Rt-1972-292

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-03-18
Publisert:	Rt-1972-292
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 23/1972.
Parter:	Foreningen til Hallingdalsvassdragets Regulering og Oslo Lysverker (høyesterettsadvokat Fridthjof Brustad) mot Søndre Rødungen Sameie m.fl. (høyesterettsadvokat Bjørn Eggen, høyesterettsadvokat Knut Lassen, advokat Jørgen Sveen - til prøve, advokat Harald Utne - til prøve) og Norsk Faglitteratur A/S, G. Reinert, og Hans Svelland og Even Svelland (høyesterettsadvokat Bjørn Eggen) mot Foreningen til Hallingdalsvassdragets Regulering og Oslo Lysverker (advokat Øystein Grotmol - til prøve).
Forfatter:	Stabel, Mellbye, Tønseth, Bølviken, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917) §38, Vassdragsreguleringsloven (1917) §19

Dommer Stabel: Ved kongelig resolusjon av 20. juli 1962 fikk Foreningen til Hallingdalsvassdragets Regulering tillatelse til å foreta nærmere bestemte reguleringer i Uste-og Hallingdalsvassdraget m.v. Samtidig fikk Oslo Lysverker, som skulle forestå utbyggingen av vassdraget, tillatelse til blant annet å ekspropriere nødvendig grunn og rettigheter for utbygging av Uste og Nes kraftverker, og til å ta Hallingdalselva ut av sitt naturlige løp.

For så vidt angår reguleringsmagasinene i fjellet og fallstrekningene ned til Uste kraftverk på grensen mellom Hol og Ål kommuner, ble underskjønn avhjemiet ved Hallingdal herredsrett den 8. september 1967. Overskjønn ble avhjemlet ved samme rett den 30. mai 1970.

Foreningen til Hallingdalsvassdragets Regulering og Oslo Lysverker - i det følgende kalt regulanten - har anket til Høyesterett for så vidt angår 3 spørsmål som overskjønnet har avgjort.

Det ene ankepunkt - hvor Hol kommune var motpart - er senere bortfalt ved overenskomst, og begge parter har begjært saken hevet som forlikt.

Av de resterende tvistespørsmål som omfattes av regulantens anke, gjelder det ene vanskeliggjort transport over isen på Ustevann og Sløtfj orden. Det annet gjelder erstatning til de fiskeberettigede for fisket i Rødungen i forbindelse med at dette vann blir overført fra statsreguleringen i Numedal til den nye regulering i Hallingdal. Disse tvistepunkter - som begge

Side:294

omfatter flere takstnummer og en lang rekke ankemotparter - vil bli behandlet hver for seg i det følgende.

For to av dem som var gjort til ankemotparter i Rødungentvisten - Halvor Jonseth og Aslaug Løvseth - er anken senere trukket tilbake fordi de ikke har fiskerett i vannet, og saken er begjært hevet for dem.

For så vidt angår et takstnummer som gjelder Ustaoset Hotell har saksøkte på sin side anket over overskjønnet og gjort regulanten til motpart. Denne ankesak har vært forent til felles behandling med regulantens anke. Den vil bli drøftet for seg som siste hovedpunkt i det følgende.

Ankemotpartenes navn fremgår av påstandene. Noen av takstnumrene har skiftet eier under ankesakens gang. I påstandene er angitt navnet på de nå aktuelle eiere.

Enkelte av partene i de to ankesaker har gitt forklaring ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Det er også opptatt forklaring av noen vitner og lagt frem noen nye dokumenter. Nye opplysninger av betydning for Høyesteretts avgjørelse er imidlertid ikke kommet frem.

I sakene er nedlagt følgende påstander:

1. På vegne av regulanten:

a) I sak nr. 611/1971 angående isveiene og fisket i Rødungen:

« 1. Saken heves for Halvor Jonseth og Aslaug Løvseth under takst nr. 1 B, B og for takst nr. 51 Hol kommune.

2. Hallingdal herredsretts overskjønn av 30. mai 1970 oppheves

for takst nr. 84 Emma Kristiansen og Kirsti Reistad

» » » 102 Jøran Slåtten

» » » 109B R.Bang Brusletto

» » » 202 B Olav Flatåker og

» » » 202 C Kristian Uthus

3. Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for

takst nr. 1 B, A Søndre Rødungen sameie

» » 1 B, B Fisket i Nordre Rødungen,

Ellen Boysen m.fl.

Torstein Breie

Finn Devor

Erling S. Bekkestad

Jon Dalseide og

Sissel Stavehaugen

takst nr. 82 Den Norske Turistforening

» » 93 Sverre Reime

» » 99 S. Kielland Mørdre

» » 101 B Gurid Brusletto

» » 101 C Kjellaug Brusletto Midtbø og

Hallvard Brusletto

takst nr. 101 D Hans Brusletto

» » 101 E Gustav Brusletto

Side:295

takst nr. 101 F Gurid Brusletto

» » 101 G Kåre Brusletto

» » 103 Jakob Skogheim

» » 104 Alice Mustads dødsbo

» » 105 Gunvor Johannesen

» » 106 Knut Normann Gjeitsund

» » 107 Herman Disen

» » 108 Marius Disen

» » 109 Kristine Arhol

» » 110 Johanne Bratland

» » 111 Bernhard Høstmark

» » 112 Aslaug Nortvedt

» » 113 Anton Vetlesen

» » 203 K. H. R. Krefting

4. Ankemotpartene under takst nr. 1 B A og B, in solidum og ankemotpartene under takst nr. 82 til 203 in solidum dømmes til å erstatte den ankende parts saksomkostninger for Høyesterett.»

b) 1 sak nr. 61 II/1971 angående Ustaoset Hotell:

«1. Hallingdal herredsretts overskjønn av 30. mai 1970 stadfestes for tnr. 219 i den utstrekning det er påanket.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

2. På vegne av hytteeierne ved Ustevann og Sløtfjorden:

«1. Hallingdal herredsretts overskjønn av 30.5.1970 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

3. På vegne av takst nr. 1 B, A, grunneierne i Søndre Rødungen,

takst nr. 81, Fagerheim Fjellstove ved

Emma Kristiansen og Kirsti Reistad

takst nr. 202 B, Tuva seter ved Olav Flatåker og

takst nr. 202 C, Tindehytta ved Kristian Uthus:

«Overskjønnet stadfestes forsåvidt angår t.nr. 1 B, A, 84, 202 B og 202 C.

Mine parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

4. På vegne av takst nr. 82, Den Norske Turistforening:

1. Hallingdal herredsretts overskjønn av 30. mai 1970 stadfestes i forhold til takstnummer 82 Den Norske Turistforening.

2. Den Norske Turistforening tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

5. På vegne av takst nr. 1 B, B, grunneierne ved Nordre Rødungen:

«1. Hallingdal herredsretts overskjønn av 30/5-1970

Side:296

stadfestes i forhold til takstnr. 1 B, B Nordre Rødungen:

Ellen Boysen, Antonette Dokka, Constanse Zeiner

Henriksen, Torstein Breie, Finn Devor, Erling S.

Bekkestad, Jon Dalseide og Sissel Stavehaugen, forsåvidt det er påanket.

2. Saken heves for Halvor Jonseth og Aslaug Løvseth.

3. Mine parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

6. I sak nr. 61 II/1971 på vegne av takst nr. 219, Ustaoset Hotell ved Norsk Faglitteratur A/S, G. Reinert, og Hans Svelland og Even Svelland.

«1. Overskjønnet oppheves for t.nr. 219 og hjemvises til ny behandling med nye skjønnsmenn.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

I. Erstatning for isveier

Denne del av anken omfatter i alt 26 takstnummer. Den er for det første rettet mot eiere av hytter og hyttetomter ved eller i nærheten av Sløtfjorden og en hytteeier ved Ustevann. Alle disse har møtt for Høyesterett med advokat Harald Utne som prosessfullmektig. Videre er den rettet mot innehaverne av 3 private turiststeder - Fagerheim Fjellstove, Tuva seter og Tindehytta - som på sin side har møtt ved høyesterettsadvokat Bjørn Eggen. Endelig er den rettet mot Den Norske Turistforening som innehaver av turisthytta ved Krækkja. Turistforeningen har vært representert av høyesterettsadvokat Knut Lassen.

Alle disse motparter er av overskjønnet tilkjent erstatning for vanskeliggjort transport over isen på Ustevann og Sløtfjorden. Erstatningen for denne ulempe er dels fastsatt som egen post, dels går den - uspesifisert - inn i et samlet erstatningsbeløp som også omfatter andre poster. For turiststedene er erstatningen fastsatt som en årlig avgift, mens hytteeierne har fått tilkjent engangsbeløp.

Regulanten gjør i anken gjeldende at overskjønnet bygger på uriktig rettsanvendelse når det har gitt erstatning for vanskeliggjort transport over isen. Ingen av motpartene har noen subjektiv rett eller annen særrett til å ferdes over isen, og de driver ikke jord- eller skogbruk som er avhengig av vinterveier. Deres ferdsel på isen er utslag av en allemannsrett som det etter sikker rettspraksis ikke kan kreves erstatning for i ekspropriasjon. Noen av dem eier riktignok grunn ned til stranden og som følge herav en del av sjøgrunnen utenfor sine tomter, men det gir dem ikke større rett enn andre til å ferdes på isen tvers over vannet. - Subsidiært hevdes at det iallfall må være uriktig - slik som overskjønnet har gjort - å tilkjenne erstatning uten hensyn til om ulempen i de enkelte tilfelle er av vesentlig betydning.

Fra hytteeiernes side gjøres gjeldende at overskjønnets rettsanvendelse er riktig. Om vinteren og varen er de alle avhengige

Side:297

av isveiene for å kunne komme frem til sine hytter. Hyttene er bygd der de ligger under hensyn til muligheten for transport over isen med hest og slede, kjelke, weasel, snescooter eller liknende. Transportinteressen er da av en slik karakter og styrke at den etter rettspraksis må anses vernet i ekspropriasjon. Det er ingen rasjonell grunn for at en slik transportinteresse skulle være svakere beskyttet enn transportinteresser som er knyttet til jord- og skogbruk. Avgjørende må være om det kan påvises økonomisk tap som følge av den vanskeliggjorte atkomst. Om ulempen er vesentlig, må være uten betydning. Men dette er det ikke nødvendig å ta standpunkt til i denne sak, da overskjønnets begrunnelse må forstås derhen at bare vesentlige ulemper er erstattet. - For de hytteeieres vedkommende hvis tomter går ned til stranden, gjøres som et særskilt rettsgrunnlag gjeldende at de må kunne ferdes på isen i kraft av sin medeiendomsrett til vannet og sjøgrunnen.

På vegne av de tre private turiststeder er i tillegg til hytteeiernes argumentasjon fremholdt at to av dem - Fagerheim Fjellstove og Tuva seter - er utgått fra gårdsbruk og delvis har vært drevet som supplement til gårdsdriften. Ved avgjørelsen av denne sak bør det legges vekt på at en slik kombinasjon kan bli stadig mer aktuell i tiden som kommer.

Også argumentasjonen fra Den Norske Turistforening faller stort sett i tråd med det som er anført på vegne av hytteeierne. I tillegg er sterkt understreket at Turistforeningen står som eksponent for den alminnelige ferdsel i fjellet. Foreningen skal således vareta en allmenn interesse som er prioritert ved reglene i vassdragsreguleringslovens §19. Dens krav på erstatning for fordyret drift av Krækkja-hytta har derfor større tyngde og et mer markert særpreg enn det krav hytteeierne gjør gjeldende.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge, og finner det som utgangspunkt klart at ingen av ankemotpartene har noe annet grunnlag for sin ferdselsrett enn den adgang alle og enhver har til å ferdes over isen i vassdrag. Det dreier seg om en såkalt allemannsrett. For inngrep i en slik rett kan det etter sikker rettspraksis ikke kreves erstatning med mindre særlige grunner foreligger i tilknytning til den krenkede interesses opprinnelse og/eller karakter.

Riktignok må jeg etter det opplyste legge til grunn at både Ustevann og Sløtfjorden i sin helhet er privat eiendomsrett undergitt, slik at grunneierne langs stranden må anses som eiere også av en stripe utover mot midten av vannet svarende til strandlinjens lengde. Men vedkommende grunneieres rett til å ferdes på isen får ikke av den grunn noen annen karakter enn ellers, iallfall ikke i relasjon til slik ferdsel som det kreves erstatning for i denne sak. Dommen i Rt-1957-400 - som ankemotpartene har henvist til - gjelder et forhold av helt annen art.

Heller ikke kan jeg tillegge det noen betydning at de private turiststeder Fagerheim Fjellstove og Tuva seter opprinnelig var deler av gårdsbruk. Det er intet opplyst om at turistvirksomheten

Side:298

fra gammelt av har vært et nødvendig ledd i næringsgrunnlaget for vedkommende gårdsbruk. Det kan derfor ikke trekkes konsekvenser for turiststedene av skjønns- og domspraksis som gjelder erstatning til jord- og skogbruk for inngrep i ferdselsretten.

Når overskjønnsretten i den foreliggende sak har tilkjent erstatning for vanskeliggjort atkomst over isen, har den da heller ikke bygd på noe av de to grunnlag jeg nettopp har nevnt. Det synes som om overskjønnet har ment at ankemotpartenes faktiske interesse i å opprettholde den tidligere atkomst har en slik særlig karakter at den uten videre bør være gjenstand for ekspropriasjonserstatning. Jeg finner her grunn til å gjengi de sentrale avsnitt i overskjønnets alminnelige begrunnelse:

«- - -Overskjønnsretten finner at det også må betales erstatning for skade og ulempe på isveg til hytter når isvegen er den eneste brukbare fremkomstveg på vinterstid og skaden eller ulempen er av noen betydning. Erstatning for tap av skiløyper ytes derimot ikke. Det vises i denne forbindelse til konsesjonsbetingelsenes pkt. 19 hvoretter eksproprianten etter skjønnets nærmere bestemmelse plikter å anordne overgang ut på og opp fra isen for hovedløypene Ustaoset - Ustebergstølen, Verpestølen og Hornebustølen. Herom henvises til tiltaksbrev nr. 2 under takstnr. 213.

Forsåvidt angår skade på isveger til turiststeder som ligger langt borte fra regulert vann er det av eksproprianten fremholdt at slik skade ikke er gjenstand for erstatning. Overskjønnsretten kan ikke være enig i dette. De saksøkte det her gjelder er helt avhengig av å kunne nytte isvegen for transport av varer om vinteren. Det foreligger en festnet tilstand fra lenge før reguleringen. Erstatning for skade og ulemper ved isveg vil også bli tilkjent i disse tilfeller. - - - »

Det som her er sagt, forstår jeg derhen at overskjønnsretten både når det gjelder hyttene og turiststedene har ansett det tilstrekkelig for å tilkjenne erstatning at ekspropriatene er avhengige av isveg for å komme frem på vintertid og - som en kumulativ forutsetning - at skaden eller ulempen i det enkelte tilfelle må være «av noen betydning».

Mellom partene er det uenighet om hva som ligger i forutsetningen om at ulempen må være av noen betydning for å kunne kreves erstattet. Ankemotpartene mener at overskjønnsretten derved har villet gi uttrykk for at atkomsten må være vesentlig hindret, mens regulanten går ut fra at overskjønnsretten har villet stille et meget mindre krav. Jeg forstår skjønnsgrunnene på samme måte som regulanten, og legger da vekt ikke bare på ordlyden i det gjengitte avsnitt, men også på hva man av skjønnsforutsetningene, skjønnsgrunnene og skjønnsresultatet kan slutte seg til om ulempenes art.

Jeg nevner her først at både reguleringstillatelsen og det ved kongelig resolusjon fastsatte manøvreringsreglement inneholder bestemmelser med sikte på at ferdselen over isen skal kunne

Side:299

opprettholdes mest mulig uforandret. Magasinet UstevannSløtfj ord skal så lenge isen er farbar så vidt mulig manøvreres slik at vannstanden ikke stiger mer enn den ville ha steget uten regulering. Tapping av magasinvann fra Ustevann-Sløtfjord, Ørteren, Finsevann og Nygårdsvann må innstilles senest 1. mars. Regulanten er pålagt å anordne overganger ut på og opp fra isen for nærmere bestemte hovedløyper, samt foreta oppmerking av løypene. I skjønnsforutsetningene er regulanten pålagt å merke weaselveg over isen fra Haugastøl til området ved Ørterelvens utløp og foreta de nødvendige observasjoner i den anledning.

De påregnelige skader og ulemper er ikke beskrevet konkret under de enkelte takstnummer. Men de er omtalt i de avsnitt av skjønnsgrunnene som følger etter dem jeg har referert. Når disse avsnitt leses i sammenheng med det faktum som alle parter har lagt til grunn under prosedyren, må jeg bygge på at ulempene i alt vesentlig består i at det til tider kan være vansker med å kjøre opp og ned på isen på grunn av sterk skråning og isbrekk og at i turen - særlig fra sørbredden av Sløtfjorden over til Haugastøl og tilbake - kan bli lengre enn før fordi det må kjøres (gås) i en vinkel utenom råker og usikker is. Det blir i ingen tilfelle umulig å komme frem, men turen kan ta lengre tid enn før, og transporten kan i det lange løp bli noe dyrere fordi kjøretøyene i visse situasjoner må lastes lettere enn hva som var nødvendig før reguleringen ble satt i verk.

At overskjønnet har stilt forholdsvis beskjedne krav til omfanget av de atkomstvansker som er erstattet, synes også å fremgå av de tilkjente erstatningsbeløp. Engangserstatninger som utelukkende skal dekke skade på isvei er beregnet til beløp som varierer mellom kr. 100 og kr. 1.000. For de private turiststeder er den årlige erstatning satt til kr. 100 i to tilfelle og kr. 300 i det tredje, alt med tillegg av 25%. For Krækkja-hytta er årserstatningen satt til kr. 340 i 25%, men dette omfatter også tap av en eksisterende bro.

Etter min mening viser skjønnsgrunnene sammenholdt med skjønnsresultatet at overskjønnsretten har gått for langt i å tilkjenne erstatning for vanskeliggjort transport i de tilfelle anken gjelder, lenger enn det er grunnlag for i tidligere høyesterettspraksis. Den som har basert sin atkomst til et hus eller en hytte på bruk av den alminnelige ferdselsrett i vassdrag, kan nok ha en berettiget forventning om at atkomsten ikke vil bli helt ødelagt eller hindret på en måte som vesentlig reduserer den nytte han kan gjøre seg av eiendommen. Men i betraktning av de mange andre interesser av offentlig og privat art som er knyttet til utnyttelsen av et vassdrag, kan han ikke ha noen rimelig forventning om at det ikke til skade for ham skal skje noen endring i de faktiske vilkår for utøvelse av ferdselsretten. Det er etter min mening klart at han ikke har noe rettskrav på å få beholde en like lettvint atkomst som den han har hatt før. Og jeg antar at han da heller ikke har krav på ekspropriasjonserstatning om ferdselen blir vanskeliggjort eller fordyret av et ekspropriasjonstiltak.

Side:300

Denne oppfatning mener jeg har støtte i tidligere rettspraksis om allemannsrettigheters stilling i ekspropriasjon. Jeg henviser særlig til Rt-1932-72, Rt-1951-283, Rt-1953-1166, særlig side 1171-72, Rt-1962-162 og Rt-1969-1220.

Spørsmålet om den ekspropriasjonsrettslige stilling hvis en etablert atkomst blir helt ødelagt eller vanskeliggjøres i vesentlig grad, behøver jeg ikke å ta standpunkt til, da jeg som tidligere nevnt må legge til grunn at ingen slik situasjon foreligger for ankemotpartene i denne sak.

I anledning av prosedyren fra Den Norske Turistforening finner jeg grunn til å tilføye at foreningens allmennyttige formål etter min mening ikke kan begrunne noe sterkere krav på ekspropriasjonserstatning enn det de andre ankemotparter har. Rent faktisk har Turistforeningen brukt isvegene på samme måte som de andre.

Etter dette finner jeg at overskjønnet i samsvar med regulantens påstand må oppheves for så vidt angår erstatningsposter som utelukkende omfatter skade på isveg eller vanskeliggjort transport. I den utstrekning slik skade eller ulempe er erstattet uspesifisert sammen med andre ulemper, bør overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten.

Da tvistespørsmålet har vært av prinsipiell art, antar jeg at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. II. Erstatning for fisket i Rødungen

Tvisten om erstatning for fisket i Rødungen har sin bakgrunn i at dette vann - som ligger i øvre del av Numedal - nå er trukket inn i reguleringen av Hallingdals-vassdraget. Vannet er ved tunnel satt i forbindelse ved Ustevann, og skal tjene som magasin for Uste kraftverk. Før denne nye regulering ble gjennomført, var Rødungen et ledd i statsreguleringen av Numedalsvassdraget. Vassdragsvesenet hadde på nærmere bestemte vilkår fått tillatelse til å senke vannet inntil 4 meter og til å demme det opp inntil 5 meter. For skade på grunn og fiske m.v. innen disse grenser var erstatning fastsatt ved skjønn i 1918. Oppdemmingsretten var imidlertid fra statens side aldri blitt benyttet ut over 2,5 meter, dvs. til halvparten av den tillatte grense. Ved overenskomst med Vassdragsvesenet har Foreningen til Hallingdalsvassdragets Regulering fått overdratt statens reguleringsrettigheter i Rødungen, og ved kongelig resolusjon har den fått tillatelse til ytterligere oppdemming av vannet slik at grensen nå går ved 9,5 meter, dvs. 4,5 meter mer enn Vassdragsvesenet hadde rett til og 7 meter mer enn hva som faktisk var gjennomførti statsreguleringen.

Både ved underskjønnet og overskjønnet krevde grunneierne rundt vannet erstatning for økte skader og ulemper som følge av at reguleringshøyden var økt ut over det som faktisk var gjennomført i statsreguleringen, mens regulanten mente at det bare skulle betales for følgende av oppdemming ut over den maksimale grense (5 meter) som var forutsatt i skjønnet av 1918. Begge skjønn gav regulanten medhold, men overskjønnet tok for

Side:301

skade på fisket en reservasjon som er tvistens gjenstand i nærværende ankesak.

Jeg gjengir det sentrale avsnitt i overskjønnets begrunnelse:

«Overskjønnsretten kan ikke være enig i at de saksøkte har krav på ytterligere erstatning for skader og ulemper de tidligere har fått erstatning for. De har gjennom lengre tid fått erstatning for skader og ulemper de ikke har hatt. Den omstendighet at staten overdrar sin reguleringsrett kan ikke antas å medføre at de saksøkte får en rett til erstatning de ellers ikke ville hatt. Heller ikke kan det antas å være av betydning at reguleringsretten ikke fullt ut har vært utnyttet. Ved dette skjønn blir det bare tatt med den nye oppdemming på 4,5 m. For skade på fiske er dog den faktiske situasjon lagt til grunn. - - - »

Erstatning for skade på fisket ble fastsatt som en årlig avgift særskilt for den søndre og den nordre del av vannet. For den søndre del med sundet ble årsavgiften satt til kr. 4.200 og for den nordre del til kr. 6.300, begge deler med tillegg av 25%. Det var en forutsetning at de enkelte fiskeberettigede skulle dele erstatningene seg imellom etter overenskomst.

Regulanten viser i sin anke til siste setning i det nettopp gjengitte avsnitt i skjønnsbegrunnelsen hvor - hevdes det - særlig ordet «dog» viser at overskjønnsretten ved vurderingen av den nye regulerings skadevirkninger på fisket har sett bort fra det forhold at de fiskeberettigede på forhånd var forpliktet til å finne seg i en økning på 2,5 meter ut over det som var faktisk gjennomført ved statsreguleringen. For disse 2,5 metrene er det gitt erstatning allerede i 1918, og det beror på uriktig rettsanvendelse når overskjønnet har erstattet samme skade på nytt. Det er mulig at overskjønnets standpunkt henger sammen med at skjønnet i 1918 vurderte skaden på fisket under alternative forutsetninger og kom til at tapet ville bli det samme hva enten vannet ble demmet opp til 5 meter eller bare til 2,5 meter. Hvis overskjønnet i vår sak har følt seg bundet av det tidligere skjønn på dette punkt, er også det uriktig rettsanvendelse. Det overskjønnet skulle ha gjort, var å danne seg en selvstendig mening om hvor stor skaden på fisket ville blitt under forutsetning av at statsreguleringen var blitt opprettholdt og Vassdragsvesenet hadde benyttet seg av sin rett til å øke oppdemmingen fra 2,5 til 5 meter. Dette er noe helt annet enn hva overskjønnet har gjort ved - som det selv sier - å legge «den faktiske situasjon» til grunn.

Regulanten har begrenset sin anke til å gjelde overskjønnets rettsanvendelse. Under ankeforhandlingen er uttrykkelig presisert at regulanten av prosessøkonomiske grunner ikke ønsker overskjønnet opphevet på grunn av feil i saksbehandlingen (mangelfulle skjønnsgrunner).

De fiskeberettigede i den nordre og i den søndre del av vannet har for Høyesterett vært representert med hver sin prosessfullmektig, henholdsvis advokat Jørgen Sveen og høyesterettsadvokat Bjørn Eggen.

Side:302

De fiskeberettigede i nordre del bestrider for Høyesterett ikke at staten rettsgyldig har overdratt sine reguleringsrettigheter i Rødungen til Hallingdals-reguleringen. De erkjenner derfor at utstrekningen av de tidligere ervervede reguleringsrettigheter har betydning for det erstatningskrav de fiskeberettigede kan gjøre gjeldende mot den nye regulant. Men de fiskeberettigede er ikke enige i den tolking av overskjønnets begrunnelse som regulantens anke er bygd på. De peker på at overskjønnsretten innledningsvis har understreket meget sterkt at det ikke skal betales erstatning for skader og ulemper som er erstattet ved det tidligere skjønn. På denne bakgrunn må uttrykksmåten i siste setning i det tidligere siterte avsnitt oppfattes som en presisering av at for så vidt angår skade på fisket, kan den faktiske situasjon legges til grunn uten at det derfor blir spørsmål om dobbelt-erstatning. Det er intet holdepunkt for å tro at overskjønnsretten for så vidt har ment seg bundet av 1918-skjønnet. Overskjønnsretten har foretatt en selvstendig vurdering som går ut på at det for opprettholdelsen av fisket ville vært uten betydning - eller av helt uvesentlig betydning - om Vassdragsvesenet hadde økt reguleringshøyden fra 2,5 til 5 meter slik det hadde adgang til å gjøre. Det fremgår av senere avsnitt i overskjønnets begrunnelse at skjønnsretten har regnet med betydelige skader på fisket i Rødungen som følge av den nye regulering, men dette skyldes helt andre faktorer enn økning av reguleringshøyden, således reguleringsintensiteten og at mindreverdig fisk fra Hallingdals-vassdraget kan blande seg med ørretstammen i Rødungen. Av en utredning fra fiskerisakkyndige som forelå for overskjønnet, fremgår at det for reproduksjon og ernæring av ørretstammen er av uvesentlig betydning hvor høy vannstanden er. Det avgjørende er den «døde sone» som oppstår i vannkanten ved hyppige variasjoner av vannstanden gjennom fylling og tapping av magasinet. Når Rødungen under statsreguleringen fortsatt var et godt fiskevann, skyldtes det at den her nevnte faktor gjorde seg meget lite gjeldende. En grense for hvor ofte og hvor sterkt magasinet kunne tappes, fulgte allerede av de naturgitte forhold. Nedslagsfeltet og dermed det naturlige tilsig var meget lite. Det ville ta flere år å fylle magasinet etter full nedtapping. Dertil kommer at også konsesjonsvilkårene satte strenge grenser for hvor ofte og på hvilken måte tapping kunne skje. Ifølge manøvreringsreglementet skulle vannføringen holdes tilbake så lenge brukene og elektrisitetsverkene nedenfor hadde tilstrekkelig vann fra hovedvassdraget. I stortingsproposisjoner vedrørende reguleringen er gitt uttrykk for at Rødungen-magasinet vesentlig skulle brukes til «perioderegulering» - til «supplering av vannføringen i vannfattige år». Rent faktisk var da også tappingen begrenset og forsiktig i statsreguleringens tid. I de fiskerisakkyndiges utredning heter det om disse forhold:

«Rødungen er betydelig overregulert. Dets nedslagsfelt er 44 km2 med et midlere årlig tilsig på 22 mill m3, mens magasinvolumet

Side:303

er 66 mill m3. Det hele volum er aldri blitt tappet og en regelmessig regulenngsrytme forekommer heller ikke. Enkelte år tappes Rødungen overhodet ikke, men oftest slippes en eller flere skvalper hvert år. Tapping har forekommet til alle årets tider, unntatt sommermånedene. I 25-års perioden 1936-60 ble det ikke foretatt noen tapping i 7 år, i 12 år ble vannet tappet en gang, i 2 år to ganger, i 3 år tre ganger og i l år fire ganger. Største sammenhengende senkninger har vært 4,27 og 3,60 meter, som oftest ligger de rundt en meter. Den anvendte reguleringshøyde er altså langt mindre enn den tillatte, og det er årsaken til at Rødungen fremdeles er et brukbart ørretvann.»

På denne bakgrunn - som overskjønnsretten var fullt orientert om - ville det etter de fiskeberettigedes mening ligge meget nær å gå ut fra at selv om Vassdragsvesenet hadde bygd ut reguleringen for den største tillatte høyde - 5 meter - så ville det ikke gitt seg noe nevneverdig utslag i tappingsrytmen, og noen virkning for fisket ville det neppe ha fått. Under den nye regulering er disse forhold derimot totalt endret. Den forutsetter full oppdemming (fra Hallingdals-elven) og full nedtapping hvert eneste år innen de maksimale grenser for reguleringsretten. Det er da et treffende uttrykk overskjønnsretten har brukt når den sier den har lagt «den faktiske situasjon» til grunn for sin vurdering av den nye regulerings skade på fisket, og rettsanvendelsen er utvilsomt riktig.

Prosessfullmektigen for de fiskeberettigede i den søndre del av vannet har på deres vegne tatt en reservasjon for så vidt angår statens adgang til med rettsvirkning å overdra sine reguleringsrettigheter til en annen regulant - uten dog å rette noe angrep mot overskjønnet på dette grunnlag. For øvrig har han stort sett sluttet seg til anførslene fra de fiskeberettigede i syd.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem. Overskjønnsretten uttrykker seg riktignok både knapt og lite entydig når den sier at den «faktiske situasjon» er lagt til grunn for skade på fisket. Men dette kan ikke føre til opphevelse av skjønnet slik regulanten har begrenset sin anke, jfr. mitt referat av hans anførsler på dette punkt. Anken er bare rettet mot overskjønnets rettsanvendelse. For at den skal kunne tas til følge, må det på grunnlag av skjønnsgrunnene kunne konstateres at rettsanvendelsen er uriktig. Jeg kan ikke se at så er tilfellet. Hvis skjønnsgrunnene forstås slik som anført av ankemotpartene - og jeg mener det er meget som taler for at denne forståelse er riktig - gir de ikke uttrykk for feilaktig rettsanvendelse.

For så vidt angår denne del av anken, må overskjønnet derfor stadfestes, og jeg mener den ankende part bør pålegges å erstatte ankemotpartene disses saksomkostninger for Høyesterett, jfr. hovedreglen i tvistemålslovens §180 første ledd. III. Ustaoset Hotell. Kloakkforholdene.

Ustaoset Hotell ligger i «Hotellvika» ved Ustevann. Både for underskjønnet og overskjønnet ble fra hotellets side gjort gjeldende

Side:304

at kloakkavløpet ble skadelidende ved de endrede vannstandsforhold etter reguleringen, og det ble krevd at regulanten skulle pålegges tiltak for å avbøte skaden. Da underskjønnet ble avhjemlet, hadde hotellet gjennom firmaet Sivilingeniør R. Brusletto A/S fremmet søknad til Vassdragsvesenet om tillatelse til kloakkutslipp i vannet etter en plan som forutsatte lavgradig renseanlegg med en 800 meter lang utløpsledning. I samsvar med uttalelse fra oppnevnte kloakksakkyndige fant underskjønnet at en slik ledning ville bli unødig komplisert og kostbar, og det påla i stedet regulanten å utføre mindre vidtgående tiltak til bedring av kloakkforholdene. Kort tid etter at underskjønnet var avhjemlet og på et tidspunkt da hotellet var under oppussing og ombygging, hadde sivilingeniør Ragnar Hasting, som arbeidet med saken for ingeniør Brusletto, en telefonsamtale med en ansatt i Vassdragsvesenet angående den tidligere innsendte søknad om utslipptillatelse. Hva som ble sagt er noe uklart, men det er ubestridt i saken at Hasting fikk den oppfatning at høygradig (biologisk) renseanlegg ville bli stilt som vilkår for tillatelsen. Det er også ubestridt at det ble sagt til ham at hotellet ville handle «på eget ansvar» om det gikk i gang med å bygge før departementets tillatelse og betingelser forelå. Hotellet gikk likevel i gang med å bygge biologisk renseanlegg, og den 4. oktober 1967 sendte Brusletto på dets vegne inn endret søknad om utslipptillatelse basert på slikt anlegg. På dette grunnlag - dvs. blant annet biologisk renseanlegg - ble utslipptillatelse gitt av Industridepartementet den 10. januar 1969 etter innstillinger fra Vassdragsvesenet den 27. februar 1968 og 5. november samme ar. - Da overskjønnet ble avhjemlet den 30. mai 1970, var renseanlegget for lengst ferdig. Hotellet forlangte under skjønnet at regulanten skulle dekke meromkostningene ved anlegg og drift av et høygradig renseanlegg sammenlignet med omkostningene ved et lavgradig anlegg (differansen beregnet til ca. 320.000 kroner), men fikk ikke medhold av overskjønnet. Overskjønnet fant i samsvar med uttalelser avgitt av de oppnevnte sakkyndige at forholdene for kloakkutslipp i Hotellvika ikke var blitt vesentlig endret ved reguleringen og at biologisk renseanlegg i dette tilfelle heller ikke var den beste løsning; andre og rimeligere alternativer syntes minst like tilfredsstillende. Skjønnsretten kunne ikke godta - sa den - at det var reguleringen som hadde gjort det nødvendig å bygge biologisk renseanlegg. Den konkluderte med å pålegge visse mindre vidtgående tiltak for å lette avløpet fra kloakken.

Om grunnlaget for overskjønnets avgjørelse henviser jeg til skjønnsgrunnene.

Hotellet hevder i sin anke at det er uriktig rettsanvendelse fra overskjønnets side når det har sett bort fra at Industridepartementet hadde gitt bindende pålegg om biologisk renseanlegg. Departementets pålegg var et rettslig relevant faktum, og skjønnsretten pliktet å legge det til grunn. Pålegget var foranlediget av reguleringen - noe som er bekreftet i vitneforklaring

Side:305

fra sivilingeniør Bergmann-Paulsen, den daværende sjef for vedkommende kontor i Vassdragsvesenet. Dets gyldighet som forvaltningsvedtak er ikke bestridt i saken, og gyldigheten kunne under ingen omstendighet prøves av overskjønnet.

Subsidiært ankes over saksbehandlingen. Skjønt ingeniør Bergmann-Paulsen ikke var begjært avhørt som vitne av partene, burde overskjønnsretten ha innkalt ham av eget tiltak for å søke verifisert sin oppfatning om at departementets vedtak ikke var foranlediget av reguleringen. Skjønnsgrunnene er også utilstrekkelige til å begrunne overskjønnets resultat og til å kontrollere om rettsanvendelsen er riktig. Særlig gjelder dette hvis grunnlaget for skjønnsrettens resonnement skulle være at det ville blitt nødvendig å bygge biologisk renseanlegg selv om reguleringen ikke var kommet.

Regulanten gjør gjeldende at overskjønnets avgjørelse er riktig og tilstrekkelig begrunnet. Anken er - hevdes det - i virkeligheten rettet mot skjønnsrettens vurdering om at det ikke er årsakssammenheng mellom reguleringen og den ting at biologisk renseanlegg ble bygd. Denne vurdering bygger på et rent skjønn som ikke kan prøves av Høyesterett, jfr. skjønnslovens §38. Overskjønnet har ikke sett bort fra departementets pålegg, men det hadde både rett og plikt til å prøve betydningen av det som ledd i årsaksrekken. Et forvaltningsvedtak kan omgjøres. Hadde hotellet ikke bygd anlegget uten å vente på skjønnssakens endelige avslutning, ville resultatet i dette tilfelle trolig blitt et annet så snart overskjønnets resultat forelå. Hotellet tok her en risiko som det ikke kan velte over på regulanten. Ved årsaksvurderingen må også tas hensyn til at departementets pålegg var influert av flere momenter som ikke hadde sammenheng med reguleringen, således hensynet til at også andre enn hotellet skulle kunne koble seg inn på anlegget og nye planer om utvidelse av driften etter ombyggingen. Man kan heller ikke se bort fra visse svakheter ved saksbehandlingen i Vassdragsvesenet. Saken ble forberedt under ensidig kontakt med hotellet, alternative løsninger ble ikke utredet. Avgjørelsen bygde på hotellets eget forslag og ville bety en stor fordel for dette under forutsetning av at regulanten ble pålagt refusjon. I sin første innstilling til departementet nevnte Vassdragsvesenet ikke tilgjengelige opplysninger om hvilket standpunkt de rettsoppnevnte sakkyndige hadde tatt til nødvendigheten og hensiktsmessigheten av biologisk rensning. Det er tvilsomt om Vassdragsvesenet den gang selv kjente til dette. Det synes også som om Vassdragsvesenet har vært ukjent med at hotellets behov for rent drikkevann var løst i og med at regulanten hadde skaffet borebrønner. Vassdragsvesenet har også uriktig gått ut fra - ser det ut til - at det var ønskelig med tiltak for å bedre bademulighetene i sommersesongen. De her nevnte misforståelser har overskjønnet påpekt i sin begrunnelse.

Til bruk for Høyesterett har sivilingeniørene Hasting og Bergmann-Paulsen gitt forklaring ved bevisopptak. Jeg går ikke

Side:306

inn på innholdet av forklaringene, som er uten betydning etter det syn jeg ellers har på saken.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Prosedyren for Høyesterett har i stor utstrekning dreiet seg om hvilken kompetanse skjønnsmyndighetene i sin alminnelighet har til å prøve gyldigheten av en forvaltningsakt eller holdbarheten av det resultat en forvaltningsmyndighet er kommet til. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette, idet jeg mener at det iallfall i den foreliggende sak ikke var truffet noe forvaltningsvedtak som avskar overskjønnet fra å prøve på fritt grunnlag om utgiftene til biologisk renseanlegg var foranlediget av reguleringen.

Det faktum som overskjønnsretten knyttet sin vurdering til når den svarte nei på spørsmålet, er i skjønnsgrunnene beskrevet slik:

«Av det som er opplyst synes klart å fremgå at saksøkte på bakgrunn av nevnte underhåndsmeddelelse fra Vassdragsvesenet straks endret sin søknad om kloakkutslipp fra å gjelde lavgradig rensing ved slamavskillere til biologisk renseanlegg. Årsaken til at søknaden uten videre undersøkelser ble endret var for snarest mulig å oppnå tillatelse til kloakkutslipp, og det høygradige renseanlegg ble da også bygget av søkeren helt på eget ansvar før Industridepartementets tillatelse og betingelser forelå.»

Den bevisvurdering som beskrivelsen bygger på, kan Høyesterett ikke prøve. Jeg må således legge til grunn at da hotellet endret sin søknad om utslipptillatelse og foreslo biologisk renseanlegg, var motivet iallfall delvis å få kloakkforholdet ordnet snarest mulig i forbindelse med den ombygging som var i gang. Dette hensyn hadde ikke noen nødvendig sammenheng med reguleringen.

Når det så gjelder betydningen av at departementet satte biologisk rensning som vilkår for å gi utslipptillatelse, er det grunn til å understreke at dette vilkår var i samsvar med hva hotellet selv hadde søkt om, og at anlegget for lengst var bygd da departementet traff sin avgjørelse. Avgjørelsen fremtrer da ikke som bygd på en slik årsaksvurdering som den skjønnsretten måtte foreta i relasjon til reguleringen.

Under disse omstendigheter finner jeg at det ikke hefter noen rettsanvendelsesfeil ved overskjønnsrettens vurdering om at det ikke var reguleringen som hadde gjort det nødvendig å bygge biologisk renseanlegg.

På samme grunnlag mener jeg at det ikke er noen mangel ved skjønnsgrunnene, og at det ikke var oppfordring for skjønnsretten til av eget tiltak å innkalle ingeniør Bergmann-Paulsen som vitne.

Det blir mitt resultat at overskjønnet under dette punkt må stadfestes så langt det er påanket og at de ankende parter må erstatte regulanten dennes saksomkostninger for Høyesterett, jfr. hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd.

Side:307

Jeg stemmer for slik

kjennelse og dom:

1. Saken heves for så vidt angår Halvor Jonseth og Aslaug Løvseth under takst nr. 1 B, B og for takst nr. 51, Hol kommune.

2. Overskjønnet oppheves for så vidt angår

takst nr. 84, Emma Kristiansen og Kirsti Reistad,

» » 102, Jøran Slåtten,

» » 109 B, R. Bang Brusletto,

» » 202 B, Olav Flatåker og

» » 202 C, Kristian Uthus.

3. Overskjønnet oppheves så langt det er påanket, og hjemvises til ny behandling for så vidt angår

takst nr. 82, Den Norske Turistforening,

» » 93, Sverre Reime,

» » 99, S. Kielland Mørdre,

» » 101 B, Gurid Brusletto,

» » 101 C, Kjellaug Brusletto Midtbø og Hallvard Brusletto,

» » 101 D, Hans Brusletto,

» » 101 E, Gustav Brusletto,

» » 101 F, Gurid Brusletto,

» » 101 G, Kåre Brusletto,

» » 103, Jakob Skogheim,

» » 104, Alice Mustads dødsbo,

» » 105, Gunvor Johannesen,

» » 106, Knut Normann Gjeitsund,

» » 107, Herman Disen,

» » 108, Marius Disen,

» » 109, Kristine Arhol,

» » 110, Johanne Bratland,

» » 111, Bernhard Høstmark,

» » 112, Aslaug Nortvedt,

» » 113, Anton Vetlesen og

» » 203, K. H. R. Krefting.

4. Overskjønnet stadfestes for så vidt angår

takst nr. 1 B, A, grunneierne ved Søndre Rødungen, og

» » 1 B, B, » » Nordre Rødungen.

5. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket for så vidt angår

takst nr. 219, Ustaoset Hotell ved Norsk Faglitteratur A/S, G. Reinert, og Hans Svelland og Even Svelland.

6. a) I saksomkostninger for Høyesterett betaler Foreningen til Hallingdalsvassdragets Regulering og Oslo Lysverker en for begge og begge for en til

1) Søndre Rødungen Sameie ved Tor Rimehaug 4.000 - fire tusen - kroner.

2) Ellen Boysen, Antonette Dokka, Constanse Zeiner

Side:308

Henriksen, Torstein Breie, Finn Devor, Erling S. Bekkestad, Jon Dalseide og Sissel Stavehaugen i fellesskap 6.000 - seks tusen - kroner.

b) I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norsk Faglitteratur A/S, G. Reinert, og Hans Svelland og Even Svelland en for alle og alle for en til Foreningen til Hallingdalsvassdragets Regulering og Oslo Lysverker i fellesskap 5.000 - fem tusen - kroner.

c) Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse og dom.

d) For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for Høyesterett.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Bølviken og justitiarius Ryssdal: Likeså.