønnsgrunnene er mangelfulle. Det er ikke mulig å se hvilket resultat en riktig lovanvendelse vil føre til.

Barmen & Lund A/S har henholdt seg til overskjønnets avgjørelse, som selskapet anser korrekt. Overskjønnet er fremmet med hjemmel i veglovens §50. Den foreliggende reguleringsplan inneholder ingen byggegrenser, og hjemmelen for å oppstille slike i skjønnsforutsetningene er da veglovens §29. For erstatningsplikten for rådighetsinnskrenkninger etter vegloven er det ikke gitt noen bestemmelser i denne lov. Det er i overensstemmelse med Høyesteretts dom i Rt-1967-78 når overskjønnet da legger vekt dels på at Barmen & Lund A/S også er ekspropriat, dels anser det avgjørende at de økonomiske ulemper byggegrensen fører med seg, er betydelige.

Jeg er kommet til at anken må føre frem.

Når det gjelder den rettslige karakter av den byggegrense som overskjønnsretten etter skjønnsforutsetningene har lagt til grunn, er jeg tilbøyelig til å være enig med Vegdirektoratet i at byggegrensen ikke blir rettslig bindende for Barmen & Lund A/S før den er lagt inn i reguleringsplanen etter en stadfestet reguleringsendring, og at rettsvirkningene da vil følge av bygningsloven. Overskjønnsrettens avgjørelse har da den betydning at det er avgjort hvorledes erstatningsspørsmålet vil stille seg hvis den endelige byggegrense ikke legger større bånd på selskapets eiendom enn forutsatt i skjønnsforutsetningene. Jeg finner imidlertid at det ikke er nødvendig å ta standpunkt til om dette er den riktige løsning, eller om skjønnsforutsetningene, slik Barmen & Lund A/S anfører, må forstås som en fastsettelse av byggegrensen med hjemmel i veglovens §29. Uansett hvilken oppfatning som legges til grunn, må spørsmålet om Barmen & Lund A/S har krav på erstatning for de rådighetsinnskrenkninger byggegrensen innebærer, avgjøres etter en vurdering som - direkte eller indirekte - baseres på en norm svarende til den norm som finnes i bygningslovens §32 nr. 1. Jeg viser til det som er anført i Høyesteretts kjennelse i Rt-1972-102, spesielt side 105-106. Det som

Side:1227

der er anført om erstatning i forbindelse med rådighetsbegrensninger, dekker også nærværende sak.

Anvendes denne norm i Barmen & Lund A/S's sak, finner jeg det klart at selskapet ikke tilkommer noen erstatning. Slik jeg har forstått prosedyren, er selskapet enig i dette hvis dets erstatningskrav skal bedømmes etter en slik norm og ikke etter en skjønnsmessig vurdering av ulempens økonomiske omfang.

For denne del av ankesaken finner jeg etter dette at overskjønnsrettens skjønn må oppheves.

Dorthea Midthjells dødsbo.

Ved Måløyraidet i 1941 ble et større antall hus i Måløy totalskadet. Måløy bygningskommune gjennomførte i 1946 en omfattende grunnekspropriasjon og utarbeidet en tomteplan for ekspropriasjonsfeltet. Dorthea Midthjell, hvis hus ikke var skadet, fikk seg tildelt to tomter som oppgjør for den tomt som var ekspropriert fra henne. Hennes hus ble stående for en mindre dels vedkommende På den ene tomt, gnr. 113 bnr. 52, og for øvrig På kommunens grunn, utlagt til gate. Så vel tomten, bnr. 52, som huset lå rett under broen og er ekspropriert i sin helhet.

Om saksforholdet for øvrig viser jeg til overskjønnsrettens saksfremstilling under takst nr. 14.

Samferdselsdepartementet har anket over fastsettelsen av erstatning På grunnlag av bruksverdien av huset og omsetningsverdien av grunnen. Det anføres å være uriktig lovanvendelse når det er gitt erstatning for bruksverdien. Tre av husets eiere bodde ikke i huset, og iallfall for disse hadde huset ingen bruksverdi. Overskjønnsretten har videre uttalt at den bruk de tre andre eiere gjorde av huset, var basert i et faktisk og tålt forhold som hver av eierne når som helst kunne bringe til opphør. Heller ikke for de tre umiddelbare brukere var det da noe grunnlag for en bruksverdierstatning. I begge fall er skjønnsgrunnene mangelfulle, idet det ikke kan sees hvorledes overskjønnet har begrunnet sitt resultat. Endelig hevdes det å være uriktig lovanvendelse når bruksverdierstatningen for huset er kombinert med erstatning etter omsetningsverdien av grunnen. Grunnverdien må gå inn i bruksverdien av huset, uten grunn kan huset ikke brukes.

Dorthea Midthjells arvinger har henholdt seg til overskjønnet. Den bruk som fant sted, skjedde med alle eieres tilslutning og omfattet hele huset. At bruken var et faktisk og talt forhold, må forstås på bakgrunn av de seks søskens enighet om å bevare huset for eget bruk lengst mulig. Vurderingen av huset og tomten hver for seg antas å stemme med en utbredt praksis når det gjelder utmåling av erstatning for gjenerverv.

Jeg er kommet til at også denne anke må føre frem.

Innledningsvis bemerker jeg at selv om huset bare delvis har stått på eiernes grunn, antar jeg at hus og tomt ut fra de spesielle forhold må vurderes som om huset stod i sin helhet på eiernes tilhørende egne tomt, når hus og tomt kreves avstått under ett. Jeg har oppfattet prosedyren slik at dette også er partenes mening.

Side:1228

Jeg er enig med ankemotpartene i at den måte hvorpå huset ble brukt, i og for seg gir grunnlag for erstatning etter bruksverdi. Eierbruken har omfattet hele huset og må oppfattes som den bruk samtlige eiere ønsket å gjøre av sin felles eiendom.

Når overskjønnsretten har lagt bruksverdien av huset til grunn for erstatningsutmålingen, er det derimot ikke riktig i tillegg å vurdere grunnen særskilt og etter omsetningsverdien. Bruken av huset forutsetter at det har grunn å stå På, og verdien av den grunn som er nødvendig for bruken av huset, må inngå i vurderingen av bruksverdien. Ankemotpartens henvisning til praksis vedrørende ansettelse av gjenervervsverdi er ikke treffende. I disse tilfeller er det ikke huset som vurderes, men omkostningene ved anskaffelsen av et tilsvarende bygg, og da kan det være naturlig å se særskilt på tomteverdien.

Jeg antar at den ankende part også må høres med at skjønnsgrunnene er mangelfulle når overskjønnsretten har gitt en så omfattende brukserstatning samtidig med at retten antar at enhver av de seks eiere kunne bringe sameiet og dermed bruken til opphør når det måtte passe. De opplysninger som er fremkommet om eiernes innbyrdes forhold under bevisopptak til bruk for Høyesterett, kan imidlertid tyde På at overskjønnsretten her har gått for langt. Jeg går ikke nærmere inn på dette, som ligger utenfor hva Høyesterett kan prøve. Den feil som foreligger med hensyn til vurderingen av tomten, er tilstrekkelig til at overskjønnet må oppheves og hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten for så vidt det er påanket.

Etter omstendighetene finner jeg det ikke riktig å tilkjenne Samferdselsdepartementet saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Nordfjord herredsretts overskjønn oppheves for så vidt angår ulempeserstatning på kr. 20.000 tilkjent Barmen & Lund A/S for tap som følge av avstandsklausulering ved Måløybroen.

2. Nordfjord herredsretts overskjønn oppheves og hjemvises til nytt overskjønn for så vidt angår fastsettelsen av erstatning for våningshus, uthus og grunn til Dotthea Midthjells dødsbo.

3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Kst. dommer Dick Henriksen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Bendiksby og Eckhoff: Likeså.

Av overskjønnet (lagdommer Arnt Haarberg med skjønnsmenn):

Takst nr. 12. Barmen & Lund A/S. Gnr. 112 bnr. 100. - - -

På tomten er bilverksted m.v. Tomten er ca. 800 m2. og ligger til gate 1 og den prosjekterte Sjøgate. Bilverkstedet m/bensinstasjon er et bygg i 1 etasje og kjelleretasje. Det var i 1953 laget plan for et bygg i 3 etasjer. Planene var godkjent av bygningsrådet. Bygget var fundamentert for utbyggingen, som det nå ikke blir høve til å gjennomføre,

Side:1229

helt ut slik det var planlagt. Det er under overskjønnet avgitt erklæring fra saksøkeren om at det fra vegvesenets side ikke er noe til hinder for at det planlagte bygg oppføres med to og en halv etasje oppå den nuværende 1 etasje, med lysåpninger mot broen, men med den reservasjon at nybygget ikke kommer broen nærmere enn 6 meter. Dette gjelder også en eventuell utbygging nordover på saksøktes tomt - og gjelder da samtlige etasjer i tilbygget.

Huset er bygget i 1954. Saksøkte kjøpte det i 1969 for la:'. 410.000,- og da med det for øye å bygge ut etter de tidligere godkjente planer.

Saksøkte krever ulempeerstatning for det tap han lider ved at den ovenfornevnte byggeavstand fra broen må respekteres ved en fremtidig på- og/eller tilbygging på huset.

Saksøkeren har bestridt at der er adgang til å tilkjenne slik ulempeerstatning med den begrunnelse at det er reguleringsbestemmelser - ikke broen - som hindrer at bygget fullføres etter de opprinnelige planer, og reguleringsbestemmelser er ikke erstatningsutløsende.

Overskjønnet finner at saksøkte har krav på ulempeerstatning i denne forbindelse. Det fremgår av dokumentert brev fra Vegdirektoratet til Vegsjefen i Sogn og Fjordane av 14. april 1972 at

«Måløybrua - Byggegrenser.

Vegsjefens brev av 10. mars 1972.

Etter de i saken foreliggende opplysninger bestemmer reguleringsplanen at det på Barmen & Lund A/S' eiendom kan bygges i tre etasjers høyde og helt inn til brua (slik denne er inntegnet på planen). Byggegrensebestemmelsene i veglovens §29 kommer følgelig ikke til anvendelse, jfr. §29 første ledd annet punktum. For ordens skyld nevnes at avvik fra de byggegrenser som følger av veglovens §29 ikke kan fastlegges ved plan i henhold til veglovens §12.

Byggegrenser må følgelig her fastlegges i henhold til bygningslovens regler i form av en reguleringsendring. Videre må reguleringsplanen korrigeres for den forskyvning som er skjedd av brua.

I dette tilfelle, hvor det er de spesielle forhold i forbindelse med bruer som gjør det påkrevet å innføre byggegrenser, antar en at staten bør dekke den erstatning som måtte bli tilkjent på grunn av dette.»

Retten finner da å måtte legge til grunn at saksøkte, hvis broen ikke var kommet, ville ha kunnet bygge etter sine planer. Når det som her «er de spesielle forhold i forbindelse med» broen som gjør det påkrevet å innføre byggegrense, finner retten at saksøkte har krav på erstatning. Om selve byggeavstanden formelt fastlegges ved et fremtidig vedtak om reguleringsendring, kan ikke være avgjørende i dette tilfelle. Den aktuelle del av byggets og byggeprosjektets grunnflate var tidligere ikke klausulert, og er det formelt sett fremdeles ikke. Det er således ikke spørsmål om erstatning for allerede klausulert område.

Ulempen finnes å bli betydelig. På grunnlag av åstedsbefaringen og saksøktes opplysninger finner retten at ulempeerstatningen bør fastsettes til kr. 20.000,-. - - -

Takst nr. 14. Dorthea Midthjells dødsbo gbnr. 113/52. - - -

Eiendommen ligger til gate 1 og var bebygget med våningshus samt et uthus som ennå står. - - -

Side:1230

Eiendommen tilhørte et sameie bestående av 6 søsken som hadde arvet huset. 3 av disse søsken bebodde nu huset med sine familier. De øvrige var fraflyttet etter å ha bodd tidligere i huset, som var deres barndomshjem. Advokat Haga har opplyst at de 3 som bodde i huset antagelig ikke betalte noen leie til sine øvrige 3 søsken. Ellers foreligger ingen opplysninger om hvordan sameierne forholdt seg innbyrdes m.h.t. eiendommens økonomi.

Der er påstått erstatning for huset utmålt etter gjenanskaffelsesprinsippet. Saksøkeren hevder at huset hadde karakter av utleiehus og at betingelsene for gjenanskaffelsespris ikke foreligger. Det hevdes i den forbindelse også at huset var saneringsmodent.

Retten finner ikke at betingelsene for erstatning etter gjenanskaffelsesverdi er tilstede. Det finnes således klart at de tre av sameierne som bodde h.h.v. i Steinkjer, Nordfjordeid og på Tertnes ved Bergen ikke har den subjektive tilknytning til eiendommen som kreves. Under nogen tvil er retten kommet til samme resultat også for de 3 sameiere som bebodde huset. Det synes klart at huset ikke lenger hadde karakter av enebolig. De nuværende beboere hadde riktignok etter det opplyste bodd sammen med foreldrene i huset som var deres barndomshjem. Moren døde i 1961. De er så fortsatt blitt boende i huset efter at de overtok det ved arv sammen med de øvrige søsken, og betaler nu vedlikehold samt renter og avdrag på et mindre pantelån (ca. kr. 10.300,-). Men utover dette er intet opplyst om det rettslige grunnlag for de tres benyttelse av huset. Det synes å ha vært et faktisk og tålt forhold. I mangel av andre opplysninger må det antas at enhver av de 6 sameiere hadde rett til å bringe sameiet til opphør når det måtte passe. På dette grunnlag finner retten ikke at de saksøkte har krav på erstatning etter gjenanskaffelsesverdi.

Etter de foreliggende opplysninger finner retten at huset har vært nær saneringsmodent, men da retten ikke har hatt anledning til å se huset ved selvsyn idet det var revet- har retten ikke turdet bygge sin avgjørelse på det grunnlag. Retten finner dog at husets omsetningsverdi har vært liten og at bruksverdien for eierne har vært betydelig større, og at de saksøkte har krav på erstatning av husets bruksverdi, som retten setter til kr. 120.000,-. Dette inkluderer uthuset som var brukt i direkte tilknytting til huset.

Grunnen bør erstattes med omsetningsverdien som finnes å være høyest, og fastsettes til kr. 75,- pr. m2.

De saksøkte tilkjennes videre ulempeerstatning for flytting og denne fastsettes til kr. 3.000,- hvilket beløp saksøkte har godtatt.

Renter betales fra fraflyttingsdag 1.12.1971.

Side:1231