Rt-1973-909
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1973-08-31 |
| Publisert: | Rt-1973-909 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 130/1973 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Elg Elgesem, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans A. Hegje). |
| Forfatter: | Bølviken, Sandene, Tønseth, Roll-Matthiesen, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, Motorvognloven (1926) §17, §31 |
Dommer Bølviken: A, født xx.xx.1938, ble av politimesteren i Rogaland den 21. mars 1973 satt under tiltale for overtredelse av prinsipalt vegtrafikklovens §31 jfr. §22 første ledd, subsidiært §31 jfr. §22 annet ledd. Under hovedforhandlingen nedla aktor påstand om frifinnelse etter den prinsipale tiltale. Ved Dalane herredsretts dom av 13. april 1973 ble A helt frifunnet og tilkjent saksomkostninger med kr. 1.200.
Saksforholdet og A's personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Politimesteren i Rogaland har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen. Det gjøres gjeldende at herredsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av vegtrafikklovens §22 annet ledd når retten er kommet til at A i dette tilfelle ikke måtte forstå at det kunne bli politietterforskning etter kjøreuhellet.
Jeg er - under noen tvil - kommet til at anken må forkastes.
Herredsretten har karakterisert kjøreuhellet som et hendelig uhell - en arbeidsulykke som fant sted i arbeidstiden, og har videre lagt vekt på at den ansvarlige leder av det firma som A kjørte for, og som eide lastebilen, var varslet og kom til stede, og at det var på grunn av en misforståelse at også politiet ble varslet. Av dommen fremgår det ellers at A ble på stedet etter uhellet og begynte å rydde vegbanen av hensyn til trafikken, mens føreren av den bil som A hadde passert, kjørte av sted for å varsle A's overordnede, så vidt jeg forstår dommen, i forståelse med A. Først da vegen var klar, og det var kommet folk for å ta seg av den skadede bil, var det at tiltalte, som følte seg noe fortumlet etter uhellet, lot en av dem som var kommet til stede, kjøre seg hjem. Ved sin vurdering av situasjonen har herredsretten
Side:910
riktig tatt utgangspunkt i den forståelse av motorvognlovens §17 tredje ledd - avløst av vegtrafikklovens §22 annet ledd - som Høyesterett gav uttrykk for i dom tatt inn i Rt-1960-1409, og som er fulgt i en rekke senere dommer. Jeg finner ikke å kunne fastslå at den har bygd på en uriktig forståelse når den er kommet til at situasjonen ikke var slik at A måtte forstå at det kunne bli politietterforskning i saken.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Sandene: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Tønseth, Roll-Matthiesen og Heiberg: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Finn B. Midbø med domsmenn): - - -
Retten skal bemerke:
En rekke vitner som hadde kontakt med tiltalte umiddelbart før og like etter trafikkuhellet, har alle forklart at de ikke merket noe hos tiltalte som kunne tyde på at han hadde nydt alkohol. Aktor har på dette grunnlag nedlagt påstand om frifinnelse for tiltaltes prinsipale del. Retten er enig med aktor i at tiltalte må bli å frifinne for den prinsipale del av tiltalen og tar aktors påstand herom til følge.
Retten er videre kommet til at tiltalte også må bli å frifinne for den subsidiære del av tiltalen.
På grunnlag av de opplysninger som kom frem under hovedforhandlingen har aktor karakterisert uhellet som et hendelig uhell. Retten er enig i dette. Tiltalte kom kjørende ved 1600-tiden, med et lass stein fra Sandbekk, i retning av byggefeltet på Frøyland, da han på fylkesveg nr. 1 i Sokndal møtte en personbil som han måtte vike ut for, for å kunne passere. Passeringen forløp normalt, men like etter ga veikanten etter under høyre bakhjul og bilen fikk et sleng i seg som medførte at den kom med fronten inn i fjellveggen. Det er på det rene at farten var moderat og lasten på ca. 6 tonn hvilket var mindre enn bilens kapasitet. Bilen fikk betydelige skader. Skadene er ikke taksert og ikke reparert og det foreligger ikke opplysninger om hva reparasjonen vil koste. Men det er fremlagt bilder som viser karrosseriskader på høyre frampart av bilen.
Føreren av personbilen, ble oppmerksom på uhellet, rygget tilbake og gikk bort til lastebilen. Han spurte om tiltalte var skadet. Tiltalte klaget over at han hadde slått seg i hodet og var litt fortumlet, men ellers uskadet. Det ble til at føreren av personbilen kjørte avsted for å varsle det firmaet som eiet lastebilen, mens tiltalte ryddet vegen for stein slik at eventuell annen trafikk kunne passere.
Det kom omsider mange folk tilstede og bl.a. ing. B i firmaet brødrene C som eiet lastebilen. Det ble videre hentet en Brøyt for å få vegen ryddet.
Da vegen var gjort klar og det var kommet folk til å ta seg av bilen,
Side:911
ble tiltalte kjørt avsted med en personbil, ført av D. Det hadde vært nevnt at tiltalte skulle kjøres til sykestuen, men på vegen ba tiltalte om å få bli kjørt til sin hybel og slik ble det.
Da ing. B kom tilstede, hørte han at tiltalte var blitt kjørt til sykestuen. Han gikk ut fra at tiltalte var skadet og at politiet måtte varsles. Det ble gjort, og lensmannsbetjent E kom tilstede på åstedet. Lensmannsbetjenten dro deretter til tiltaltes bopel hvor han kom ved 18-tiden. Da hadde tiltalte drukket en pjolter og 1 1/2 fl. øl. Blodprøve som ble tatt, viste en alkoholpromille på 1,56 hvilket kan stemme med det alkoholkonsum tiltalte har oppgitt.
Tiltalte har forklart at han følte seg oppskaket etter uhellet og at han drakk pjolteren og deretter ølet for å slappe av. Han visste ikke at politiet var varslet og hadde, sier han, ingen grunn til å tro at det ville bli politietterforskning.
Etter rettens mening var det unnskyldelig av tiltalte at han ikke tenkte seg at det ville bli politietterforskning. Og det er på det rene at det ikke ville ha blitt gitt varsel til politiet, og ikke blitt politietterforskning, hvis bilfirmaets ansvarlige representant, ing. B hadde vært klar over at tiltalte var uskadd og hadde dratt hjem.
Aktor har vist til en rekke høyesterettsdommer, således Rt-1968-154, 450 og 1096 og Rt-1969-247. I disse tilfellene dreiet det seg imidlertid om uhell av en helt annen og alvorligere karakter. Det foreliggende tilfelle må nærmest karakteriseres som en arbeidsulykke, funnet sted i arbeidstiden og hvor den ansvarlige overordnede er blitt varslet og kommet tilstede. Politiet ble her varslet på grunn av en misforståelse med hensyn til tiltaltes skader etter uhellet, mens det ellers intet var ved uhellet som skulle kunne gi grunn til politietterforskning.
Det vises til Rt-1960-1409 og retten legger til grunn den forståelse av uttrykket «forstår eller må forstå» som er lagt til grunn for dommen.
Retten er etter dette kommet til at tiltalte hadde god grunn for sin manglende tanke på politietterforskning og at han må bli å frifinne for tiltalens pkt. II. - - -