Rt-1967-78

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-01-28
Publisert:	Rt-1967-78
Stikkord:	Veiekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 10/1967
Parter:	Staten v/ Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/ høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg) mot 1) Thomas M. Osvik, 2) Rasmus Flisnes, 3) Laader Berg (advokat Trygve Gjørtz - til prøve)
Forfatter:	Anker, Endresen, Eckhoff, Roll-Matthiesen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§29, Grunnloven (1814) §105, §97, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Jordloven (1955) §55, Jordloven (1955), Oreigningsloven (1959), Luftfartsloven (1960) §77, Luftfartsloven (1960), Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3, Bygningsloven (1965) §29, Bygningsloven (1965)

Dommer Anker: I anledning av omlegging og utvidelse av riksveg 580 i 6,7 kilometers lengde begjærte statsmyndighetene skjønn over inngrep i og avståelse av grunn og rettigheter i samsvar med vegloven. Nordre Sunnmøre herredsrett avsa 19. september 1964 skjønn og 21. mai 1965 overskjønn. Ved overskjønnet ble fastsatt erstatninger til blant andre disse tre saksøkte: takst nr. 38 Thomas M. Osvik, eier av gnr. 10 bnr. 8, takst nr. 47 Rasmus Flisnes, eier av gnr. 13 bnr. 2 og takst nr. 48 Laader Berg, eier av gnr. 13 bnr. 111, alle eiendommer beliggende i Borgund. Erstatningen til Osvik gjaldt blant annet bygningene på hans eiendom, et landsted med sommerbolig. Både for hovedhuset, et uthus og et redskapshus ble erstatning fastsatt til gjenanskaffelsesverdien med vanlig fradrag for mindre vedlikeholdsutgifter. Beløpene var kr. 25.000 for hovedhuset, kr. 4.000 for uthuset og kr. 1.200 for redskapshuset. Videre ble satt erstatninger for frukttrær, flaggstang, gjerde og port, avsavn og lagerleie med til sammen kr. 4.340. Vederlaget for tomten ble satt til kr. 7 pr. m2. Hva Flisnes angår, omfattet erstatningen bl.a. verdmink for et område på ca. 3 dekar, som på grunn av bestemmelsen om 30 meters byggegrense i veglovens §29 bare i begrenset grad kunne nyttes som tomtegrunn. Erstatningen for denne verdmink ble satt til kr. 1,25 pr. m2. Laader Berg skulle ikke avstå veggrunn, men den planlagte veg skar gjennom et område som han etter avtale med Rasmus Flisnes hadde kjøperett til for utvidelse av Bergs bedrift. Overskjønnet fastsatte kr. 25.000 i erstatning for de merkostnader det hadde medført å konstruere industribygget for det spesielle formål det hadde, men som det nå ikke lenger kunne brukes til.

Staten ved Samferdselsdepartementet har påanket

Side:79

overskjønnet til Høyesterett for så vidt angår de nevnte erstatninger til Osvik, Flisnes og Berg.

For Osviks vedkommende anfører den ankende part at skjønnsretten har lagt til grunn «gjenanskaffelsesverdien» uten å drøfte og avgjøre statens innsigelse at sommerhus kan gjenanskaffes ved kjøp. Opplysningen om tidligere omsetninger av denne eiendommen viser at markedsverdien for sommerboliger av denne karakter og i denne trakt er en ganske annen enn den som fremkommer ved en vurdering av hva det vil koste å bygge likedanne hus. I den utstrekning retten måtte ha - uten drøftelse - lagt til grunn at man har krav på gjenoppbyggingsverdien uansett om man ved vanlig kjøp kan skaffe seg tilsvarende sommerbolig billigere, vil det hevdes å være begått feil både i saksbehandlingen og rettsanvendelsen.

Det hevdes videre å være en feil i saksbehandlingen, eventuelt også i rettsanvendelsen, at skjønnsretten - uten drøftelse - har satt til side den innsigelse at bedre planløsning vil bevirke at man med mindre eller færre bygninger kan oppnå samme boligmessige effekt. Det vises til at motparten i prosesskrift av 22. oktober 1965 har bekreftet at han som den ankende part forstår overskjønnet slik at erstatningene er basert på hva det vil koste å føre opp like store bygninger som de der eksisterer, men med fradrag for innspart vedlikehold.

Endelig påberopes vedkommende Osvik som en feil i rettsanvendelsen at overskjønnet bare har gjort fradrag i erstatningen for sparte vedlikeholdsutgifter, ikke for de nye bygningers lengre levetid.

Anken vedkommende Flisnes gjelder rettsanvendelsen. Det pekes på at staten ikke eksproprierer det klausulerte område. Rådighetsinnskrenkningen følger av lovregel, og for sådan innskrenkning skal det vanligvis ikke gis erstatning. Det bestrides ikke at det kan tenkes tilfelle der rådighetsinnskrenkningen berettiger til erstatning. Vilkåret må da være at byggeklausulen fører med seg vesentlig verdmink eller vesentlige ulemper, og vesentlighetskriteriet må ses i forhold til den samlede eiendom som bare for en del berøres av klausulen. Her har overskjønnet feilaktig lagt til grunn at det alltid skal ytes erstatning såfremt det overhodet er noen verdmink eller ulempe. Den ankende part fremholder at det er uten betydning for spørsmålet at rådighetsinnskrenkningen kommer i forbindelse med en ekspropriasjon. Det er, hevdes det, ingen rettslig relevant årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen og tapet.

Overfor Laader Berg hevdes at det tap han har lidt ved ikke å kunne utnytte kjøpetilsagnet fra Flisnes ikke er gjenstand for ekspropriasjonserstatning. Det er en feil i skjønnsrettens saksbehandling at dette spørsmålet ikke er drøftet og en feil i rettsanvendelsen at man - forutsetningsvis - har lagt en annen rettsoppfatning til grunn.

Videre er det en feil i saksbehandlingen at skjønnsretten ikke har behandlet innsigelser fra ekspropriantens side

Side:80

vedkommende påhvilende torvrettigheter og konsesjonsplikt etter jordloven og loven om luftfart. Det er feil rettsanvendelse når erstatning er gitt tross de hindringer for utnyttelsen av Bergs kjøpsavtale man her står overfor. Han har ikke ordnet seg med dem som har torvrettigheter på det område kjøpsavtalen gjelder, han har ikke samtykke etter jordlovens §55 til å erverve området, og han har ikke konsesjon etter luftfartslovens §77 til å anlegge og drive landingsplass.

Videre pekes på at bygningsloven er gjort gjeldende. Hvis en regulering førte med seg at området ble lagt ut som veg, ville Berg ikke ha krav på erstatning. Det er en feil at skjønnsretten ikke har behandlet og vurdert dette moment.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«I. Overskjønn av 21. mai 1965 av Nordre Sunnmøre herredsrett oppheves og hjemvises til nytt overskjønn med ny administrator og nye skjønnsmenn for så vidt

1. takstnr. 38 Thomas M. Osvik angår i sin helhet

2. takstnr. 47 Rasmus Flisnes er tilkjent erstatning for verdmink som følge av klausulering etter veilovens §29,

3. takstnr. 48 Laader Berg angår i sin helhet.

II. Ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger.»

Ankemotpartene har for Høyesterett vært representert ved samme prosessfullmektig. Av partene har Osvik og Flisnes fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. For ankemotpartene er nedlagt slik felles påstand:

«1. Overskjønnet avsagt av Nordre Sunnmøre herredsrett den 21. mai 1965 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Staten v/ Samferdselsdepartementet ilegges saksomkostninger for Høyesterett til Laader Berg.»

Under bevisopptak til bruk for Høyesterett har Anna Osvik, Hans Flisnes og Laader Berg gitt partsforklaringer, og ett vitne er avhørt. Anna Osvik møtte for sin mann Thomas Osvik, Hans Flisnes for faren Rasmus Flisnes. Det er kommet til enkelte nye dokumenter som jeg ikke anser det nødvendig å regne opp.

Jeg finner at anken ikke kan gis medhold i noen av punktene og behandler hver av de tre ankemotpartenes forhold for seg.

1. Thomas Osvik.

I kjennelsen i Sandbu-saken, Rt-1960-568, har Høyesterett godkjent gjenanskaffelsesprinsippet for privatboliger. Når det gjelder bygninger, fremholder førstvoterende, vil forholdet i et overveiende antall tilfelle være at en tilsvarende eiendom ikke lar seg skaffe for en erstatning som utmåles etter omsetnings- eller bruksverdi. Den som blir fraekspropriert sin privatbolig og ønsker å skaffe seg en tilsvarende eiendom, må da ha erstattet gjenanskaffelsesverdien, så sant det ikke gjelder saneringsmoden bolig. Som en faktisk opplysning anføres at slik gjenanskaffelse i regelen vil skje ved nybygg. I kjennelsen i Håkonsvernsaken, Rt-1962-294, er det bygget på at ferieboliger for så vidt

Side:81

ikke prinsipielt står i noen annen stilling enn helårsboliger. Staten har da heller ikke i nærværende sak bestridt at gjenanskaffelsesprinsippet kunne legges til grunn, det er den nærmere anvendelse av prinsippet anken gjelder på dette punkt. I Sandbu-saken er førstvoterende som nevnt inne på at det kan bli spørsmål om gjenanskaffelse av bolig på annen måte enn ved nybygging. Det annet alternativ vil i tilfelle være å kjøpe en eiendom med påstående hus, det alternativ som den ankende part mener skulle ha vært vurdert i overskjønnet. Så vidt skjønnes, måtte det være muligheten for et leilighetskjøp som her kunne komme i betraktning. Den ankende part erkjenner at eksproprianten ikke da spørsmålet ble nevnt under overskjønnet gav anvisning på en mulighet for slikt kjøp. Under bevisopptaket til bruk for Høyesterett har fru Anna Osvik forklart at hun forgjeves har foretatt undersøkelser for å skaffe seg et nytt sted i erstatning for det hun mister. For Høyesterett er uimotsagt anført at Anna Osvik fremholdt det samme ved overskjønnet. Noen tvist eller tvil som nevnt i skjønnslovens §28 forelå ikke, og den omstendighet at gjenkjøpsspørsmålet ikke er drøftet i skjønnsgrunnene kan, mener jeg, ikke tolkes slik at momentet har vært oversett av skjønnsretten. At denne, som forholdene lå an, fant å måtte legge nybyggingsverdien til grunn, innebærer ikke etter mitt syn en feilaktig rettsanvendelse. Den ankende part har vist til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1966-116, men saksforholdet var ikke analogt der.

Når nybyggingsverdien legges til grunn, må det, jeg tør si selvsagt, tas hensyn til innsparinger som kan skje ved at en like tjenlig bolig kan bygges etter en annen - mer hensiktsmessig - planløsning, for eksempel ved å sløyfe overflødige bygninger. Dette stemmer med rettspraksis, se bl.a. Høyesteretts dom av 19. november 1966 i sak Nancy Bratterud mot Bærum kommune. Jeg finner det usannsynlig at skjønnsretten har oversett et slikt moment, selv om eksproprianten ikke brakte spørsmålet på bane og ikke påviste noe som kunne gjøres billigere. Når skjønnsretten har forutsatt en tilsvarende bebyggelse som den nåværende, må det være fordi man ikke fant at det kunne oppnås samme boligeffekt som før ved en annen og billigere planløsning. Det som for Høyesterett er opplyst om bygningenes størrelse og innredning og om byggemåten peker ikke, sammenholdt med de fastsatte erstatningsbeløp, i retning av at det kunne oppnås besparelser ved endret planløsning.

Fradrag for nye bygningers lengre levetid kommer, som påvist av førstvoterende i Sandbu-saken, inn som et moment ved erstatningsfastsettelsen. Skjønnsretten burde ha nevnt dette, men jeg går ut fra at den har vært oppmerksom på spørsmålet og tatt det i betraktning.

2. Rasmus Flisnes.

For så vidt angår veglovens §29 viser jeg til det som i overskjønnet gjengis fra lovforarbeidene. Den ankende part har gått en del inn på spørsmålet om reguleringsinngrep ved lov i sin

Side:82

alminnelighet medfører erstatningsansvar for det offentlige. Jeg finner det unødvendig å ta dette opp, men holder meg til det spesielle tilfelle man her står overfor. Det skulle legges veg etter en ny trasé, den nye vegen ville skjære tvers gjennom Flisnes' eiendom, og det måtte da eksproprieres grunn fra denne eiendommen. En virkning av veganlegget var etter veglovens §29 at Flisnes, foruten å avstå grunn, måtte finne seg i at hans gjenværende eiendom ble belagt med byggeforbud i en bredde av 30 meter på begge sider av vegens midtlinje. I de alminnelige bemerkninger anføres i overskjønnet at «rådighetsinnskrenkninger etter §29 i vegloven antas å gi vedkommende grunneier krav på erstatning dersom byggeklausulen fører med seg verdmink eller ulemper». Dette kan, tatt på ordet, synes noe for generelt. Men uttalelsen må ses i sammenheng med skjønnsrettens spesielle behandling av erstatningen til Flisnes. Man fant som før nevnt at han hadde krav på å få godtgjort som verdmink kr. 1,25 pr. m2, i alt ca. 3.750 kroner, for et areal på ca. 3 dekar som ble liggende mellom den nye riksveg og Laader Bergs eiendom og som på grunn av byggeklausulen bare i begrenset grad kunne nyttes som tomtegrunn, mens det vederlag som Flisnes fikk for avstått tomtegrunn var kr. 2,75 pr. m2. Om andre, nærmere beskrevne, arealer av Flisnes' eiendom ble anført at byggeforbudsbeltet ikke antokes å påføre saksøkte erstatningsbetingende ulemper. Den verdmink skjønnsretten fant godtgjort for førstnevnte areal, må etter mitt syn betegnes som ikke uvesentlig, uansett størrelsen av Flisnes' samlede eiendom. Når det er tilfellet, kan jeg ikke se at det beror på feilaktig rettsanvendelse at erstatning er gitt for verdminken. Det er, mener jeg, adekvat årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen og tapet. Forholdet i Sveinssonsaken, Rt-1966-275, som den ankende part har vist til, var et annet, og jeg går ikke inn på denne dommen. Heller ikke tar jeg standpunkt til om et slikt tap som det Flisnes har lidt kunne kreves erstattet utenfor ekspropriasjon eller av en som ikke avstår grunn ved en ekspropriasjon.

3. Laader Berg.

Ved overskjønnet er følgende lagt til grunn: Laader Berg hadde overfor Flisnes en kjøperett til arealet syd for fabrikken. Det dreiet seg om reelle utvidelsesplaner, alt nevnt i avtalen av 1960. Bergs industribygg var konstruert med det spesielle formål at det skulle tjene til en lufttunnel, som han skulle bruke i sitt forskningsprosjekt, og bygget skulle brukes i nær tilknytning til den prosjekterte prøvebane. Berg ville ikke ha mulighet til å bruke sitt industribygg slik det var forutsatt, og han måtte ha krav på erstatning for de merkostnader det medførte å konstruere bygget for det spesielle formål det hadde, men som det nå ikke lenger kunne brukes til. Jeg finner at skjønnsretten i nødvendig utstrekning har drøftet spørsmålet om erstatningsplikt i et tilfelle som dette, og jeg kan ikke se at man ved å innrømme erstatning på dette grunnlag har gått videre enn det er

Side:83

hjemlet i vår ekspropriasjonsrett. Det kan ikke være avgjørende om man skal benevne den kjøperett Berg hadde overfor Flisnes som obligatorisk eller tinglig, se dom i Rt-1963-866 flg., førstvoterendes bemerkninger 873 nederst og 874 øverst. Det avgjørende må være at det mellom Bergs kjøperett og det som eksproprianten tilegner seg er en så nær forbindelse at erstatning bør ytes for å bruke samme uttrykksmåte som Justisdepartementet anvendte i en uttalelse under forberedelsen av oreigningsloven, se Sandenes kommentarutgave av loven 235. Når det gjelder tapets omfang, finner jeg grunn til å fremheve at overskjønnet ikke godtok krav fra Bergs side på erstatning for at han ble hindret i å utnytte sin bedrift som planlagt og heller ikke for tap ved forsinkelse av forskingsplanene ved at han måtte finne et annet sted å bygge.

Jeg ser det ikke som noen saksbehandlingsfeil at man ikke i skjønnsgrunnene særskilt har drøftet om torvrettigheter eller konsesjonsbestemmelser ville hindre utnyttelsen av Bergs kjøpsavtale med Flisnes. Heller ikke antar jeg at det beror på uriktig rettsanvendelse at skjønnsretten ikke har tillagt disse momentene vekt. Jeg går ut fra at skjønnsretten har funnet det usannsynlig både at Berg ikke skulle kunne ordne seg med torvrettighetshaverne og at konsesjon på ervervelsen av området ville bli nektet etter jordloven. Med torvrettighetshaverne hadde Berg 20. februar 1961 inngått semje vedkommende tomten til fabrikkbygningen. Hva konsesjon etter luftfartsloven angår, var dette etter opplysningene i saken ikke noe aktuelt spørsmål. Berg eksperimenterte med en ny type av luftfartøyer og trengte til eksperimentene en prøvebane, hvor maskinene skulle holde seg på jorden. Bare hvis eksperimentene lyktes, kunne det med tiden bli spørsmål om også å nytte banen til landingsplass for fly.

Sluttelig bemerker jeg om anken overfor Berg at det ikke kunne være noen feil at skjønnsretten unnlot å vurdere virkningene av en mulig fremtidig regulering. Jeg finner det unødvendig å gå inn på spørsmålet om hvilken betydning en slik regulering ville ha fått for erstatningsspørsmålet.

Mitt resultat blir etter dette at overskjønnet stadfestes. Den ankende part bør betale saksomkostninger til Laader Berg for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Nordre Sunnmøre herredsretts overskjønn av 21. mai 1965 for takst nr. 38 Thomas M. Osvik, takst nr. 47 Rasmus Flisnes og takst nr. 48 Laader Berg stadfestes for så vidt skjønnet er påanket.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten ved Samferdselsdepartementet til Laader Berg 2.500 - to tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:84

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Roll-Matthiesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av overskjønnet (settedommer, byfogd Bjarne Fjærtoft med skjønnsmenn):

Riksveg 580 mellom Magerholm ferjekai og Blindheim i Borgund skal omlegges og utvides med vesentlig ny veg i en lengde av ca. 6,7 km. Der foreligger detaljerte planer for ny riksveg med 6 meter bred kjørebane, kurvutvidelser, 0,75 meter bred bankett på hver side, veggrøfter, nødvendige skråninger for fyllinger og skjæringer m.v.

Etter fullmakt og vedtak av Samferdselsdepartementet, vegdirektoratet og vegsjef og etter forutgående forgjeves forsøk på minnelig ordning ble det den 27. mai 1964 begjært skjønn over inngrep i og avståing av grunn og retter i samsvar med vegloven for å fremme nevnte vegplan. - - -

Retten ser det slik at byggeklausulen etter §29 til vanlig ikke vil påføre grunneieren ulemper eller verdmink hvor bruksverdien av grunnen er høyest. Annerledes vil det stille seg hvor grunnen har høyeste verdi som tomtegrunn. Her vil ulempene, verdminken særlig melde seg for mindre areal, men vanligvis ikke hvor grunneieren har større tilstøtende areal. Den nye veglov har ingen bestemmelse om erstatning for rådighetsinnskrenkning som følge av byggeforbudet i §29. I Ot.prp. nr. 53 om ny veglov heter det side 48 - 2. spalte bl.a.: «Departementet finner ikke grunn til å foreslå noen generell bestemmelse om erstatning for rådighetsinnskrenkninger. Departementet antar, på linje med de synspunkter som det ovenfor er redegjort for når det gjelder båndleggelse m.v. etter bygningsloven, at tilsvarende påbud om rådighetsinnskrenkning m.v. i henhold til vegloven i alminnelighet ikke vil medføre erstatningsplikt. Men også etter veglovutkastet vil det kunne tenkes tiltak som medfører slike inngrep for en eiendom at spørsmålet om erstatning i det enkelte tilfelle på grunn av særlige omstendigheter kan komme i en annen stilling. Hvorvidt erstatning i så fall skal ytes, må det på dette område som i henhold til bygningslovgivningen bli domstolenes sak å ta stilling til.» I denne sammenheng vises også til Innstl. O XIV 1962/63 side 31 2. spalte. Retten forstår det slik at den nye veglov ikke fører inn nye erstatningsregler for rådighetsinnskrenkninger etter §29. De saksøkte har krav på erstatning etter grl. §105 og §97. Rådighetsinnskrenkninger etter §29 i vegloven antas å gi vedkommende grunneier krav på erstatning dersom byggeklausulen fører med seg verdmink eller ulemper. Hvorvidt så er tilfelle, må avgjøres for hver enkelt grunneier for klausulert areal. Ved større areal vil det vanligvis ikke kunne påvises verdmink eller ulemper. Ved mindre areal vil ulemper kunne melde seg. Dette vil derfor særlig kunne melde seg hvor vegen går gjennom forholdsvis smalt terreng med liten plass både for veg, byggebelte på 30 m og tomtegrunn.

Retten antar at det må tilligge skjønnsretten å vurdere og avgjøre i det enkelte tilfelle om det er grunnlag for erstatning og i tilfelle størrelsen av denne.

Side:85

I det område skjønnet gjelder er bygningsloven gjort gjeldende, men området er ikke regulert. Der er ikke gitt dispensasjon fra 30 m beltet. Retten må derfor legge til grunn for sin vurdering 30 m byggeforbudsbelte og uregulert grunn. På dette grunnlag vil byggeforbudsbelte bli behandlet og vurdert for den enkelte saksøkte. - - -

Takst nr. 38 Thomas M. Osvik, eier av gr. 10 br. 8.

Dette er et landsled - sommerbolig med tomt.

Den nye vegen går slik over eiendommen at partene er enige om at saksøkte må avstå hele eiendommen. Retten ser det på samme måten. Tomten er oppgitt å være ca. 1,2 mål.

Saksøkeren gjør gjeldende at saksøkte har krav på å få erstattet det økonomiske tap ved å måtte avstå eiendommen. Han har krav på et likeverdig landsted. Som landsted har det dårlig beliggenhet. Altfor nær sterkt trafikert riksveg. Som sommerbolig er huset saneringsmodent i lovens forstand. Saksøkte har derfor ikke krav på gjenanskaffelsesverdien. Subsidiært gjøres gjeldende at i gjenanskaffelsesverdien skal der gjøres fradrag i samsvar med høyesterettsdom inntatt i Rt-1960-568. Saksøkte har for kort tid siden kjøpt eiendommen for kr. 9.500,-. Saksøkte har ikke krav på gjenanskaffelsesverdien for tomten jfr. Rt-1964-1319.

Saksøkte gjør gjeldende at huset ikke er saneringsmodent, at saksøkte har krav på gjenanskaffelsesverdien for huset jfr. Rt-1962-294 og tomteverdien for tomten. Hertil kommer vederlag for tomteforbedringen, eller hagegrunnsverdien, da saksøkte må avstå en opparbeidet og beplantet tomt. Saksøkte har ikke krevet overskjønn.

Skjønnsretten ser det slik:

Saksøkte har krav på fullt vederlag for det han må avstå. Retten finner ikke at bygningene kan betegnes som saneringsmodne i lovens forstand. Saksøkte antas da å ha krav på gjenanskaffelsesverdien for husene med vanlig fradrag for mindre vedlikehold og tomteverdien for tomta.

Hovedhuset: - - -

Vederlaget settes til kr. 25.000,-.

Ved fastsettelse av vederlaget er tatt omsyn til at saksøkte ved nyoppføring av tilsvarende sommerbolig vil få mindre vedlikeholdsutgifter enn ved det hus han må avstå.

Uthuset: - - -

Vederlaget settes til kr. 4.000,-.

Retten har ved fastsettelsen lagt til grunn nyoppføring av tilsvarende uthus med fradrag for mindre vedlikeholdsutgifter.

Redskapshuset: - - -

Vederlaget settes til kr. 1.200,-.

Ved fastsettelsen av vederlaget er lagt til grunn nyoppføring av tilsvarende hus med fradrag for mindre vedlikeholdsutgifter. - - -

Takst nr. 47 Rasmus Flisnes, eier av gr. 13 br. 2. - - -

Vederlag for grunn.

Arealet som skal avståes er vekslende myr og bergknauser i utmark.

Retten ser det slik at avståingsarealet har høyeste verdi som tomtegrunn. På endel av området hviler torvrettigheter. Retten finner at der

Side:86

bør settes en gjennomsnittsverdi på hele området og da under hensyntaken til torvrettene. Vederlaget settes til kr. 2,75 pr. m2. Heri er inkludert trær under 0,025 m3. - - -

Verdmink for gjenstående areal - §29.

For denne saksøkte gjelder ikke punkt 15 i alm. skjønnsforutsetninger. Saksøkte krever erstattet den verdmink byggeforbudsfeltet etter §29 i vegloven medfører for hans tilstøtende areal. Retten ser det slik at det areal som blir liggende mellom den nye riksveg og takst nr. 48 - Laader Bergs eiendom kan kun i begrenset grad nyttes som tomtegrunn med byggeklausul på 30 m fra vegens midte. Retten antar at denne saksøkte har krav på å få godtgjort denne verdmink som settes til kr. 1,25 pr. m».

For arealene nedfor den nye vegen, og for arealene mellom takst nr. 48's eiendom, gamlevegen, Flisnesvegen og den nye riksveg antas byggeforbudsbeltet ikke å påføre saksøkte erstatningsbetingende ulemper.

Det finnes ikke godtgjort at saksøkte får fradragsberettigede særfordeler av den gamle riksveg.

Takst nr. 48 Laader Berg, eier av gr. 13 br. 111.

Denne saksøkte skal ikke avstå veggrunn.

Saksøkte driver ved sin bedrift konstruksjon og salg av plastmaskiner, og ved siden herav industriell forskning. Han har fremsatt krav om erstatning fordi riksvegen vil ødelegge utvidelsesmulighetene for bedriften, idet han på det arealet som riksvegen nå beslaglegger har planlagt en prøvebane eller landingsstripe i forbindelse med sitt forskningsprosjekt. Nå vil han måtte se seg om etter andre områder for dette prosjektet.

Saksøkte har videre fremholdt at det industribygg som ble reist i 1961 spesielt ble konstruert med henblikk på dette forskningsprosjektet. Dette fremgår med tydelighet av byggets konstruksjon, som er gjort elipseformet med henblikk på at det skulle bygges en lufttunnel. Hittil er bygget blitt benyttet som fabrikk for plastmaskiner, mens han nå er kommet så langt i sin forskningsrekke at det kan frigjøres til sitt egentlige formål. I og med at han nå må bygge en prøvebane på det annet sted, må han også bygge lufttunnel i nær sammenheng med denne prøvebane. Det bygget han har reist kan derfor ikke utnyttes fullt ut etter sitt formål, og saksøkte har gjort krav på erstatning for de økede utgifter det medførte å konstruere bygget i elipseform. Saksøkte har videre krevet erstatning for det tidstapet han vil lide dersom han må flytte sitt forskningsområde til et annet sted.

Rasmus Flisnes og Laader Berg inngikk i 1960 følgende avtale:

«Det er i dag inngått følgende avtale mellom Rasmus Flisnes som selger og Laader Berg som kjøper:

1. Rasmus Flisnes sier seg villig til å selge et stykke som partene i fellesskap er blitt enige om. Stykkets beliggenhet tilgrenser riksvegen på høyden øst for Flisnes vegkryss.

2. Det utpekte stykket selges til en pris av kr. 1.000,- pr. mål, på det grunnlag at kjøper tar det i bruk og bygger fabrikk.

3. Selger gir kjøper forkjøpsrett i det areale som grenser mot sørsiden til det første stykke i retning ca. øst-vest, til Flisnesvegen i vest

Side:87

og Emblem i øst, og i den bredde som måtte egne seg som den planlagte prøvebane eller landingsstripe. Med et stykke sør om banen i ca. samme bredde som sørgrensen nevnt i punkt 2.

4. Den lave salgspris i punkt 2 blir å betrakte som grunnlegging for selgerens areal til industriområde og evt. trafikksenter, og den påfølgende prisstigning kommer selgeren tilgode. Flisnes i september 1960.

Selger Rasmus Flisnes Kjøper Laader Berg.»

Etter ordlyden i punkt 3 i ovennevnte kontrakt har saksøkte en forkjøpsrett til grunn for sin planlagte prøvebane eller landingsstripe.

Såvel saksøkte som Hans Flisnes, som har opptrådt som partrepresentant for Rasmus Flisnes under skjønnet har imidlertid forklart at meningen med kontrakten var at saksøkte skulle ha en kjøperett til arealet syd for fabrikken, til det ovennevnte formål.

Retten finner å måtte legge til grunn den forståelsen av kontrakten som begge parter har gitt uttrykk for, hvoretter saksøkte ikke bare har en forkjøpsrett, men en kjøperett til nevnte areale.

Retten finner det videre godtgjort at prosjektet med nevnte prøvebane eller landingsstripe har vært og er reelle planer. Det faktum at disse planer er nevnt allerede i avtalen fra 1960 bestyrker denne påstand.

Retten finner det videre godtgjort at saksøktes industribygg er konstruert med det spesielle formål at det skulle tjene til en lufttunnel som saksøkte skulle bruke i sitt forskningsprosjekt, og at industribygget skulle brukes i nær tilknytning til prøvebanen.

Saksøkte har orientert retten om sitt forskningsprosjekt innen transportsektoren.

Retten finner det godtgjort at saksøkte ikke lenger vil ha mulighet til å bruke sitt industribygg slik det var forutsatt, idet det ikke antas å kunne være gjennomførlig å transportere eventuelle transportmaskiner langs veiene til en ny bane, som en på det nåværende tidspunkt heller ikke vet hvor den kan bli bygget.

Det saksøkte da vil måtte gjøre er å bygge en lufttunnel i forbindelse med en prøvebane et annet sted.

Det gamle industribygget vil fremdeles kunne brukes til andre formål, enten ved at han selv bruker det i sin produksjonsvirksomhet, eller at han selger det til andre.

Ved salg kan han imidlertid ikke påregne å få erstattet de merkostnader det medførte å bygge huset med den elipseform det har og det formål det hadde. På grunn av elipseformen vil en til andre formål ikke kunne utnytte bygget effektivt fullt ut. Dette vil da være en omstendighet som trykker prisen på bygget.

Retten mener at saksøkte må ha krav på erstatning for de merkostnader det medførte å konstruere bygget for det spesielle formål det hadde, men som det nå ikke lenger kan brukes til, og setter erstatningen til kr. 25.000,-.

Retten kan ikke se at saksøkte blir påført noen avbruddsulempe, idet forskningsplanene ikke skjønnes å være kommet så langt at de vil bli forsinket ved at han må bygge prøvebane og lufttunnel et annet sted. - - -

Side:88