Rt-1975-858
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1975-08-30 |
| Publisert: | Rt-1975-858 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 128B/1975 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Mellbye, Bølviken, Christiansen, Lorentzen, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §59, §86, §3 |
Dommer Mellbye: Politimesteren i Asker og Bærum utferdiget 9. oktober 1973 forelegg mot A for overtredelse av bestemmelsen i lakseloven av 6. mars 1964 §59 om at under årsfredningen fra og med 5. august til og med 30. april er det i vedkommende område forbudt å fiske eller drepe blant annet laks og sjøaure og å bruke, sette ut eller la stå ute redskaper som er innrettet til eller kan brukes til slikt fiske. Grunnlaget for forelegget var beskrevet derhen at A tirsdag 25. september 1973 ca. kl. 0115 ved Ulykkesskjær, nordøst for odden på sydøstre side av Halskilen på Nesøya i Asker, hadde satt 3 garn sammenhengende i lenke, med garnets korker synlige på overflaten og slik at garnet var egnet til å fiske laks eller sjøørret.
Ved Asker og Bærum herredsretts dom av 6. februar 1975 ble A frifunnet. Domsslutningen er sålydende:
«A, f. xx.xx.1931 frikjennes for straff og inndragning og tilkjennes saksomkostninger av det offentlige med kr. 2.731,- kronertotusensjuhundreogtrettien -.»
Side:859
Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Asker og Bærum har anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen (domsgrunnene). Det anføres at herredsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av aktsomhetskravet i lakselovens §86 jfr. §59. Videre anføres at domsgrunnene ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å se om lakseloven er riktig anvendt. Dessuten hevdes det i ankeerklæringen at det er begått to feil i saksbehandlingen i tilknytning til bevisførselen for herredsretten. Det ene ankepunkt for så vidt er frafalt av aktor i Høyesterett, det annet er det etter mitt syn på anken ikke nødvendig å gå inn på.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Før jeg går inn på de konkrete spørsmål i saken finner jeg det hensiktsmessig med noen bemerkninger om de generelle rettslige spørsmål.
I rettspraksis er det fastslått at for avgrensningen av det fiske etter laks m.m. som lakseloven av 6. mars 1964 regulerer mot det alminnelige fiske etter annen sjøfisk som faller utenfor lakseloven, er det avgjørende om fiskeren hadde til hensikt å fange laks, sjøørret eller sjørøye. Det er imidlertid ikke nødvendig at det å fange laks har vært den eneste hensikt eller hovedhensikten. Jeg viser til Høyesteretts kjennelse i Rt-1974-648 og de avgjørelser det der er referert til.
Det ligger i sakens natur at bevisene for hva fiskerens hensikt med et utsatt fiskeredskap har vært når det gjelder arten av den fisk redskapet antas å ville fange, i overveiende grad må hentes fra redskapet selv, dets art og plassering, årstiden osv. Jeg kommer tilbake til dette. Så langt det dreier seg om å straffe forsettlige handlinger, vil det også være nærliggende å si at fiskeren har hatt til hensikt å fange laks når totalbildet av det utsatte redskap vitner om at det tar sikte På slik fangst. Lakseloven av 6. mars 1964 bestemmer imidlertid i §86 uttrykkelig - og i motsetning til lakselovene av 1905 og 1930 - at overtredelse av lovens bestemmelser straffes også i den uaktsomme form. Hvis f.eks. dybdeforholdene der et garn står på avgjørende måte indikerer at garnet vil fange laks, kan fiskeren straffes selv om han trodde at dybdeforholdene var vesentlig annerledes, men denne tro skyldes manglende aktsomhet hos ham. Med den gjeldende lakselovs skyldkrav blir det mindre treffende å bruke betegnelsen hensikt i subjektiv forstand om det fangstformål det utsatte redskap har. Det er i utgangspunktet spørsmål om den fiskeeffekt redskapet må regnes å ha, bedømt på grunnlag av alle foreliggende faktiske forhold. Har fiskeren subjektivt operert med andre forhold, er det avhengig av aktsomheten i hans tro om dette skal komme ham til gode.
Hvilke omstendigheter som kommer i betraktning når det skal bedømmes om et fiskeredskap fisker etter laks, er i atskillig utstrekning nevnt i kjennelsen i Rt-1974-648, og den herredsrettsdom saken gjaldt. Jeg nevner de relative mengder av laks og av annen fisk man må anta finnes i det området hvor
Side:860
redskapet står. Videre vil arten av redskapet være viktig, om det er spesielt utformet for fangst av annen art enn laks, om det er tilpasset nettopp den slags annen fisk som man kan vente å få på angjeldende sted, og om redskapet tross dette også kan ta laks og i tilfelle hvor effektivt. Fiskes det eksempelvis etter en bunnfisk som flyndre, trenger det en forklaring hvis man i dette øyemed på grunt vann bruker et høyt trollgarn i stedet for et lavt flyndregarn. Hvis det på stedet er betydelig forskjell på flo og fjære, kan dette være av betydning. Videre kommer utsettingsmåten, årstiden og de faktiske tidligere fiskeresultater av redskapet inn i bildet, uten at denne oppregning er uttømmende.
Så vidt jeg forstår herredsrettens dom, har herredsretten som utgangspunkt villet foreta en objektiv vurdering av den fiskeeffekt As garn måtte ventes å ha. På bakgrunn av det jeg har bemerket er jeg enig i dette. Herredsretten har imidlertid ved sin bedømmelse av dette spørsmål dels latt viktige sider av sakens faktum stå uløst, dels etterlater domsgrunnene tvil om hva herredsretten har ment å legge til grunn. Begge deler vekker tvil om lovanvendelsen er riktig.
Herredsretten har således på den ene side referert tiltaltes anførsel om at den plass hans garn stod på var en særlig god fiskeplass for torsk, flyndre og piggvar, mens laks og sjøørret bare forekom som slengere. På den annen side har retten referert lakseoppsynsmannens tvil om hvorvidt det var noen sjøfisk å snakke om På stedet og hans opplysning om at laksen gikk mellom skjærene på angjeldende tid. Herredsretten har imidlertid ikke selv tatt noe standpunkt til hva som må legges til grunn for dommen om disse ting. Som jeg alt har nevnt, er dette omstendigheter av vesentlig betydning for valg av redskap og for utsettingen av det.
Herredsretten har funnet at de tre garn, et trollgarn og to vanlige bunngarn med 60 mm maskevidde, var egnet til å fange laks. Retten har imidlertid ikke uttalt noe om hvorvidt det var naturlig å bruke slike garn etter torsk, flyndre og piggvar, eller om ikke andre garn, lave flyndregarn eller mer finmaskede garn, var mer på sin plass når man samtidig skulle unngå å fange laks.
Retten har lagt avgjørende vekt på om garnene var satt slik at flyterne kom i vannskorpen, og har lagt til grunn at tiltalte hadde satt garnene dypere. Retten har imidlertid ikke tatt standpunkt til hvor dypt det var på utsettingsstedet og hvor høye garnene var. Dette må nødvendigvis være av sentral betydning, ikke minst i lys av at tiltalte synes å ha erkjent at han her har vært noe lettvindt. Retten sier riktignok at «garnene ble satt med flyterne så langt under vann at det ikke var grunn til å regne med at de ville fange laks eller sjøørret». Isolert sett inneholder denne setning et vesentlig og frifinnende moment, men i lys av rettens øvrige bemerkninger om flyterne er det usikkert hvar retten her har lagt grunn som tilstrekkelig avstand fra garnene til vannoverflaten. Det inntrykk dommen etterlater, er
Side:861
at herredsretten her opererer med meget små avstander, mens det fra sakkyndig hold er opplyst i saken at sikker dybde vanligvis settes til 5 meter.
Jeg kan etter dette ikke se om herredsretten har anvendt loven riktig.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Lorentzen og Heiberg: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommer ystein Flack med domsmenn):
- - -
Retten skal bemerke:- - -
I tidligere saker om praktiseringen av fredningsreglene har Høyesterett avgjort at det ikke er nok at redskapen er innrettet og plassert slik at den er egnet til å fange laks eller sjøørret. For at fredningsreglene skal ansees overtrådt, må fiskeren ha hatt til hensikt å fiske laks eller sjøørret, jfr. h.r.dom i Rt-1966-672.
Nærværende rett antar at spørsmålet om hva hensikten har vært, i forhold til den her omhandlede bestemmelse, nemlig lakselovens §3 nr. 1, alltid må avgjøres ut fra objektive kjennetegn. Lovens straffebestemmelse, §86, setter uttrykkelig straff for såvel forsettlig som uaktsom overtredelse, og det ville etter rettens menig ikke være forenlig med denne bestemmelsen å frita (for å sette det på spissen) den som av ren uaksomhet tar i bruk typiske lakse- eller sjøørretgarn og plasserer dem der laksen og sjøørreten går, i den sikre tro at dette er måten å fiske annen sjøfisk på. Det må kreves en viss aktsomhet av den som vil fiske med garn i et omstridt område som Sandviksbukta m.o.t. de forskjellige garntypers virkemåte og fiskens gang. Fiskerens helt subjektive forutsetninger kan således ikke være avgjørende. Ellers ville forøvrig fiskeoppsynets oppgave i Sandviksbukta blitt praktisk uløselig.
(En nevner at straff for uaktsomhet ble innført ved loven av 1964, altså etter den dom det henvises til i h.r.dommen av 1966, nemlig h.r.dom i Rt-1960-46.)
De garn det dreier seg om i dette tilfelle er ikke typiske laksegarn. Det ene var et trollgarn, som er et bunngarn (mens laksegarn er flytegarn), og de to andre var også bunngarn, med ca. 60 mm maskevidde; men det anses godtgjort at de var egnet til å fiske laks og sjøørret.
De var satt på bunnen i landskyggen av Ulykkesskjær, dvs. på den siden som vender fra Nesøylandet, og i skjærets lengderetning, noen få meter fra skjæret.
Tiltalte og vitnet Raanaas, som var med ham under settingen, mener at garnene var satt slik at overkanten sto et stykke under vannoverflaten. Det var imidlertid mørkt under settingen og tiltalte, som var meget godt kjent på stedet, innrømmet at han kanskje hadde tatt
Side:862
det litt lettvint med å måle dybden fordi han etter 30 års fiske på stedet mente å kjenne forholdene ut og inn.
Lakseoppsynsmannen, som fant og trakk garnene, opplyste at garnene sto med flere av flyterne over vann da de ble tatt opp. Det er på det rene at med en slik plassering var de egnet til å fange laks og sjøørret. Det er opplyst at det da var ekstraordinært lav vannstand da garnet ble trukket, og tiltalte har antydet at noen kan ha rørt dem i nattens løp, noe som ofte forekommer.
Det er noen uenighet om garnene var koblet sammen, og i tilfelle hvordan, men det tillegger retten ikke nevneverdig betydning i dette tilfelle.
Tiltalte hevdet i retten at han ville plassert garnene annensteds, f.eks. mellom skjæret og Nesøylandet i fall han hadde vært ute etter laks eller sjøørret, og at plassen der garnet sto, var en særlig god fiskeplass for torsk, flyndre og piggvar, som han fisket etter.
Lakseoppsynsmennene trakk sterkt i tvil at det var noe sjøfisk å snakke om på stedet, p.g.a. forurensningene fra elva, men at det var et godt sted for den som ville fange laks eller sjøørret.
Det var ikke fisk i garnene da de ble trukket ved 01-tiden om natten.
Ved dokumentbevis og fiskeriinspektør Harstads forklaring ble opplyst at laksen gikk mellom skjærene på angjeldende tid, fordi det var lavvann i elva, slik at den ikke kom opp. Fiskeriinspektøren var imidlertid ikke lokalkjent på fiskeplassene i sjøen.
Vedkommende fiskeplassen ble det gitt forklaring fra flere vitner, som alle må betegnes som sjøfiskere i Sandvikabukta i denne sammenheng. De forsikret alle at plassen i landskyggen av Ulykkesskjær var en særlig god fiskeplass for sjøfiske, men at en bare fikk slengere av laks og sjøørret der.
Vedkommende rettsreglene vil retten her bemerke at det etter dens mening - jfr. h.r.dom i Rt-1974-648 (referatet av herredsrettens dom) - ikke er nødvendig at hensikten (jfr. foran) var å fiske bare etter laks eller sjøørret.
Ut fra denne rettsoppfatning og en samlet vurdering av de beskrevne omstendigheter, finner retten at dersom det kan godtgjøres at tiltalte forsettlig eller uaktsomt plasserte garnene med flyterne over vann, må det i dette tilfelle sies at hensikten var å fiske etter laks og sjøørret, selv om de sto på bunnen. På grunn av Sandvikselvas beliggenhet innerst i Oslofjordbassenget; laksens vanskeligheter med å komme opp og det store arbeid som utføres av elvefiskerne - i tillegg til de generelle vernehensyn - må det utøves stor varsomhet m.o.t. utsettingene av redskaper for sjøfiske i det omhandlede område. At fiskeoppsynet muligens har godtatt tilsvarende utsetting for andre sjøfiskere, kan etter rettens mening ikke forandre dette forhold. Fredningsreglene er etter det som ble opplyst i retten, til de grader i fokus blant sjøfiskerne på stedet, at skiftende oppsynsmenns praksis ikke har kunnet påvirke aktsomhetskravet, enn si skape rett.
Spørsmålet blir altså om det kan ansees bevist at tiltalte forsettlig eller uaktsomt satte garnene slik at de sto med flyterne over vann. Her står ord mot ord. Retten finner ikke grunnlag for å tro at hverken
Side:863
oppsynsmennene eller tiltalte og hans ledsager bevisst har gitt uriktige eller vill-ledende opplysninger. Den finner således en begrunnet foranledning til tvil som, etter sikker rett, må komme tiltalte til gode.
Retten legger altså til grunn at garnene ble satt med flyterne så langt under vann at det ikke var grunn til å regne med at de ville fange laks eller sjøørret. At flere av flyterne senere er kommet over vann kan ha sin årsak i ekstraordinær lav vannstand og at noen har vært borti dem og skjøvet dem i nattens løp, eller andre uforutsette hendelser.
Tiltalte blir derfor å frifinne. - - -