Rt-1977-1143

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-11-16
Publisert:	Rt-1977-1143
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 152B/1977
Parter:	A (advokat Simon Havig - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat Jon Christophersen).
Forfatter:	Røstad, Tønseth, Christiansen, Mellbye, Stabel
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §54, Tvistemålsloven (1915) §380, §392

Dommer Røstad: Ellef og Kristine Torjesen, som hadde inngått ekteskap 20. november 1937, ble separert ved bevilling av fylkesmannen i Aust-Agder 2. april 1973. Etter begjæring av mannen ble deres fellesbo tatt under offentlig skifte ved Holt skifterett.

Boet har to faste eiendommer. Den ene - Fiskebuvik, gnr. 54 bnr. 1, parsell 7, Risør - er mannens barndomshjem; den annen er ekteparets tidligere fellesbolig i Trommestadveien på Hisøy. Det har vært avholdt skiftetakst over begge eiendommer. Under skiftebehandlingen har det vært enighet om at mannen skal overta eiendommen ved Risør til skiftetakst. Enighet ble ikke oppnådd om utlodning av eiendommen på Hisøy. Hustruen krevde imidlertid å bli tilkjent bruksrett til eiendommen - et krav mannen motsatte seg, uten å påstå seg selv tilkjent bruksrett.

Kristine Torjesen fremsatte 16. april 1975 krav ved Holt skifterett om - i medhold av ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr. annet ledd - å bli tilkjent bruksrett til eiendommen på Hisøy. Tvisten ble - i samsvar med vedtak truffet i skiftesamling - avgjort på grunnlag av skriftlige bevis fremlagt gjennom prosesskrift.

Holt skifterett avsa 11. juli 1975 kjennelse med denne slutning:

«Kristine Torjessen tilkjennes bruksretten til eiendommen Trommestadveien 118, Hisøy, mot at hun betaler Ellef Torjessen en leie av kr. 300 - kronertrehundre 00/100 - pr. måned fra forkynnelsen av kjennelsen.»

Ellef Torjesen erklærte kjæremål mot skifterettens kjennelse. Saken ble av Agder lagmannsrett behandlet som kjæremålssak og avgjort etter utveksling av prosesskrift.

Lagmannsretten avsa 10. oktober 1975 kjennelse om stadfestelse av skifterettens kjennelse.

Med ny prosessfullmektig erklærte Ellef Torjesen anke mot

Side:1144

lagmannsrettens kjennelse, som ble opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 6. februar 1976. Utvalget fant at det riktige rettsmiddel mot skifterettens kjennelse var anke, og etter tvistemålslovens §380 var det ikke adgang til å overføre anken til skriftlig behandling. Det var en feil ved lagmannsrettens saksbehandling at saken var avgjort uten hovedforhandling.

Ellef Torjesen ble etter søknad innrømmet oppreisning for oversittelse av ankefrist. Etter anke fra ham avsa Agder lagmannsrett 18. februar 1977 dom med denne domsslutning:

«1. Ellef Torjessen frifinnes for Kristine Torjessens krav om bruksrett til bolighuset på Hisøy, Trommestadveien 118, gnr. 8 bnr. 119 og 120.

2. Saksomkostninger for skifterett og for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av skifterettens kjennelse og av lagmannsrettens dom.

Kristine Torjesen har påanket lagmannsrettens dom på grunn av feil ved rettsanvendelsen og feil bevisbedømmelse.

Hun har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den kom til at bruksrett til eiendommen ikke var «nødvendig» for henne. Hun mener at kriteriet «nødvendig» som er nevnt i ekteskapslovens §54 annet ledd, ikke gjelder etter paragrafens fjerde ledd. Denne regel er en selvstendig hjemmel for tilkjennelse av bruksrett. For det tilfelle at også fjerde ledd må leses med begrensningen om at bruksretten skal være nødvendig, hevder hun at denne er nødvendig for henne, og at lagmannsretten har anvendt et altfor restriktivt kriterium i denne henseende. Hun har videre fremholdt at det i fellesboet er to boligeiendommer. Mannen har fått overta den ene av disse - den som han har sterkest tilknytning til. Den har han også fått overta på meget gunstige vilkår, til en meget lav skiftetakst. Det riktige vil da være at hun får bruksrett til den annen eiendom. Denne er nok noe større enn hun strengt tatt har behov for, men ikke større enn en helt vanlig familiebolig. Den gir henne for øvrig anledning til tidvis å ta imot barnebarn på besøk og således opprettholde kontakt også med dem. Boligen er også lettstelt, og hun har i alle år klart det alminnelige stell av huset. Hun har slått rot der, hun har bodd der helt siden boligen ble oppført i 1959 og har gode naboer som hjelper henne med snømåking og annet som hun selv ikke klarer. Mannen har ikke hatt tilknytning til eiendommen siden 1972, da han flyttet ut. Han har i tiden forut for denne flytting heller ikke hatt så sterk tilknytning til eiendommen på Hisøy som hun har hatt, idet han i lange perioder har vært til sjøs. Det vil være meget urimelig om hun - i en alder av 67 år og med en sviktende helbred - må flytte fra dette sted. Denne oppfatning deles også av andre, hennes nærmeste naboer og kommunens sosialsjef.

Som sjømann har mannen i lange perioder vært borte fra hjemmet - således under hele krigen. Hun hadde da arbeidet med, og ansvaret for, oppfostringen av ektefellenes tre barn. I perioder måtte hun også ta mindre jobber utenfor hjemmet. Mangeårig slit har tæret på

Side:1145

hennes krefter, slik at hun nå er sterkt nedslitt. Hun har ikke det overskudd i psykisk og fysisk henseende som skal til for å tilpasse seg en ny boligsituasjon. Situasjonen på boligmarkedet i distriktet er for øvrig så vidt vanskelig at det kan ta flere år før hun kan bli skaffet annen bolig. Under ingen omstendighet kan hun ved flytning regne med å komme inn i et nærmiljø som gir henne slik støtte som hun nå har av sine naboer. Og da hun ennå er i stand til å stelle sitt hus, vil det være en urimelig belastning om hun måtte ta opphold i aldershjem, om plass da overhodet kunne skaffes henne. Sosialsjefen og hennes naboer har støttet henne i hennes syn om at en anbringelse i aldershjem ville være svært uheldig.

Gjennom overtakelsen av sitt tidlligere barndomshjem har mannen allerede fått bolig. Den har tidligere vært brukt som helårsbolig, og vil - med noe mindre utbedringer - lett kunne innrettes som tidsmessig helårsbolig for ham. Han har for øvrig - i motsetning til henne - en økonomi som skulle gjøre det mulig for ham å anskaffe annen bolig om han skulle finne det nødvendig. Hun har fremholdt at det er stor ulikhet mellom partene i økonomisk henseende. Mens hun har en uførepensjon på omlag kr. 1 500 pr. måned, har mannen pensjonsinntekter på vel kr. 5 000 pr. måned. I tillegg til sine pensjonsinntekter skal hun ha et månedlig bidrag fra mannen på kr. 500. Selv med et slikt bidrag som tilskudd til uførepensjonen vil hun være vesentlig dårligere økonomisk stilt enn mannen. - Ved oppløsning av et ekteskap som har vart i 36 år, må en i større grad enn ellers se hen til hvordan partene blir stilt etter oppløsningen. Hun vil bli urimelig dårlig stilt om hun nå måtte flytte fra eiendommen på Hisøy. Hun har anført at hun er villig til å betale en passende husleie, og hun har funnet å kunne godta den leie skifteretten fastsatte på kr. 300 pr. måned.

Kristine Torjesen har lagt ned denne påstand:

«1. Holt skifteretts kjennelse av 11. juli 1975 stadfestes.

2. Kristine Torjesen tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ellef Torjesen har henholdt seg til den påankede dom. Han har pekt på at i motsetning til de tidligere avgjørelser i saken er lagmannsrettens avgjørelse truffet etter muntlige forhandlinger, hvor begge parter avgav forklaring. Han mener at lagmannsrettens dom er riktig både med hensyn til lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Han har gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket loven riktig når den kom til at bruksretten til eiendommen ikke var nødvendig for hustruen, og at hennes boligbehov burde få en annen løsning, slik at det ikke var grunn til å gi henne bruksrett. Han har fremholdt at eiendommen ved Risør ikke egner seg som helsårsbolig. Hans boligproblem er således ikke blitt løst ved at han har fått denne eiendommen. Han må om vinteren bo på et annet sted enn i Fiskebuvik. Hans økonomi er ikke så god at han kan skaffe seg annen bolig for den tiden han ikke kan bo ved Risør. Eiendommen på Hisøy utgjør det vesentlige av felleseiet. Den har i dag en verdi som i alle fall ikke ligger under det anslag som lagmannsretten foretok, med en verdiansettelse

Side:1146

settelse på kr. 175-200 000. Blir eiendommen solgt etter dens reelle verdi, vil han og hustruen få midler som vil gjøre det mulig for dem begge å skaffe hensiktsmessig bolig.

Hvis hustruen får bruksrett til eiendommen, må hun svare leie for bruken. Ansettelsen av denne må skje ut fra den verdi hun får disponere - in casu en eiendom som har en verdi av omlag kr. 200 000. En lavere leieansettelse vil bety at hustruen tilgodeses på mannens bekostning.

Ellef Torjesen har lagt ned denne påstand:

«Prinsipalt: Agder lagmannsretts dom av 18. februar 1977 punkt 1 stadfestes.

Subsidiært: Kristine Torjesen tilpliktes å betale vanlig markedsleie for bruksretten til partenes bolighus på Hisøy, Trommestadveien 118, gnr. 8, bnr. 119 og 120.

I begge tilfelle: Ellef Torjesen tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesteretts behandling av ankesaken er det holdt bevisopptak ved Nedenes herredsrett som har mottatt forklaring av begge parter og av tre vitner, nemlig sosialsjefen i Hisøy kommune og av fru Torjesens to nærmeste naboer. De nevnte vitneforklaringer er nye bevis, idet det ved de tidligere instanser ikke har vært avhørt vitner.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge, slik at Kristine Toriesen tilkjennes bruksrett til den omtvistede eiendom i medhold av ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. annet ledds annet punktum.

Da lagmannsrettens nektelse av å gi fru Torjesen bruksrett er begrunnet i at bruksrett til eiendommen ikke var nødvendig for å skaffe henne bolig, finner jeg grunn til å knytte noen bemerkninger til dette spørsmål.

Ekteskapslovens §54 fjerde ledd gir hjemmel for - når hertil finnes grunn - dels å tillate «skjevdeling» av fellesboet, dels å tilkjenne en ektefelle «en eller flere av de rettigheter som er omhandlet i annet ledd». Annet ledd åpner blant annet adgang til å tilkjenne «bruksretten til ektefellene tilhørende husbygninger for så vidt de skjønnes nødvendige til bolig for den berettigede ektefelle....»

Denne del av innholdet i fjerde ledd kom inn ved endringslov av 25. juni 1937 nr. 13 etter et benkeforslag i Odelstinget. Lovmotivene gir ingen veiledning verken når det gjelder den alminnelige motivering eller forholdet til bestemmelsene i annet ledd som det henvises til. Jeg må imidlertid gå ut fra at tilføyelsen tar sikte på å gi domstolene en vidtgående adgang til å la en ektefelle få bruksrett til boligeiendom utover rammen i annet ledd når klare rimelighetsgrunner tilsier dette. Styrken av vedkommende ektefelles behov for å kunne bruke eiendommen vil være et vesentlig moment i den helhetsvurdering som her må foretas. Ut over dette antar jeg at det ikke har vært meningen å binde domstolenes skjønn gjennom henvisningen til annet ledd. Ordlyden i fjerde ledd tvinger etter min mening ikke til en så restriktiv forståelse som lagmannsretten synes å ha lagt til grunn. Jeg kan heller ikke se at et slikt syn har vært hevdet i den juridiske teori eller i den domspraksis som har vært påberopt for Høyesterett.

Side:1147

Jeg stiller meg tvilende også til et annet moment i lagmannsrettens begrunnelse, nemlig den argumentasjon at hustruen ikke kan tilkjennes bruksrett til eiendommen fordi hun ikke makter å betale det vederlag bruken betinger.

Jeg er for så vidt enig i at vederlaget for en tvungen bruksrett etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd må fastsettes uavhengig av den bruksberettigedes økonomiske situasjon. Dette vederlaget må fastsettes til et beløp som svarer til vanlig leie, hensett til husets karakter og beliggenhet. Viser det seg at den bruksberettigede ikke makter å betale så meget, må vedkommende avstå fra å gjøre bruk av den tilkjente rett. Jeg utelukker riktignok ikke at forholdene kan ligge slik an at spørsmålet om betalingsevnen kan - og må - trekkes inn av domstolene allerede ved vurderingen av om bruksrett skal tilkjennes en ektefelle som søker om det. Men i den sak som her foreligger, kan det etter min mening under ingen omstendighet være riktig - slik som lagmannsretten synes å ha gjort - å vurdere hustruens mulighet for husleiebetaling utelukkende ut fra størrelsen av hennes beskjedne pensjonsinntekt og det fastsatte underholdsbidrag fra mannen som for tiden er kr. 500 pr. måned. Det er opplyst at bidraget for tiden er under revisjon hos fylkesmannen etter krav fra mannen. Ved revisjon av bidragsansettelsen nå eller på et senere tidspunkt må det selvsagt tas utgangspunkt i ektefellenes situasjon slik den foreligger på revisjonstidspunktet. Har hustruen på dette tidspunkt fått bruksrett til eiendommen tilkjent mot å betale et bestemt beløp i husleie, vil hensynet til å sette henne i stand til å dra nytte av bruksretten etter omstendighetene kunne være et moment i hennes favør ved vurderingen av hvor meget det er rimelig at mannen betaler i underholdsbidrag. Disse ting må ses i sammenheng av bidragsmyndighetene.

For øvrig peker jeg på at lagmannsretten i sin vurdering av hvilken leie hustruen vil være i stand til å betale, også synes å ha oversett muligheten av at hun vil kunne oppnå sosial støtte. En annen tenkelig mulighet er at hun vil kunne bidra til finansiering av leiebetalingen ved å oppta lån på sin andel i eiendommen, som er opplyst å være ubeheftet.

På denne bakgrunn er jeg blitt stående ved at hustruens økonomiske situasjon ikke i seg selv er slik at den er til hinder for at hun tilkjennes bruksrett til boligeiendommen med hjemmel i ekteskapslovens §54 fjerde ledd.

Avgjørelsen må da treffes etter en avveining av på den ene side hennes behov for fortsatt å få bo i huset mot mannens behov for gjennom salg av eiendommen å få avviklet boet og å få midler til å skaffe seg varig bolig.

I avveiningen av partenes motstående interesser har jeg funnet hustruens interesser vesentlig mer tungtveiende enn mannens.

Jeg har herunder lagt vekt på at hun må anses sterkt knyttet til eiendommen hvor hun har bodd uavbrutt siden huset ble oppført i 1959. Hun har åpenbart slått rot i miljøet, hvor hun har fått god kontakt med naboer som på flere vis har hjulpet henne, og som er innstilt på fortsatt å hjelpe henne. En flytting vil for henne bety en

Side:1148

omveltning i tilværelsen, og i hennes alder og med hennes reduserte helbred vil dette kunne få alvorlige konsekvenser.

Veid mot disse hensyn må mannens interesse i å få gjennomført salg av huset til omsetningsverdi klart stå tilbake. Jeg har også sett hen til at mannen, som for øvrig er noe yngre, allerede har en bolig, familieeiendommen ved Risør, hvor han kan bo - og så vidt skjønnes ønsker å bo - store deler av året. I tillegg har han formodentlig behov for en leilighet eller annet fast tilholdssted i vintersesongen. Men med hans økonomi må det være lettere for ham å finansiere dette enn det vil være for hustruen å skaffe seg egnet helårsbolig dersom hun må flytte fra sitt nåværende hjem på Hisøy.

I den foreliggende situasjon finner jeg således at Kristine

Torjesen bør tilkjennes bruksretten til eiendommen, slik skifteretten kom til ved sin behandling av tvisten.

Skifteretten påla Kristine Torjesen å betale til sin tidligere mann leie for huset. Leien ble av skifteretten ansatt skjønnsmessig, «med utgangspunkt i halvparten av det som antas å være rimelig leie for et slikt hus, justert etter det som kan være økonomisk mulig for hustruen». Skifteretten kom på dette grunnlag til at leien passende kunne settes til kr. 300 pr. måned.

Det er enighet mellom partene om at det skal betales leie for bruken av eiendommen, men det er uenighet om leiens størrelse.

Kristine Torjesen har erklært seg villig til å betale den leie skifteretten fastsatte, mens Ellef Torjesen har påstått at det skal betales vanlig markedsleie. Partene har ikke kunnet komme overens om at en eventuell leie fastsettes av et utenforstående organ, etter nærmere besiktigelse av eiendommen.

Jeg er enig med mannen i at det etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd må være en forutsetning at den som blir tilkjent bruksretten, betaler vederlag for bruken. Og vederlaget må - som jeg allerede har nevnt - svare til vanlig leie. For så vidt må det anses som en feil når skifteretten har justert leien etter det som antas å være økonomisk mulig for hustruen.

Jeg kan ikke se at det på det foreliggende grunnlag vil være mulig for Høyesterett å fastsette leiens størrelse. Det foreligger få opplysninger om eiendommen, og noen av dem er avgitt på et tidlig trinn av skiftebehandlingen. Det er heller ikke fremlagt særlig materiale om leienivået i distriktet for eiendommer av tilsvarende størrelse, herunder opplysninger om i hvilken utstrekning offentlig husleieregulering griper inn.

Jeg er således kommet til at tvistepunktet om fastsettelsen av leie - i medhold av tvistemålslovens §392 annet ledd - må hjemvises til behandling av lagmannsretten.

I skifterettens kjennelse var intet uttalt om saksomkostninger. Jeg er enig med lagmannsretten i at det verken for skifteretten eller lagmannsretten tilkjennes omkostninger. Sakens særegne beskaffenhet tilsier at omkostninger heller ikke tilkjennes for Høyesterett.

Side:1149

Jeg stemmer etter dette for denne dom:

Kristine Torjesen tilkjennes bruksrett til eiendommen Trommestadveien 118, Hisøy.

Saken hjem vises til lagmannsretten til fortsatt behandling for fastsettelse av vederlag for bruken.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, Mellbye og Stabel: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (skiftedommer, dommerfullmektig Pål Heldal):

Rettens bemerkninger:

Spørsmålet om hvem av ektefellene som skal tilkjennes bruksrett til bolig avgjøres etter ekteskapsl. §54 fjerde ledd, jfr. §54 annet ledd.

Retten kan «når dertil finnes grunn» tilkjennes en av ektefellene bruksrett til husbygning forsåvidt det skjønnes nødvendig for vedkommende ektefelle.

På bakgrunn av de fremkomne opplysninger legges det til grunn at eiendommen i lovens forstand er brakt inn i boet av mannen, det vises til Lødrup: materiell skifterett, 134, hvor det fremgår at hustruens hjemmeinnsats ikke tillegges betydning i denne forbindelse. Spørsmålet om hvem som har brakt inn eiendommen har imidlertid liten vekt. Vurderingen er i utgangspunktet fri.

En viser til Lødrup, 1.c.s. 141 som saksøkte mener tar utgangspunkt i hvem som har brakt inn eiendommen.

Retten er forsåvidt enig i det, men mener at dette er underordnet dersom der finnes annet grunnlag for tildeling av bruksretten. Dette synspunkt støttes også av Lütken og Platou v/Vera Holmøy, 1. c.s. 124, hvor det sies: «Heller ikke er det avgjørende hvem av ektefellene som har brakt leiligheten inn i boet dersom rettferdsgrunner taler for at den andre ektefellen får leieretten.»

Utgangspunktet må bli en konkret vurdering av søksøkerens behov for å bo på eiendommen.

Selv om det ikke er tatt noen avgjørelse av hva som skal foretas med denne eiendommen, er det helt på det rene at saksøkeren ikke kan utlegges den av økonomiske grunner. I og for seg er dette et moment som trekker imot tilkjennelse av bruksretten. Det er alltid forbundet med ulemper å skille bruksrett fra eiendomsrett i slike tilfeller. (Jfr. Rt-1970-1213.)

Her er ingen barn å ta hensyn til. Det er på det rene at inntektsmessig sett er mannen langt bedre stilt enn hustruen som i det siste har levet på sosialt lån.

Det er opplyst at mannen betaler bidrag med kr. 500 pr. måned, noe som etter hans nåværende pensjonsinntekt må sies å være lite. En er imidlertid

Side:1150

enig med saksøkte i at spørsmålet om bidragets størrelse ikke kan tillegges vekt i denne forbindelse.

Saksøkeren har ved tidligere nevnte dokumentasjon av søknad om uføretrygd m/legeerklæring, samt skriv fra Hisøy sosialkontor, godtgjort at saksøkeren står i en særlig svak stilling. Hun har nylig gjennomgått et lengre sykehusopphold, er svak og har dårlige nerver. Generelt må en kunne konstatere at hun har et stort behov for det faste holdepunkt i tilværelsen som det nåværende bosted er, med hjelp og støtte fra dem som kjenner henne på stedet. Et oppbrudd fra disse omgivelsene vil sansynligvis, etter det som er fremkommet medføre at hennes problemer forsterkes.

Saksøkte på sin side har pekt på at han er 100% invalid og neppe bedre stillet i sin livssituasjon.

Retten er ikke enig i dette. Det er på det rene at mannen får overta boets andre eiendom rimelig, som var hans barndomshjem. Selv om han bare kan benytte dette som sommeren er eiendommen som sommersted svært ettertraktelsesverdig. Med sin gode pensjon vil mannen i tillegg til dette kunne leie annet husvære om vinteren i distriktet uten økonomiske problemer.

Etter en helhetsvurdering er retten kommet til at fru Torjessen bør tilkjennes bruksrett til fellesboets eiendom i Trommestadveien på Hisøy.

Retten finner også en viss støtte for dette resultatet i dommen gjengitt i Rt-1965-1247, hvor også den ene ektefelles svake stilling p.g.a. sykdom m.v. var avgjørende.

En finner ikke at det forholdet at fru Torjessen tok initiativet til separasjonen kan tillegges vekt i motsatt retning.

Når det gjelder spørsmålet om leie for huset har fru Torjessen påstått at dette ikke kan komme på tale p.g.a. hennes svake økonomi. Til gjengjeld vil hun ikke kreve bidraget oppjustert. Mannen har hevdet som subsidiær påstand at skal hustruen tilkjennes bruksretten til boligen, må hun også betale leie som for tilsvarende bolig.

Retten er ikke enig i at leien kan kompenseres i lite bidrag. Som nevnt foreligger ikke bidraget til avgjørelse her. Hustruen kan benytte sin adgang til å bringe spørsmålet inn påny om hun mener at det er for lavt. Leien må fastsettes uavhengig av dette.

En finner det riktigst å fastsette en skjønnsmessig leie, med utgangspunkt i halvparten av det som antas å være rimelig leie for et slikt hus, justert etter det som kan være økonomisk mulig for hustruen.

En mener at leien passende kan settes til kr. 300 pr. måned. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Holfeldt Roscher, Svein Omholt og sorenskriver Kaare Hageler): - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter begjæring av en ektefelle kan det, når det finnes grunn til det. bl.a. bestemmes at vedkommende skal tilkjennes bruksrett til ektefellenes husbygninger forsåvidt de skjønnes nødvendige til bl.a. bolig for den berettigede ektefelle, jfr. ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr annet ledds 2. punktum.

Lagmannsretten kan ikke finne det godtgjort at bruksrett til eiendommen på Hisøy er nødvendig for å skaffe ankemotparten bolig. Etter lagmannsrettens oppfatning må hennes boligbehov kunne dekkes på annen måte, og

Side:1151

da kan ikke bruksrett til eiendommen på Hisøy sies å være nødvendig for henne. Det er videre lagmannsrettens oppfatning at ankemotpartens boligbehov ikke bare kan dekkes på annen måte enn ved å gi henne bruksrett til eiendommen på Hisøy, men at det også bør få en annen løsning. Man kan således heller ikke finne grunn til å gi henne slik bruksrett.

Det er fra ankemotpartens side ikke søkt godtgjort at det vil by på uoverkommelige vanskeligheter, enn si være umulig, for henne å få annen bolig. Hun har i det hele tatt ikke forsøkt å få noen slik.

For lagmannsretten har ankemotparten innskrenket seg til å vise til at hun føler seg nær knyttet til eiendommen på Hisøy, at hun der kan få hjelp av naboer og til at hennes helse tilsier at hun må få bli boende der.

Lagmannsretten finner at begge parter kan sies å ha like nær tilknytning til eiendommen. Denne ble kjøpt i 1959 og ingen av partene hadde fra tidligere noen tilknytning til stedet eller til Hisøya i det hele. Eiendommen er hus på leiet grunn og ble oppført for salg.

Ankemotparten fyller 67 år sommeren 1977. Hennes fysiske og psykiske helse er etter hva det er opplyst for lagmannsretten, noe dårlig. Lagmannsretten kan ikke finne at ankemotpartens henvisning til alder og helse skulle tilsi at hun får tilkjent bruksrett til en enebolig ute ved Trommestad på Hisøy. Tvert om synes det her å dreie seg om omstendigheter som skulle tilsi en ganske annen løsning av boligspørsmålet. Ikke minst vil det være tilfelle i årene som kommer. Allerede ankemotpartens henvisning til at hun mottar hjelp fra vennligsinnede naboer viser at det kan ha sine problemer i dag å bo alene på eiendommen. I denne forbindelse bemerkes at der fra denne er et godt stykke vei til dagligvareforretning og at bussforbindelsen ikke er den beste.

Det synes på det rene at ankemotpartens virkelige interesser vil bli best varetatt om hun skaffer seg annen og mere sentralt beliggende bolig f.eks. i blokk eller i vertikalt delt bolig på boligfelt eller lignende. Hun har ikke benektet at det kan være mulig å skaffe slik bolig, men har anført at hun ikke har noen interesse av det fordi hun vil bli boende i eneboligen på Trommestad, Hisøy.

Etter lagmannsrettens oppfatning er da bruken av eneboligen på Hisøy ikke nødvendig for ankemotparten. A tilkjenne henne en slik rett under de forhåndenværende omstendigheter vil der således ikke være adgang til. Det ville da også etter lagmannsrettens oppfatning være å gjøre henne en «bjørnetjenste».

I denne forbindelse vil lagmannsretten ikke unnlate å nevne at eiendommen det her gjelder ble taksert til kr. 110 000 ved skiftetakst avholdt den 4.11.1974. Hensett til den markerte prisstigning på slik fast eiendom i de over to år som er gått siden taksten, finner lagmannsretten at eiendommens omsetningsverdi på det frie marked idag må anslåes til å nærme seg kr. 175 000 til kr. 200 000. Den ankende part har sagt at han ikke vil gjøre forsøk på å tå eiendommen utlagt seg etter skiftetakst hvis den omsettes på det frie marked uten påhefte av bruksrett. Ankemotparten har på sin side sagt fra om at hun ikke makter å overta eiendommen selv til skiftetakst.

Et reelt vederlag for bruksretten vil etter dette måtte bli såvidt stort at det synes ganske urealistisk å tro at ankemotparten vil makte å utrede det. Hun har ca. kr. 1407 pr. måned i uføretrygd og kr. 500 pr. måned i underholdsbidrag. Det synes ikke å trenge nærmere påvisning at hennes økonomiske

Side:1152

stilling da ikke på noen måte tilsier at hun blir sittende med en enebolig til eksklusivt bruk.

Tilkjennes hun bruksrett til denne mot et normalt vederlag, synes det alene å kunne føre til at hun må fragå bruksretten fordi hun økonomisk ikke makter å gjøre bruk av den.

Ankemotpartens virkelige interesser synes best ivaretatt ved et salg av eiendommen til høyest mulig pris. Hun kan da - om hun ønsker det - anvende sin halvdel av salgssummen for huset til å skaffe seg en annen bolig. Det samme kan den ankende part gjøre.

Lagmannsretten vil i ovennevnte forbindelse heller ikke unnlate å bemerke at det finnes godtgjort at den ankende parts overtagelse av boets eiendom i Risør ikke kan sies å løse hans boligproblem. Det dreier seg om et mindre hus bygget i 1850-årene og senere en del påbygget og forbedret. Så vidt forståes er det et hus av den typen som i de senere år er gått over til å bli rene sommerboliger. Det ligger veiløst til, ca. 500 meter fra ordinær bilvei. De siste 100 meter frem til huset kan ikke kjøres selv med traktor. Der er ikke innlagt vann. Også den ankende part har således et boligproblem og dette har det p.g.a. manglende økonomiske midler ikke lykkedes ham å løse til d.d. - - -