Rt-1971-171

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-02-19
Publisert:	Rt-1971-171
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 36/1971
Parter:	Espedalen bygdeallmenning (høyesterettsadvokat Trygve Krukhoug) mot Susanne Dybwad (nå hennes dødsbo) m.fl. (advokat Knut Lie - til prøve).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Tønseth, Bendiksby, Endresen, Bahr
Lovhenvisninger:	Lov om bruksrettigheter (1874), Hevdslova (1966) §8, Hevdslova (1966)

Dommer Schweigaard Selmer: I sak om havne- og fiskerett avsa Sør-Gudbrandsdal herredsrett 20. august 1968 dom med slik domsslutning:

Side:172

«Eierne av Fundin gnr. 217 bnr. 3 i Fron fru Susanne Dybwad, fru Elisabeth Knudtzons dødsbo, Jacob Dybwads dødsbo og Leif Dybwad kjennes uberettiget til havnerett og fiskerett som inntatt i skjøte av 5. september 1901 fra Iver O. Grosberg til Johan Bernt Borchgrevink, dog ikke fiskerett i Store Åkrevann.

Innen 20. november 1968 skal de anførte saksøkte besørge avlyst de rettigheter som er frakjent dem.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble av Espedalen bygdeallmenning påanket til Eidsivating lagmannsrett, som 22. september 1969 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Susanne Dybwad, Daisy Kallevig, Jacob Erasmus Dybwad, Helga Thomassen, Mette Hagemann og Leif Dybwad, som eiere av Fundin gnr. 217 bnr. 3 og gnr. 228 bnr. 3 i Fron frifinnes for Espedalen Bygdealmennings påstand om å være uberettiget til a fiske i Store Åkrevann.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Espedalen Bygdealmenning til Susanne Dybwad, Daisy Kallevig, Jacob Erasmus Dybwad, Helga Thomassen, Mette Hagemann og Leif Dybwad ialt 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Espedalen bygdeallmenning har påanket dommen. Til bruk for Høyesterett har tre partsrepresentanter og 10 vitner forklart seg ved bevisopptak for Sør-Gudbrandsdal herredsrett den 11. mai 1970. For Høyesterett er det fremlagt noen nye dokumenter.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten. Tvisten gjelder således bare spørsmålet om rett til fiske i Store Åkrevann for eierne av Fundin gnr. 217 bnr. 3 og gnr. 228 bnr. 3 i Fron. Siden lagmannsrettens dom er partsforholdet endret, idet Susanne Dybwad er død og saken i hennes sted overtatt av hennes dødsbo. Videre har Daisy Kallevig overdratt sin eierrett i Fundin til Helga Thomassen

Espedalen bygdeallmenning gjør gjeldende at Store Åkrevann er allmenningsvann, jfr. Rt-1939-854, og at det ikke ligger allmenningsrett til ankemotpartenes eiendom. Vilkårene for å hevde fiskerett i vannet er ikke oppfylt. Ankemotpartenes hjemmelsdokumenter kunne ikke begrunne en forsvarlig god tro. Selgeren hadde ikke anledning til å overdra fiskeretten, som var en allmenningsrett, og kjøpesummen var så lav at kjøperen måtte forstå at fiskeretten ikke fulgte med. Et båthus kan heller ikke anses som en slik innretning at det peker hen mot fiskerett for eieren. Det er også uklart i hvilket omfang fiskeretten skulle være hevdet og om den skulle tilligge eiendommen Fundin eller være av personlig art. Fiskerett kan heller ikke grunnes på passivitet. Fisket ble tålt fordi det ble ansett for å være av minimal betydning. For øvrig kan ikke en passivitet føre til at en ulovlig bruk dermed blir lovlig.

Espedalen bygdeallmenning har nedlagt slik påstand: «1. Susanne Dybwads dødsbo, Jacob Erasmus Dybwad, Helga

Side:173

Thomassen, Mette Hagemann og Leif Dybwad, som eiere av Fundin, gnr. 217 bnr. 3 og gnr. 228, bnr. 3 i Fron, har ikke fiskerett i Store Åkrevann i Espedalen bygdealmenning.

2. Espedalen bygdealmenning tilkjennes saksomkostninger.»

De nåværende eiere av Fundin, gnr. 217 bnr. 3 og gnr. 228 bnr. 3 i Fron, Susanne Dybwads dødsbo m.fl., gjør prinsipalt gjeldende at ved utskiftningen avsluttet i 1867 ble Store Åkrevann liggende i sameie mellom strandeierne eller eventuelt mellom de opprinnelige bruksberettigede. Høyesterettsdommen av 1939 avgjør således ikke spørsmålet om hvilke områder av den tidligere Espedalen statsallmenning som ble liggende uskiftet og dermed ble ansett å være bygdeallmenning. Subsidiært anføres at lagmannsrettens syn, at fiskerett i Store Åkrevann kan bygges på hevd og passivitet, er riktig. Det vises her i det vesentlige til lagmannsrettens begrunnelse.

Susanne Dybwads dødsbo, Jacob Erasmus Dybwad, Helga Thomassen, Mette Hagemann og Leif Dybwad, har nedlagt slik påstand:

«1) Eierne av «Fundin», gnr. 217 bnr. 3 og gnr. 228 og bnr. 3 i Fron - Susanne Dybwads dødsbo, Jacob Erasmus Dybwad, Helga Thomassen, Mette Hagemann og Leif Dybwad - kjennes berettiget til å fiske i Store Åkrevann.

2) Eierne av «Fundin», gnr. 217 bnr. 3 og gnr. 228 og bnr. 3 i Fron - Susanne Dybwads dødsbo, Jacob Erasmus Dybwad, Helga Thomassen, Mette Hagemann og Leif Dybwad - tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten.

Etter overdragelsen av Espedalen statsallmenning i 1855 og den etterfølgende utskiftning var det lenge uklart om de ikke utskiftede områder var å anse som sameie eller bygdeallmenning. På bakgrunn av Høyesteretts dom i Rt-1887-363, som gjaldt et tilstøtende område, den tidligere Muru- og Mæringsdalens statsallmenning, var det nærliggende å anta at de ikke utskiftede deler av Espedalen statsallmenning måtte anses som et sameie. Først i 1939 ble det av Høyesterett fastslått at områdene er bygdeallmenning, jfr. Rt-1939-854. Dommen avgjør imidlertid ikke direkte hvilke områder som ikke er utskiftet. Jeg går ikke nærmere inn på spørsmålet om Store Åkrevann tilhører bygdeallmenningen eller er et sameievann, da dette spørsmål - slik jeg ser saken - er uten betydning for resultatet.

I skjøtet av 1901 fra Iver O. Grosberg til J. B. Borchgrevink er det uttrykkelig nevnt at salget omfattet «fiskeret i Aakrevandene». Grosberg må følgelig ha ment at han hadde rett til å overdra fiskeretten, og jeg kan, blant annet under henvisning til dommen av 1887, ikke se at det er grunnlag for å bebreide ham denne forståelse. Heller ikke finner jeg at kjøperen hadde noen foranledning til å anta at Grosberg gikk utover det han hadde rett til. Selv om kjøpesummen skulle være lav, som hevdet av Espedalen

Side:174

bygdeallmenning, noe jeg ikke har tilstrekkelige holdepunkter for å vurdere, måtte det være forsvarlig av kjøperen her å bygge På skjøtet, som etter sin ordlyd omfattet fiskeretten. Peter og Bertram Dybwad kjøpte eiendommen i 1910 «med samme herligheder, rettigheder og forpligtelser» som den hadde tilhørt J. B. Borchgrevink. Jeg finner at brødrene Dybwad og deres etterkommere hadde grunn til å gå ut fra at de hadde fiskerett i Store Åkrevann. Deres fiske var knyttet til hyttebebyggelsen på Fundin med naust ved vannet og tilhørende båt. Når familien besøkte Fundin, ble det jevnlig fisket fra båt i Store Åkrevann med garn, oter og stang. Dette fiske foregikk frem til 1964 uten noen påtale eller henvendelse fra allmenningens styre eller dets oppsynsmann eller fra noen andre allmenningsberettigede.

For de ikke utskiftede deler av den tidligere Espedalen statsallmenning ble vet i 1896 etablert et styre av de bruksberettigede. Av styreprotokollen fremgår at en oppsynsmann for allmenningen ble ansatt allerede i 1901. Videre fremgår at styret i betydelig utstrekning beskjeftiget seg med spørsmål i tilknytning til fisket, og at det gjentatte ganger gikk til aksjon for å få stoppet ulovlig fiske, også i Åkrevann. Som en konsekvens av høyesterettsdommen av 1939 ble styret for de ikke utskiftede deler av Espedalen statsallmenning avløst av et styre for Espedalen bygdeallmenning. Fortsatt viser møteprotokollen at fiskespørsmål opptok meget av styrets tid, og at det aktivt søkte å hindre ulovlig fiske i allmenningens vann.

Av opplysningene i saken synes å fremgå at det har vært alminnelig kjent, eller i ethvert fall kjent av mange, at familien Dybwad fisket i Store Åkrevann. Flere av vitnene, og deriblant en tidligere oppsynsmann for Espedalen bygdeallmenning, har uttalt at de visste om fisket; andre hadde hørt om det eller fant det naturlig når eierne av Fundin hadde naust og båt ved vannet. Vitnet Thorvald Slåen som var formann i Espedalen bygdeallmenning fra 1945 til 1952 og fra 1954 til 1957, forklarer således at han ikke hadde sett familien Dybwad fiske, «men at det er naturlig at den har gjort dette da den har både båt og naust ved vannet». Slåen opplyser også at han i forbindelse med en grensegangsforretning i 1952 fikk se skjøtet av 1901 fra Iver Grosberg til J. B. Borchgrevink, og at han da stusset over at det i dette skjøte var medtatt fiskerett i Åkrevannene. Ha gjorde styret i allmenningen oppmerksom på det som stod i skjøtet, men forholdet ble ikke tatt opp med familien Dybwad Fra allmenningens side har det vært hevdet at fisket innskrenket seg til en tålt bruk, og at familien Dybwad ikke kunne vinne noen rett ved det. Fisket ble imidlertid utøvd både med garn, oter og stang av en begrenset brukerkrets som hadde hytte med naust og båt ved vannet. For allmenningsstyret måtte det fortone seg som nærliggende at familien Dybwad mente den var i sin fulle rett når den fisket. I særdeleshet måtte dette gjelde etter at styret i 1952 ble kjent med innholdet i skjøtet fra 1901. Når styret allikevel intet foretok seg, men fortsatte å tolerere fisket, har styret

Side:175

medvirket til at bruken ytterligere festnet seg. Etter omstendighetene og også på bakgrunn av styrets aktivitet ellers når det gjelder ulovlig fiske i allmenningsvannene, kan jeg vanskelig se det annerledes enn at styret stilltiende har godtatt at familien Dybwad har fiskerett i Store Åkrevann. Fisket har fått lov til å pågå uten innblanding fra Borchgrevinks tid i 1901-02 og frem til 1964. Et forhold som på denne måte og i den grad har fått anledning til å festne seg, bør nå ikke kunne rives opp. Selv om Iver Grosberg i 1901 muligens ikke hadde adgang til å overdra fiskeretten, antar jeg at familien Dybwad som eiere av Fundin, har ervervet en rett til å fiske i Store Åkrevann. Omfanget av denne fiskerett er bestemt av den bruk som faktisk har vært utøvd. Det fremgår av det jeg har sagt, at rettigheten ikke er av personlig art, men ligger til eiendommen Fundin.

Anken har ikke ført frem, og jeg antar at ankemotpartene må tilkjennes saksomkostningene for Høyesterett. Jag er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger for denne rett og for herredsretten.

Jeg stemmer for denne dom:

Eierne av Fundin, gnr. 217 bnr. 3 og gnr. 228 bnr. 3 i Fron - Susanne Dybwads dødsbo, Jacob Erasmus Dybwad, Helga Thomassen, Mette Hagemann og Leif Dybwad - kjennes berettiget til å fiske i Store Åkrevann.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Espedalen bygdeallmenning til eierne av Fundin, gnr. 217 bnr. 3 og gnr. 228 bnr. 3 i Fron - Susanne Dybwads dødsbo, Jacob Erasmus Dybwad, Helga Thomassen, Mette Hagemann og Leif Dybwad - 7.000 - sju tusen - kroner.

Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår saksomkostningsavgjørelsen.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Endresen og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Trygve Iversen med allmenningskyndige domsmenn, gårdbrukerne Helge Sandbu og Ola Olsen Møl- men): - - -

Som det fremgår nedenfor, eier de saksøkte to parseller, og retten har oppfattet alle parter slik at de ønsker avgjort i denne sak spørsmålet om de saksøktes fiskerett uten hensyn til hvilken parsell den eventuelt knytter seg til. Dette har ikke fått uttrykk i saksøkerens påstand.

Ved skjøte av 24. september 1901, tgl. 28. s.m., overdrog gårdbruker

Side:176

Ole O. Hage en skogteig ved Åkrevannet i det daværende Nord-Fron herred til generalprokurør Johan Bernt Borcbgrevink. Teigen var ved skylddeling 29. juli s.å. skilt ut fra Hagen gnr. 29 bnr. 1. Den var blitt bnr. 3, var tillagt skyld 22 øre og hadde fått navnet Fundin. Teigen strekker seg langs Store (øvre) Åkrevann i en lengde oppgitt til 1200 m. og menes å være på 1200 dekar. Den ligger på noe over 1000 meters høyde. På teigen vokser det bare løvskog. Skogteigen ble solgt «med alle til samme hørende Rettigheder og Herligheder». Rettighetene er ikke nærmere angitt. Det er uimotsagt anført av de saksøkte som både Hages og Borchgrevinks forutsetning at fiskerett skulle følge med.

Samtidig med denne tinglysning ble det tinglyst skjøte til Borchgrevink fra Iver O. Grosberg på en parsell som også hadde fått navnet Fundin. Det var bnr. 3 av gnr. 18 utskilt fra Grosbergs eiendom Åkreseter gnr. 18 bnr. 2 ved skylddeling 29. juli 1901. Med denne parsell fulgte det en båthustomt på gnr.29 bnr. 3. I skjøtet er Borchgrevink tilsagt havnerett for 2 kjør og 2 sauer og fiskerett i Åkrevannene.

Gnr. 18 og 29 i Nord-Fron er nu henholdsvis gnr. 217 og 228 i Fron.

Etter Borchgrevinks død overdrog hans enke begge parseller til Peter Dybwad og Bertram Dybwad ved skjøte av 19. mai 1910, tinglyst 24. s.m. Saksøkte nr. 1 er Peter Dybwads enke. Elisabeth Knudtzon, Jacob Dybwad og Leif K. Dybwad er Bertram Dybwads barn. Jacob Dybwads bo er nu sluttet og hans andel i 1968 overført til hans livsarvinger, uten at det har gitt anledning til noen endring av påstanden.

Borchgrevink hadde oppført det vesentlige av den nuværende bebyggelse på gnr. 18 bnr. 3. Den består av flere hytter med uthus, ialt 7 større og mindre bygninger. På gnr. 19 bnr. 3 er det ingen bebyggelse bortsett fra nøst, som ble bygget i Borchgrevinks tid.

Det er på det rene at både Borchgrevink og deretter familien Dybwad hele tiden fra 1901 årvisst har drevet fiske i Store Åkrevann dels med stang, dels med garn og oter fra båt. Det er bare fisket til forsyning på hyttene, ikke til salg eller nedsalting.

De eiendommer det gjelder har hørt til Espedalens statsalmenning som ble overdradd til de bruksberettigede ved skjøte fra Kongen av 16. mai 1855, tinglyst 29. september s.å. Almenningen ble overdradd med de fiskevann som lå i den. Kjøperne ble tilpliktet å besørge almenningen utskiftet innen 4 år, en frist som senere ble forlenget. Utskiftningen som ble avsluttet i 1867, omfattet ikke i synderlig utstrekning grunn som ikke var skogbevokset. Også større vann ble holdt utenfor. Dette må gjelde store Åkrevann, hvis flateinnhold er anslått til noe omkring 1500 dekar. Hvordan det i de første 10-år etter utskiftningen ble forholdt med det som ikke var utskiftet vet man lite om. Fra 1890-årene har det vært en «bestyrelse for de uudskiftede dele af den tidligere Espedalens statsalmenning». En forevist protokoll ført fra 1896 viser at bestyrelsen fra den tid har tatt seg av spørsmål som angikk områdene. Det gjaldt mest beitespørsmål, men også adskillige andre ting. I møter 6. januar, 21. juni og 29. august 1919 er det behandlet forskjellige tilfelle av fiske som mentes å være ulovlig. De uutskiftede deler av almenningen består av to områder, et vestlig og et østlig med Fron statsalmenning imellom. Disse administrerte områder er i protokollen dels blitt betegnet som almenning. Om dette refererer seg til det forhold som mentes å

Side:177

bestå på den tid eller til at det var tidligere statsalmenning vet man ikke. Spørsmålet om områdenes rettslige stilling kan først sees å være behandlet i et bestyrelsesmøte den 13. januar 1934, da et flertall - alle unntatt ett medlem, ga uttrykk for at det var et sameie mellom dem som hadde kjøpt statsalmenningen, et synspunkt som senere fikk tilslutning av et betydelig flertall av de bruksberettigede. Mindretallene blant bestyrelsesmedlemmene og de bruksberettigede mente at det var bygdealmenning. Spørsmålet ble løst ved høyesterettsdom i Rt-1939-854, som fastslo at det ikke utskiftede var bygdealmenning. - - -

Retten bemerker at det ikke er dag for noen innskrenkende tolkning av høyesterettsdommen av 1939, som klart gjelder de ikke utskiftede deler av Espedalens statsalmenning i sin helhet. Det må bygges på at disse områder fra å være statsalmenning gikk over til å bli bygdealmenning. De saksøkte har ikke drevet gårdsbruk. og saksøkeren må gis medhold i at de saksøktes hjemmelsmenn ikke har kunnet overføre beite- eller fiskerett til dem.

Spørsmålet om hevd oppstår bare i forbindelse med fisket i Store Åkrevann. I andre vann har de bare fisket rent sporadisk, og uten å ha båt der, og de har aldri hatt dyr på beite. Men som det fremgår foran, har Borchgrevink og senere familien Dybwad fisket i Store Åkrevann hvert år og i den utstrekning det har kunnet skje når de bare har ønsket å skaffe fisk til bruk i sine hytter. Det er hele tiden fisket med garn, i de senere år etter det opplyste tre garn, og med oter, alt fra båt, ved siden av at stangfiske er drevet. Retten mener å kunne fastslå at båt i fjellvannene, iallfall i Gudbrandsdal og distriktene omkring, bortsett fra rent ekstraordinære tilfelle er knyttet til fiske. Under disse omstendigheter antar man at nøst her må anses som en innretning som tilfredsstiller fordringene i den nu opphevede snikhevdlov. Det kan vanskelig bebreides i allfall familien Dybwad mangel på aktsomhet. Den tiltrådte eiendommene i 1910. Da var fisket etablert, det sto nøst, og hjemmelsdokumenter synes å måtte gi inntrykk av at fiskeretten var i full orden. Blant annet på grunnlag av den foran nevnte høyesterettsdom i Rt-1887-369 var det forsvarlig å regne med et vanlig sameieforhold i de uutskiftede deler av Espedalens statsalmenning, noe som jo også store flertall blant bestyrelsesmedlemmene og loddeierne har regnet med. Bygget på et slikt sameieforhold, er det sannsynlig at Borchgrevinks hjemmelsmenn ville ha kunnet overdra fiskerett, se Henry Nærstad: Sameieretten til jord (Oslo 1942) side 144 og Rt-1940-585. Retten er derfor tilbøyelig til å anta at de saksøkte ved hevd har vunnet rett til fisket i Store Åkrevann i den utstrekning fisket hittil er drevet. Også en passivitetbetraktning må, og med noe større sikkerhet, føre til samme resultat. Man er enig i det som de saksøkte har anført herom og nevner at de har sine hytter 3-400 m fra Store Åkrevann, og de har bare egen teig - med nøst - mellom hyttene og vannet. At de fisker der må fremstille seg som svært tydelig. Noen støtte mener man også å finne i forarbeidene til hevdsloven av 1966, se særlig betraktninger om forholdet mellom tidligere rett og den nye lovs §8 i Sivillovbokutvalets rådsegn nr. 6 (bilag til 0t.prp. 30 for 1965/66) sidene 16, 22 og 26. - - -

Side:178

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otter Boberg og Karl Lous og tilkalt dommer, sorenskriver Erling Rost): - - -

Lagmannsretten er med hensyn til familien Dybwads fiskerett i Store Åkrevann kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Etter overdragelsen av Espedalen Statsalmenning i 1855 og den påfølgende utskiftning, avsluttet i 1867, var det lenge uklart om de ikke utskiftede områder var å anse som sameie eller bygdealmenning. Spørsmålet svnes først å være tatt opp i styret for de uutskiftede deler av den tidligere Espedalen Statsalmenning den 14/10 1933 da formannen fremsatte følgende forslag:

«Med hjemmel i kjøpekontrakt av 18.9.1855 søkes eiendommen - godvillig eller tvungen, anerkjent som privat sameie og som sådan underlagt sameiernes fulle rådighet.»

Forslaget ble vedtatt med 5 mot 1 stemme. I styremøte 13/1 1934 sees følgende protokollert:

«Fron sameie.

Denne eiendom består av et sameie utlagt som sådant ved den i 1866 avsluttede utskiftningsforretning over den i 1855 av de bruksberettigede fra staten innkjøpte Espedalen's statsalmenning, og har hittil gått under navn de uskiftede deler av Espedalens forhenværende statsalmenning. Dette navn er av praktiske grunner i styremøte 14.10. f.å. besluttet ombyttet med navnet Fron sameie. Fron sameie, der heretter skal administreres som et loddeie tilhørende sameiet, eies av kjøperne av Espedalen statsalmenning og eller deres etterfølgende kjøpere eller etter hver enkelt opprinnelig kjøpers innbetalte del av kjøpesummen»

I generalforsamling 20/2 1934 sees loddeierne Anton I. Veslum, Fr. Fosse m.fl. å ha foretatt følgende protokolltilførsel:

«Vi er av den mening at de uskiftede dele av Espedalen forhenværende statsalmenning i rettslig henseende er å betrakte som en bygdealmenning som eies av mere enn halvparten av de bruksberettigede, og derfor skal forvaltes etter de for bygdealmenningen gjeldende regler. Vi må derfor ta et hvert forbehold overfor lovlydigheten av de beslutninger som fattes, forsåvidt disse står i strid med reglene for bygdealmenningens forvaltning.»

Senere i samme generalforsamling er det foretatt avstemning over styrets beslutning med sådant resultat: «Styrets beslutning tiltredes med 99 stemmer mot 3 stemmer.»

Det synes etter dette å ha vært et stort flertall for sameiesynspunktet. Det ligger da nær å tro at også Iver O. Grosberg og Amund O. Hage var av den oppfatning at det var sameie da de i 1901 foretok sine overdragelser til Borchgrevink, og at de mente å ha rett til å overdra fiskerett i vannene. Spørsmålet om sameie eller bygdealmenning ble endelig avgjort av Høyesterett i den tidligere nevnte dom av 1939 i sak reist av Staten ved Landbruksdepartementet.

Høyesterett har - som det fremgår av det foran anførte - ikke tatt standpunkt til hva som tilhører det ikke utskiftede område, og lagmannsretten finner det tvilsomt om Store Åkrevann som ligger i det utskiftede område ble holdt utenfor utskiftningen eller om det er å anse

Side:179

som tilhørende de omkringliggende eiendommer. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette, idet retten - i likhet med herredsretten - finner at familien Dybwad har ervervet fiskerett både ved hevd og ved passivitet fra bygdealmenningens side. Lagmannsretten tiltrer det av herredsretten herom anførte. Den er enig med herredsretten i at det må ansees på det rene at de medlemmer av familien Dybwad som besøkte hytten, jevnlig fisket i Store Åkrevann, både med garn, oter og stang. De overtok i 1910 nøstet beliggende ved vannet og har i alle år hatt båt og også ofte garn hengende på nøstet. Man anser dermed betingelsene for hevd etter loven av 1874 for å være oppfylt. Det nevnes i denne forbindelse at vitnet Slåen tidligere formann i almenningsstyret, i sin vitneforklaring uttalte at han ikke hadde sett familien Dybwad fiske i Store Åkrevann, men at det var naturlig at den hadde gjort det da den hadde nøst og båt nede ved vannet.

Det er på det rene at fisket fra familien Dybwads side foregikk fra 1910 til 1964 uten noen påtale eller henvendelse fra almenningens styre eller noen av dette ansatt oppsynsmann. Det kan i alle disse ar neppe ha unngått almenningsfolkenes oppmerksomhet at folk fra Dybwads hytte fisket og i hvert fall var de - som nevnt av vitnet Slåen - oppmerksom på nøstet og båten. Det foreligger derfor - etter rettens mening - en passivitet som også danner grunnlag for fiskeretten.

I anledning ankemotpartenes påstand om avvisning bemerkes at uansett om Store Åkrevann er undergitt privat eiendomsrett eller er en del av almenningen kan saken - etter rettens mening - ikke bli å avvise, idet bygdealmenningens styre i begge tilfelle antas å ha rettslig interesse i saken.

Da spørsmålet om havnerett ikke er aktuelt og overhodet ikke har vært tatt opp i lagmannsretten, likesom det heller ikke har vært påstått noen ny frist for avlysning av denne, utformer lagmannsretten ny domsslutning. - - -