Rt-1970-1213

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-10-23
Publisert:	Rt-1970-1213
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 163B/1970
Parter:	Fru A (høyesterettsadvokat Alf Nordhus) mot A (advokat Knut Sundquist - til prøve).
Forfatter:	Stabel, Hiorthøy, Anker, Tønseth, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §54, Skifteloven (1930) §50, Ektefelleloven (1927) §54

Dommer Stabel: Ektefellene fru A og A ble separert ved Alta herredsretts dom av 9. august 1965. Da deres fellesbo ble tatt under skiftebehandling i 1967, krevde mannen den faste eiendom utlagt til seg i medhold av skiftelovens §50, idet han gjorde gjeldende at det var han som hadde innbrakt eiendommen i boet. Hustruen på sin side gjorde gjeldende at eiendommen måtte anses innbrakt i boet av partene i fellesskap, og krevde under enhver omstendighet å få tilkjent bruksrett til den i medhold av ekteskapslovens §54. Tvisten ble behandlet i søksmåls former ved Alta skifterett, som den 20. juni 1968 avsa dom med slik domsslutning:

«1. På skifte mellom A og fru A utlegges etter takst eiendommene «X», mnr. 22, lnr. 6 a, «Y», mnr. 22, lnr. 25, «Zseteren», mnr. 22, lnr. 8 og «Tillegg til Zseteren», mnr. 22, lnr. 31 til A.

2. A tilkjennes bruksretten over de under pkt. 1 nevnte eiendommer.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter anke fra hustruen kom Hålogaland lagmannsrett til i realiteten samme resultat. Lagmannsrettens dom - som ble avsagt den 27. mars 1969 - har denne domsslutning:

«Punkt 1 i skifterettens dom stadfestes.

A frifinnes for fru A's krav om bruksrett til de faste eiendommer.

Saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten pålegges ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler for skifteretten og lagmannsretten fremgår av de to retters domsgrunner.

Hustruen har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Hun krever nå bare bruksrett til våningshuset og uthusene på eiendommen, ikke - som for lagmannsretten - også til jordvei og utmark. For øvrig er hennes rettslige og faktiske anførsler de samme som for lagmannsretten, og hun støtter seg til de samme bevis. Hun har nedlagt slik påstand:

«1. A kjennes uberettiget til å få utlagt til seg eiendommen «X», m.nr. 22, l.nr. 6 a, med aksessorier, «Y» m.nr. 22, l.nr. 25, «Zseteren», m.nr. 22, l.nr. 8 og «Tillegg til Zseteren», m.nr. 22, l.nr. 31 på skifte.

2. Fru A tilkjennes bruksretten til våningshuset og uthusene på eiendommen «X».

3. A dømmes til å betale sakens omkostninger ved alle retter.»

Side:1214

Mannen har tatt til gjenmæle. Også hans standpunkt er støttet til samme anførsler og bevis som for lagmannsretten. Hans påstand går ut på at lagmannsrettens dom skal stadfestes og at den ankende part skal dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.

Begge parter har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel.

Partene og 12 vitner er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Ett av vitnene ble så vidt sees ikke ført for lagmannsretten. Som nytt dokument er fremlagt en oppgave fra Altafjord meieri over leverte melkemengder i årene 1955-66. De nye bevis anser jeg uten betydning for avgjørelsen. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser. Begge sakens hovedspørsmål ser jeg i alt vesentlig på samme måte som skifteretten og lagmannsretten, og jeg anser det tilstrekkelig å henvise til den begrunnelse lagmannsretten har gitt.

Etter sakens art antar jeg at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen av de retter som har behandlet den.

Jeg stemmer for denne

dom

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Tønseth og Bendiksby: Likeså.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Knut Frisch): - - -

Rettens bemerkninger:

Sakens første hovedspørsmål gjelder eiendomsretten til gården, og i den forbindelse vil retten trekke frem følgende faktiske forhold som partene ikke er uenige om: A ble født på gården og vokste opp der. Gården tilhørte hans far. Videre overtok A gården på skifte i 1931, altså før partene giftet seg i 1934. Etter giftermålet drev de gården sammen både før og etter at tyskerne brente husene i 1944. A forlot gården i 1962 etter at han da var blitt umyndiggjort, og har siden vært borte fra gården. Ved separasjonsdommen i 1965 ble fru A tilkjent midlertidig bruksrett til gården. Vergemålet over A ble opphevet i 1966. Så langt er det stort sett enighet om de rent faktiske forhold.

Derimot har partene forklart seg uoverensstemmende om hvem som totalt sett har nedlagt den største arbeidsinnsats på gården, og de er uenige om hvilken vekt dette skal tillegges for avgjørelsen av hvem som skal få seg gården utlagt på skifte. Det er blitt avgitt avvikende vitneprov på dette punkt, og retten finner ikke at det er mulig å ha noen sikker formening om dette forhold, men anser det heller ikke nødvendig for avgjørelsen. Spørsmålet om partenes respektive arbeidsinnsats kan ha betydning i de tilfeller der eiendommen er bragt inn i boet etter inngåelsen av ekteskapet. Når eiendommen, som i foreliggende tilfelle, tilhørte A allerede flere år før ekteskapet, og således rent faktisk ble bragt

Side:1215

inn i felleseiet av ham, kan det ikke være avgjørende for eiendomsretten på skifte, om fru A deretter ved en spesielt stor arbeidsinnsats i forhold til mannens, skulle ha bidratt mer enn han til økning av eiendommens verdi. Under enhver omstendighet finner ikke retten det godtgjort at fru A totalt sett har ytet noe mer enn mannen, når det gjelder gårdens utvikling og drift. Heller ikke finner retten å kunne tillegge barnas -d.v.s. de to eldste sønnenes - arbeidsinnsats på gården noen betydning for avgjørelsen av spørsmålet om hvem av ektefellene det er som kan sies å ha bragt gården inn i felleseiet. I den forbindelse bemerkes at den av sønnene som har vært mest aktiv på gården, nemlig B i de senere år for en stor del har drevet forretningsvirksomhet på gården for egen regning, og således uavhengig av gården i dens egenskap av fellesboets eiendom. Skiftelovens §50 første ledd, 1. pkt. lyder: «Hver av ektefellene har rett til etter takst å få fast eiendom, som han har bragt inn i felleseiet - - -». Etter dette må A gis medhold i sin påstand om å få seg utlagt eiendommen «X» etter takst. Det samme gjelder boets øvrige faste eiendommer, som partene er enige om å betrakte som accessorier til hovedeiendommen.

Når det gjelder spørsmålet om bruksretten, tar retten utgangspunkt i ektefellelovens §54 fjerde ledd: «- - - Også ellers kan det, når hertil finnes grunn - - - bestemmes - - - at en ektefelle skal ha en eller flere av de rettigheter som er omhandlet i annet ledd.» Annet ledd, 1. pkt. omhandler den ene ektefelles rett til av det beholdne felleseie å utta visse eiendeler. §54 annet ledd, 2. pkt. sier videre: «Det samme skal gjelde bruksretten til ektefellenes tilhørende husbygninger forsåvidt de skjønnes nødvendige til bolig for den berettigede ektefelle, eller til hans arbeidsvirksomhet.»

Uttrykket «når dertil finnes grunn» gjør at retten står temmelig fritt ved avgjørelsen av hvem av ektefellene skal få bruksretten til fellesboets husbygninger. Momenter som kan ha betydning for rettens avgjørelse er hvem av ektefellene det er som skal ha omsorgen for barna, partenes egne behov, eventuelt overvekt av skyld hos den ene part hva angår bruddet mellom dem, samt hvem av dem som får eiendomsretten til husbygningene. I den foreliggende sak har ikke partene anført at jordveien skal behandles separat i forhold til husbygningene, og retten betrakter derfor gården som en helhet hva angår bruksretten. - - -

Som allerede nevnt vil normalt den ektefelle som skal ha omsorgen for barna stå sterkere. Imidlertid er i dette tilfelle alle barna nu i en slik alder og forøvrig i slike livssituasjoner at de ikke på noen måte er avhengig av foreldrenes omsorg. - - - Det faktum at en av sønnene, B er ganske sterkt engasjert på gården, og har foretatt kostbare installasjoner der, er rent faktisk et problem for ham, men kan etter rettens oppfatning ikke tillegges vekt for skiftet mellom ektefellene. All den stund denne sønnen er voksen og uavhengig av underhold fra foreldrenes side, så er han i likhet med de andre barna å anse som en utenforstående person i forhold til boet. - - - A er 58 år og fru A 60 år. De er således begge oppe i årene, og vil hver for seg antagelig trenge hjelp til gårdsdriften. Deres respektive behov for å disponere gården, må derimot tillegges vekt, men retten anser det praktisk talt umulig å fastslå om den ene trenger den bedre enn den andre. Menneskelig sett er det

Side:1216

nok umulig å finne noen god løsning sålenge ektefellene ikke finner å kunne flytte sammen på gården.

Det vil sikkert medføre vanskeligheter for fru A om hun må fraflytte gården, og det samme gjelder A om han fortsatt holdes borte fra gården. Imidlertid foreligger det antagelig en viss mulighet for at den ene eller begge de to eldste sønnene vil kunne ta seg av henne, hvis hun må forlate gården. En slik mulighet kan man se bort fra når det gjelder A, p.gr.a. det dårlige forhold som gjennom årene har utviklet seg mellom faren og disse sønnene. Da fru A i den forbindelse har anført at A har vært Iite imøtekommende og avslått forslag om en løsning, finner retten det riktig å trekke frem en side av det som foregikk før bruddet mellom ektefellene, nemlig fru A's og delvis sønnenes forhold omkring umyndiggjørelsen av A. - - - Dette forhold bør antagelig tillegges en viss vekt ved vurdering av totalsituasjonen. I ethvert fall kan ikke retten mot denne bakgrunn si seg enig i fru A's anførsel at A's fravær fra gården siden 1962, eller 1961 som hun har forklart, og hennes drift av gården sammen med sønnene, uten hans hjelp i disse år skulle telle i favør av å gi henne bruksretten.

For helhetsvurderingen vil retten endelig peke på det økonomiske resultat som ville oppstå hvis A ikke skulle få bruksretten og det er på det rene at gården vil bli utlagt til ham. Han ville da måtte betale ut fru A for det av taksten på gården som overstiger hans arvelodd, uten å få noen glede eller nytte av gården. Dette må ansees for å være en økonomisk sett så urimelig løsning for A at retten finner å måtte tillegge det vekt.

Etter en samlet vurdering av de forhold som har vært bragt opp i forbindelse med bruksretten finner retten at denne også må tilkjennes A. Jordstykkene følger med gården som accessorier. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Maurits Andersen og Jon Fjalstad og sorenskriver Ingvald Falch): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og kan på vesentlige punkt slutte seg til de grunner den har gitt. Men en finner å burde presisere og utdype enkelte momenter.

Når det gjelder retten til å få den faste eiendommen utlagt etter §50 i skifteloven og i sammenheng med dette spørsmålet om hvem som har brakt eiendommen inn i boet, legger lagmannsretten vesentlig vekt på at det her dreier seg om et helt gårdsbruk og at A alt før giftermålet eide den grunnen som nå utgjør hovedeiendommen, med påstående bolighus og uthus. Dette hadde vært A's barndomshjem. Seinere kjøpte han utmarkstykket Y av staten. Det var før krigen. Etter krigen overtok han Zsetra på skiftet etter sin bror og kjøpte videre det såkalte «Tillegg til Zsetra» av staten. På Zsetra brøt han ca. 7 dekar ny jord i 1957 og på hovedeiendommen ca. 4 dekar i 1958. Eiendommen har nå ca. 30 dekar innmarksjord.

Husene på eiendommen ble brent av tyskerne i 1944, og familien evakuerte til Æ. Etter at de kom tilbake, satte de først opp noen provisoriske hus og førte deretter opp permanente hus - bolighus og fjøsbygning - som var ferdige i 1951-52. Byggingen ble finansiert ved erstatning

Side:1217

av Krigsskadetrygden, kr. 14.000,- for bygningene og en del for løsøre, kr. 17.500 i nedskrivningsbidrag og kr. 9.300 i rentebærende husbanklån. Dertil kom A's egen arbeidsinnsats. Seinere er det kostet en del på eiendommen, bl.a. er det innlagt vann.

I Iøpet av ekteskapet er således selve grunneiendommen blitt utvidet og forbedret, og det har kommet nye og bedre hus på eiendommen. I forhold til bestemmelsen i skiftelovens §50 må det imidlertid sies å være samme eiendom som A hadde før han giftet seg. Selv om fru A i større eller mindre grad - direkte og indirekte - har vært med og tilført eiendommen de verdier det her er tale om, kan det ikke rokke ved det syn at det er A og ikke ektemakene i fellesskap som har brakt eiendommen inn i boet.

De høyesterettsdommer som den ankende part har vist til, gjengitt i Rt-1956-264 og Rt-1966-874, kan ikke tas til inntekt for et motsatt syn. I begge tilfelle gjaldt det eiendommer som var ervervet mens ekteskapet bestod. Likevel er dommene avsagt under sterk dissens.

Når det gjelder spørsmålet om bru ks retten til eiendommen, har lagmannsretten vært i stor tvil.

Utgangspunktet må være at den som får eiendomsretten, også får bruksretten. Som skifteretten peker på, vil fordelen for A ved å få eiendomsretten bli nokså problematisk dersom fru A skal få bruksretten.

Etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. annet ledd, kan bruksretten til husene tilkjennes fru A «forsåvidt de skjønnes nødvendige til bolig» for henne eller til hennes «arbeidsvirksomhet». Men hennes behov må da veies mot mannens behov. Og her kan en være enig med skifteretten i at det er en vanskelig avveining. Imidlertid finner en med skifteretten at slik situasjonen har utviklet seg, synes det å være lettere for fru A å løse boligproblemet sitt på annen måte enn det er for mannen. I motsetning til ham har hun sine barn å støtte seg til. For A synes gården å være det eneste faste tilknytningspunkt. Selv om det kan være grunn til å tvile på at A vil kunne arbeide noe særlig med gårdsdrift etter å ha vært helt ute av arbeid siden 1961, kan en ikke se bort fra at han vil kunne drive med litt sauer, poteter og engslått, slik som han har sagt i retten. I den sammenhengen nevner en at det er nødvendig med en viss høyavling for at eiendommen skal få del i leiepengene for lakseretten i Altelva.

I motsetning til skifteretten finner en ikke å burde legge noen vekt på hvem som har skylden eller det vesentlige for skylden for at det kom til brudd mellom partene og at mannen reiste hjemmefra i 1962, og tar derfor ikke stilling til dette spørsmålet. En kan da ikke se bort fra som et moment at fru A har bodd på eiendommen i hele denne tida sammen med sine to eldste sønner. Om hun må flytte derfra, betyr det oppriving i et festnet forhold.

Heller ikke finner lagmannsretten det nødvendig å ta stilling til spørsmålet om B hadde samtykke fra sin far til å sette opp de bygningene han har på eiendommen. Hvilken rett B her måtte ha og hvilke vansker som i tilfelle vil oppstå, bør etter lagmannsrettens mening ikke spille inn ved avgjørelsen av spørsmålet om hvem av foreldrene skal ha bruksretten til eiendommen.

Etter ordlyden gjelder ekteskapslovens §54 bare bruksrett til

Side:1218

«husbygninger». Men A har gitt uttrykk for at han ikke ønsker å overta jordvegen dersom fru A blir boende der. Den avgjørelse som retten tar når det gjelder bruksretten til bolig, må derfor også gjelde jordvegen.

Ut fra en interesseavveiing på dette grunnlaget finner lagmannsretten at det alt i alt er mest som taler for å la A få bruksretten til hele gårdsbruket. En finner at saken ligger annerledes an enn den som ble avgjort ved dom av Høyesterett 1. februar 1969, Rt-1969-99.