Rt-1972-560

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-06-03
Publisert:	Rt-1972-560
Stikkord:	Naturverninteresser
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 80/1972
Parter:	Norges Naturvernforbund (advokat Ole Chr. Wærenskjold - til prøve) mot Oslo Lysverker (høyesterettsadvokat Thomas Poulsson). Hjelpeintervenienter: Grunneiere og rettighetshavere berørt av Aurlands-skjønnet (høyesterettsadvokat Knut Lassen).
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Nygaard, justitiarius Ryssdal, Mindretall: Heiberg, Blom
Lovhenvisninger:	Vassdragsreguleringsloven (1917) §19, Skjønnsprosessloven (1917) §47, §48, §4, §6, §12, §16, §4a, §6, §8, Vassdragsreguleringsloven (1917), Vassdragsloven (1940) §112, §130, §8, Midl tilleggslov til vassdragsloven (1946) §19, Naturvernloven (1954), Forvaltningsloven (1967) §28, Naturvernloven (1970) §17, Naturvernloven (1970)

Dommer Roll-Matthiesen: Ved kongelig resolusjon av 26. september 1969 fikk Oslo Lysverker tillatelse til å foreta reguleringer og overføringer i Aurlandsvassdraget. Under inkaminasjonen av reguleringsskjønnet ved Indre Sogn herredsrett den 25. mai 1970 møtte stud.jur. Tore Schei som prosessfullmektig for Norges Naturvernforbund og fremsatte krav om partsrettigheter for forbundet som representant for allmennhetens interesser i bevarelsen av uberørt natur. Oslo Lysverker bestred at Norges Naturvernforbund kunne anses som part i saken og nedla prinsipalt påstand om at kravet ikke skulle tas til følge, subsidiært at det skulle avvises. Skjønnsretten avsa den 29. mai 1970 kjennelse med denne slutning:

«Norges Naturvernforbunds krav om partsrettigheter avvises.»

Norges Naturvernforbund påanket kjennelsen til Gulating lagmannsrett, subsidiært ble det erklært kjæremål over kjennelsen. Lagmannsretten var enig med partene i at rettsmidlet mot kjennelsen måtte være anke etter regelen i skjønnslovens §48 annet ledd, idet kjennelsen «antas å måtte oppfattes som en avgjørelse av at skjønnet nektes fremmet i forholdet mellom Norges Naturvernforbund og Oslo Lysverker på grunnlag av at forbundet ikke fantes å ha rettigheter som var gjenstand for ekspropriasjon». Lagmannsretten avsa den 18. februar 1971 dom med denne domsslutning:

«Skjønn i forholdet mellom Oslo Lysverker og Norges Naturvernforbund fremmes ikke.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Norges Naturvernforbund har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Forbundet har i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten, og jeg henviser herom til lagmannsrettens domsgrunner. Det er fortsatt Naturvernforbundets standpunkt at det er hjemmel for kravet om partsrettigheter i vassdragsreguleringslovens §19 nr. 1. Det er uriktig når lagmannsretten har fortolket «andre almene interesser» innskrenkende

Side:561

slik at hermed bare menes «bygdefolkets interesser». Også naturvernet går inn under uttrykket i §19 nr. l, som må fortolkes på samme måte som tilsvarende uttrykk i andre av lovens paragrafer, således §4a, §8 og §12 nr. 18. Bestemmelsen om tiltak i §19 nr. 1 omfatter derfor også de interesser Norges Naturvernforbund representerer, og forbundet må ha rett til å opptre ved skjønnet og gjøre sine synspunkter gjeldende og nedlegge påstander, på samme måte som det kan opptre som part under den forvaltningsmessige behandling av vassdragsreguleringssakene. Norges Naturvernforbund har nedlagt denne påstand:

«1. Skjønn i forhold mellom Oslo Lysverker og Norges Naturvernforbund fremmes.

2. Norges Naturvernforbund tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Oslo Lysverker har i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten, og jeg henviser herom til domsgrunnene. Følgende påstand er nedlagt:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, og Oslo Lysverker tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Johannes O. Bjelde m.fl. - i alt 97 grunneiere som det foreligger avhjemlet underskjønn for - har erklært hjelpeintervensjon til fordel for Oslo Lysverker. De har fremholdt at situasjonen for dem ville bli vanskelig hvis en privat institusjon som Norges Naturvernforbund ved krav om å få gjennomført tiltak skulle kunne gripe inn i grunneiernes næringsinteresser og bruksutøvelse og fremtvinge tiltak som grunneierne ville være uenige i og som direkte ville kunne være til skade for deres næring og utnyttelsen av eiendommene. Skal Naturvernforbundet være med lenger enn til konsesjonsstadiet, kreves det etter hjelpeintervenientenes mening lovendring, og denne nye lov må regulere de forskjellige sider av spørsmålet, således også hvem som skal representere naturverninteressene. Hjelpeintervenientene har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts dom av 18. februar 1971 stadfestes.

2. Norges Naturvernforbund betaler hjelpeintervenientene saksomkostninger for Høyesterett.»

Om saksforholdet henviser jeg til lagmannsrettens domsgrunner. Det er opplyst at Norges Naturvernforbund pr. 1. mars 1972 hadde ca. 20200 personlige medlemmer.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av kraftutbyggingssjef ved Oslo Lysverker Harald Vestad og landskapsarkitekt Knut Ove Hillestad, som er leder av kontoret for landskapspleie og naturvern i Vassdragsdirektoratet i NVE. Det fremgår av disse forklaringer at Oslo Lysverker for å oppfylle konsesjonsvilkårene om landskapsmessige hensyn m.v. har engasjert et konsulentfirma og at landskapsarkitekt Toralf Lønrusten spesielt tar seg av Aurlandsanleggene. Tilsynet og kontrollen etter konsesjonsvilkårenes post 22 er tillagt det nevnte kontor i Vassdragsdirektoratet, som også vurderer

Side:562

og tar standpunkt til de planer Oslo Lysverker sender inn. Kontoret har ansatt en kontrollør, som er bosatt i Aurland. Han har det daglige tilsyn med anleggsarbeidene, og han skal se til at godkjente planer blir fulgt. Han har på stedet kontakt med Oslo Lysverker og Aurland kommune, og han sender ukentlige rapporter til kontoret i Oslo. Kontorets øvrige personale foretar ellers befaringer når det selv, Oslo Lysverker eller Aurland kommune finner det ønskelig. Kontoret er pålagt å fremme forslag om bygging av grunndammer i Aurlandsvassdraget i henhold til vilkårenes post 12.

Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter, hvorav jeg nevner et av landskapsarkitekt Toralf Lønrusten utarbeidet forslag i tre alternativer til plassering av friluftsanlegget ved Aurland I, datert 22. mai 1968. Det fremgår av dette dokument at det ble nedlagt et særdeles stort arbeid for å undersøke på hvilket sted anlegget ville virke minst skjemmende. Det er opplyst at det alternativ landskapsarkitekten anbefalte ut fra nevnte hensyn, ble vedtatt av Oslo Lysverker på tross av at dette alternativ koster 6 - 7 millioner kroner mer enn ett av de andre alternativer ville ha kommet på. Vassdragsvesenet har godkjent Oslo Lysverkers valg av alternativ.

Under prosedyren for Høyesterett er det henvist til at Naturvernrådet i sin innstilling av mai 1968 til ny lov om naturvern hadde foreslått endringer og utvidelser av den administrative ordning vedkommende naturvernet. Kommunaldepartementet tok i Ot.prp. nr. 65 (1968 - 69) ikke opp forslaget, «da disse forhold må utredes nærmere i forbindelse med samarbeiding av lov om friluftslivet og naturvernloven og eventuelt andre tilgrensende lovbestemmelser med sikte på et mest mulig enhetlig lovverk og en helhetlig oppbygget admfnistrasjonsordning», se proposisjonen side 16.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan - med en reservasjon som jeg senere kommer tilbake til - i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse.

Bestemmelsen i vassdragsreguleringslovens §19 nr. 1 om at skjønnsretten eventuelt kunne treffe avgjørelse om tiltak til fordel for «andre almene interesser» enn den alminnelige ferdsel og fløtning ble gitt ved lovforandringen av 10. april 1959. Ved lov av 19. juli 1946 var en tilsvarende bestemmelse inntatt i §19 nr. 2 for det tilfelle at regulanten fikk tillatelse til å rå over alt vannet i vassdraget. Som anført av lagmannsretten fremgår det av Ot.prp. nr. 74 (1945 - 46) at det først og fremst var fløtningen det var tenkt på også i denne sammenheng. Som følge av de mer vidtgående virkninger av disse reguleringer ble det imidlertid forutsatt at det kunne bli nødvendig å treffe tiltak også med sikte På å avhjelpe andre skadevirkninger. Noe annet av interesse kan jeg ikke se at det uttales i proposisjonen, som overhodet ikke inneholder noen antydning om at skjønnsretten skulle ha adgang til å beslutte tiltak av hensyn til naturvernet.

Forarbeidene til lovforandringen av 10. april 1959 er delvis

Side:563

referert av lagmannsretten, men jeg finner å burde ta med noe mer.

Til grunn for lovforandringen lå innstilling fra en komité som hadde til oppgave å komme med forslag til revisjon av vassdragsreguleringsloven m.v. Komitéen - hvis formann var høyesterettsadvokat Magne Schjødt - avgav innstilling i 1953. Som lagmannsretten har nevnt, har komitéen på side 41 flg. i innstillingen understreket den nære sammenheng mellom tiltak og erstatning som to sider av samme sak. På side 45 har komitéen et avsnitt med overskrift: «Bør tiltak til fordel for kommuner og almenheten kunne fastsettes av skjønnet?», og det anføres herom:

«Når kommunens rettigheter direkte berøres, står kommunene i samme stilling som andre ekspropriater. Kommunens øvrige interesser blir varetatt ved konsesjonsvilkårene og ved tiltak til fordel for almenheten. Det er derfor ingen særskilt grunn til å gi skjønnet adgang til å bestemme tiltak til beste for kommunen, bortsett fra tiltak til fordel for almenheten (bygdefolket).

Skjønnet kan påby tiltak til fordel for ferdsel og fløtning i medhold av §19, post 1, som er en ny bestemmelse i loven av 1917. Det var særlig hensynet til fløtningen som motiverte bestemmelsen, jfr. Ot.prp. nr. 36 (1916) side 33.

I alminnelighet vil det også være slik at almenhetens interesser er beskyttet godt nok når det kan fastsettes tiltak til beste for den alminnelige ferdsel og fløtning. Dette holder imidlertid ikke alltid stikk. Dersom reguleringsanleggets eier får tillatelse til å rå over alt vannet, jfr. §19, post 2, plikter han å treffe rimelige tiltak for å avhjelpe den skade og ulempe som utvidelsen fører med seg for den alminnelige ferdsel og fløtning eller andre almene interesser. Komitéen finner at dette bør være en plikt også ellers og foreslår en tilføyelse i §19, post 1, om det. Bestemmelsen vil da i realiteten komme til å inneholde det samme som någjeldende post 2, tredje og fjerde ledd, og disse ledd må da kunne gå ut som overflødige. Når loven endres som foreslått, vil en formentlig få med samtlige de tiltak som vil kunne pålegges med hjemmel i det vilkår i konsesjonsbetingelsene som er føyet til av Stortinget i den senere tid: «for bygdefolkets interesser». Dette uttrykk kan ikke skjønnes å omfatte mer eller noe annet enn «almene interesser» i denne forbindelse».

Den av komitéen foreslåtte endring er behandlet på side 33 i Ot.prp. nr. 39 (1958), hvor Industridepartementet anfører:

«Slik som loven nå lyder kan det med hjemmel i §19 bare treffes bestemmelse om tiltak av hensyn til den alminnelige ferdsel og fløtning, med mindre det er gitt tillatelse til å rå over alt vannet til reguleringsformål. Paragrafen hjemler i så fall adgang til å treffe bestemmelser om tiltak av hensyn til andre almene interesser. I årene etter krigen er det imidlertid med hjemmel i lovens §12, post 18, ved en rekke større reguleringer fastsatt plikt for konsesjonæren til å treffe nødvendige tiltak for

Side:564

å søke å avhjelpe de skader og ulemper som reguleringen fører med seg for bygdefolkets interesser. Dette vilkår ble i samsvar med innstilling fra Stortingets skog- og vassdragskomité første gang fastsatt i tillatelser av 20. august 1948 til regulering av Raudalsvatn og Breidalsvatn, Tessevatn og Olstappen og Vinsteren, jfr. Innst. S. nr. 24, 25 og 26 for 1948.

Komitéens forslag til endring av §19, post 1 innebærer bl.a. at konsesjonæren får en alminnelig plikt til å treffe tiltak også av hensyn til andre almene interesser enn ferdsel og fløtning. Bestemmelsen om plikt til å avgi vann, vil neppe få betydning uten i forhold til ferdsel og fløtning. Det er ikke fremkommet noen innvendinger mot forslaget, og departementet vil anbefale at det blir godkjent. Bestemmelsene i post 1 vil da i realiteten komme til å dekke inneholdet i post 2, tredje og fjerde ledd, og departementet slutter seg til komitéens forslag om at disse bestemmelser blir opphevet.»

Stortingets skog-, vassdrags- og industrikomité sluttet seg i Innst. O. I side 29 til departementets forslag til forandring av §19 uten kommentar.

For øvrig kan jeg ikke se at det i Schjødt-komitéens innstilling eller i proposisjonen er anført noe som har interesse for vårt spørsmål. Men det må bemerkes - som fremhevet av lagmannsretten - at forarbeidene ikke inneholder noen form for antydning om at det med ordene «andre almene interesser» er tenkt på mer generelle allmenne interesser uten konkret sammenheng med reguleringens innvirkning på muligheten for utnyttelse av vassdraget.

Ut fra det jeg har sagt, finner jeg det klart på samme måte som lagmannsretten, at hensikten med lovbestemmelsen var å gi hjemmel for tiltak til fordel for dem som i sin næringsvirksomhet eller i sin bruksutøvelse ble påført andre ulemper ved en vassdragsregulering enn ulemper for den alminnelige ferdsel og fløtning. Det var den gang ikke i tankene at bestemmelsen også skulle kunne gi hjemmel for tiltak til fordel for generelle allmenne interesser som naturvern. Tiltak av denne art måtte få - og fikk - sin hjemmel i konsesjonsvilkårene. Under disse omstendigheter må det etter min mening legges til grunn at «almene interesser» ved lovforandringen i 1959 hadde det nevnte innhold. Den forståelse av §19 nr. 1 som Naturvernforbundet har gjort seg til talsmann for, innebærer i virkeligheten at man tar ordene «almene interesser» ut til separat fortolkning. At naturvern da kommer med vil ingen bestride, det ville i tilfelle bli vide grenser for de interesser som ville kunne tilgodeses med tiltak. Men en slik løsrevet fortolkning av de nevnte ord er det etter min mening ikke plass for.

Jeg tilføyer at så vidt vites er loven i praksis forstått på den måte jeg mener er riktig. Det foreligger ikke noe eksempel på at det tidligere for skjønnsrettene er krevd tiltak av hensyn til naturvernet, jfr. dog det eksempel jeg senere nevner om steintippene i Hallingdal. Og langt mindre foreligger det noe eksempel på at en skjønnsrett har besluttet tiltak etter lovens §19 - før 1959 §19 nr. 2, etter 1959 §19 nr. 1 - av nevnte hensyn.

Naturvernforbundet hevder imidlertid at §19 nr. 1 i alle fall har fått et annet innhold ved lovforandringen av 19. juni 1969 som skjedde i forbindelse med den alminnelige revisjon av konsesjonslovgivningen. §19 nr. 1 ble da ikke endret, men det kom inn bestemmelser av hensyn til naturvernet m.v., således §4a som pålegger regulanten ved planleggelsen å ta hensyn til «almene interesser som vil bli berørt, herunder særlig interesser knyttet til vitenskap, kultur, naturvern og friluftsliv», jfr. også §12 nr. 16 om konsesjonsvilkår m.v. av hensyn til naturvernet. Naturvernforbundet mener at «almene interesser» nå må få samme innhold som ordene har i §4a. Jeg kan ikke være enig heri. Også før lovforandringen av 1969 hadde loven andre bestemmelser hvor det ble vist til «almene interesser» eller «almene hensyn», som også skulle omfatte naturverninteresser, §8 om når konsesjon burde gis og §12 nr. 18 om konsesjonsvilkår, en bestemmelse som ble brukt som hjemmel for pålegg av hensyn til naturvern. Begrepet «almene interesser» hadde således forskjellig betydning i loven før lovforandringen av 1969, og det er for meg klart at lovendringene ikke ledet til at bestemmelsen i §19 nr. 1 fikk et helt annet innhold enn tidligere. Det ville også være merkelig at en slik vidtgående lovendring skulle skje uten at ordlyden i §19 nr. 1 ble endret og uten et ord til kommentar i lovforarbeidene. Etter min mening er det under disse omstendigheter ikke riktig når Naturvernforbundet i ankeerklæringen til Høyesterett har uttalt at lagmannsretten er kommet til sitt resultat «ved en innskrenkende fortolkning av uttrykket «almene interesser» i §19, post l».

Jeg er enig med lagmannsretten i at vår gjeldende lovgivning bygger på at naturverninstitusjoner har sin oppgave til varetagelse av naturverninteressene på det forberedende plan, under den administrative behandling av konsesjonssøknaden og ved fastsettelsen av konsesjonsvilkårene. Skjønnsretten skal følge de vilkår som er oppstilt, og det kan ikke antas at retten kan endre eller supplere vilkår som er fastsatt av hensyn til naturvernet. Eventuelt uklare vilkår må imidlertid selvsagt fortolkes av skjønnsretten, men det er noe annet. Den påberopte dom i Rt-1962-480 synes å ha liten interesse her, idet den gjelder skjønnsrettens forhold til et konsesjonsvilkår, hvor retten selv hadde hjemmel i vassdragsreguleringslovens §16 nr. 3 til å påby tiltak.

Jeg tilføyer at ved utformingen av tiltaksbestemmelser som skjønnsretten fastsetter i medhold av vassdragsreguleringslovens §16 nr. 3 og §19 nr. 1, må retten søke å ta hensyn til alle allmenne interesser som berøres, også naturverninteresser. Men som det vil fremgå av det jeg før har sagt, kan jeg ikke finne at den gjeldende lovs §19 nr. 1 gir hjemmel for at skjønnsretten tar opp til behandling krav om tiltak som ene og alene grunngis med at det av hensyn til naturvern skulle være nødvendig

Side:566

å supplere de bestemmelser som for så vidt er fastsatt i konsesjonsvilkårene, eller som kan fastsettes i medhold av disse vilkår.

Det er vel mulig at det vil være ønskelig at de rene naturverninteresser blir representert under et vassdragsreguleringsskjønn, men forholdet må da reguleres ved lov. Det må herunder så vidt skjønnes være nødvendig at det blir gitt klare regler om skjønnsrettens adgang til å påby tiltak av hensyn til naturvernet og om forholdet mellom konsesjonsvilkårenes bestemmelser om naturvern og skjønnsrettens myndighet på området. Videre må det treffes bestemmelser om hvem som skal kunne opptre under skjønnet, jfr. det opplyste om at det i dag er en rekke foreninger og institusjoner som har til oppgave å verne om naturen. Og det er ikke bare de rene naturverninteresser som kommer inn, også interesser knyttet til vitenskap, kultur og friluftsliv er nevnt i lovens §4a og §12 nr. 16, jfr. også konsesjonsvilkårenes post 22. Disse interesser ivaretas av andre foreninger og institusjoner. Nærmere bestemmelser om eventuell representasjon for alle de nevnte interesser under skjønn antas derfor å være nødvendig. Det kan vel formodes at også denne side av spørsmålet blir utredet og overveid i forbindelse med det videre arbeid med den administrative ordning vedkommende naturvernet, jfr. det jeg før har sitert fra Ot.prp. nr. 65 (1968-69), side 16 om grunnen til at spørsmålet ikke ble tatt opp i forbindelse med den nye lov om naturvern.

Men når forholdene i dag på grunnlag av gjeldende lovgivning skal vurderes, må man ha for øye de fastsatte bestemmelser om administrativ kontroll med overholdelsen av de oppstilte konsesjonsvilkår. Ifølge konsesjonsvilkårenes §12 skal det være offentlig tilsyn med at konsesjonæren overholder bestemmelser som departementet gir om utførelse og vedlikehold av grunndammer (terskler) i de elvestrekninger som berøres av utbyggingen, blant annet av hensyn til utseende. Ifølge vilkårenes post 22 femte ledd skal anleggenes eier dra omsorg for at hovedanlegg og hjelpeanlegg virker minst mulig skjemmende i terrenget. Plassering av stein- og jordmasser skal skje i samråd med vedkommende kommune, og anleggets eier «plikter å skaffe seg varig råderett over tipper og andre områder som trenges for gjennomføring av pålegg som blir gitt i samband med bestemmelsen i denne post». Det er i post 22 femte ledd foreskrevet at overholdelsen av dette ledd er undergitt offentlig tilsyn, og ifølge vilkårenes post 25 skal anleggenes eier underkaste seg «de bestemmelser som til enhver tid måtte bli truffet av vedkommende departement til kontroll med overholdelsen av de oppstilte betingelser». Videre henviser jeg til det jeg før har referert om den av Oslo Lysverker etablerte ordning for å oppfylle konsesjonsvilkårene om naturvern og om de kontrollordninger som Vassdragsvesenet har satt ut i livet. Det synes meg at det nedlegges et stort arbeid med betydelige omkostninger for å verne naturen, så langt dette er forenlig med den konsesjon som i samsvar med Stortingets vedtak er gitt til Oslo Lysverker til

Side:567

regulering av Aurlandsvassdraget. Det er for så vidt grunn til her å nevne at Naturvernforbundet ikke i saken har anført noe konkret tiltak forbundet mener det i tilfelle kunne ha reist krav om under behandlingen for skjønnsretten. Det er bare rent generelt anført at et aktuelt spørsmål kunne være anbringelsen og utformingen av steintippene. I denne forbindelse kan det være av interesse å nevne at under et overskjønn vedkommende Ustevann-reguleringen m.v., avhjemlet ved Hallingdal herredsrett den 30. mai 1970, forlangte Hol kommune tiltak og/eller erstatning for kamuflasje av tippene. Overskjønnsretten bemerket hertil at det ikke tillå skjønnet å treffe bestemmelse om slik kamuflasje eller om erstatning, og det ble som begrunnelse herfor henvist til bestemmelsene i konsesjonsvilkårene for angjeldende regulering, bestemmelser som helt ut svarer til post 25 og post 22 femte ledd i konsesjonsvilkårene for reguleringen av Aurlandsvassdraget.

Jeg stemmer for at lagmannsrettens dom stadfestes, idet jeg også er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. På grunn av sakens prinsipielle karakter antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett, verken til Oslo Lysverker eller til hjelpeintervenientene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Det første hovedspørsmål i saken er om vassdragsreguleringslovens §19 nr. 1 gir hjemmel for at skjønnsretten kan pålegge tiltak til fremme av naturverninteresser. Etter denne bestemmelse kan det gis pålegg til reguleringsanleggets eier om å treffe tiltak med sikte på «at den alminnelige ferdsel og fløting eller andre almene interesser forulempes så lite som mulig. Spørsmålet om hvilke tiltak han skal treffe avgjøres i tilfelle av tvist ved skjønn.»

Lest direkte etter ordlyden kan det ikke være tvil om at lovens uttrykk «andre almene interesser» også omfatter naturverninteresser. At disse interesser ellers beskyttes av loven, er direkte kommet til uttrykk i dens §12 nr. 16 om konsesjonsvilkår. Det er på det rene - som også påpekt av førstvoterende - at uttrykket «almene interesser» i §4a nr. 1 om utarbeidelse av planer og §8 om konsesjon, og det tilsvarende uttrykk «almene hensyn» i §12 nr. 18 om konsesjonsvilkår også omfatter naturvernhensyn.

Spørsmålet blir da for meg om det foreligger spesielle grunner som nødvendiggjør en innskrenkende tolking av lovens §19nr. 1.

Lovens uttrykk «almene interesser» er en typisk rettslig

Side:568

standard, en ramme som må gis innhold ved en vurdering av omstendighetene i det konkrete tilfelle. Det uttrykk loven i dette tilfelle bruker, er av en så omfattende karakter at det vil dekke enhver interesse som ut fra samfunnsmessige hensyn vil bli ansett beskyttelsesverdig. Hvilke interesser dette vil være, må nødvendigvis skifte med utviklingen og oppfatningen i et skiftende samfunn, og være undergitt vedkommende myndighets - administrasjonens eller domstolens - skjønn i det enkelte tilfelle.

Synet på naturverninteressenes betydning ved vassdragsreguleringer har selvsagt undergått en sterk utvikling siden 1917 da loven først ble gitt, og særlig i de siste år. En uttrykkelig plikt til å ta naturvernhensyn i konsesjonsvilkårene kom først inn i lovens §12 nr. 16 i 1969, men tilsvarende vilkår ble også før den tid inntatt med hjemmel i «sekkebestemmelsen» i §12 nr. 18. Men så vidt som lovens forskjellige bestemmelser - også §19 nr. 1 - trekker rammen, gir den etter min mening hjemmel for å ta disse hensyn med ved vurderingen, uten at det kreves noen lovendring.

Jeg finner det ikke nødvendig å gjennomgå i detalj de enkelte lovendringer i 1946,1959 og 1969 og forarbeidene til dem.

Det er sikkert riktig at når «andre almene interesser» i 1946 kom inn i lovens §19 på linje med «den alminnelige ferdsel og fløtning», var det særlig med sikte på skader og ulemper for interesser i selve vassdraget. Det er sikkert også riktig at man i 1959 ikke hadde spesielt i tankene at også folk utenfor bygdefolkets krets kunne representere allmenne interesser. Men loven selv inneholdt ikke noen begrensning, og det er heller ikke noe grunnlag for at lovgiveren har ment at den skulle gjøre det. Når man da i 1969 innførte forskjellige nye regler til varetagelse av naturvernhensyn, var det ikke nødvendig å røre ved §19 nr. 1, som allerede gav den nødvendige lovhjemmel.

At «allmenne interesser» etter vanlig språkbruk og i lovens øvrige regler også omfatter naturvern, er som nevnt sikkert nok. Og jeg kan i motsetning til lagmannsretten og førstvoterende ikke finne noe holdepunkt for at bestemmelsen i §19 nr. 1 bare gjelder i forhold til den som påføres ulemper i sin bruksutøvelse eller i sin næringsvirksomhet, eller bare i forhold til bygdefolket - to begrensninger som for øvrig synes å stå i strid med hverandre.

Noen praksis i den ene eller annen retning kan man vanskelig tale om i betraktning av at spørsmålet om lovens forståelse på dette punkt ikke vites å være reist tidligere.

Av den omstendighet at erstatningsskjønn og tiltaksskjønn normalt behandles som én sak etter lovens §19 nr. 3, kan etter min mening intet sluttes om det spørsmål det her gjelder. Denne ordning, som ble innført i 1959, skyldtes rent praktiske grunner.

Etter mitt syn tilsier også sterke reelle hensyn den tolking jeg her har gitt uttrykk for. I medhold av lovens §12 nr. 16 er det som nevnt av førstvoterende i konsesjonsvilkårenes punkt 22 gitt konsesjonshaveren generelle pålegg blant annet om «i den

Side:569

utstrekning hvori dette kan skje uten urimelige ulemper og utgifter å unngå ødeleggelser av - naturforekomster og områder, når dette anses ønskelig - på grunn av områdenes naturskjønnhet eller egenart. - Anleggenes eier plikter ved planleggingen og utførelsen av anleggene i den utstrekning det kan skje uten urimelige ulemper og utgifter og dra omsorg for at hoved- så vel som hjelpeanlegg virker minst mulig skjemmende i terrenget -.»

Hvordan dette skal gjennomføres i praksis, og hva som i denne sammenheng er «urimelige ulemper og utgifter», sier loven og vilkårene intet om. Det må fornuftigvis avgjøres i marken, og etter min mening om nødvendig ved skjønn etter lovens §19 nr. 1. Jeg viser i denne sammenheng til Ot.prp. nr. 74 (1945 - 46) side 5 - 6, hvor det i Hovedstyrets begrunnelse for forslaget om å innføre tiltaksskjønn blant annet heter at det vil være heldig «å få med en bestemmelse om at et skjønn bør avgjøre hvilke tiltak reguleringsanleggets eier skal treffe for å avhjelpe den skade og ulempe som tiltaket fører med seg for ferdsel og fløtning eller andre almene interesser. Et skjønn vil best kunne fastsette de bestemmelser som terrenget og forholdene for øvrig tilsier. Det bør derfor være forutsetningen at det overlates til skjønnet å avgjøre hva der skal gjøres for å avhjelpe skade og ulempe m.v. Betingelser herom oppstilt i selve tillatelsen kan jo i verste fall endog tenkes å stille seg i veien for foranstaltninger som et kyndig skjønn etter befaringen av åstedet finner hensiktsmessig.»

Dette er etter min mening et helt annet forhold enn den plikt til å underkaste seg administrativ kontroll med overholdelsen av konsesjonsvilkårene som er omhandlet i lovens §12 nr. 19 og vilkårenes punkt 25.

Hvilken kompetanse skjønnet skal ha i tilfelle av tvist, foreligger ikke til avgjørelse i vår sak. For meg er det nok å fremheve at i den utstrekning et tiltaksskjønn har kompetanse til å tolke, supplere eller endre konsesjonsvilkårene, bør også naturvernhensyn tas i betraktning og komme til orde.

Det annet hovedspørsmål i saken er om Norges Naturvernforbund kan opptre som part til fremme av naturverninteresser.

Som nevnt av lagmannsretten, må det antas at pålegg om tiltak som nevnt i lovens §19 nr. 1 bare kan gis når det er nedlagt påstand om det under skjønnet, jfr. en fremlagt uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 22. september 1952 i samme retning.

Hvis først §19 nr. 1 har den rekkevidde jeg mener, må det uten videre antas at noen må kunne møte som part under skjønnet for å vareta de interesser som loven tilsikter å beskytte. Spørsmålet blir utelukkende om Naturvernforbundet kan anses for å være tilstrekkelig representativt i så måte.

Om forbundets formål, oppbygning og virksomhet finner jeg det tilstrekkelig å vise til de opplysninger som er gitt i lagmannsrettens dom. Jeg nevner også at det i praksis inntar en

Side:570

fremtredende plass under den administrative forberedelse av de saker det her gjelder, og at forbundet i samsvar med uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling nylig er funnet å ha «rettslig klageinteresse» etter forvaltningslovens §28 i en annen sak.

Utbyggingen av Aurlandsdalen og hensynet til naturvernet i den forbindelse har vært gjenstand for landsomfattende interesse ut fra naturvernhensyn. Hvis først disse hensyn omfattes av lovens §19 nr. 1, kan jeg for min del ikke anse det tvilsomt at forbundet må anses berettiget til å møte under skjønnet.

Hvorvidt også andre institusjoner eller organisasjoner eventuelt ville bli ansett møteberettiget, må avgjøres ut fra forholdene i det enkelte tilfelle. Ofte vil offentlige organer eller sammenslutninger av private næringsdrivende representere andre, og til dels motstridende interesser og dermed være lite egnet til å vareta de interesser det her er tale om Jeg viser til dom i Rt-1955-1011 flg., særlig side 1026.

Etter mitt syn er lite vunnet ved å henvise disse spørsmål til løsning gjennom ny lovgivning. Som jeg tolker loven, gir den allerede den hjemmel som er nødvendig. Og de vanskeligheter som utvilsomt kan melde seg i praksis med hensyn til hvem som skal kunne møte for å vareta de forskjellige interesser, lar seg neppe løse tilfredsstillende ved generelt formede lovregler, men bør avgjøres av domstolene etter omstendighetene i den enkelte sak.

Jeg tilføyer til slutt at jeg mangler materiale for å vurdere Oslo Lysverkers egne tiltak for å vareta naturverninteresser i Aurlandsdalen - tiltak som vel for øvrig i vid utstrekning var en betingelse for overhodet å oppnå konsesjon For meg er det avgjørende at i den konflikt som kan oppstå mellom eierinteresser og naturverninteresser, bør begge interessegrupper være representert og ha adgang til å forelegge sin konflikt for skjønnsretten som en utenforstående instans.

Da min oppfatning ikke deles av rettens flertall, former jeg ikke utkast til konklusjon. Jeg finner som førstvoterende at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Heiberg.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Roll-Matthiesen.

Justitiarius Ryssdal: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens kjennelse (sorenskriver Johs. Risting med skjønnsmenn):

Tore Schei anførte at Norges Naturvernforbund, som har 14000 medlemmer, representerer almenheten og ivaretar dens interesser for bevarelsen av uberørt natur. Som representant for disse interesser har forbundet meldt seg som part i skjønnet.

Side:571

Vassdrags-utbygging og reguleringer medfører skader på slik natur, men de kan avbøtes ved tiltak eller ved erstatning til organisasjoner som ivaretar naturverninteresser.

Inngrepene i naturen har økt, særlig i årene etter 1960, som følge av mere omfattende utbygninger med større skader på uberørt natur. Behovet for erstatningsrettslig vern er således større enn før og krav om erstatning for slike skader må anerkjennes.

Det vil være i samsvar med den alminnelige rettsbevissthet som har vært i utvikling når det gjelder beskyttelse av almenhetens interesser. Vernet av uberørt natur er en samfunnsmessig sett verneverdig interesse, som retten kan og bør tilkjenne erstatningsrettslig beskyttelse.

I vassdragsreguleringslovens §19,I foreligger klar hjemmel for at forbundet må godtas som part, saksøkt, ved skjønnet til ivaretagelse av disse interesser, subsidiært gir også denne interesse som en allemannsrett grunnlag for dette. Etter vassdragsreguleringslovens §19,I kan retten fastsette tiltak av hensyn til almene interesser og det må være noen som kan ivareta disse.

Naturvernforbundets interesser i denne sak er av en annen art an de interesser som det ble krevet erstatning for og som ble avslått i dom inntatt i Rt-1969-1220. I den saken gjaldt det utnyttelse av allemannsrett med tap i fremtidig inntekt. Dommen må derfor brukes med forsiktighet.

Han nedla slik

påstand:

Norges Naturvernforbund gis partsrettigheter i skjønnet.

H.r.adv. Thomas Poulsson anførte at skjønnet er påstevnet i henhold til vassdragsreguleringslovens §16 og §19 til fastsettelse av erstatninger for skader og innskrenkninger i eiendom og rettigheter ved reguleringene og overføringene og for avståelse av og inngrep i eiendommer og rettigheter samt til fastsettelse av mulige tiltak. Så langt erhvervsdokumentene gir grunnlag for det er skjønnet også hjemlet i skjønnsprosesslovens §4.

Skjønnet skal etter vassdragsreguleringsl. §16,I behandle de inngrep reguleringene måtte medføre for eiendom og i eiendomsherligheter. Likeledes skal skade på eiendom og eiendomsherligheter erstattes etter vassdragsreguleringsl. §19,I.

I dette ligger en partsbegrensning. Naturvernforbundet har vel meldt seg som part etter skjønnsstevningen som er en almannastevning. Det fremgår av skjønnsprosessl. §6 tredje ledd hvem som er parter i et skjønn. Det er den man retter et inngrep mot eller som det har umiddelbar betydning for.

Det er ikke rettet noe inngrep mot Naturvernforbundet og forbundets interesser i skjønnet er åpenbart middelbare.

For ekspropriasjonssaker gjelder skjønnsprosessl. §47. Forsåvidt vises det til Altens kommentar til denne bestemmelse, note 2.

Vassdragsreguleringsloven har for sitt område spesialbestemmelser. I henhold til dens bestemmelser kan ingen enkelt kreve erstatning for den bruk alle kan utøve, jfr. Amundsens kommentar til vassdragsreguleringsl. 158.

Det fremgår av H.R.D. inntatt i Rt-1969-1220 f.f. at det ikke kan

Side:572

kreves erstatning som følge av vassdragsregulering med mindre den bruk som har vært utøvet har vært så konsentrert og særpreget at den utad fremtrær på vesentlig samme måte som utøvelsen av en rettighet.

En slik bruk kan Naturvernforbundet ikke påberope.

Etter Norges Naturvernforbunds formålsparagraf skal det fremme naturverninteressene bl.a. gjennom samarbeid med myndigheter.

Etter vassdragsl. §130 nr. 5 er det overlatt til fylkesmannen å ivareta de almene interesser i vassdrag, jfr. vassdragsl. §112 og §8. Dette må også antas å gjelde ved inngrep etter vassdragsreguleringsloven.

Det er således ikke naturlig å se Norges Naturvernforbund som representant for almene interesser slik at de kan gjøres gjeldende ved et skjønn som dette. I denne sak er det tatt betydelig hensyn til naturverninteresser, jfr. konsesjonsvilkårenes post 22. - Etter departementets forslag vil det årlig stilles kr. 458.300,- av statsavgiften til rådighet med sikte på mulige særlige naturverntiltak i det berørte distrikt.

H.r.adv. Poulsson nedla slik

påstand:

Norges Naturvernforbunds krav om partsrettigheter i reguleringsskjønnet tas ikke tilfølge - subsidiært avvises.

Retten skal bemerke:

Retten er enig med eksproprianten i at det i uttrykket eiendom eller eiendomsherligheter i vassdragsreg.l. §16,I jfr. §19 ligger en begrensning av den krets som tilkommer partsstilling ved et ekspropriasjonsskjønn.

Disse eiere og rettighetshavere kan etter vassdragsreguleringsl. §16,I siste ledd stevnes til skjønnet ved almannastevning.

Det må antas at andre ikke omfattes av stevnnigen

Selv om denne bestemmelse etter ordene bare gjelder fremgangsmåten ved stevningen, antar retten at det herved også er angitt hvem eksproprianten plikter å stevne og gjøre til saksøkte ved skjønnet. Melder det seg andre enn berørte eiere og rettighetshavere og krever partsstilling, må eksproprianten være berettiget til å avslå dette.

Det er på det rene at Norges Naturvernforbund ikke eier fast eiendom og heller ikke har eiendomsherligheter eller rettigheter i slik eiendom innen det område skjønnet omfatter.

Det har heller ingen konkret eller direkte tilnytning til dette område. Kravet om partsrettigheter ved skjønnet bygges utelukkende på dets ivaretagelse av almenhetens interesser i bevarelsen av den uberørte natur i utmark i samsvar med Naturvernforbundets formål.

Uttrykket eiendomsherligheter kan ikke forståes slik at det også omfatter interesser av den art Naturvernforbundet har.

Under hensyn til denne interesses art og karakter kan retten heller ikke legge særlig vekt på at det etter vassdragsreguleringsl. §19,I er adgang til å pålegge tiltak til fordel for andre almene interesser enn den alminnelige ferdsel og fløtning.

Retten finner støtte for sitt syn i den avgjørelse som er inntatt i Rt-1969-1220. I den foreliggende sak gjelder det en betydelig större og mere ubestemt krets enn i den nevnte dom og noen bruk som utad fremtrær på vesentlig samme måte som utøvelsen av en rettighet er det overhodet ikke tale om.

Side:573

Forøvrig vil retten bemerke at det også er knyttet betydelige almene interesser til en slik utnyttelse av dette område som det nå skjer.

Naturvernforbundets krav om partsrettigheter i denne sak innebærer i realiteten et krav om generelt å kunne opptræ som part under skjønn til ivaretagelse av naturverninteresser. Dette kan etter rettens syn bare gjennomføres ved en lovendring. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann H. Fr. Marthinussen, lagdommer Lars Sollesnes og ekstraordinær dommer, lagmann E. T. Eftestøl): - - -

Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at Norges Naturvernforbunds krav ikke kan tas til følge.

Etter det som er opplyst, er Norges Naturvernforbund en helt privat organisasjon. Dets formål er i henhold til vedtektene i sin alminnelighet å verne om landets natur, og herunder skal forbundet bl.a. arbeide for best mulig å bevare naturens spesielle karakter under utbyggingen av landet og utnyttelsen av dets ressurser. Forbundet er landsomfattende og har tilslutning av en rekke større organisasjoner, og har dessuten gjennom lokale foreninger ca. 15.000 personlige medlemmer. Forbundet er dannet som en sammenslutning og videreføring av de tidligere private naturfredningsforeninger, hvorav den første (Østlandske Naturfredningsforening) ble stiftet allerede i 1914. Fram til opprettelsen av Naturvernrådet i 1955 (lov av 1. desember 1954) stod Norges Naturvernforbund som det eneste organ for naturvern i landet. Forbundet ledes av et representantskap og et landsstyre. Det opplyses at det mottar statsbidrag, f.t. på kr. 200.000,- pr. år, og at forbundet har et årlig budsjett på i alt ca. 1 mill. kroner.

Bestemte oppgaver eller funksjoner av offentlig art er det ikke påvist at Norges Naturvernforbund er tillagt. På det offentliges vegne er det Naturvernrådet som varetar naturvernet, jfr. nå lov om naturvern av 19. juni 1970 §17. Men Norges Naturvernforbund har så vidt forstås likevel en betydelig oppgave og spiller en viktig rolle i forbindelse med forvaltningens behandling av naturvernsaker. Forarbeidene til naturvernloven fremhever betydningen av Naturvernforbundets virksomhet, og hva særskilt angår vassdragsreguleringer, er det likeledes forutsatt i den nye §4a i vassdragsreguleringsloven, jfr. også §6, og i forarbeidene til lovendringene i 1969, jfr. for så vidt særlig Ot.prp. nr. 69 (1966-67) og Innst. O.XI for 1968-19, at naturverninstitusjonene har en viktig oppgave når det gjelder varetagelsen av naturverninteressene på dette område. Det er ikke grunn for lagmannsretten til å redegjøre nærmere for dette. Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til hva Naturvernforbundet har anført i saken om betydningen av at hensynet til naturverninteressene varetas i forbindelse med vassdragsreguleringer, og til at det så vel fra lovgiverens som fra forvaltningens side foreligger en klar anerkjennelse av den virksomhet Norges Naturvernforbund utøver til varetagelse av disse interesser.

Men det som er nevnt om Naturvernforbundets stilling og virksomhet og betydningen av dets arbeid, er klart nok ikke tilstrekkelig til å begrunne en slik partsstilling i reguleringsskjønn, som det her gjøres krav på. Hvorvidt Norges Naturvernforbund kan kreve skjønn

Side:574

i forholdet mellom seg og regulanten, må bero på om forbundet kan påvise en slik tilknytning til de forhold som skjønnet skal behandle og ta standpunkt til, at forbundet kan sies å ha en interesse av den art som lovgivningens bestemmelser om denne slags skjønn tar sikte på å vareta.

I så måte er det erkjent og er på det rene at Norges Naturvernforbund ikke eier fast eiendom eller har rettigheter av noen art innen det området skjønnet omfatter, og det er likeledes utvilsomt at forbundet heller ikke har noen konkret eller direkte tilknytning til området. Grunnlaget for forbundets krav er derfor som det allerede er nevnt, utelukkende dets generelle interesse i at naturen bevares uberørt så langt det er mulig og at de inngrep reguleringen nødvendigvis må føre med seg, blir så skånsomme ut fra et naturvernsynspunkt som mulig. Bestemte, konkrete tiltak som det i dette øyemed skal gjøres påstand på, har Naturvernforbundet heller ikke kunnet oppgi under ankeforhandlingen - såvidt lagmannsretten har forstått det, er dette heller ikke mulig, fordi det først vil vise seg under skjønnsforhandlingen og befaringen hva det i så måte kan bli spørsmål om.

Det er klart nok at Naturvernforbundets krav om å få være med som part i skjønnet ikke kan baseres på bestemmelsene i vassdragsreguleringslovens §16 - noe forbundet ikke bestrider. Av skjønnsbestemmelsen i lovens §6 nr. 1 kan det åpenbart heller ikke trekkes noen slutning. Bestemmelsen tar sikte på erstatning for utlegg som er påløpet i forbindelse med behandlingen av konsesjonssøknaden, og at erstatningen for slike utlegg i tilfelle skal fastsettes av skjønnsretten, betyr i den foreliggende forbindelse ikke mer enn at den som gjør krav på å få dekket sine utlegg, for dette spørsmåls vedkommende vil være part i skjønnet. Den sier intet om partsstillingen i relasjon til andre spørsmål.

Det må likeledes være klart at skjønnsstevningen og stevningsmåten er uten selvstendig betydning. Den måten de saksøkte er angitt og innkalt på i skjønnsstevningen, hverken utvider eller innskrenker kretsen av dem som kan gjøre krav gjeldende ved skjønnet. Det er her tilstrekkelig å konstatere at formuleringen i stevningen etter lagmannsrettens syn ikke i seg selv kan sees å utelukke Norges Naturvernforbund fra å melde seg som saksøkt på det grunnlag forbundet har anført, og at denne stevningsmåte også har anvendelse ved tiltaksskjønn etter vassdragsreguleringslovens §19 nr. 1. Men Naturvernforbundet kan selvsagt ikke forlange å bli behandlet som part ved skjønnet bare på grunnlag av stevningsmåten. Det har forbundet så vidt skjønnes heller ikke forlangt.

Det antas etter dette at Norges Naturvernforbunds påstand bare kan bygges på bestemmelsene om tiltaksskjønn i lovens §19 nr. 1 - et skjønn som etter §19 nr. 3 nå behandles i samme sak som skjønnet etter §16. Det Naturvernforbundet krever, er at det skal få anledning til å gjøre påstand om - foreløpig ikke nærmere konkretiserte - tiltak med sikte på at de eksisterende naturforhold forulempes så lite som mulig, ut fra det syn at forbundets eller en ubestemt almenhets interesse i dette vern om den uberørte natur er en almen interesse i forhold til bestemmelsen i §19 nr. 1 og dermed beskyttet på den måte og innenfor de grenser som følger av det.

Side:575

Vassdragsreguleringslovens §19 nr. 1 gjaldt opprinnelig bare tiltak for alminnelig ferdsel og fløting, og bestemmelsen var særlig motivert i hensynet til fløtingen, jfr. Ot.prp. nr. 36 (1915) 33. Ved lov av 19. juli 1946 ble paragrafen endret, idet det ble tilføyd en bestemmelse med sikte på det tilfelle at regulanten fikk tillatelse til å rå over alt vannet i vassdraget. I denne forbindelse ble det gitt hjemmel for å pålegge regulanten å treffe tiltak for å avhjelpe skade og ulempe som utvidelsen fører med seg for den alminnelige ferdsel og fløting eller for andre almene interesser. Også i denne sammenheng var det først og fremst fløtingen det var tenkt på, men som følge av de mer vidtgående virkninger av de reguleringer det her var spørsmål om ble det forutsatt at det kunne bli nødvendig å treffe tiltak også med sikte på å avhjelpe andre skadevirkninger. Om dette vises i det hele til Ot.prp. nr. 74 (1945 - 46).

Sitt nåværende innhold fikk vassdragsreguleringslovens §19 ved endringsloven av 10. april 1959. Det ble da lovfestet en alminnelig adgang til å pålegge tiltak av hensyn til andre almene interesser enn ferdsel og fløting, uavhengig av om regulanten fikk tillatelse til å nytte hele vassføringen. I den komitéinnstilling, som lå til grunn for forslaget og lovendringen, var det fremholdt at det i sin alminnelighet vil være slik at almenhetens interesser er godt nok beskyttet når det fastsettes tiltak til beste for den alminnelige ferdsel og fløting, men at dette ikke alltid ville holde stikk, og at det derfor burde være en alminnelig plikt til tiltak av hensyn til almene interesser også ellers, se Innstilling fra komiteen til revisjon av vassdragsreguleringsloven m.v. (1953) 45. Komiteen understreket i denne forbindelse at når loven ble endret som foreslått, ville man formentlig få med alle de tiltak som ville kunne pålegges for å vareta bygdefolkets interesser. Tiltak av denne art opplystes å være tilføyd i konsesjonsvilkårene i den senere tid, se for så vidt også Ot.prp. nr. 39 (1958) 33, og ifølge komiteen kunne uttrykket «for bygdefolkets interesser» ikke skjønnes å omfatte mer eller annet enn «almene interesser». Tiltak til fordel for almenheten eller av hensyn til almene interesser synes overhodet både av komiteen og departementet å være oppfattet som ensbetydende med tiltak til fordel for bygdefolket.

Selv om det ikke kan trekkes noen bindende slutninger fra lovens forarbeider, fremgår det etter lagmannsrettens mening klart nok at det er tatt sikte på det forhold at det i sin alminnelighet er de som berøres i sin bruksutøvelse eller i sin næringsvirksomhet som påføres andre ulemper ved en regulering enn hindringer for ferdsel eller fløting. Det finnes i det hele ingen antydning om at det er tenkt på mer generelle almene interesser uten konkret sammenheng med reguleringsinngrepenes innvirkning på muligheten for utnyttelse av vassdraget. Dette bekreftes også av lovkomiteens drøftelse av spørsmålet om felles skjønn for tiltak og erstatning, se innstillingen 41 flg., hvor den nære sammenheng mellom tiltak og erstatning som to sider av samme sak er understreket.

Det er nok så at naturverninteressene og naturverninstitusjonenes betydning er sterkt fremhevet i forarbeidene til lovendringene av 19. juni 1969, slik det er nevnt foran. Men samtidig synes det å være

Side:576

nokså klart forutsatt, både ved de nye bestemmelser i §4a, §6 og §12 nr. 6, og ved det som i denne forbindelse er fremholdt i forarbeidene, at det er på det forberedende plan, under den administrative behandling av konsesjonssøknaden og ved fastsettelsen av konsesjonsvilkårene, at naturverninstitusjonene har sin oppgave og naturverninteressene skal varetas. De vilkår som finnes nødvendige av hensyn til naturvernet og de pålegg dette krever, skal medtas i konsesjonsbetingelsene i henhold til lovens §12 nr. 6, og regulantens plikter i så henseende er i den foreliggende reguleringskonsesjon for Aurlandsvassdraget, og så vidt forstås i likhet med i andre konsesjoner, temmelig detaljert utformet, se for så vidt særlig konsesjonsbetingelsenes §22. Og det er for øvrig såvel etter lovens §12 nr. 6 som etter konsesjonsvilkårene det offentlige organ, Naturvernrådet, som skal varsles ved mulige ødeleggelser.

Det må vel i og for seg antas at et skjønn har adgang til å fastsette tiltak til varetagelse av bestemte almene interesser i henhold til vassdragsreguleringslovens §19 nr. 1 til supplering av konsesjonsvilkår som er fastsatt av administrasjonen i samme øyemed, jfr. dommen i Rt-1962-480, og at det på denne bakgrunn ikke kan antas at de bestemmelser om naturvern som i det foreliggende tilfelle er inntatt i reguleringskonsesjonen, for så vidt er uttømmende. Det må formentlig også antas at pålegg om tiltak som nevnt i §19 nr. 1 bare kan gis når det er gjort påstand om det under skjønnet. Men derav følger klart nok ikke at en institusjon som Norges Naturvernforbund må ha anledning til å kreve påbud om tiltak ved skjønnet.

Det syn at plikten til å treffe tiltak for å redusere forulemping av almene interesser, har som sin forutsetning at det dreier seg om ulemper for en eller annen art bruksutøvelse eller næringsvirksomhet som vassdraget har gitt anledning til, kan som lagmannsretten ser det, sies også å ha en viss tilslutning i den foreliggende rettspraksis. Denne gjelder riktignok overveiende erstatningsplikten ved reguleringsinngrep, se dog dommen i Rt-1953-419. Men for så vidt må det anses fastslått at erstatning for tap som følge av vassdragsreguleringer, når det ikke foreligger inngrep i en særrett, iallfall er betinget av at det foreligger en festnet bruksutøvelse av en så konsentrert og særpreget art at den utad fremtrer på vesentlig samme måte som utøvelsen av en rettighet, jfr. eksempelvis Rt-1969-1220. Det er vel så at den nære sammenheng mellom vassdragsreguleringslovens bestemmelser om erstatning og tiltak ikke utelukker at vilkårene for å kreve tiltak til beste for interesser som blir skadelidende ved reguleringsinngrep, delvis kan være andre enn vilkårene for at det skal kunne foreligge erstatningsplikt. Men det er etter lagmannsrettens oppfatning iallfall klart nok at rettspraksis under enhver omstendighet ikke gir noen støtte for den forståelse av loven at tiltak til fordel for almene interesser skal kunne treffes uten forbindelse med umiddelbare inngrep i eller ulemper for en foreliggende konkret rådighets- eller bruksutøvelse.

Av rettspraksis på dette område følger det ellers av dommen i Rt-1953-419 at en kommune antas å kunne representere bygdefolket ved skjønn for å fastsette tiltak for å avhjelpe skader og ulemper som en vassdragsregulering vil føre med seg for bygdefolkets interesser. Utover dette gir de foreliggende dommer ingen klar veiledning med hensyn

Side:577

til i hvilken utstrekning eller på hvilke vilkår andre enn de direkte interesserte eiere eller rettighetshavere har anledning til å kreve tiltak etter vassdragsreguleringsloven. Men begrunnelsen for dommen av 1953 kan tyde på at det her er forutsatt å være nokså snevre grenser, og i Høyesteretts dom av 28. november 1970 i sak mellom Mjøsdistriktenes Fiskeriadministrasjon og Kraftlaget Opplandskraft, som Oslo Lysverker har vist til, må det anses lagt til grunn at dersom den enkelte interesserte ikke kan gjøre gjeldende noe krav, kan det ordinært ikke gjøre noen forskjell om kravet fremmes av en organisasjon på de interessertes vegne.

I likhet med herredsretten er lagmannsretten på bakgrunn av alt dette kommet til at det under hensyn til arten av de interesser Naturvernforbundet skal vareta, i sin alminnelighet og særskilt ved sitt krav i den foreliggende skjønnssak, ikke kan legges avgjørende vekt på at det etter vassdragsreguleringslovens §19 nr. 1 er adgang til å pålegge tiltak til fordel for andre almene interesser enn den alminnelige ferdsel og fløting. Lagmannsretten kan for så vidt etter det som er nevnt, alt i alt ikke gå ut fra at Norges Naturvernforbund eller dets medlemmer eller tilsluttede organisasjoner berøres på en slik måte av reguleringen, eller at den interesse i vernet om naturen som forbundet ved sin opptreden i saken søker å vareta, er av en slik karakter at det etter en naturlig og rimelig forståelse av loven kan legges til grunn at forbundet kan gjøre gjeldende noe krav etter bestemmelsene om plikt til å treffe tiltak til fordel for almene interesser. Det kan muligens ikke utelukkes at Naturvernrådet eller fylkesmannen ville kunne opptre for skjønnet med konkrete krav av hensyn til naturvernet. Men at generelle interesser av denne art skal kunne gjøres gjeldende for skjønnet av private organisasjoner som Norges Naturvernforbund i egenskap av representant for en ubestemt krets av den naturverninteresserte almenhet, ligger overhodet etter lagmannsrettens mening så fjernt fra de forhold lovens bestemmelser om tiltaksskjønn antas å ta sikte på, at det må ligge utenfor hva loven, selv etter en rommelig fortolkning, kan anses å forutsette.

Lagmannsretten kan under disse omstendigheter ikke finne at det i det hele er rettslig grunnlag for et partsforhold for Norges Naturvernforbund ved skjønnet og er dermed reelt kommet til samme resultat som herredsretten. Etter lagmannsrettens syn på sakens prosessuelle stilling vil det imidlertid bli gitt ny konklusjon, som antas å burde gå ut på at skjønnet ikke fremmes i forhold til Naturvernforbundet, jfr. skjønnslovens §48 annet ledd. At denne konklusjon i samsvar med hva ankemotparten har erkjent, ikke omfatter en mulig skjønnsavgjørelse om fastsettelse av erstatning for utlegg i henhold til vassdragsreguleringslovens §6 nr. 1 fjerde ledd, anses det unødvendig å gi særskilt uttrykk for i slutningen. - - -

Side:578