Rt-1972-820

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-09-12
Publisert:	Rt-1972-820
Stikkord:	Skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 81B/1972
Parter:	Oslo kommune (advokat Per Sandvik - til prøve) mot S. Ugelstads Rederi A/S (høyesterettsadvokat Helge Haavind).
Forfatter:	Endresen, Lorentzen, Tønseth, Leivestad, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Midl tilleggslov til skatteloven (1950), Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911) §37, §38, §39, LOV-1950-12-22-8

Dommer Endresen: I samsvar med reglene i avsnitt III i lov av 22. desember 1950 om midlertidig tillegg til skattelovene for landet og for byene - som påla dem som ønsket fradrag for avskrivning i inntekten i årene 1950,1951 og 1952, å avsette 10 prosent av avskrivningsbeløpet på særskilt konto i bank - avsatte S. Ugelstads Rederi A/S for disse år beløp som med renter til og med for 1955, utgjorde tilsammen kr. 906.344. Ved Kronprinsregentens resolusjon av 13. januar 1956 ble Finansdepartementet gitt fullmakt til å frigi blant annet midler som var båndlagt i medhold av nevnte bestemmelser i loven av 1950 «i tilfelle hvor midlene blir nyttet til nystarting eller vesentlig utvidelse av næringsdrift og da fortrinnsvis industri i distrikter med svakt utbygget og ensidig utviklet næringsliv». I medhold av denne resolusjon frigav Finansdepartementet 19. januar 1956 de båndlagte kr. 906.344 for å muliggjøre for rederiet å overta på tvangsauksjon et veverianlegg på Dokka. Anlegget ble kjøpt og dernest overtatt av et nystiftet firma, Dokka Veveri A/S, hvor rederiet av de frigitte midler

Side:821

skjøt inn kr. 250.000 som aksjekapital og resten som lånekapital. Dokka Veveri A/S bar seg så noenlunde de fire første år, men fikk senere store underskudd slik at både aksjekapital og lånekapital ved utgangen av 1965 var tapt.

Rederiet gjorde ved skatteligningen for 1965 gjeldende at det var fradragsberettiget for tapet, herunder også kr. 5.930 som rederiet ytterligere hadde skutt til, men verken Oslo ligningsnemnd eller overligningsnemnden gav rederiet medhold. Ligningsmyndighetene fant at verken tapet på aksjene eller på fordringen for den innskutte lånekapital kunne sies å være tap i næring. Begrunnelsen var at rederiets motivering for å investere de båndlagte midler nok hadde vært at det derved regnet med å få en raskere frigjøring av midlene for rederiformål, men rederiet kunne etter begge nemnders mening vanskelig regne med muligheten av å få frigitt midler som ble investert i en så vidt usikker næring som det her var tale om, og fradragsrett ble derfor nektet. Rederiet reiste så sak mot Oslo kommune ved Oslo byrett med påstand om at det skulle gis inntektsfradrag ved beregningen av inntekten for 1965 med kr. 912.274,51. Byretten avsa 13. juni 1969 dom med slik domsslutning:

«Oslo kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

S. Ugelstads Rederi A/S påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 7. juni 1971 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Likningen av S. Ugelstads Rederi A/S for 1965 oppheves. Ved ny likning skal selskapet gis inntektsfradrag for tap med 906.344 - nihundreogsekstusentrehundreogførtifire - kroner.

2. Oslo kommune erstatter S. Ugelstads Rederi A/S saksomkostningene for byretten og lagmannsretten med 6.000 - sekstusen - kroner. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra lagmannsrettens dom er forkynt.»

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere retter vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Oslo kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett På grunn av feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det er en feil - anføres det - når lagmannsretten har lagt til grunn at midlene ikke ble tatt ut av rederivirksomheten i 1956. De midler som det kreves fradrag for, ble tatt ut av rederiet i og med at de ble frigitt fra båndleggelsen og investert i veveribedriften, og tapet er da ikke inntruffet i rederinæringen, men i veverinæring. Det foreligger derfor ikke for rederiet noe tap i næring, og vilkåret for fradrag etter byskattelovens §38 første ledd bokstav d foreligger da ikke. Ser man investeringen under synsvinkelen erverv av verdipapirer - aksjene i Dokka Veveri A/S med tilhørende låneinnskudd - kan disse verdier i høyden sies å være ervervet i anledning av næring, men da kan etter byskattelovens §39 første ledd, jfr. §37 annet ledd tap ved avhendelse av slike papirer ikke kreves fratrukket, og det tap som her foreligger, må for så vidt stå i samme stilling. Det som her

Side:822

er anført, er etter kommunens mening i samsvar med de synsmåter som er fulgt i rettspraksis, slik det særlig vil fremgå når man sammenholder tre høyesterettsdommer, nemlig Clydedommen i Rt-1932-886, Laboremusdommen i Rt-1958-1262 og Dalfonndommen i Rt-1967-402. Heller ikke kan det subjektive moment - at hensikten angivelig var å få midlene frigitt fra båndleggelsen slik at de senere, etter salg av rederiets interesser i veveriet, kunne anvendes i rederivirksomheten, hvor kapitalbehovet På grunn av nykontraheringer var stort - medføre at tapet anses oppstått i næring. Ligningsmyndighetene vil normalt ingen opplysninger ha om hvilke hensikter en skattyter har hatt med sine disposisjoner, og har i alminnelighet heller ingen kontrollmuligheter. Under enhver omstendighet vil det medføre betydelig merarbeid ved ligningen om skattyternes subjektive forutsetninger ved de forskjellige disposisjoner skal tillegges betydning. Tillegges slike forutsetninger vekt, vil det kunne medføre at forhold som i det ytre fremtrer som like, blir behandlet forskjellig. Generelt sett vil det både for tigningsvesenet og skattyterne være gunstigst og sikrest om man må holde seg til de klare objektive kriterier. Men selv om man skulle finne det riktig å legge vekt på subjektiv motivering, kan det ikke få betydning i dette tilfelle, idet midlene må anses tatt ut av rederivirksomheten så lenge de ikke er reinvestert i rederiet. Endelig har kommunen som en ny anførsel for Høyesterett gjort gjeldende at selve tidsforløpet her må tillegges betydning. Den lange tid midlene har vært anbrakt i veveribedriften, må nemlig under enhver omstendighet medføre at de anses permanent uttatt fra rederivirksomheten. Den ankende part har ikke for Høyesterett som for de tidligere retter gjort gjeldende at det ville være rettsstridig av rederiet å avhende sine interesser i Dokka Veveri A/S. Kommunen har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Oslo kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

S. Ugelstads Rederi A/S har tatt til gjenmæle. Rederiet har som for de tidligere retter gjort gjeldende at hensikten med investeringen i Dokka Veveri A/S alene var å få omgjort de båndlagte midler til likvide midler, plassert i veveriet, som så ved salg av interessene i veveriet kunne omgjøres til likvide midler for rederinæringen. Det dreiet seg om en tvungen båndlegging pålagt av det offentlige som vilkår for at rederiet skulle kunne få fradrag for avskrivninger som driftsøkonomisk var utgifter for skattyteren; det kan derfor ikke være tvilsomt at midlene så lenge båndleggelsen varte, måtte anses som en del av rederiets driftskapital. Det båndlagte beløp var lavt forrentet, og rederiet hadde på grunn av stort nybyggingsprogram sterkt behov for å kunne nyttiggjøre seg midiene. Den fremgangsmåte som ble valgt, var den eneste som gjorde det mulig å få midlene frigitt. Plasseringen av midlene i veveribedriften var derfor utelukkende en nødutvei for å få midlene frigjort for rederivirksomheten. Skipsreder Ugelstad har ellers aldri interessert seg for

Side:823

industrivirksomhet, men har utelukkende konsentrert seg om shipping. Han var i og for seg forberedt på at investeringen i veveribedriften kunne bringe tap, men mente at dette ville bli mer enn oppveiet ved at rederiet ville få en vesentlig del av midlene frigjort til rederiformål. At han ikke var interessert i industrivirksomhet, bekreftes ved at veveribedriften ble organisert som eget aksjeselskap med eget regnskap og egen ledelse, og rederiet nektet - bortsett fra de før nevnte kr. 5.930 som ved en misforståelse ble betalt - konsekvent å skyte ytterligere kapital inn i bedriften. Foruten disse objektivt konstaterbare kjensgjerninger foreligger en rekke forklaringer ved bevisopptak som bekrefter at formålet med disposisjonen var som angitt. Det riktige må under disse omstendigheter være å se det slik at de omhandlede midler den hele tid har hørt til rederiets driftskapital. Dette utelukkes ikke ved at det her legges vekt på rederiets subjektive intensjoner. I flere bestemmelser tillegger skattelovene selv den subjektive motivering rettslig betydning, og det er uunngåelig at motiveringen i en rekke av livets forhold må tillegges betydning ved den skatterettslige vurdering av en disposisjon, f.eks. ved vurderingen av om en reise har vært en forretnings- eller en fornøyelsesreise. Når det gjelder unntaket for verdipapirer i byskattelovens §37 annet ledd, som også får betydning for fradragsbestemmelsene i §39 første ledd, gir verken reglenes forhistorie eller annet noe holdepunkt for at hovedregelen om beskatning ved avhendelser i næring må tolkes innskrenkende. Med hensyn til rettspraksis anfører rederiet at Laboremusdommen i Rt-1958-1262 her er helt avgjørende, idet saksforholdet i den foreliggende sak i realiteten er helt parallelt. Ankemotparten har sluttelig reist spørsmål om hvor vidt det - dersom Høyesterett skulle godta den ankende parts anførsel om at investeringen i veveribedriften i virkeligheten var en kapitalplassering - ikke ville være det riktige å oppheve lagmannsrettens dom og sende saken tilbake til ligningsmyndighetene til ny vurdering av faktum. Høyesterett ville i tilfelle bygge på et annet faktum enn ligningsmyndighetene har gjort, og det tilkommer disse myndigheter å fastlegge hvilke fakta ligningen skal bygges på. S. Ugelstads Rederi A/S har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Den ankende part dømmes til å betale ankemotpartens omkostninger for Byretten, Lagmannsretten og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett hvor Samuel Ugelstad og seks vitner, hvorav tre nye for Høyesterett, har avgitt forklaring. Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter, deriblant Finansdepartementets saksdokumenter vedrørende frigivelsen av de båndlagte midler i januar 1956.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, men finner å måtte begrunne mitt syn noe utførligere.

Jeg finner det lite tvilsomt at de omhandlede kr. 906.344 måtte betraktes som en del av rederiets driftskapital så lenge de var

Side:824

båndlagt. Midlene var riktignok ikke båndlagt for noe bestemt formål - slik som båndleggelse etter avsnitt II i loven av 1950 - men det dreiet seg dog om beløp, avsatt av rederiets midler, som ville stå til rederiets disposisjon når de ble frigitt.

Avgjørende for det spørsmål som foreligger i denne sak, er imidlertid om midlene fortsatt måtte betraktes som en del av rederiets driftskapital også etterat de etter frigivelsen ble investert i veveribedriften, eller om de i og med denne investering måtte anses tatt ut av rederivirksomheten. Rederiet gjør som før nevnt gjeldende at det dreiet seg om en rent midlertidig kapitalplassering foretatt i den hensikt ad en omvei å gjøre midlene likvide til bruk i rederivirksomheten, og at det derfor dreier seg om et tap i rederinæringen som medfører fradragsrett for rederiet i medhold av byskattelovens §38 første ledd bokstav d. Spørsmålet blir da om dette kan bevirke at det forelå en så nær tilknytning mellom investeringen og rederivirksomheten at det er naturlig å se investeringen som et ledd i denne virksomhet, slik at midlene fortsatt må betraktes som en del av rederiets driftskapital.

Jeg finner ikke å kunne se det på denne måte. Forholdet er at rederiet har fått frigitt de omhandlede midler til investering i en helt annen næring enn rederivirksomheten. Dette er da også blitt gjort - i den form at de frigitte midler er blitt skutt inn i et eget rettssubjekt utenfor rederiet, med egen ledelse, eget regnskap og undergitt selvstendig beskatning. Derved er midlene skilt ut av rederivirksomheten og blitt veveribedriftens driftskapital. For rederiet måtte det fortone seg slik at det kunne bli en langvarig kapitalplassering, og at den slett ikke var risikofri. Uansett rederiets intensjoner kan jeg da ikke se det annerledes enn at de frigitte midler er blitt tatt ut av rederiets driftskapital, og i samsvar med vilkåret for frigivelsen plassert som kapital i en helt annen næringsvirksomhet.

Rederiet har sterkt påberopt avgjørelsen i Laboremusdommen i Rt-1958-1262 som en parallell til denne sak. Jeg finner imidlertid at Laboremussaken på avgjørende punkter skiller seg fra den foreliggende sak. I Laboremussaken dreiet det seg om plassering i lett realisable verdipapirer - omtrent like likvide som bankinnskudd, og midlene var både ved kjøpet og avhendelsen av verdipapirene bundet til anvendelse i rederivirksomheten. I det foreliggende tilfelle dreier det seg om midler som ved frigivelsen og den etterfølgende investering mistet enhver tilknytning til rederivirksomheten. De ble investert i verdier som langt fra var lett realisable, i næringsvirksomhet av helt annen art enn rederivirksomhet, og det var i denne næringsvirksomhet tapet oppstod.

Jeg har så vidt skjønnes bygget på samme faktum som lignigsnemnden og overligningsnemnden, og går da ikke nærmere inn på rederiets antydning om at det riktige dersom kommunen gis medhold, under visse omstendigheter ville være å oppheve lagmannsrettens dom og sende saken tilbake til ligningsmyndighetene til nærmere fastleggelse av faktum.

Side:825

Jeg er enig i byrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet. Etter resultatet finner jeg at kommunen må tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler S. Ugelstads Rederi A/S til Oslo kommune 15.000 - femten tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Leivestad og Bendiksby: Likeså.

Av byrettens dom (kst. dommer Jens Trampe Broch): - - -

6. Visstnok en gang i 1952 eller 1953 var det blitt stiftet et aksjeselskap, Rune Rayon A/S, som hadde til formål å tilvirke kjolestoffer. Selskapet oppførte på Dokka et fabrikkanlegg med maskinelt utstyr som, såvidt forståes, var helt moderne og i tipp-topp stand. Anlegget kom i alt på ca. 1,8 million kroner.

Det skulle imidiertid vise seg at driften ikke ble lønnsom. - - -

7. Sivilingeniør Einar Hauan, som hadde en viss tilknytning til norsk tekstilindustri, var kjent med at S. Ugelstads Rederi A/S hadde båndlagte midler. Hauan tenkte seg at rederiet kunne være interessert dersom disse midler kunne brukes til erverv av bedriften på Dokka, hvorfor Hauan gjorde skipsreder Ugelstad oppmerksom på saken.

Skipsreder Ugelstad hadde i og for seg ingen som helst interesse av å arbeide med tekstilfabrikasjon. Men han kom på den tanke, at hvis rederiets båndlagte midler ble tillatt brukt til å erverve anlegget på Dokka, ville rederiet kanskje langt tidligere enn han ellers kunne regne med, få frigjort sine penger, nemlig ved å realisere interessene i tekstilanlegget. Han tenkte seg, som retten har oppfattet hans partsforklaring under hovedforhandlingen i nærværende sak, at om det fremover med bedriften på Dokka, ville rederiet kunne selge sine interesser deri - kanskje med et ikke ubetydelig tap, men det fikk man heller finne seg i - og så ville rederiet fullt lovlig kunne bruke de frigjorte midler i rederiets egen bedrift, hvor de altså i høy grad kunne trenges. - - -

19. januar 1956 ble det så holdt en konferanse i Finansdpartementet, hvor blant annet skipsreder Ugelstad var tilstede.

Og s.d. skrev Finansdepartementet til rederiet et brev hvori det het:

«Som nevnt under konferansen idag vil departementet være villig til å frigi det beløp kr. 906.344.- som selskapet har båndlagt i Fellesbanken A/S efter lov av 22. desember 1950 avsnitt III for å mullggjøre overtagelsen ved tvangsauksjon av det anlegg på Dokka som nu tilhører Rune Rayon A/S. I den utstrekning det nevnte beløp ikke medgår i forbindelse med overtagelsen, forutsettes det reservert bedriften som driftskapital.

Departementet vil ikke ha noe å merke ved at anlegget overtas av

Side:826

S. Ugelstads Rederi A/S eller på vegne av et stiftende aksjeselskap hvor de frigitte midler settes inn som aksjekapital. Men det er departementets forutsetning at ervervet i tilfelle rederiet ikke ønsker å sitte med anlegget, finner sted på vegne av et nytt aksjeselskap eller at anlegget overdras et nytt aksjeselskap og at ikke rederiet eller dets aksjonærer i forbindelse med overtagelsen overtar aksjer i eller aktiva og passiva i Rune Rayon A/S.»

9. Resultatet av de foran omhandlede forhandlinger m.v. ble at rederiet kjøpte anlegget på Dokka ved annen gangs tvangsauksjon i begynnelsen av mars 1956. Såvidt forståes, ble det ikke betalt noe kontant, idet rederiet overtok pantegjeld for kr. 892.500.-.

Rederiets frigitte midler ble anvendt slik at det ble stiftet et nytt aksjeselskap Dokka Veveri A/S med en aksjekapital på kr. 250.000.-, mens det øvrige av de før nevnte båndlagte kr. 906.344,12 ble ydet bedriften som lån.

Mer enn det båndlagte beløp ville rederiet ikke investere i veveribedriften. Det er imidlertid senere kommet i tillegg et mindre beløp, kr. 5.930,39.

Tilsammen hadde rederiet således nedlagt i veveriaffæren kr. 912.274,51.

10. Det skulle vise seg, at til tross for at det på nettopp nevnte måte var «sprøytet inn» friske midler på henimot 1 million kroner i veveribedriften, ble denne ikke noen suksess. - - -

Et par år senere - i 1965 - stoppet Dokka-affæren definitivt opp. - - -

11. Ved ligningen for året 1965 krevde rederiet fradrag i sin inntekt for de midler som var investert i veveribedriften, kr. 912.274,51.

Ligningsmyndighetene ville ikke godkjenne fradraget.

På vegne av rederiet sendte i den anledning advokat T. Aa. Gard 8. juni 1966 Oslo ligningskontor en lengre redegjørelse om investeringsaffæren (fremlagt under nærværende sak som bilag 3 ad dok. 7), fastholdt rederiets krav på fradrag i inntekten for hele det investerte beløp, og fremholdt at tapet måtte ansees definitivt i 1965.

Fradraget ble imidlertid ikke innrømmet: Og i skriv til Oslo overligningsnemnd av 26. april 1967 anmodet advokat Gard om at overligningsnemnden tok spørsmålet opp under den pågående klagebehandling for 1965.

I sin kjennelse tok overligningsnemnden imidlertid ikke klagen til følge. Dette ble begrunnet således:

«Overligningsnemnda er kommet til at tap på aksjer og fordringer ikke kan sies å være et tap i næring og fradrag kan da ikke innrømmes. Selskapets grunn til å investere de båndlagte midler i Dokka Veveri A/S har vært at selskapet derved regnet med en raskere frigjøring av midlene for rederiformål. Overligningsnemnda antar imidlertid at selskapet vanskelig kunne regne med muligheten av å få frigitt midler som ble investert i en såvidt usikker næring som det her er tale om. En vil bemerke at det i dette tilfelle også er tvilsomt om tapet er endelig lidt, men overligningsnemnda finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette da fradraget allerede må nektes fordi tapet ikke er lidt i næring. Ligningen må derfor opprettholdes uforandret.» - - -

Side:827

15. Retten skal bemerke:

Retten har på samme måte som saksøktes prosessfullmektig oppfattet de to foran nevnte vidner, siviløkonom Herman Bryn og direktør Kjell Hem, derhen at i 1965 måtte det være på det rene at de i Dokka Veveri A/S investerte midler var gått definitivt tapt. Retten finner å måtte legge dette til grunn.

Dermed skulle saksøkeren ha krav på fradrag i inntekten ved beskatningen for inntektsåret 1965 - NB. dersom tapet må ansees lidt i saksøkerens næring.

Spørsmålet om hvorvidt tapet er å anse som lidt i saksøkerens næring, må innrømmes å være tvilsomt.

Men retten er blitt stående ved at spørsmålet må besvares benektende.

Det er i og for seg klart at veverivirksomheten som sådan lå helt utenfor rederiets formål.

Nå er saksøkeren, såvidt skjønnes, innforstått heri. Men saksøkeren mener, som retten har oppfattet denne, at selve investeringen i veveribedriften må sees som en utgift i næring til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse, nemlig fordi hensikten var å løsgjøre - tidligere enn det kanskje ellers ville være mulig - penger som tilhørte rederiet og trengtes i rederinæringen.

Nå var nok plaseringen i Dokka Veveri A/S en disposisjon som hadde til hensikt å skaffe saksøkeren en økonomisk fordel, (nemlig den tittomtalte tidligere frigivelse av sperrede midler).

Men det gjelder vel i sin almindelighet at enhver disposisjon som en skattyder foretar, bortsett fra det rene forbruk og gaver samt hva dermed må likestilles, har til hensikt å skaffe skattyderen en økonomisk fordel.

Og det må formentlig nokså sikkert kunne sies, at en slik hensikt alene ikke er tilstrekkelig til at disposisjonen og derav resulterende tap kan henføres under utgift i skattyderens næring i skattelovens forstand.

Om rederiets investering i Dokka Veveri A/S aldri så meget hadde til hensikt å skaffe rederiet en økonomisk fordel, kunne dette således etter rettens oppfatning ikke være tilstrekkelig til at investeringen i den helt utenfor rederinæringen liggende veveribedrift og det derved voldte tap må sees som utgift i rederinæringen til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikehold.

Retten kommer derfor til det resultat at saksøkeren etter byskattelovens §38 ikke har krav på fradrag i inntekten ved beskatningen inntektsåret 1965 for det tap som er lidt på affæren Dokka Veveri A/S.

Saksøkte vil etter dette bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Paul Vindhol, T. Brun Fretheim og A. Hiorth): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Det er enighet om at de midler som S. Ugelttads Rederi A/S investerte i Dokka Veveri A/S, er gått tapt i sin helhet og at rederiets tap er lidt i 1965.

Retten legger videre til grunn at skipsreder Samuel Ugelstad ved

Side:828

årsskiftet 1955/56 hadde fått den oppfatning at det trolig ville gå flere år, kanskje ytterligere ca. 10 år, før man generelt ville få frigitt de midler som var båndlagt etter lov nr. 6 av 22. desember 1950, avsnitt III, videre at rederiet på grunn av inngåtte nybyggingskontrakter hadde et sterkt behov for å få sine båndlagte midler til disposisjon og endelig at Ugelstad regnet med at rederiet ved å investere midlene i tekstilbedriften på Dokka ville ha gode muligheter for å få dem tidligere frigjort for rederivirksomhetens behov. Kommunen har i saken heller ikke bestridt noe av dette. Det er også på det rene at investeringen ikke på annen måte hadde betydning for rederidriften.

Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at henvendelsen til Ugelstad om investering av rederiets båndlagte midler i tekstilbedriften på Dokka skjedde på initiativ fra det offentliges side. Dr. ing. Hygen, som var leder av et teknisk konsulentfirma, ble av Industridepartementet konsultert om Rune Rayon A/S. Sammen med ingeniør Hauan og en til drev Hygen også et disponentselskap om etter oppdrag ledet tekstilbedrifter. Hauan, som hadde deltatt i en eller flere konferanser om Rune Rayon A/S, var en god venn av skipsreder Samuel Ugelstad og reiste overfor denne spørsmålet om investering av rederiets båndlagte midler, idet Hauan kjente til at et annet rederi hadde fått plassere visse båndlagte midler i en tekstilbedrift i Nordland. Når Hygen og Hauan videre hjalp til med å få midlene frigitt for formålet, var det, slik retten har forstått deres forklaringer, vesentlig på grunn av deres interesse som deltakere i disponentfirmaet. Noe oppdrag for betaling hadde de ikke. Retten ser det slik at Ugelstad fritt har tatt sitt standpunkt på grunnlag av en vurdering av egne interesser og uten noen form for påvirkning fra det offentliges side.

Det som er avgjørende for fradragspørsmålet, er om rederiets tap er et tap i rederinæringen, jfr. byskattl. §38 første ledd, bokstav d. Og dette avhenger etter rettens mening igjen av om midlene inntil de gikk tapt, fremdeles hørte med til rederivirksomhetens driftskapital, eller om de på den tid var tatt ut av rederivirksomheten.

Midlene var opptjent i rederivirksomheten, og lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at de hørte med til rederiets drifskapital så lenge de var båndlagt. Dette er i samsvar med både teori og praksis, se f.eks. Torgersen i Dommer og uttalelser i skattespørsmål m.v. 1969 119 og henvisningene der. Midler båndlagt etter lov nr. 8 av 22. desember 1950, avsnitt III ble generelt frigitt 1. september 1958, men det samme måtte etter rettens mening gjelde om båndleggingen hadde blitt opprettholdt enda i flere år. Spørsmålet blir da videre om de midler som S. Ugelstads Rederi A/S hadde båndlagt, skal regnes som uttatt av rederivirksomheten ved at rederiet i januar 1956 fikk dem frigitt og investerte dem i Dokka Veveri A/S.

Kommunen har framholdt at investeringen ble foretatt etter en forretningsmessig vurdering av tekstilbedriftens rentabilitet og sett som alternativ til fortsatt båndlegging, og at det etter vilkårene ikke var anledning til ved salg å frigjøre midlene for rederidriften.

Det er på det rene at rederiet har vurdert mulighetene for lønnsom drift av veveriet. Om dette forelå det uttalelser fra sakkyndig hold, som åpenbart har sett forholdsvis optimistisk på utsiktene etter tilførsel av

Side:829

den nye kapital. Utsiktene til å få midlene snart frigjort igjen ved salg ble derimot ikke direkte drøftet med sakkyndige. Lagmannsretten finner likevel å kunne legge til grunn at rederiets vurdering av salgsmulighetene har vært avgjørende for investeringen: Retten legger her særlig vekt på rederivirksomhetens meget sterke kapitalbehov og at rederiet ikke tidligere hadde erfaring fra tekstilvirksomhet eller annen industrivirksomhet. Skipsreder Ugelstad har i retten forklart at han ikke trodde tekstilbedriften ville bli noen glimrende forretning, men at han tok sikte på å få fabrikken i gang og håpet å få det hele solgt med tiden og dermed kankje få pengene frigitt på et tidligere tidspunkt enn han trodde ellers ville være mulig. Han har forklart at dette var hans eneste motiv og at han regnet med at mulig tap inntil et par hundre tusen kroner ville oppveies ved at rederiet fikk tidligere frigjort resten av midlene. At rederiet ikke vurderte rentabiliteten særlig høyt synes også å gå fram av et brev av 28. april 1956 fra rederiets prosessfullmektig til Finansdepartementet. Det sies her at aksjekapitalen er fullt innbetalt, mens resten av det frigitte beløp stilles til disposisjon som driftslån uten pantesikkerhet, videre at man håper å unngå ytterligere belastning for rederiet og at det inntil videre ikke blir beregnet renter av lånet, men at rimelige renter kanskje kan komme på tale om selskapet skulle kunne bli i stand til å gi overskudd. Hvis midlene hadde blitt stående båndlagt, ville de ha kunnet bli forrentet som innskudd på sparevilkår. Retten finner etter dette å kunne godta at rederiets formål med investeringen ikke var å oppnå en varig, økt avkastning av midlene gjennom overskudd av tekstilbedriften. Heller ikke er det her tale om en plassering av midlene utenfor rederinæringen i spekulasjonshensikt. - - -

Spørsmålet om hva som skal til for at driftskapital i en næringsvirksomhet skal sies å være uttatt av virksomheten med skattemessig virkning, har vært oppe i flere rettssaker. Der midlene er blitt ansett som fortsatt knyttet til virksomheten, synes enten anbringelsesobjektet eller -måten å ha vært tillagt betydning for virksomhetens drift, eller midlene har vært anbrakt i bank eller i lett realisable verdipapirer for å holdes til rådighet for virksomhetens behov. Det siste var tilfellet i saken i Rt-1958-1262.

S. Ugelstads Rederi A/S plasserte midlene som aksje- og driftskapital i en annen næringsvirksomhet, som i og for seg var uten betydning for rederidriften. Lagmannsretten antar likevel at det ikke er riktig å anse midlene som uttatt av rederivirksomheten i dette tilfellet Retten legger her særlig vekt på for det første at midlene på forhånd var båndlagt på ubestemt tid og ikke kunne disponeres på annen måte enn ved investering i annen næringsvirksomhet av nærmere bestemt karakter, for det andre at rederiet med overføringen av midlene til Dokka Veveri A/S tok sikte på å gjøre midlene tidligere disponible for rederivirksomhetens behov, enn ventet ved fortsatt båndlegging.

Etter dette vil rederiets påstand bli tatt til følge. - - -