Rt-1965-1247

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-11-27
Publisert:	Rt-1965-1247
Stikkord:	Ektefellers formuesforhold, Ektepakt, Særeie
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 153 B
Parter:	Fru A (høyesterettsadvokat Oddvar S. Kvam) mot A (advokat Wilhelm Schjærve - til prøve).
Forfatter:	Helgesen, Roll-Matthiesen, Stabel, Hiorthøy, Mindretall: Thrap
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §54, Husleieloven (1939) §32, §41

Dommer Helgesen: I ekteskapssak mellom fru A som saksøker og A som saksøkt avsa Oslo byrett dom 29. april 1963 med denne domsslutning:

«1. Fru A og A separeres.

2. Fru A overtar alene bruksretten til ektefellenes leilighet i - - - veien 1 i X.

3. Saksomkostninger pålegges ikke.»

Byrettens avgjørelse vedrørende bruksretten til leiligheten i - - - veien 1 i X - domsslutningens pkt. 2 - ble av A påanket til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom 17. oktober 1964 med følgende domsslutning:

«A tilkjennes alene bruksretten til leiligheten i - - - veien 1, X.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller lagmannsretten.»

I lagmannsretten var det dissens idet én dommer stemte for samme resultat som byretten.

Fru A har innanket lagmannsrettens dom for Høyesterett, hvor hun har nedlagt denne påstand:

Side:1248

«Fru A tilkjennes alene bruksretten til leiligheten i - - - veien 1, X.

A tilpliktes å betale til det offentlige sakens omkostninger for alle retter.»

Ankemotparten A's påstand for Høyesterett er:

«Eidsivating Lagmannsretts dom av 17/10 1964 stadfestes.

Fru A betaler til det offentlige sakens omkostninger for alle instanser.»

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Når det gjelder de momenter som bør telle med ved en helhetsvurdering av saken, har begge parter i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som tidligere. Fru A gjør således også for Høyesterett gjeldende at mannen har skylden for at ekteskapet gikk over styr, at det var hun som skaffet leiligheten i - - - veien gjennom å stille en leilighet i - - - gaten 46 til rådighet som bytteobjekt, at hun i det vesentlige har bekostet utstyret i leiligheten, og at hun av helsemessige grunner og på grunn av sitt yrke som selskapskokke har større behov for leiligheten enn mannen. Hun har fremholdt at det er av særlig stor betydning for henne å bo et sted hvor hun har lett adgang til offentlig befordringsmiddel, slik som hun har det i - - - veien. Hun hevder at det er uriktig at lagmannsretten ikke har latt de her nevnte momenter være avgjørende for å tilkjenne henne leiligheten.

Som nevnt i byrettens dom består det fullstendig særeie mellom ektefellene. Det er på det rene at den aksje og det innskudd som er knyttet til leiligheten, tilhører A som hans særeie. Leiekontrakten av 17. september 1955 er inngått mellom ham som leietaker og - - Sambyggelag IV A/S som utleier. Under ankeforhandlingen i Høyesterett har A's prosessfullmektig blant annet under henvisning til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1965-534 gjort gjeldende at domstolene i et tilfelle som det foreliggende ikke har adgang til med hjemmel i ekteskapslovens §54 eller husleielovens §32 å tilkjenne hustruen leiligheten.

Som sakkyndige for Høyesterett til å bedømme A's helsetilstand har vært oppnevnt avdelingslege Leo Eitinger og amanuensis Nils Retterstøl. De har avgitt hver sin sakkyndige erklæring. Det er ellers fremlagt en rekke nye dokumenter til bruk for Høyesterett uten at det er grunn til å spesifisere dem. Det er videre holdt bevisopptak ved Oslo byrett med avhør av partene og 7 vitner, hvorav 4 er nye. Ankemotparten har også avgitt en skriftlig erklæring, datert 31. mai 1965. Under bevisopptaket for byretten vedtok han med partenes samtykke erklæringen som sin rettslige forklaring.

Før jeg går inn på en nærmere vurdering av saken, finner jeg grunn til å nevne at det av de sakkyndiges erklæringer fremgår at A's helsetilstand er usedvanlig dårlig. Det heter således i Retterstøls erklæring: «Hans helsetilstand har vært dårlig. De to opphold i psykiatriske klinikkavdelinger og flere opphold i

Side:1249

medisinske og nevrologiske avdelinger viser dette. Hans mest invalidiserende symptomer har vært de nervøse. Hans nevrose synes å ha vart i flere år, og nå nærmest å være blitt kronisk. - Hans nevrotiske symptomer må antas å ha sammenheng med hans krigsopplevelser og hans manglende tilpasningsevne og - muligheter i den nye livssituasjon i Norge (nytt land og miljø, arbeid, ekteskap). Man må regne med at der er kommet senfølger etter konsentrasjonsleiroppholdene som har medført begynnende organiske hjerneforandringer som igjen har svekket hans kapasitet intellektuelt og emosjonelt, og således skapt grobunn for de betydelige tilpasningsvansker han har vist. - En antar det sannsynliggjort at obs. lider av et KZ-syndrom, som har gjort ham lite tilpasningsdyktig. Den mislykte tilpasning har igjen bidratt til forverring og kronifisering av de nervøse symptomer.» I Eitingers erklæring uttales det i sammendraget og konklusjonen: «Observanden er en nå 53 år gammel mann som er født og oppvokst i Tsjekkoslovakia i et stort sett harmonisk hjem. Det er muligens en viss belastning i hans slekt (en farbror har begått suicid). Inntil 1942 da han ble arrestert og på det groveste torturert av tyskerne, har han tilpasset seg godt og utviklet seg tilfredsstillende. Etter nesten 3 års opphold i fengsler og konsentrasjonsleir var han tydelig forandret og måtte behandles flere ganger på psykiatriske klinikkavdelinger. - Situasjonen ble ikke bedre da han i 1948 ble arrestert av Tsjekkoslovakias kommunistiske makthavere og igjen utsatt for grov tortur under forhørene. Etter et fornyet opphold i psykiatrisk avdeling lyktes det ham å flykte og i 1953 kom han til Norge. Her har han til å begynne med arbeidet og bygget seg igjen opp en egen bedrift. Men hans helsemessige tilstand har vært meget dårlig. To ganger har han ligget på Universitetets Psykiatriske klinikk under diagnosene Neurosis, organisk hjernelidelse, krigsskade. Senere har han flere ganger ligget på medisinske avdelinger for hjerteinfarkt og på nevrologiske avdelinger for hodepine, lammelse av uluarisnerven m.m. - Hans sykdomsbilde må betegnes som et temmelig typisk «KZ-syndrom», forårsaket av påkjenningene under fangeoppholdene og det er lite sannsynlig at noen behandling utover sosial hjelp vil kunne være av betydning for ham.»

I tillegg til de sakkyndiges erklæringer nevner jeg at det av skrivelse av 15. mars 1965 fra Rikstrygdeverket, Uføretrygden, til A fremgår at han fyller vilkårene for uførepensjon og at han er tilstått en pensjon på kr. 4200 pr. år.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre den begrunnelse som flertallet har gitt. Man står her overfor et tvilsomt vurderingsspørsmål, men det nye bevisstoff for Høyesterett gir etter mitt skjønn intet grunnlag for å fravike lagmannsrettens dom, som er bygget blant annet på umiddelbart avhør av parter og vitner. I likhet med lagmannsrettens flertall legger jeg avgjørende vekt på de momenter rettens flertall har pekt på: A's slette helse, hans arbeidsudyktighet

Side:1250

og i denne spesielle sak hans stilling som flyktning. Riktignok er det så at heller ikke fru A's helsetilstand er god, men etter alt det som foreligger kan det ikke være tvilsomt at det på forskjellige måter må bety en langt større belastning for mannen å måtte fravike leiligheten enn det vil bli for hustruen å måtte flytte fra den. Som påpekt i erklæringen av 24. august 1961 fra lege Karel Cyvin og gjentatt i hans uttalelser av 8. oktober 1962 og 19. april 1963 - gjengitt i byrettens dom - er det viktig i A's spesielle situasjon at han får anledning til å leve under ordnede boligforhold. Jeg kan her også henvise til avdelingslege Eitingers erklæring av 2. mars 1955 hvor han uttaler at «en vil anse det for å være av stor betydning for herr A's helbredstilstand om han kunne få en adekvat leilighet». Erklæringen er ikke gitt med sikte på den foreliggende rettssak, men avgitt mens A var til behandling på Psykiatrisk Klinikk i februar/mars 1955. Etter de erklæringer om A's helse, som er gitt av de sakkyndige for Høyesterett, må det fortsatt gjelde at ordnede boligforhold for A er av den aller største betydning for hans helse. Ved vurderingen av saken tillegger jeg det også vekt at det var mannens status som flyktning som må antas i særlig grad å ha bevirket at ektefellene kom inn i leiligheten i - - - veien 1 høsten 1955. Jeg må etter de foreliggende opplysninger legge til grunn at den hjelp som ble ydet av flyktningorganisasjonene - Norsk Tsjekkoslovakisk hjelpeforening og Det Norske Flyktningeråd - i forsøk på å få ordnet A's boligforhold på en for ham tilfredsstillende måte, kom til å bli avgjørende for at ektefellene fikk anledning til å overta leiligheten i - - - veien.

Etter en samlet vurdering av alle forhold i saken er jeg som nevnt blitt stående ved lagmannsrettens resultat som det rimeligste.

Det er tvist mellom ektefellene med hensyn til de utlegg hver av dem har hatt i forbindelse med påkostninger på leiligheten. Det fremgår av det jeg har sagt at jeg ikke tillegger dette spørsmål betydning for sakens avgjørelse. Spørsmålet om det økonomiske oppgjør mellom ektefellene i forbindelse med separasjonen ligger for øvrig utenfor denne sak.

Etter mitt resultat behøver jeg ikke å ta standpunkt til det av ankemotparten reiste spørsmål om forståelsen av ekteskapslovens §54 og husleielovens §32.

På grunn av den tvil saken har voldt, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes og stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel og Hiorthøy: Likeså.

Side:1251

Dommer Thrap: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og det dissenterende medlem av lagmannsretten.

Jeg nevner først at etter min mening er det rettslig adgang til å tilkjenne hustruen bruksretten til leiligheten til tross for at aksjen og innskuddet lyder på mannens navn og derfor - etter hva partene er enige om - går inn under hans særeie i henhold til den ektepakt som ektefellene opprettet før ekteskapet ble inngått. Jeg antar at en slik adgang allerede var hjemlet i ekteskapslovens §54 allerede før endringen i 1960. Dette er så vidt jeg vet gjeldende domspraksis fra tidligere år, og jeg antar for øvrig at adgangen også må sies å følge av husleielovens §32. Ved utarbeidelsen av lovendringen i 1960 er det etter min mening så vel i vedkommende komitéinnstilling som i proposisjonen kommet til uttrykk at det var adgang til å tilkjenne den ene av ektefellene bruksretten til en aksjeleilighet, selv om aksjen tilhørte den annen ektefelles særeie. I ethvert fall hviler lovendringen på en klar forutsetning herom. Jeg viser i denne forbindelse til den redegjørelse som førstvoterende har gitt i Høyesteretts avgjørelse i Rt. for 1965 534, hvor det er gjort nærmere rede for forarbeidene til endringsloven av 4. februar 1960, se 537 nederst og 538. Jeg tilføyer at i den nå foreliggende innstilling til endringer i ekteskapsloven, avgitt i 1964, er det gitt uttrykk for at spørsmålet er tvilsomt og at det bør lovfestes en slik adgang som nevnt.

Jeg antar de beste grunner taler for at hustruen i dette tilfelle tilkjennes bruksretten. I motsetning til førstvoterende antar jeg at det i første rekke skyldtes hustruens arbeid når ektefellene fikk leiligheten - - - veien 1, idet hun uten noen som helst medvirkning fra mannens side skaffet den bytteleilighet i - - - gaten 46 som gav støtet til at de fikk leiligheten. Etter opplysninger i saken går jeg videre ut fra at hustruen gjennom sitt arbeid og sine påkostninger er knyttet til leiligheten med sterkere bånd enn mannen. Hun er for øvrig heller ikke frisk og er en eldre dame - 4 år eldre enn mannen - og har et særlig behov for leiligheten på grunn av sitt arbeid som selskapskokke. Etter de mange vanskeligheter og plager som hun har hatt i sitt ulykkelige ekteskap med mannen, synes jeg hun nå har et rimelig krav på å få fortsette å bo i leiligheten.

Jeg er klar over at mannens helsetilstand ikke er god og heller ikke er hans økonomi tilfredsstillende. Han driver et verksted, men dette har gått med underskudd de siste år, og han er vel nå henvist til å leve av uføretrygden. Etter min mening stiller det seg tvilsomt om han, hensett til de helsemessige og økonomiske forhold, i virkeligheten har evne til å bli sittende med leiligheten. Meget taler for at han om kortere eller lengere tid må gi den opp, og følgen blir da at ingen av ektefellene får leiligheten. Det synes for meg slik at mannen som situasjonen er i dag helst burde pleies på sykehus eller på et sted hvor han kan få hjelp og at det i tilfelle måtte bli de offentlige myndigheter eller en hjelpeforening som gav ham den nødvendige støtte.

Side:1252

Etter dette stemmer jeg for at hustruen tilkjennes bruksretten.

Når det gjelder saksomkostninger, er jeg enig med førstvoterende.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Harald Elstad):

- - -

Fru A (saksøkeren) er født xx.xx.1908 og A (saksøkte) 9. april 1912. De ble gift 28. november 1953. Det er ingen barn i ekteskapet.

Fru A arbeider som selskapskokke. Hun oppgir sin inntekt til ca. kr. 1000,- pr. måned. - - -

A er tsjekkisk flyktning som kom hit til landet i slutten av 1940-årene. Han er glasstekniker og driver sitt eget verksted under firmanavnet ....tekno. - - -

Da ektefellene traff hverandre, hadde hun et enkeltrom i - - - gt. 9 i X. Han flyttet inn hos henne. Der bodde de til siste halvdel av 1955. Da fikk de sin nåværende leilighet i - - - veien 1 i X. De fikk den ved formidling av Oslo kommunes leiegårdskontor (Byttekontoret) etterat hun hadde greid å stille til disposisjon en bytteleilighet i - - - gt. 46 i Oslo. Leiligheten i - - - veien 1 er på to rom, kjøkken m.v. Den ligger i en gård som eies av - - - Sambyggelag IV - A/S. Til leiligheten er knyttet en aksje pålydende kr. 250 og et innskudd på kr. 5000. Pengene ble skaffet ved lån mot garanti fra Lånekassen for flyktninger. Lånet og garantien ble gitt til mannen. Aksjebrevet og innskuddsbeviset står i hans navn. Lånet skal nå være nedbetalt slik at det står til rest ca. kr. 1000,-.

Ektefellene har fullstendig særeie ifølge ektepakt opprettet 20. november 1953. Verdien av leiligheten hører således til mannens særeie. Derimot skal alt innbo og løsøre i den være hustruens særeie, - etter det hun opplyser. - - -

Rettens bemerkninger:

Ektefellene er enige om separasjon. Dom blir å avsi i samsvar med det, jfr. ekteskapslovens §41.

Mannen har bare en gang møtt i retten. Da fikk han et sykdomsanfall. Rettsmøtet måtte avbrytes like etterat han hadde påbegynt sin forklaring. Senere har han ikke møtt, - eller kunnet møte. Det har således ikke vært anledning til å høre hans egen fremstilling om forholdene i ekteskapet, og å eksaminere ham om de bebreidelser hustruen er kommet med. Retten har ikke noe inntrykk av ham utover det den har kunnet slutte seg til på grunnlag av legeerklæringene, prosessfullmektigens redegjørelse, og hustruens subjektivt farvede fremstilling. Som det skjønnes har retten et nokså ufullstendig materiale å bygge på ved avgjørelsen av om leiligheten skal tilfalle den ene eller den andre. Likevel må en avgjørelse treffes.

Mannen er syk. Det kan det ikke være tvil om. En må også akseptere det som en kjennsgjerning at det helsemessig vil ha skadevirkninger om han blir den som må fravike leiligheten. Nå er jo forholdet at hustruen også er noe redusert. Likevel må en nok si at hvis de

Side:1253

helsemessige hensyn alene skulle være avgjørende, måtte mannen gis prioritet.

Det er diskutert om mannen eller hustruen kan ha lettest for å skaffe seg nytt husvær. Slik retten ser det, vil vanskelighetene være like store for begge to hvis det er spørsmål om egen leilighet. Dersom det bare er spørsmål om et hybelrom kan det kanskje være lettere for hustruen. Det gjelder i hvert fall hvis hun påtar seg husarbeid i forbindelse med romleien. Men det er ikke særlig rimelig at hun i en alder av 55 år skal tvinges inn i noe slikt. Alt i alt antas en vurdering på dette grunnlag å munne ut i ingenting.

Hustruen hadde et sted å bo da hun traff mannen. Han ble tatt inn hos henne. Det var hun som greide å skaffe en bytteleilighet slik at de oppnådde å få flytte til - - - veien 1. Kanskje kan press fra Flyktningerådet også ha gjort sitt. Men bytteleiligheten må formodes å ha vært det vesentlige. Dette er et nokså tungtveiende argument i hustruens favør.

I denne situasjon hvor begge ektefellene kan ha like gode grunner for å kreve leiligheten til seg, er det ett i seg selv lite moment som får vektskålen til å vippe over. Det er mannens holdning til spørsmålet om å forsøke og bytte bort leiligheten. Hustruen har bedt om at det blir gjort. Det ville kanskje ikke være så enkelt å få det til. En måtte i hvert fall ta tiden til hjelp. Men det ville være et forsøk verd. Mannen har imidlertid satt seg imot det. Han vil ha leiligheten alene, og hun kan greie seg selv. Det er et urimelig standpunkt som virker i mannens disfavør. Det har også virkninger som rekker litt videre.

Hustruen argumenterer med at hun bør gis prioritet også fordi hun er den krenkede part i ekteskapet. Det er nok hans forhold til en annen kvinne hun særlig tenker på i den forbindelse. Men det er tydeligvis ikke bare det. Retten har nødig villet gå inn på disse forhold fordi den savner det korrektiv til hustruens fremstilling som en forklaring fra mannen kunne ha vært. Likevel må det nevnes at mannens standpunkt til byttespørsmålet vitner om en hensynsløs egoisme som knapt kan ha gitt seg bare dette ene utslaget. Det etterlater inntrykket av at tilsvarende mangel på hensynsfullhet kan ha preget samlivet mellom de to, og at det ikke er grepet ut av luften når hustruen fremstiller seg som den krenkede. Så vil han da i siste omgang også skyve henne ut fra det hjemmet som hun sannsynligvis mer enn ham har vært med på å skape.

Etter en samlet vurdering mener således retten at hustruen bør tilkjennes bruksretten til leiligheten.

En minner om at aksje- og obligasjonsinnskuddet hører til mannens særeie. Så lenge det forhold vedvarer, vil hustruen bli en slags fremleieboer i mannens leilighet. Det må formodentlig føre til at hun ikke bare skal betale leien til gårdsselskapet, men også en godtgjørelse til mannen for renteavsavn etc. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien, lagdommer Th. Sverdrup-Thygeson og tilkalt dommer, sorenskriver Kr. B. Sondresen):

- - -

Lagmannsretten skal først på grunnlag av de opplysninger som er fremkommet under ankeforhandlingen knytte noen bemerkninger til byrettens saksfremstilling:

Side:1254

Det må antas at A har vært i det vesentlige arbeidsudyktig både i 1963 og i 1964 og at han sannsynligvis fortsatt vil være arbeidsudyktig i de nærmeste år fremover. Det verksted han har drevet har såvidt skjønnes i de siste år i det vesentlige vært drevet av en ansatt, som imidlertid ikke har hatt full tjeneste der. Ifølge kopi av A's selvangivelse for inntektsåret 1963 gikk verkstedet dette år med et underskudd på henimot 5000 kroner. Det antas at det også vil gå med underskudd i inneværende år. Ifølge selvangivelsen hadde A pr. 1/1-64 en netto formue på kr. 27.500. Formuen ligger etter det opplyste i det alt vesentlige i maskiner m.v. i verkstedet, og det synes høyst usikkert hva disse kan utbringes til. A har etter hva han har opplyst gjort gjentatte forsøk på å få solgt bedriften, men uten resultat. - Om hustruen er det opplyst at hun fortsatt er i arbeid som selskapskokke. Hun har forklart at hun lider en del av migrene og at dette hemmer henne noe i arbeidet. Hun anslår fortsatt sin inntekt til ca. kr. 1000 pr. måned. - For ordens skyld bemerkes at det etter det opplyste ikke er korrekt når det i byrettens dom heter at det var et enkeltrom ektefellene bodde i før de flyttet til - - - veien. Det var en liten leilighet hustruen hadde, bestående av stue, tekjøkken, bad og garderobe. Videre er det ikke korrekt at lånet i Lånekassen for flyktninger til innskuddet for leiligheten i - - - veien er nedbetalt til kr. 1000. Det gjenstår på lånet kr. 4300.

Lagmannsretten er under tvil kommet til et annet resultat enn byretten. Man finner det etter bevisførselen vanskelig å avgjøre om den ene av ektefellene kan sies å ha hatt en vesentlig større skyld for at ekteskapet er gått over styr enn den annen. Man finner i allfall ikke tilstrekkelig grunnlag til å fastslå at noen av dem har vist en slik skyld at denne bør tillegges betydning ved avgjørelsen av spørsmålet om hvem av dem som bør tilkjennes bruksretten til leiligheten. Ved avgjørelsen av dette spørsmål finner man heller ikke grunn til å legge større vekt på at det var hustruen som var innehaver av den leilighet ektefellene bodde i før de flyttet til - - - veien, eller på hvem av ektefellene som kan sies å ha hatt størst andel i at de fikk leiligheten i - - - veien. Avgjørende vekt finner retten å burde legge på at mannen etter dens oppfatning vil ha adskillig vanskeligere for å skaffe seg nytt husvær enn hustruen. Han har en slett helse, er arbeidsudyktig og vil som flyktning med sitt gebrokne norsk også ha spesielle vansker med å skaffe seg annet husvær. Selv om det vil virke hardt for hustruen, som synes å være et arbeidsomt menneske som har ydet sitt til å opprettholde hjemmet, er man derfor blitt stående ved at mannen bør tilkjennes bruksretten til leiligheten.

Lagdommer Th. Sverdrup-Thygeson bemerker:

Jeg er kommet til samme resultat som byretten. Etter de for lagmannsretten foreliggende opplysninger må det antas at fru A har det største behov for leiligheten. Hennes arbeide som selskapskokke innebærer at hun stadig skifter arbeidssted og at hennes arbeidstid strekker seg langt ut over natten. Hun har da behov for å bo noenlunde sentralt, slik at hennes reiseutgifter kan bli overkommelige. Hennes krevende arbeide synes også å tilsi at hun har gode boligforhold. Hun hadde også før hun giftet seg en bra hybelleilighet.

A er arbeidsudyktig og er ikke avhengig av å bo i rimelig avstand

Side:1255

fra arbeidsstedet. Den rimeligste løsning blir da etter mitt skjønn at hustruen får retten til leiligheten. A kommer da i samme stilling som før han giftet seg. Jeg kan ikke se at det er noe holdepunkt for hans anførsel om at det var hans flyktningestatus som bevirket at ekteparet fikk leiligheten. Det vises for så vidt til brev av 7/3-55 fra Det Norske Flyktningeråd til Leiegårdskontoret i Oslo og brev av 2/4 s.å. fra Leiegårdskontoret til fru A. Av sistnevnte brev fremgår det at kontoret ikke kunne hjelpe ekteparet til annet hus, men at det ville forsøke å formidle et bytte. Det er på det rene at bytteleiligheten ble skaffet til veie av fru A. - - -