Rt-1969-1220

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1969-11-22
Publisert:	Rt-1969-1220
Stikkord:	Vassdragsregulering
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 152/1969
Parter:	Arvid Varvik m.fl. (i alt 96 parter) (høyesterettsadvokat Knut Lassen) mot Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Georg Lous).
Forfatter:	Heiberg, Eckhoff, Mellbye, Tønseth, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §20, Tvistemålsloven (1915) §100, Skjønnsprosessloven (1917) §35, Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, §19, Vassdragsreguleringsloven (1917), Vassdragsloven (1940) §136, Ekspropriasjonslov for Pasvikelven (1958) §21, Oreigningsloven (1959) §21

Dommer Heiberg: Ved Kronprinsregentens resolusjon av 13. juni 1957 ble Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen gitt tillatelse til å foreta tilleggsregulering av Altevatn. Underskjønn ved Senja herredsrett til fastsettelse av erstatninger og tiltak i forbindelse med reguleringen ble holdt og avhjemlet i etapper i årene 1958-1960. Overskjønn ble likeledes avhjemlet som delskjønn i årene 1959-1965.

Ved prosesskrift av 23. oktober 1963 fremmet høyesterettsadvokat Knut Lassen på vegne av forskjellige grupper av interesserte langs Malangsfjorden krav om erstatning og tiltak for skader og ulemper ved endrede isforhold som følge av reguleringen. Etter anmodning av begge parter i saken tok overskjønnsretten kravene opp til behandling med hjemmel i skjønnsprosesslovens §35 nr. 1, til tross for at de ikke hadde vært gjenstand for underskjønn. Ved overskjønnet, som ble avhjemlet 27. juni 1967, ble enkelte erstatningskrav helt eller delvis tatt til følge, mens andre krav, derunder krav om tiltak fra Lenvik, Balsfjord og Målselv kommuner, ble forkastet.

En rekke av grunneierne, de tre kommuner og Vassdragsvesenet har påanket skjønnet til Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler for overskjønnsretten fremgår av skjønnsgrunnene. De sakkyndige, ekspedisjonssjef dr. Olaf Devik og statsmeteorolog Carl A. Boe har avgitt forklaring også for Høyesterett. Partenes prosessfullmektiger har i fellesskap til bruk for Høyesterett utarbeidet en redegjørelse om de forskjellige fiskerier og livbergingen for øvrig langs indre Malangen. For øvrig foreligger saken i samme skikkelse som for overskjønnsretten, og partene har i det vesentlige anført det samme som tidligere.

Grunneiernes og kommunenes påstand lyder:

«1. Senja herredsretts overskjønn av 27. juni 1967 oppheves forsåvidt det er påanket.

Side:1221

2. I forhold til Vassdragsvesenets ankeerklæring av 15. september 1967 stadfestes Senja herredsretts overskjønn av 27. juni 1967 i den utstrekning det er påanket.»

Vassdragsvesenets påstand lyder:

«1. Senja herredsretts overskjønn av 27. juni 1967 oppheves for såvidt gjelder erstatning for skade på fiske under takst nr. 420, 424, 426, 428, 429, 430, 431, 432, 433, 435, 437, 438, 439, 441, 442, 444, 445, 452, 456, 459, 460, 461, 462, 463, 465, 466, 467, 469, 470, 471, 477, 479, 480, 482, 484, 485, 486, 487, 488, 489, 490, 492, 493, 495, 499, 501, 502, 503, 505.

2. Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg bemerker til innledning at overskjønnsretten har fastslått at reguleringen av Altevatn har ført til at isforholdene i indre Malangen er blitt forverret, og at det for så vidt foreligger en klar årsakssammenheng mellom reguleringen og de skader og ulemper som denne forverrelse medfører for de saksøkte. Overskjønnsretten har så for de enkelte grupper behandlet spørsmålet om det foreligger rettslig grunnlag for å tilkjenne de saksøkte erstatning, idet den presiserer at det som i tilfelle kan kreves erstattet, bare er den økning i skader og ulemper som kan føres tilbake til reguleringen.

Jeg behandler ankene punktvis i tilknytning til den gruppering overskjønnsretten har foretatt.

I. Krav om erstatning for tap i næring fra handelsmenn og ekspeditører

De saksøktes anke omfatter takstnumrene 412, 413, 415, 416, 417, 418, 419, 420 og 421 og gjelder rettsanvendelsen. De hevder at overskjønnsretten har tatt feil når den har funnet at det her dreier seg om interesser som ikke kan være beskyttet mot et ekspropriasjonsinngrep som det foreliggende. De peker spesielt på at de alle eier eiendom med sjøgrunn og strandrett og derfor har krav på at deres fri atkomst til sjøen ikke blir stengt. De saksøkte har erklært at de aksepterer at de ikke har krav på erstatning for at lokalbåtrutene ikke kan opprettholdes, og at deres krav bare gjelder tap i næring som følge av at frakteskuter ikke kan komme inn med varer på grunn av isen.

Jeg finner at anken på dette punkt ikke fører fram, og anser det tilstrekkelig å vise til overskjønnsrettens begrunnelse, som jeg i det vesentlige tiltrer. Foruten til de avgjørelser i Rt-1958-646 og Rt-1961-117 som der er nevnt, kan jeg også henvise til Rt-1951-283 og Rt-1962-712.

II. Krav om erstatning for skader på faste anlegg på de saksøktes eiendom

1. Overskjønnsretten har i prinsippet godtatt at skader av den art det her gjelder, er gjenstand for erstatning, og har tilkjent erstatninger under en rekke takstnumre. Vassdragsvesenet har ikke påanket denne side av avgjørelsen.

2. Tre av de saksøkte, takstnumrene 414, 418 og 421, hvis krav helt eller delvis ble avslått, har anket over lovanvendelsen. Som

Side:1222

begrunnelse for anken er anført: «Overskjønnsretten har tatt feil når den har uttalt at det er en forutsetning for å yte erstatning at vedkommende anlegg fremdeles er av betydning for den saksøktes næringsdrift. - Det kan ikke være avgjørende for Vassdragsvesenets erstatningsplikt om et anlegg er av betydning for næringsdriften i det tilfeldige tidspunkt hvor skjønnsrettens befaring foregår. Hvis fremtiden kommer til å utvikle seg slik at en saksøkt igjen får bruk for sitt anlegg, vil han være berøvet erstatning for den skade og ulempe som hans anlegg påføres.»

Heller ikke på dette punkt kan anken føre fram. Under gjennomgåelsen av de enkelte krav uttaler overskjønnsretten om disse poster henholdsvis at eierne «antas ikke lenger å ha noe bruk for» anlegget (nr. 414), at eieren «ikke lenger har synderlig bruk for kaien» som «under befaringen var i dårlig forfatning og ikke lenger kunne brukes» (nr. 418), og at eieren «antas ikke lenger å ha synderlig bruk for kaien» (nr. 421). I hvert enkelt tilfelle angir retten de konkrete omstendigheter som begrunner dens standpunkt.

Disse avgjørelser av retten må ses på bakgrunn av dens generelle uttalelse: «Forutsetningen for at det kan bli tale om å yte noen erstatning, er videre at vedkommende anlegg fremdeles er av betydning for den saksøktes næringsdrift. Dersom han på grunn av utviklingen ikke lenger kan antas å ha nevneverdig bruk for innretningen, har han ikke lidt noe økonomisk tap som skal erstattes.»

Sett i sammenheng fremgår det etter min mening med tilstrekkelig tydelighet at overskjønnsretten ikke bare har vurdert om anlegget i erstatningsperioden er påført skader som kan kreves erstattet, men også om anlegget overhodet har noen verdi under dagens forhold - en vurdering hvor selvsagt også fremtidsmulighetene går inn som et nødvendig ledd. Jeg kan derfor ikke se at det er begått noen feil som kan føre til opphevelse av skjønnet.

3. Vassdragsvesenet har anket over overskjønnets avgjørelse om at de saksøkte under denne gruppe forbeholdes å komme tilbake til mulige krav om erstatning for fremtidige skader etter vassdragslovens §136. Det hevdes at det her skulle ha vært fastsatt en tidsbegrensning, jfr. uttrykket «ei viss tid» i §21 i lov om oreigning av 23. oktober 1959.

Under ankeforhandlingen har partene i prosesskrift meddelt at de er blitt enige om følgende:

«Overskjønnet har under sin behandling av erstatningskrav for skade på faste anlegg funnet at det bare har grunnlag for å tilkjenne erstatning for allerede påløpne skader inntil 1. juli 1966. - For senere inntrufne skader er de saksøkte forbeholdt å kunne komme tilbake til sine erstatningskrav efter vassdragslovens §136. Partene er nu enige om at krav på erstatning for skader som måtte være inntruffet i 5-årsperioden efter den 1. juli 1966 skal innbringes for overskjønnsretten til behandling. Overskjønnsretten skal, samtidig med at disse krav blir behandlet, overveie om man på det tidspunkt har det nødvendige erfaringsgrunnlag til også å

Side:1223

kunne fastsette erstatning for fremtidige skader på de faste anlegg og i tilfelle fastsette slike erstatninger. - Finner Overskjønnsretten at man ennu ikke har et tilstrekkelig grunnlag forsåvidt, skal Overskjønnsretten i medhold av ekspropriasjonslovens §21 fastsette en ytterligere frist for sakens endelige behandling. Ved den endelige behandling av saken blir å behandle såvel nye erstatningskrav oppstått efter 1. juli 1971, som krav på erstatning for fremtidige skader. - Det her vedtatte angår overskjønnets takstnumre 412, 415,416, 417 og 419.»

Etter dette har Vassdragsvesenet med motpartenes samtykke trukket anken tilbake. På dette punkt blir derfor ankesaken å heve ved kjennelse etter tvistemålslovens §100.

III. Skade på fartøyer som følge av isen

Tre saksøkte, takstnumrene 423, 472 og 489, har anket overskjønnsrettens lovanvendelse på dette punkt. De hevder at retten har tatt feil når den uttaler at det ikke foreligger noe rettslig grunnlag for å pålegge Vassdragsvesenet erstatningsplikt for skader av denne art. Kravene gjelder skade på fartøyer som har ligget ved kai eller til ankers ved eierens egen eiendom, og må rettslig stå i samme stilling som skade på faste eiendommer.

Jeg finner at overskjønnsrettens rettsanvendelse her er riktig, og at skade på båter eller annet løsøre under de foreliggende forhold ikke kan kreves erstattet. Hvorvidt fartøyet har ligget ved eierens kai eller annetsteds, er for så vidt uten betydning.

Overskjønnsretten har for øvrig heller ikke funnet det godtgjort at det er årsakssammenheng mellom reguleringen og skadene - en avgjørelse som Høyesterett ikke kan prøve.

IV. Hjemmefiskernes erstatningskrav

Overskjønnsretten har under dette punkt tilkjent erstatning for tapt inntekt av fiske til eierne av 49 gårdsbruk og småbruk. Derimot ble erstatning ikke tilkjent fiskere som eier hus med tomt som ikke kan karakteriseres som jordbruk - 11 takstnumre -, fiskere som bare driver på fjerne farvann eller kystfiske - 4 takstnumre -, eier av bruk utskilt etter reguleringen - 1 takstnummer -, eiere av eiendommer hvor fisket på ekspropriasjonstiden har opphørt å ha betydning for næringsgrunnlaget eller hvor fisket først er begynt eller gjenopptatt etter reguleringen - 13 takstnumre -, og endelig eiere av bruk innenfor den gamle isgrense - 6 takstnumre.

Vassdragsvesenet har anket over rettsanvendelsen for så vidt angår de 49 eiere av gårds- og småbruk som er tilkjent erstatning. Anken omfatter de takstnumre som er oppregnet i punkt 1 i Vassdragsvesenets påstand.

I ankeerklæringen er anført at overskjønnsretten har tatt feil når den har funnet grunnlag for å tilkjenne erstatning for krav av denne beskaffenhet. Vassdragsvesenet bestrider at et erstatningskrav kan bygges på de faktiske forutsetninger overskjønnsretten har lagt til grunn: at hjemmefisket i alt vesentlig er eksklusivt for eierne av gårdsbruk og småbruk rundt indre Malangen,

Side:1224

og at dette fiske er av en slik fasthet og karakter at det er beskyttet mot inngrep i den bestående tilstand.

Det fremholdes at ingen av oppsitterne hevder å ha noen særrett til fiske i fjorden, og de har ikke søkt å holde andre borte fra fisket. Overskjønnet angir ikke hva det mener med at fisket har vært eksklusivt for oppsitterne. Det fremgår imidlertid av skjønnsgrunnene at fiske har vært drevet som støttenæring også av andre befolkningsgrupper enn dem som har fått erstatning. Det er ikke grunnlag for å sette eiere av gårdsbruk og småbruk i en erstatningsmessig særstilling. Forholdene da den opprinnelige bosetning fant sted, er uten betydning i så måte - det avgjørende må være forholdene i dag, noe som også retten fremhever i en annen sammenheng.

Av de saksøkte som ikke har fått erstatning, har to grupper anket over rettsanvendelsen. Det gjelder de 11 eiere av hus med strandtomt som ikke er karakterisert som jordbruk - takstnumrene 434, 443, 447, 458, 478, 481, 483, 491, 496, 497 og 504. Og det gjelder de 13 eiere av eiendommer hvor fisket på tidspunktet for ekspropriasjonen ikke var av betydning for næringsgrunnlaget - takstnumrene 436, 440, 448, 454, 455, 457, 468, 474, 475, 476, 494, 498 og 500.

Det hevdes her i anken at det avgjørende må være om inntekten av hjemmefisket er av en slik størrelse at den representerer en ikke uvesentlig del av vedkommendes inntekt, og ikke om resten av inntekten skriver seg fra jordbruk. Også for den første av de to grupper som er nevnt, dreier det seg om eiendommer med strandlinje og strandrett, og det er ikke grunnlag for å sette dem i noen rettslig særstilling. For den annen gruppe anføres at det her - i motsetning til hva tilfellet var i saken i Rt-1962-163 som overskjønnsretten refererer til - gjelder et fiske som utgjør en vesentlig del av inntekten for den enkelte. Den tilfeldige omstendighet om fisket utøves på det tidspunkt da skjønnet finner sted, kan ikke være avgjørende når det når som helst kan tas opp igjen.

Begge parter har i sin prosedyre om de prinsipielle spørsmål i alt vesentlig gjentatt sine anførsler for overskjønnsretten og henvist til den rettspraksis som der er påberopt, foruten til enkelte nyere skjønnsavgjørelser. Om den faktiske bakgrunn for overskjønnets rettsavgjørelse er fra begge sider referert til den før nevnte felles redegjørelse. Det er opplyst at den i alt vesentlig er bygd på det materiale som forelå for overskjønnet, men systematisert og i noen grad supplert med opplysninger fra andre kilder.

Jeg behandler de to anker under ett. Overskjønnsrettens avgjørelse er bygd på at vinterfisket i indre Malangen etter torsk, hyse og flyndre med line og garn i alt vesentlig må sies å være eksklusivt for eierne av gårdsbruk og småbruk rundt indre Malangen, og at dette fiske har vært og fremdeles er en støttenæring av avgjørende eller vesentlig betydning for brukenes næringsgrunnlag. Kombinasjonen av hjemmefiske og jordbruk innebærer etter overskjønnsrettens mening en ordning av en slik fasthet og

Side:1225

karakter at den må være beskyttet mot et inngrep i den bestående tilstand som det som her har funnet sted.

Retten viser i denne forbindelse til Høyesteretts dom i Rt-1953-1166 og til den reservasjon som er tatt i dom i Rt-1962-163. Ved den førstnevnte dom ble to kommuner tilkjent erstatning for merutgifter til transport av skolebarn over elven som følge av at reguleringen vanskeliggjorde den transportordning som fra gammel tid hadde vært basert på den gamle ferdselsvei over elven. Høyesterett fant at det her var etablert en ordning av en slik karakter og fasthet at kommunene måtte være beskyttet mot inngrep som det foreliggende i den bestående tilstand. Ved den sistnevnte dom krevde en rekke oppsittere erstatning for tapt fiske i Altevatn, basert på gammel bruk. Det gjaldt her et fiske som var fritt for alle mot å løse fiskekort, og oppsitterne fikk ikke medhold. Det ble imidlertid latt åpent hvordan det ville ha stilt seg «dersom det fortsatt hadde dreiet seg om en bruk som faktisk var eksklusiv for en begrenset krets av gårder, og som var av avgjørende eller vesentlig betydning for deres næringsgrunnlag».

Utgangspunktet i den foreliggende sak må etter min mening være at det gjelder et fiske som er fritt for alle. Hvorvidt den enkelte utøver har eiendom med strandrett eller ikke, er i denne sammenheng uten avgjørende betydning. På noen form for særrett kan klart ikke et erstatningskrav bygges. Spørsmålet er bare om det for en større eller mindre gruppe utøvere av fisket foreligger en faktisk interesse av den art og styrke at de har erstatningsvern mot inngrep i den bestående tilstand.

Ifølge partenes redegjørelser finnes det ca. 490 oppsittere langs fjorden i indre Malangen. Av disse driver ca. 245 hjemmefiske. I denne sak har 83 av dem krevd erstatning, og av disse er som før nevnt 49 blitt tilkjent erstatning.

Reguleringen går i første rekke ut over torskefisket, som også i det alt vesentlige drives av oppsitterne rundt fjorden. De største verdier er knyttet til sildefisket, men det drives i dag vesentlig av utenforstående og faller også utenfor isleggingsperioden. Det samme gjelder seifisket, som også har et visst omfang. Forekomstene av flyndre og hyse er meget små.

Det er enighet om at hjemmefisket spilte en større næringsmessig rolle inntil siste krig enn det gjør i dag. Dette skyldes både at det dengang var atskillig mer fiske i fjorden enn i dag, og at trange økonomiske tider og gamle tradisjoner førte til at man konsentrerte seg om det nærliggende naturgitte grunnlag for å søke sitt utkomme. I dag har det funnet sted gjennomgripende endringer i samfunnsforholdene og næringsgrunnlaget som har vendt interessen bort fra fjordfisket som bierverv. Lofot- og Finnmarksfisket, som før var av sentral betydning, har av samme grunn i dag liten betydning som inntektskilde for indre Malangen.

Det er imidlertid også enighet om at fjordfisket fremdeles for mange av de små brukene utgjør et velkomment tilskudd til ernæringen. Partene har anslått den gjennomsnittlige årlige nettoinntekt for alle ikke-yrkesfiskere som driver en form for

Side:1226

hjemmefiske, til å ligge omkring 600-1 000 kroner, men slik at for en del av partene i saken ligger betydelig høyere. Tapet som følge av reguleringen er av overskjønnsretten satt til henholdsvis kr. 500 og kr. 300 pr år etter brukenes beliggenhet, idet retten ikke fant det mulig å foreta noen ytterligere differensiering.

Forholdene i indre Malangen, slik de her er beskrevet, skiller seg, etter hva partene er enige om, ikke vesentlig fra forholdene rundt landsdelens øvrige fjordbunner.

Jeg kan ikke finne at de omstendigheter som her er nevnt, gir grunnlag for å tilkjenne beboerne rundt indre Malangen eller enkelte grupper av dem erstatning for tapt hjemmefiske. Det dreier seg her om en relativt stor og i noen grad ubestemt krets av personer som har utnyttet de naturlige muligheter som foreligger til å skaffe seg et tilskudd til sine inntekter ved fiske til salg og egen bruk. I hvilken utstrekning dette vil skje til enhver tid, avhenger av skiftende natur- og samfunnsforhold. Meget kan tyde på at det her er tale om en binæring som under de pågående endringer i samfunnsforholdene er i ferd med å tape sin betydning, eller som iallfall kan komme til å ta skiftende former med utviklingen. Allerede av den grunn synes det vanskelig om en enkelt faktor endres, å finne grunnlag for å tilkjenne en løpende erstatning ut fra forholdene som de er i dag.

Heller ikke kan jeg se at det rettslig sett er noen basis for å sette de hjemmefiskere som er knyttet til jordbruket, i en særstilling, slik overskjønnsretten har gjort. Selv om tilknytningen til jordbruket er det historiske utgangspunkt, har fisket i dag like stor betydning som støttenæring for folk i andre yrker, til dels endog større betydning. Hjemmefisket er således ikke eksklusivt for den del av utøverne som er knyttet til jordbruket. Overhodet er det vanskelig å tale om en eksklusiv bruk når det gjelder en så vid krets av utøvere som i indre Malangen, og hvor det dessuten bare er torskefisket som vesentlig utøves av disse, mens sildefisket og seifisket mest drives av folk utenfor.

Opplysningene om hvilken rolle inntekten av hjemmefisket spiller for de enkelte, er sparsomme og ubestemte. Det er imidlertid på det rene at også biinntekter av annen art, som av veiarbeid, anleggs- og byggearbeid, transport osv., for mange i dag er av vesentlig betydning - en utvikling som sikkerlig vil fortsette i fremtiden.

For at brukere som ikke støtter sin bruk på en rettighet, skal kunne kreve erstatning for tap som følge av vassdragsregulering, må det så vidt jeg kan forstå, under enhver omstendighet kreves at den bruk som har vært utøvd, er så konsentrert og særpreget at den utad fremtrer på vesentlig samme måte som utøvelsen av en rettighet. En bruk av denne karakter er det ikke tale om i det foreliggende tilfelle. Foruten til de før nevnte dommer i Rt-1953-1166 og Rt-1962-163 kan jeg vise til Rt-1915-913 og særskilt for fiske til Rt-1897-340 og Rt-1951-626.

Jeg finner etter dette at Vassdragsvesenets anke på dette punkt må tas til følge, mens de saksøktes anke ikke fører fram.

Side:1227

V. Takstnr. 507 - Balsfjord kommune

Kommunen har anket over lovanvendelsen, og hevder at overskjønnsretten har tatt feil når den har funnet at det ikke foreligger noe rettslig grunnlag for kravet. Jeg finner at anken ikke kan føre fram og anser det tilstrekkelig å henvise til skjønnsgrunnene. Overskjønnsretten har ikke funnet bevist at det er årsakssammenheng mellom skaden og reguleringen, en avgjørelse som Høyesterett ikke kan prøve.

VI. Tiltakskravet

De saksøkte grunneiere og Lenvik, Balsfjord og Målselv kommuner har anket over overskjønnsrettens avgjørelse om ikke å ta deres krav om tiltak til følge. Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen.

Vedkommende saksbehandlingen hevdes at overskjønnsretten pliktet å utsette avgjørelsen etter vassdragslovens §136 nr. 2 når den fant at det foreliggende materiale ikke var tilstrekkelig til å bedømme om det var forholdsmessighet til stede mellom tiltakets kostende og de skader og ulemper tiltaket skulle avhjelpe.

Vedkommende rettsanvendelsen hevdes at overskjønnsretten uriktig har lagt til grunn at Vassdragsvesenet bare kan pålegges å treffe tiltak for å avhjelpe de skader og ulemper som er en følge av reguleringen. Virkningene av reguleringen er «den dråpe som får begeret til å flyte over», og da må Vassdragsvesenet kunne pålegges å holde indre Malangen isfri i den utstrekning det i det hele er mulig.

Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.

Etter konsesjonsvilkårenes §8 plikter Vassdragsvesenet «å treffe de nødvendige tiltak for å søke å avhjelpe de skader og ulemper som reguleringen fører med seg for bygdefolkets og samenes interesser».

Overskjønnsretten tar som sitt utgangspunkt at reguleringen har forverret og vil forverre isforholdene i fjorden til skade og ulempe for bygdefolket i en slik utstrekning at det for så vidt kunne være tale om å pålegge Vassdragsvesenet å treffe tiltak med hjemmel i konsesjonsvilkårenes §8.

Imidlertid lar det seg, så vidt jeg forstår premissene, ikke praktisk gjøre å pålegge Vassdragsvesenet å hindre bare den økning av isleggingen som reguleringen fører med seg. I tilfelle måtte hele indre Malangen så vidt mulig holdes isfri ved at et effektivt fartøy med mannskap holdes liggende i beredskap hele isleggingsperioden. Et slikt tiltak ville imidlertid også avhjelpe andre skader og ulemper enn dem som følger av reguleringen.

På denne bakgrunn uttaler overskjønnsretten om sakens rettslige side blant annet: «Vassdragsvesenet på sin side er selv om konsesjonsvilkårenes §8 kan bringes i anvendelse - ikke forpliktet til å treffe tiltak for å avhjelpe andre skader enn de som er en følge av reguleringen. Dersom tiltaket skulle drives i Vassdragsvesenets regi, måtte man pålegge dette å sørge for at indre Malangen ble holdt isfri i den utstrekning dette i det hele tatt var mulig

Side:1228

uten hensyn til om isleggingen har sammenheng med reguleringen, og det kan det ikke være hjemmel for.»

Det syn som er kommet til uttrykk, er etter min mening ikke riktig. Det avgjørende er etter vilkårenes §8 hvilke tiltak vil være nødvendige for å avhjelpe de skader og ulemper som skyldes reguleringen. I dette tilfelle er forholdet at det tiltak som vil være nødvendig for å oppnå dette, også må komme andre interesser til gode. Men dette er ikke noen rettslig hindring for å påby tiltaket. Det er tvert imot noe som stadig skjer, f.eks. ved pålegg om å bygge veier og broer til avhjelp av ferdselshindringer som følge av regulering.

Spørsmålet om omfanget av de skader og ulemper som særskilt skyldes reguleringen, kommer derimot inn på et annet punkt. Det er mot dette omfang utgiftene ved tiltaket skal veies ved vurderingen av om utgiftene er uforholdsmessige, en vurdering som overskjønnsretten i dette tilfelle ikke har foretatt.

Jeg tilføyer at det etter mitt syn er uten betydning for spørsmålet om lovanvendelsen at overskjønnsretten har tilkjent en rekke av de saksøkte løpende erstatning for fremtidig skade. Skulle det endelige resultat bli at Vassdragsvesenet pålegges tiltak som vil avhjelpe også disse skader, må dette eventuelt brukes som grunnlag for et krav om gjenopptagelse av overskjønnet overfor disse saksøkte.

Etter dette stemmer jeg når det gjelder tiltakskravet for at overskjønnet oppheves og at kravet hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten. Anken over saksbehandlingen er det da ikke nødvendig å komme inn på.

Hvorvidt det ved et nytt overskjønn vil vise seg å være grunnlag for å påby tiltak, og i tilfelle i hvilken form, vet man selvfølgelig ikke. Men jeg finner å burde slutte meg til overskjønnsrettens antydning om at det kan være grunn for Vassdragsvesenet og kommunene til å søke kontakt med sikte på å finne fram til en praktisk løsning i fellesskap.

Mitt resultat blir etter dette at overskjønnet må oppheves for så vidt det har tilkjent erstatning for tapt hjemmefiske og for så vidt angår kravet om tiltak, mens det for øvrig stadfestes for så vidt det er påanket.

Bortsett fra kravet om tiltak, har de saksøkte anket forgjeves, mens Vassdragsvesenets anke har ført fram. Saken gjelder imidlertid spørsmål som ikke tidligere har vært behandlet av Høyesterett og som delvis er av prinsipiell og vanskelig natur. Jeg finner derfor at saksomkostningene bør oppheves.

Jeg stemmer for denne

kjennelse og dom:

1. Saken heves for takstnumrene 412, 415, 416, 417 og 419.

2. Overskjønnet oppheves for så vidt angår erstatning for skade på fiske under takstnumrene 420, 424, 426, 428, 429, 430, 431, 432, 433, 435, 437, 438, 439, 441, 442, 444, 445, 452, 456, 459, 460, 461,

Side:1229

462, 463, 465, 466, 467, 469, 470, 471, 477, 479, 480, 482, 484, 485, 486, 487, 488, 489, 490, 492, 493, 495, 499, 501, 502, 503 og 505.

3. Overskjønnet oppheves for så vidt angår kravet om tiltak, og kravet hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten.

4. For øvrig stadfestes overskjønnet i den utstrekning det er påanket.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Tønseth og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av overskjønnet (lagdommer C. Tank, oppnevnt av Justisdepartementet i medhold av domstollovens §20, med skjønnsmenn):

- - -

Ved prosesskrift av 23. oktober 1963 fremmet høyesterettsadvokat Knut Lassen på vegne av forskjellige grupper interesserte langs Malangsfjorden krav om erstatninger og tiltak for skader og ulemper som de mener seg påført som følge av de endrede isforhold som reguleringen har ført med seg. De gjør gjeldende at det har vist seg at den økede tilførsel av ferskvann som skyldes tappingen fra Altevannsmagasinet om vinteren - særlig etter at tilleggsreguleringen ble tatt i bruk vinteren 1959/60 - har bevirket en mere omfattende islegging av indre Malangen (Målselvfjorden, Aursfjorden og Nordfjorden) enn tidligere. Dette har bl.a. ført til skader på faste anlegg, såsom kaier, sjøhus og landingsvorrer. Videre blir befolkningen hindret i utøvelsen av det hjemmefiske som de fra gammel tid har drevet i fjorden som et ledd i sin næringsutøvelse. Den sjøverts trafikk om vinteren blir hindret i større utstrekning enn før, og av denne grunn må en rekke handelsmenn langs fjorden benytte seg av landtransport som er dyrere og således påfører dem tap. Det er videre krevet erstatning for enkelte andre skader, som man senere skal komme tilbake til.

Vassdragsvesenet inntok først det standpunkt at kravene måtte avvises fordi vassdragsreguleringslovens regler bare gjelder skader og ulemper i selve vassdraget. Dersom en regulering skulle volde skader i sjøterritoriet utenfor, hevdet Vassdragsvesenet at det ikke var adgang til å få avgjort et eventuelt erstatningsansvar for disse ved skjønn. Spørsmålet måtte tas opp som ordinær sivil sak, anlagt av grunneierne. Ved prosesskrift av 21. september 1965 frafalt Vassdragsvesenet denne sin innsigelse mot skjønnsrettens kompetanse.

Begge parter ba deretter overskjønnsretten om å ta de fremsatte erstatnings- og tiltakskrav opp til behandling med hjemmel i skjønnsprosesslovens §35 til tross for at de ikke hadde vært gjenstand for underskjønn. Retten fant at det måtte være adgang til dette - - -.

De fremsatte erstatningskrav gjelder alle den del av Malangsfjorden som ligger innenfor en linje trukket mellom Mortenhals (på kartet benevnt Martinhals) på østsiden og Målsfjord på vestsiden.

De saksøkte nedla under rettsmøtet den 18. januar 1967 slik påstand:

«I. Tiltakskrav:

1. Det kreves som tiltak at Hovedstyret for Norges Vassdrags- og

Side:1230

Elektrisitetsvesen anskaffer, driver og vedlikeholder et egnet fartøy til å hindre islegging i Målselvfjorden, Aursfjorden (Sørfjorden) og Nordfjorden.

2. Fartøyets type, anvendelsesmåte og innen hvilken frist det skal være satt i drift fastsettes av skjønnsretten.»

II. Erstatningskravene. - - -

Overskjønnsrettens bemerkninger. - - -

1. - - -

Når man skal ta stilling til reguleringens innflytelse på isforholdene i indre Malangen, må man - som påpekt av Vassdragsvesenet - ta i betraktning at islegging av fjorden med derav følgende skader og ulemper - heller ikke før reguleringen var noe ukjent fenomen. Malangsfjorden kommer her ikke i noen annen stilling enn mange av våre andre nordnorske fjorder som har tilsig fra uregulerte vassdrag og hvor det fra tid til annen inntreffer islegging når forholdene ligger til rette for det. - - -

Overskjønnsretten finner det imidlertid ikke tvilsomt at den økede utslipping av ferskvann om vinteren som er en følge av reguleringen, har medført en forverring av isforholdene i indre Malangen. - - -

Overskjønnsrettens konklusjon på dette avsnitt blir derfor at det ikke kan være tvil om, at reguleringen har ført til at isforholdene i deler av indre Malangen er blitt forverret, og at det forsåvidt foreligger en klar årsakssammenheng mellom reguleringen og de skader og ulemper, som denne forverrelse medfører for de saksøkte. Vassdragsvesenets plikt til å yte erstatning for skader og ulemper som skyldes isen, er imidlertid - forsåvidt det ellers måtte foreligge et erstatningsgrunnlag - begrenset til å gjelde den økning i disse som kan føres tilbake til reguleringen. Overskjønnsretten vil i de følgende avsnitt behandle spørsmålet om det foreligger rettslig grunnlag for å tilkjenne de saksøkte erstatninger, og man vil herunder ta for seg de enkelte grupper erstatningskrav hver for seg. Man finner imidlertid allerede nå grunn til å presisere at den begrensning som ligger i kravet til årsakssammenheng, vil føre til at man i de tilfelle hvor det blir spørsmål om å tilkjenne erstatninger, står overfor meget vanskelige skjønnsmessige avgjørelser når det gjelder erstatningsutmålingen.

2. Krav om erstatning for tap i næring fra handelsmenn og ekspeditører. - - -

Handelsmennene begrunner sine erstatningskrav med at det for dem lønner seg å ta inn de varer de trenger til sine forretninger pr. båt, og det kunne de tidligere i stor utstrekning også gjøre om vinteren. Som følge av de økede isvanskeligheter reguleringen har medført, må de nå i vintermånedene skifte over til landsverts transport som er dyrere, og får meromkostninger som de ikke kan ta igjen ved salg til forbrukerne. Varene kom dels med lokalbåt, dels med frakteskuter uten fast rute.

Om disse erstatningskrav skal overskjønnsretten bemerke at reguleringen kun medfører en viss innskrenking i den sjøverts trafikk en del av vinteren varierende etter forholdene i de enkelte år. Også tidligere måtte de være forberedt på innskrenkninger i adkomsten over sjøen som følge av islegging. Troms fylkes dampskipsselskap har således i alle år tatt isforbehold for anløpsstedene i indre Malangen. Dertil kommer at det

Side:1231

i de senere år uavhengig av reguleringen er foregått en utstrakt omlegging av trafikken fra sjø til land. - - - For enkelte av de saksøktes vedkommende (f. eks. Hilmar Hansens sønner og Malangen samvirkelag) er det nok aktuelt fremdeles å ta inn varer med båt. Man kan nevne større partier av kraftfor, kunstgjødsel, sement, bygningsartikler etc., og man er oppmerksom på at økede isvanskeligheter kan føre til at frakteskuter til sine tider vil bli hindret i å komme inn med slike varer. Men overskjønnsretten er kommet til at disse ulemper ikke er av den art og størrelsesorden at det kan komme på tale å gi erstatning herfor. De saksøkte har ikke gjort særlig forsøk på å legitimere sine tap, og det må antas at de i stor utstrekning må kunne avhjelpe ulempene ved at de innretter seg etter de forhold som nå eksisterer. Overskjønnsretten er forøvrig av den oppfatning at det her dreier seg om interesser som etter gjeldende rett ikke kan være beskyttet mot et ekspropriasjonsinngrep som det foreliggende, og man viser forsåvidt rettspraksis angår særlig til høyesterettsdommer i Rt-1958-646 og Rt-1961-117.

I samme stilling som de krav som er behandlet under denne gruppe, kommer etter overskjønnsrettens mening også det som er fremsatt under takstnr. 414, Navaren slip, om erstatning for tap i næring. Denne slip ligger på eiendommen Lilleborg gnr. 119 bnr. 16 i Målselv, hjemlet Johannes Johansen, mens det er opplyst at selve bedriften foruten av denne også eies av Johan Johansen og Martinus Nytun.

Erstatningskravet er fremsatt av alle tre eiere av bedriften. Den har etter rettens mening ikke en slik fast tilknytning til eiendommen at det her kan bli tale om å tilkjenne erstatning. Den ble etter det som er opplyst startet i 1950. De saksøkte har nærmere begrunnet sitt erstatningsansvar i et brev som er fremlagt som bilag 5 til dok. 31, som ble referert under befaringen den 29. juni 1966. Det ble da bebudet at det senere skulle bli fremlagt ytterligere regnskapsmateriale, men noe slikt er ikke innkommet til skjønnsretten. Av det nevnte brev fremgår at bedriften hadde vanskeligheter med isen allerede i perioden 1957-1959. Den ble såvidt man forstår, nedlagt i 1959 og har senere ikke vært i virksomhet. Det er nok så at de økede isvanskeligheter som reguleringen må antas å medføre, vil bevirke at adkomsten til slippen hindres i større utstrekning enn før. Men det er etter overskjønnsrettens mening allikevel ikke rettslig adgang til å tilkjenne eierne erstatning for tap i næring i dette tilfelle, og man vil forsåvidt henvise til høyesterettsdom i Rt-1953-1166 flg. forsåvidt angår den del av dommen som gjaldt Kvam Motorsag og Kassefabrikk, og særlig til høyesterettsdommer Helgesens votum på 1173. Overskjønnsretten føler seg forøvrig ikke overbevist om at nedleggelsen av bedriften hadde noen sammenheng med reguleringen.

3. Krav om erstatning for skader på faste anlegg på de saksøktes sjøgrunn.

Det dreier seg her om skader som isen siden 1960 har påført kaier, nothus, hjeller, landingsvorrer etc. og om fremtidige skader på slike anlegg. Overskjønnsretten er i prinsippet enig med de saksøkte i at Vassdragsvesenet må være erstatningspliktig for slike skader i den utstrekning de kan sies å være forårsaket av reguleringen. Slike følger av et ekspropriasjonsinngrep er utvilsomt gjenstand for erstatning når de inntrer i et vassdrag. Man kan eksempelvis nevne at det er anerkjent at en

Side:1232

ekspropriant må svare erstatning for skader på jord, skog, tømmeropplag og faste innretninger som f. eks. private broer som skyldes en isgang i en elv når denne er forårsaket av en vassdragsregulering. Partene er enige om - og overskjønnsretten slutter seg til dette - at vassdragsreguleringslovens regler kommer til anvendelse også på skader og ulemper som en regulering påfører grunneiere og rettighetshavere langs fjorden utenfor munningen av den regulerte elv, såfremt skadene og ulempene etter gjeldende ekspropriasjonsrettslige prinsipper i det hele tatt kan være gjenstand for erstatning. Men overskjønnsretten kan vanskelig forstå at det skulle være noen prinsipiell forskjell på skader av den art som her behandles om de inntreffer i selve vassdraget eller i fjorden utenfor, og er derfor kommet til at de må erstattes.

Når det gjelder denne gruppe erstatningskrav, ligger vanskelighetene etter overskjønnsrettens mening ikke i det rettslige grunnlag for kravene, men i bedømmelsen av årsakssammenhengen mellom reguleringen og skadene. De kan - som man før har vært inne på - ikke i sin helhet tilbakeføres til ekspropriantens inngrep, og det må derfor foretas en skjønnsmessige redusjon i de tap som de enkelte skadelidte er påført. Forutsetningen for at det kan bli tale om å yte noen erstatning, er videre at vedkommende anlegg fremdeles er av betydning for den saksøktes næringsdrift. Dersom han på grunn av utviklingen ikke lenger kan antas å ha nevneverdig bruk for innretningen, har han ikke lidt noe økonomisk tap som skal erstattes. De spørsmål som her er reist må imidlertid behandles særskilt for hvert enkelt takstnummer.

Når det gjelder skader på faste anlegg, er overskjønnsretten kommet til at det - når man ser bort fra landingsvorrer, som man nedenfor kommer tilbake til - er umulig å fastsette noen erstatninger for fremtidige skader. Det lar seg ikke gjøre å dømme med noen slags sikkerhet om de skadevirkninger som reguleringen gjennom en øket isdannelse kan medføre i årene fremover på kaier, sjøhus o.l. Overskjønnsretten finner derfor å måtte se bort fra slike skadevirkninger, og forbeholde de saksøkte å komme tilbake til sine mulige erstatningskrav etter vassdragslovens §136. Man innskrenker seg derfor til under dette skjønn å tilkjenne erstatninger for allerede lidt skade, hvor man finner det berettiget. De tilkjente erstatningsbeløp omfatter tiden fra 1. januar 1960 til 1. juli 1966, idet man ikke har foretatt noen befaring i år og derfor ikke har materiale til å gjøre seg opp noen mening om skader som måtte være inntruffet som følge av isforholdene vinteren 1966/67. I beløpene er inkludert renter til 1. juli 1967. - - -

Takstnr. 414, Navaren slip. De skader som eierne har medtatt i sin oppgave og som skyldes isskader før 1. januar 1960, kan etter overskjønnsrettens mening ikke tilskrives reguleringen, og vil derfor ikke bli erstattet. Bedriften er forlengst nedlagt, jfr. bemerkningene under avsnitt 2 ovenfor, og eierne har ikke kostet noe på anlegget i erstatningsperioden, og antas ikke lenger å ha noe bruk for det. Det vil derfor ikke bli tilkjent noen erstatning under dette takstnummer. - - -

Takstnr. 418. Malangen samvirkelag. Det er krevet erstatning for skader på kaien på Mestervik som følge av drivis. Kaien har vært i bruk i erstatningsperioden og det antas fremdeles å være behov for den. Erstatningen fastsettes skjønnsmessig til kr. 1.500.00 en gang for alle. Det er

Side:1233

videre krevet erstatning for skader på samvirkelagets kai på Havnvågnes, hvor det drives en filial. Overskjønnsretten antar at det idag må være mest praktisk for samvirkelaget å kjøre alle varer til filialen fra hovedforretningen på Mestervik, og at det derfor ikke lenger har synderlig bruk for kaien. Det dreier seg om en meget enkel kai som under befaringen var i dårlig forfatning og ikke lenger kunne brukes. Det er ikke opplyst at samvirkelaget har kostet noe på den i erstatningsperioden. Det tilkjennes derfor ingen erstatning under denne post. - - -

Takstnr. 421, Olaf Johansen, Keianes. Kaien har vært benyttet til anløp av lokalbåten til 27/5 1963. Eieren har nå helårs veiforbindelse og antas ikke lenger å ha synderlig bruk for kaien. Dertil kommer at den ligger så langt inn i Sørfjorden (Aursfjorden) at den vesentligste del av de skader som er påført kaien, ville ha skjedd uten hensyn til reguleringen. Det tilkjennes en skjønnsmessig engangserstatning på kr. 500.00 til delvis dekning av utgifter eieren har hatt på kaien før lokalbåtanløpet ble sløyfet. - - -

4. Skader på fartøyer som følge av isen.

Overskjønnsretten finner ikke i noe tilfelle å kunne tilkjenne erstatninger for slike skader, som nok ofte har inntruffet og fremdeles inntreffer i norske fjorder uavhengig av om et eller flere av tilsigene er regulert. Når det gjelder de erstatningskrav av denne art som er fremsatt under dette skjønn, kan man ikke finne det godtgjort at det er noen årsakssammenheng mellom reguleringen og skadene. De må enten betegnes som utslag av uforsiktighet eller hendelige uheld. Eiere av fartøyer som ferdes i slike fjorder som indre Malangen, må uavhengig av om det foreligger en regulering, være klar over at slike skader kan inntreffe om vinteren og ta sine forholdsregler i den anledning. Heller ikke foreligger det etter overskjønnsrettens mening noe rettslig grunnlag for å pålegge Vassdragsvesenet noen erstatningsplikt for skader av denne art.

5. Tap av eller skade på fiskeredskap i forbindelse med isdannelse under utøvelse av fiske om vinteren.

Heller ikke denne gruppe av erstatningskrav kan tas tilfølge, og man henviser forsåvidt til den begrunnelse som er gitt ovenfor under punkt 4. - - -

6. Hjemmefiskernes erstatningskrav.

Det som det under denne gruppe kan bli tale om å tilkjenne erstatning for, er tap i det fiske som drives om vinteren med line og garn av torsk, hyse og flyndre. Dette fiske må etter det opplyste betegnes som eksklusivt for fiskere som er bosatt rundt indre Malangen, og foregår på en tid da de økede isvanskeligheter som skyldes reguleringen, gjør seg gjeldende. Sildefisket faller utenfor både fordi det vesentlig drives utenom isleggingsperioden og fordi det ikke er stedbundet slik som foran nevnt. Det samme gjelder rekefisket. Seifisket faller utenfor isleggingstiden.

Overskjønnsretten finner etter det opplyste å måtte legge til grunn at det fra gammel tid har vært drevet hjemmefiske i indre Malangen som et ledd i gårdenes næringsgrunnlag. På grunn av naturforholdene i Nord-Norge må kombinasjonen mellom gårdsbruk eller småbruk og fiske antas å ha vært vanlig og nødvendig helt fra den faste bosetning i kystdistriktene fant sted, og er det ennu i den utstrekning fraflytningen fra utkantstrøkene ikke har brakt forholdet til opphør. Det siste har ikke

Side:1234

vært aktuelt for indre Malangens vedkommende, og man legger derfor til grunn at fisket her fremdeles er av avgjørende og vesentlig betydning for gårdenes næringsgrunnlag, i motsetning til hva som er tilfelle med Innset og Sørdalsgårdenes fiske i Altevann. (jfr. Rt-1962-163 flg.) Når det gjelder hjemmefisket, må man tvertimot si at dets betydning er øket, særlig i de siste 30 årene, slik at det idag er et av grunnlagene for den fortsatte bosetning i indre Malangen. Tidligere var det mere alminnelig at eierne av jordbruk dro på Lofot- eller Finnmarksfiske fra januar og utover, men det må allikevel antas at de som var hjemme på gårdene på samme tid utøvet fiske etter torsk, hyse og flyndre i fjorden. Etterhvert er det foregått en omlegging slik at ferre og ferre av gårdbrukerne drar på utefiske, mens de til gjengjeld utnytter hjemmefisket i større utstrekning, og det må antas at en ikke uvesentlig del av dette består i det forannevnte fiske som foregår på den tid det er fare for isdannelse i fjorden.

Overskjønnsretten er kommet til at det fiske det her er tale om - man ser da som nevnt bort fra sildefiske og rekefiske - i det alt vesentlige må sies å være eksklusivt for eierne av gårdsbruk og småbruk som ligger rundt indre Malangen. At det leilighetsvis drives sports- eller fornøyelsesfiske av andre og at enkelte innvånere rundt fjorden også driver yrkesfiske uten at dette skjer i tilknytning til noe gårdsbruk, finner man i denne forbindelse å kunne se bort fra. Kombinasjonen hjemmefiske/gårdsbruk innebærer allikevel etter rettens mening en ordning av en slik fasthet og karakter at gårdbrukerne må være beskyttet mot et inngrep i den bestående tilstand, som det som her har funnet sted. Man er derfor kommet til at det må være hjemmel for å gi erstatning til eierne av de takstnumre, hvor fisket må sies å utgjøre en støttenæring av avgjørende eller vesentlig betydning for gårdenes næringsgrunnlag, og viser i denne forbindelse særlig til høyesterettsdom i Rt-1953-1166 og til den reservasjon som er tatt i dommen i Rt-1962-163.

Det er derimot etter overskjønnsrettens mening ikke rettslig adgang til å tilkjenne erstatning til de fiskere som riktignok driver sin virksomhet som yrke, men hvor fisket ikke utøves som noen støttenæring for gårds- eller småbruk. Fiskere som ikke eier fast eiendom, men som bare har hus med tomt som ikke kan karakteriseres som jordbruk, vil derfor ikke bli tilkjent noen erstatning. Av denne grunn vil det derfor ikke bli gitt erstatninger for tap på grunn av vanskeliggjort fiske under takstnumrene 434, 443, 447, 458, 478, 481, 483, 491, 496, 497 og 504.

Utenfor den erstatningsberettigede gruppe må også falle de som bare driver fiske på fjerne farvann og/eller på kystfiske som på Lofoten og Finnmark. Begrunnelsen for kravene fra disse er at den økede isdannelse medfører at de ikke kan komme ut med sine båter når fisket tar til. Deltagelsen i fiske av denne art er imidlertid ikke avhengig av at fiskerne lar sine båter ligge i indre Malangen til de fryser inne. De må - som man også ofte må gjøre under uregulerte forhold - innrette seg etter den foreliggende situasjon, og i tide legge sine båter slik til at de unngår dette. Det vil derfor ikke bli tilkjent erstatninger for tap i vanskeliggjort fiske under takstnumrene 423, 472, 473 og 475.

Når det gjelder nye gårds- og småbruk, er overskjønnsretten kommet til at de som er utskilt etter at tilleggsreguleringen var begynt å gjøre seg gjeldende og virkningene av den blitt kjent, ikke kan tilkjennes

Side:1235

erstatning. De som har kjøpt bruk etter denne tid, måtte være klar over vanskelighetene og basere sin drift på den etablerte tilstand. Det blir av denne grunn ikke gitt erstatning for tap i fiske under takstnr. 425.

For enkelte eiendommers vedkommende er fisket for mange år siden opphørt å ha noen betydning for gårdens næringsgrunnlag f. eks. fordi eierne har søkt seg andre støttenæringer. Disse kan ikke tilkjennes erstatning, idet det er forholdene på ekspropriasjonstiden som må være avgjørende, jfr. dommen i Rt-1962-163. Det samme gjelder de tilfeller hvor hjemmefiskerne først har begynt eller har gjenopptatt hjemmefisket i de senere år etter at virkningene av reguleringen har gjort seg gjeldende. Av denne grunn vil det ikke bli gitt erstatninger for tap på grunn av vanskeliggjort fiske under takstnumrene 436, 440, 448, 454, 455, 457, 468, 474, 475, 476, 494, 498 og 500.

For de takstnumre hvor overskjønnsretten på grunnlag av de sakkyndiges uttalelser og grunneiernes forklaringer, er kommet til at de ligger innenfor den gamle isgrense, vil det heller ikke bli tilkjent erstatninger for tap på grunn av vanskeliggjort fiske. Man finner at reguleringen for eierne av disse bruk ikke vil føre til noen slik forverrelse av isforholdene, at det er grunnlag for å gi slike erstatninger. Det siktes her til takstnumrene 422, 446, 449, 450, 451 og 453.

Når det gjelder selve utmålingen av erstatningene for tap i vanskeliggjort fiske, må denne - som tidligere påpekt - nødvendigvis bli meget skjønnsmessig. For det første er det bare den forverring av isforholdene som reguleringen er årsak til, som er gjenstand for erstatning. Dertil kommer at de oppgaver de enkelte saksøkte har gitt over sine inntekter av fisket, omfatter hele året, og ikke bare gjelder den tid det kan antas å bli sjenert av de forverrede isforhold. Endelig er det adskillige variasjoner i de oppgitte inntekter fra år til år.

Overskjønnsretten er kommet til at man må dele de erstatningsberettigede hjemmefiskere inn i to grupper etter den beliggenhet brukene har, idet vanskelighetene ikke vil bli like store for alle. - - -

7. Kravene om erstatning for innskrenket adgang til å utnytte fjæren til beite for sauer i isleggingsperioden.

Overskjønnsrettens flertall - samtlige unntatt overingeniør Os - er kommet til at de som har gårdsbruk som ligger slik at de som er utsatt for at det ville legge seg is i fjæren, vil lide et tap, når de i mindre utstrekning enn før kan utnytte tangen i fjæren som tilskuddsfor for sauene. Det dreier seg her om en utnyttelse av egen grunn i næringsøyemed, som vil bli innskrenket noe på grunn av reguleringen, og man er derfor kommet til at det må gis erstatning under denne gruppe. - - -

8. Takstnr. 507. Krav fra Balsfjord kommune om refusjon av kr. 3.223. - utbetalt i henhold til garanti til eieren av M/K «Venus» for skader påført denne båt under isbryting i april 1966.

Overskjønnsretten finner ikke å kunne tilkjenne noen erstatning under dette takstnummer, idet man er enig med Vassdragsvesenet i at det ikke er bevist at det er årsakssammenheng mellom skaden og reguleringen og i at det ikke foreligger noe rettslig grunnlag for kravet.

9. Tiltakskravet.

Som det vil fremgå av den foran siterte påstand, har de saksøkte og Lenvik, Balsfjord og Målselv kommuner på vegne av almenheten og

Side:1236

bygdefolket krevet at overskjønnsretten skal pålegge Vassdragsvesenet å anskaffe, drive og vedlikeholde et egnet fartøy med den oppgave å hindre islegging i indre Malangen. Som hjemmel for tiltakskravet er påberopt vassdragsreguleringslovens §19, nr. 1, slik som denne lød før endringsloven av 1959, og konsesjonsvilkårenes §8 som lyder slik:

«Tilleggsreguleringens eier plikter å treffe nødvendige tiltak for å søke å avhjelpe de skader og ulemper som reguleringen fører med seg for bygdefolkets og samenes interesser. Spørsmålet om hvilke tiltak som skal treffes avgjøres i tilfelle av tvist ved skjønn, som i tilfelle kan fremmes i forbindelse med skjønnet etter vassdragsreguleringslovens §16, eventuelt §19.»

Som det vil fremgå av partenes anførsler er det her tvist om tiltak bør pålegges, og overskjønnsretten må derfor ta standpunkt til spørsmålet.

Overskjønnsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om det på indre Malangen foregår en alminnelig trafikk av den størrelsesorden at det her kan komme på tale å pålegge Vassdragsvesenet tiltak med hjemmel i vassdragsreguleringslovens §19 nr. 1. Derimot finner man at reguleringen har forverret og vil forverre isforholdene i fjorden til skade og ulempe for bygdefolket i en slik utstrekning at det forsåvidt kunne være tale om å pålegge Vassdragsvesenet å treffe tiltak med hjemmel i konsesjonsvilkårenes §8. Men overskjønnsretten er allikevel kommet til at den ikke kan gå til et slikt skritt.

Den sakkyndige dr. Devik har gitt uttrykk for at det man trenger, ikke er en stor isbryter som settes til å bryte opp isen etter at det har lagt seg et fast isdekke med en viss tykkelse. En slik isbryting vil føre til at det danner seg isflak som under ugunstige vind og/eller strømforhold vil kunne komme i drift mot kaiene og volde skader på disse. Det man trenger er et hensiktsmessig bygget mindre fartøy som kan settes inn med en gang islegging begynner. Det gjelder å foreta en effektiv oppdeling av det aller første isdekke, slik at flakene kan drive ut i åpent farvann eller holdes i sjakk i de råker som ferdslen trenger. Skal man oppnå hensikten, må man imidlertid ha et effektivt fartøy med mannskap liggende i beredskap hele isleggingsperioden. Det foreligger for overskjønnsretten ikke tilstrekkelig materiale til at man kan bedømme hva en slik ordning ville koste, og det er derfor umulig for retten å ha noen berettiget formening om det her foreligger en rimelig forholdsmessighet mellom tiltakets kostende og de skader det skal avhjelpe. De saksøkte og de kommuner det gjelder har under prosedyren for overskjønnsretten gitt uttrykk for at de ikke er interessert i å få tilkjent et engangsbeløp som bidrag til anskaffelse av et egnet fartøy og årlige beløp som tilskudd til driften. Vassdragsvesenet på sin side er selv om konsesjonsvilkårenes §8 kan bringes i anvendelse - ikke forpliktet til å treffe tiltak for å avhjelpe andre skader enn de som er en følge av reguleringen. Dersom tiltaket skulle drives i Vassdragsvesenets regi, måtte man pålegge dette å sørge for at indre Malangen ble holdt isfri i den utstrekning dette i det hele tatt var mulig uten hensyn til om isleggingen har sammenheng med reguleringen, og det kan det ikke være hjemmel for. Skulle man innskrenke seg til å pålegge Vassdragsvesenet å sørge for å hindre den økede islegging som reguleringen fører med seg, ville man komme opp i uløselige

Side:1237

praktiske vanskeligheter. Man finner derfor ikke å kunne ta tiltakspåstanden tilfølge.

Etter det resultat overskjønnsretten er kommet til under post 3 ovenfor (kravet om erstatning for skader på faste anlegg) hvor det kun er fastsatt erstatning for allerede lidt skade, mens kravene om erstatning for fremtidig skade er forbeholdt grunneierne etter vassdragslovens §136, vil Vassdragsvesenet kunne risikere at det i fremtiden stadig vil komme nye erstatningskrav for skader som kan inntreffe i årene fremover. Overskjønnsretten kunne derfor tenke seg at Vassdragsvesenet overfor de interesserte kommuner tok opp spørsmålet om et samarbeide om tiltak for å hindre slike skader. Hvis man skulle komme til enighet om en ordning på dette grunnlag, ville slike tiltak også kunne avhjelpe skadevirkningen for hjemmefiskerne, eierne av landingsvorrer og for de som utøver sauebeite i fjæreområdet. Overskjønnsretten finner det derfor riktig å uttale at det er dens forutsetning at de fastsatte årlige erstatninger for slike skader må falle bort fra det tidspunkt Vassdragsvesenet og/eller de interesserte kommuner måtte iverksette effektive tiltak godkjent av overskjønnsretten, for å avhjelpe de skader og ulemper reguleringen medfører ved sin forverring av isforholdene i indre Malangen. - - -