Rt-1977-267

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-03-12
Publisert:	Rt-1977-267
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 28B/1977
Parter:	Erling Johansen m.fl. (12 parter) (advokat Johan Lutdal - til prøve) mot Malmsjøen Vassverk A/L (høyesterettsadvokat Gudmund Kuvås).
Forfatter:	Michelsen, Løchen, Christiansen, Bølviken, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Vassdragsloven (1940) §12, §65, Friluftsloven (1957) §6, §8

Dommer Michelsen: Malmsjøen Vassverk A/L er av Statens vannog avløpskontor, med senere stadfestelse av Miljøverndepartementet, meddelt tillatelse til å ekspropriere det som trengs av vann, grunn og rettigheter for å anlegge et vannverk i Skaun herred og til i denne forbindelse å regulere Malmsjøen 10 cm.

På grunnlag av disse tillatelser begjærte Vassverket skjønn avholdt ved Midt-Trøndelag herredsrett. Det ble utarbeidet alminnelige skjønnsforutsetninger som blant annet inneholder klausulering av nedslagsfeltet omkring Malmsjøen. Det ble således forbudt å oppføre ny bebyggelse i et belte på 100 meter i horisontalplanet fra vannet. Bading og fiske i

Side:268

og båttrafikk på Malmsjøen ble bare tillatt for dem som eier eller fester grunn til innsjøen og for deres husstand.

Underskjønn ble avhjemlet ved Midt-Trøndelag herredsrett den 6. desember 1974.

Blant de saksøkte i underskjønnet var en rekke hytteeiere hvis eiendommer ligger innenfor det klausulerte nedslagsfelt, dog uten å grense direkte til vannet. Disse fremsatte krav om erstatning for den verdireduksjon de mente deres eiendommer var påført ved forbudet mot roing, bading og fiske, men fikk ikke medhold av skjønnsretten.

En rekke saksøkte, deriblant også de hytteeierne jeg har nevnt, begjærte overskjønn. Begjæringen gjaldt bare underskjønnets behandling av klausuleringsspørsmålene.

Det ble avhjemlet overskjønn ved Midt-Trøndelag herredsrett den 1. oktober 1975. Heller ikke i overskjønnet fikk de hytteeiere jeg har omtalt, erstatning for verdireduksjon ved tapt adgang til roing, bading og fiske.

Overskjønnet er for 12 takstnumres vedkommende påanket til Høyesterett. De ankende parter er alle hytteeiere hvis eiendommer ikke ligger til Malmsjøen, og deres anke knytter seg til klausulen om forbud mot roing, bading og fiske.

De ankende parter er disse:

1. Erling Johansen, takstnummer 36 i overskjønnet,

2. Karl Grostad, takstnummer 38,

3. Jens Tronstad, takstnummer 42,

4. Walborg og Birgit Piene, takstnummer 54,

5. Anne Stav, takstnummer 56,

6. Ragnhild Isdahl Nielsen, Anna Isdahl Olsen og Olga Marie Isdahl, takstnummer 57,

7. Johan Kvammen og Ole Rinnolsrønning, takstnummer 59,

8. Ola Aune, takstnummer 61,

9. John Wiik, takstnummer 62,

10. Randi og Gaute Myhre, takstnummer 64,

11. Jenny Hovseth, takstnummer 64 a,

12. øyvind Hovseth, takstnummer 63.

Den ankende part nr. 12, øyvind Hovseth, har erklært anke også over at han ikke er tilkjent erstatning for tap av salgsverdien av to hyttetomter som ligger innenfor det belte på 100 meter fra Malmsjøen som jeg har nevnt.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de to skjønnsinstansene viser jeg til underskjønnet og overskjønnet.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Midt-Trøndelag herredsrett. Her er det avgitt forklaringer fra 11 av de ankende parter eller representanter for dem. Fra Anna Isdahl Olsen er det med motpartens samtykke fremlagt en skriftlig redegjørelse. I disse forklaringer er det gitt mer detaljerte opplysninger enn tidligere om erverv av hytteeiendommene og bruk i Malmsjøen.

Anken retter seg mot saksbehandlingen og rettsanvendelsen.

Under henvisning til skjønnslovens §28 slik den lød før lovendringen av 26. januar 1973, hevder de ankende parter at overskjønnets grunner er ufullstendige og uklare, og at man derfor ikke kan se hvilket

Side:269

faktum retten har bygd sin avgjørelse på, eller om rettsreglene er riktig anvendt.

De ankende parter gjør her gjeldende at det ikke fremgår av premissene om overskjønnsretten har overveiet om det er forenlig med grunnlovens §105 å nekte dem erstatning for den verdireduksjon som er påført deres eiendommer ved forbudet mot roing, bading og fiske.

Det anføres videre at det heller ikke av skjønnsgrunnene kan ses om retten har vurdert om det, når det gjelder disse beføyelser, har foreligget en slik festnet bruk som etter rettspraksis må medføre at det ved ekspropriasjon ytes erstatning også for tapt allemannsrett.

Premissene viser heller ikke om retten for den enkelte hytteeier har overveiet om det ved avtale med eiere av Malmsjøen skulle være etablert en særrett til roing, bading og fiske.

Det er også etter de ankende parters oppfatning uklart hva overskjønnsretten mener når den taler om allemannsretter. Det er uriktig å anse retten til fiske som en allemannsrett, og det fremgår ikke av skjønnsgrunnene hva overskjønnet har bygd på når det uttales at de hytteeierne som har fått spesiell tillatelse fra en eier av vannet til å fiske, har fått dette som en personlig gunst. Skjønnsgrunnene viser heller ikke om retten har vurdert om vilkårene for å yte erstatning for tap av en tålt rett skulle være til stede.

De ankende parter hevder endelig at også overskjønnets behandling av spørsmålene omkring båtstøene er ufullstendig og uklar. Det sies ikke hva som menes med uttrykket båtstø, og det finnes i skjønnet ingen begrunnelse for at det ikke er tilkjent erstatning til de hytteeiere som ble ansett for å ha en reell rett til båtstø.

Etter de ankende parters oppfatning har disse ufullstendigheter og uklarheter ved skjønnsgrunnene virket bestemmende inn på rettens avgjørelse.

De ankende parter hevder også - som jeg har nevnt - at det foreligger feil i rettsanvendelsen. Det skulle etter deres mening vært tilkjent dem erstatning for den verdireduksjon som er påført deres eiendommer ved at de ikke lenger kan ro, bade og fiske i sjøen. De har alle inntil forbudet kom, utøvet disse beføyelser. Det foreligger en festnet bruk av en slik opprinnelse og karakter at det ut fra den rettspraksis som foreligger om allemannsretter og deres stilling under ekspropriasjon, må ytes erstatning for det tap som påføres når bruken avskjæres. Også om man skulle komme til at det dreier seg om en tålt bruk, må det i et tilfelle som dette ut fra rettspraksis gis erstatning.

Subsidiært gjør de ankende parter gjeldende at det for dem alle ved muntlige avtaler med eierne av Malmsjøen er etablert særrett for bruk av vannet til roing, bading og fiske. Slik rett må, anføres det, i alle fall foreligge for deres vedkommende som har båtstø.

Den ankende part nr. 12, Øyvind Hovseth, gjør, når det gjelder det spesielle forhold hans anke retter seg mot, gjeldende at overskjønnet har gitt en utilstrekkelig begrunnelse for å nekte å ta til følge hans krav om erstatning for tap av salgsverdien av to hyttetomter. Under sin behandling av dette takstnummer har skjønnet innskrenket seg til å vise til sine alminnelige bemerkninger om spørsmålet om utskilling av nye hyttetomter i 100-meters beltet. Den alminnelige begrunnelse dekker

Side:270

dog ikke det forhold som foreligger for denne partens vedkommende. Man kan ikke se hvilke restriksjoner det skulle være som forhindrer ham i å utskille disse to hyttetomtene.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten forsåvidt angår:

A. De tap de ankende parter (overskjønnets takstnr. 36,38,42,54, 56, 57, 59, 61, 62, 63, 64 og 64 a) er påført i form av verdireduksjon av sine hytteeiendommer som følge av forbudet mot å bruke Malmsjøen til roing, fisking og bading.

B. Det tap den ankende part øyvind Hovseth (overskjønnets takstnr. 63) er påført som følge av forbudet mot fradeling av nye hyttetomter.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Norges Høyesterett.»

Ankemotparten, Malmsjøen Vassverk A/L, gjør gjeldende at skjønnsgrunnene på alle de punkter anken omfatter, er fullstendige og klare nok til at man kan fastslå at det ligger en riktig rettsanvendelse til grunn for avgjørelsen.

Heller ikke anken over rettsanvendelsen kan etter ankemotpartens mening føre frem.

Det er således rettslig sett et holdbart resultat når det ikke er tilkjent erstatning for tapt adgang til å fiske i sjøen. Det er uriktig når retten har ansett retten til fiske for å være en allemannsrett. Denne feil har dog ikke hatt innflytelse på avgjørelsens innhold. Overskjønnsretten har nemlig funnet at man for samtlige hytteeieres vedkommende, når det gjelder fiske, står overfor det overskjønnet har betegnet som en personlig gunst. Hytteeierne har hos eierne av innsjøen fått muntlige tillatelser som når som helst kan tas tilbake. De har da ikke krav på erstatning om adgangen til fiske stenges ved et forbud som det man her står overfor.

Når det gjelder roing og bading, dreier det seg etter Vassverkets oppfatning klart om allemannsretter. Og de allemannsretter det her er tale om, er ikke av en slik opprinnelse og karakter at de etter de rettsregler som er utviklet i rettspraksis, er vernet under ekspropriasjon. Heller ikke foreligger etter ankemotpartens mening de vilkår som i rettspraksis er oppstilt for at det ved ekspropriasjon skal ytes erstatning for en såkalt tålt rett.

Ankemotparten gjør gjeldende at det fremgår klart av overskjønnets premisser hva retten har bygd på når man ikke har tatt til følge Øyvind Hovseths krav om erstatning for tap av to hyttetomter.

Malmsjøen Vassverk A/L har nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Malmsjøen Vassverk A/L tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Det forelå for overskjønnet tvist mellom partene om rettighetene til roing, bading og fiske. Det var uenighet om det forelå allemannsrett eller særretter, og partene var uenige om i hvilken utstrekning disse beføyelsene, dersom de ble ansett for å være allemannsretter, var vernet

Side:271

under ekspropriasjon. Etter skjønnslovens §28, slik den lød før lovendringen av 1973, pliktet retten å gjøre rede for det saksforhold og de rettsregler den bygde sitt resultat på.

Den begrunnelse skjønnsretten har gitt, er knapp og til dels uklar. Jeg har dog ikke som følge av det funnet grunnlag for å oppheve skjønnet.

Da det er en nøye sammenheng mellom kravet til skjønnsgrunner og rettsanvendelsen, finner jeg det hensiktsmessig å se de to ankegrunner i noen sammenheng.

Jeg tar da først for meg de spørsmål som reiser seg i tilknytning til forbudet om roing og bading.

Overskjønnet har etter min mening med rette lagt til grunn at det her dreier seg om utøvelse av en allemannsrett. Jeg viser, for så vidt bading angår, til friluftslovens §8 annet ledd, jfr. vassdragslovens §12. Rett for almenheten til roing i vassdrag er hjemlet i friluftslovens §6 og vassdragslovens §65.

Noe grunnlag for at hytteeierne gjennom avtaler med eierne av Malmsjøen skulle ha oppnådd særrett til bading og roing, har overskjønnsretten ikke funnet. Dette følger av at retten innskrenker seg til å tale om allemannsretter når det gjelder disse to beføyelser. De opplysninger som er fremlagt for Høyesterett om dette spørsmål, styrker dette standpunkt. Det synes da også vanskelig å anta at eierne av innsjøen skulle ha grunn til å innrømme hytteeierne eller disse ha behov for å oppnå en avtalemessig rett til det som fulgte av vanlige rettsregler.

For inngrep ved ekspropriasjon i en allemannsrett kan det etter rettspraksis ikke kreves erstatning med mindre særlige grunner foreligger i tilknytning til rettens opprinnelse og/eller karakter. Jeg viser til Rt-1972-292, særlig side 297 og til Rt-1969-1220. Etter min oppfatning er overskjønnsretten kommet til et riktig resultat når den har lagt til grunn at hytteeierne i dette tilfelle ikke har krav på erstatning fordi adgangen til å ro og bade i Malmsjøen avskjæres. Forholdet ligger her annerledes an enn i de tilfeller hvor man i rettspraksis har gitt erstatning for allemannsretter.

Overskjønnsretten synes å ha ment at også adgangen til å fiske i Malmsjøen må ses som utslag av en allemannsrett. Dette er ikke riktig, i alle fall ikke i et tilfelle som det foreliggende hvor innsjøen i sin helhet er undergitt privat eiendomsrett. Denne feil i rettsoppfatningen kan dog ikke tillegges noen betydning.

Overskjønnsretten har lagt til grunn at det ikke skal ytes erstatning for tapt adgang til å fiske, og etter det saksforhold overskjønnsretten har bygd på, er etter min mening dette resultat riktig.

Når retten fremholder at de hytteeiere som har hatt spesiell tillatelse fra eiere av vannet til å fiske, har fått dette som en personlig gunst, må det i dette ligge at man ikke har funnet at det for noen hytteeiers vedkommende ved avtale er etablert en særrett til fiske. Det som da foreligger, er utelukkende en tillatelse til å utøve denne beføyelse i vannet, og en slik tillatelse vil eieren av vannet når som helst kunne ta tilbake. Det dreier seg således om en tålt rett.

De opplysninger som er fremlagt for Høyesterett om avtaler mellom eiere av vannet og hytteeiere om adgangen til fiske, bestyrker dette. Bare

Side:272

en av de ankende parter, Erling Johansen, den ankende part nr. 1, har skriftlig avtale om rett til å bruke båt og til å bade. I kontrakten er det dog intet nevnt om rett til fiske. I den festekontrakten den ankende part nr. 2, Karl Grostad har, står det uttrykkelig at festet ikke gir noen fiskerett. John Kvammen, som sammen med Ole Rimolsrønning er oppført som ankende part nr. 7, har under bevisopptaket forklart at eieren av hovedbruket ikke ønsket å ha noe med i festekontrakt eller skjøte om rettigheter for parsellen i Malmsjøen. Han ville ikke at slike heftelser skulle tinglyses på hans eiendom.

Jeg kan ikke se at vilkårene som er oppstilt i rettspraksis for at det ved ekspropriasjon skal kunne ytes erstatning for inngrep i en tålt rett, her er til stede. Jeg viser til Rt-1968-429 og 1973 452. Forholdene ligger i nærværende sak helt annerledes an.

Jeg føyer til at man ikke fra den omstendighet at en hytteeier har rett til båtstø eller båtplass, kan trekke den slutning at det tilligger ham en særrett til fiske.

Som det fremgår av det jeg har sagt, har jeg ikke kunnet finne at det ved rettsanvendelsen hefter noen feil som bør lede til at skjønnet oppheves, og jeg har funnet at skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til at man kan prøve om overskjønnets resultat rettslig sett er riktig.

Om anken over mangelfulle skjønnsgrunner skal jeg for øvrig bemerke:

Rettens bemerkning om at hytteeierne ikke tilkommer erstatning selv om tapet av beføyelsene medfører en reduksjon i eiendommenes verdi, viser at den har vurdert saken med budet i grunnlovens §105 om full erstatning som bakgrunn.

Om båtstøer uttaler overskjønnsretten:

«For de hytteeiere som har hatt rett til båtstø foreligger en reell rett som medfører erstatningskrav, for så vidt problemet ikke er løst ved at retten til å ro og fiske spesielt er unntatt for ekspropriasjon.»

Den siste bisetningen tar sikte på takstnummer 37,38 og 58. Eierne her er ikke parter i ankesaken.

Den første setning i avsnittet synes uklar og vanskelig å forstå, særlig sett på bakgrunn av at det ikke kan påvises at noen hytteeier har fått erstatning for tapt båtstø. Forklaringen på dette ligger imidlertid i den måten ekspropriatene fremla sine krav på. De påstod erstatning for til sammen 11 forskjellige tapsposter. Blant disse finnes intet om erstatning for tapt rett til båtstø. De ankende parter har for Høyesterett bekreftet at det ikke ble fremsatt noe krav om erstatning spesielt for tap av den verdi som i seg selv måtte ligge i en oppbygd båtstø. De saksøkte innskrenket seg til å anføre at tap av båtstø var ett av de momenter som medførte en verdireduksjon av deres hytteeiendommer. Når retten overhodet ikke har nevnt tap av båtstø i forbindelse med spørsmålet om verdireduksjon av eiendommene, må det antas at grunnen har vært at bortfall av rett til båtstø ikke i seg selv kan tenkes å ha verdireduserende virkning når adgangen til roing, bading og fiske faller bort. Sett på denne bakgrunn finner jeg at den uklarhet som på dette punkt hefter ved skjønnspremissene, ikke kan sies å ha hatt noen innvirkning på avgjørelsens innhold.

Jeg har heller ikke kunnet se at den spesielle anke fra øyvind Hovseth

Side:273

kan føre frem. Den retter seg bare mot manglende skjønnsgrunner. Kravet til skjønnsgrunner må dog ses på bakgrunn av de rettsregler som her kommer til anvendelse.

Retten har avslått denne parts krav om erstatning for tap av adgangen til å selge to hyttetomter med den bemerkning at muligheten for salg er urealistisk og under henvisning til sine alminnelige bemerkninger om utskillelse av parseller i 100-meters beltet. Etter min oppfatning er denne begrunnelse tilstrekkelig. Det må - som her - foretas en konkret vurdering av om det kan tenkes gitt dispensasjon fra forbudet mot hyttebygging.

Jeg er etter dette kommet til at overskjønnet må stadfestes.

Hytteeierne har etter dette forgjeves nyttet anke overfor overskjønnet. Da overskjønnets begrunnelse må sies å ha vært knapp, på et punkt uriktig og på et annet punkt uklar, må de ankende parter etter min oppfatning sies å ha hatt rimelig grunn til å søke saken prøvet for Høyesterett. Jeg finner derfor at partene bør bære hver sine omkostninger.

Jeg stemmer for denne dom: 1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket. 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, BøLviken og justitiarius Ryssdal: Likeså.