Rt-1940-585

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1940-11-23
Publisert:	Rt-1940-585
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 68 B
Parter:	Helge Leine Remmen og John Mosaker (overrettssakfører Nicolay Berg til prøve) mot Johannes Havre, eller nå hans enke Berit Havre i uskiftet bo (høyesterettsadvokat Vilhelm Heiberg oppnevnt).
Forfatter:	Evensen, Bonnevie, Stang, Aars, Rivertz
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §14, Norske Lov (1687) 5-, Jaktloven (1899) §3, Lov om forbud mot å fraskille skog mv (1915) §2, Jordloven (1928) §21, Jordloven (1928)

Dommer Evensen: Valdres herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa 19 juni 1937 enstemmig dom med sådan domsslutning: «Johannes Havre kjennes som eier av gnr 63, bnr 2 i Vang ikke eiendomsberettiget og ikke fiskeberettiget til den del av Olevann som ligger østenfor linjen Oleodden-Tullekyrkja-Sendeåens utløp, for så vidt angår den del av vannet som ligger innenfor 2 meters dyp ved laveste vannstand. Han kjennes uberettiget til å ta ved i det terreng hvis grenser er fra Sendeåens utløp til Vesle Sendehorn, derfra langs Sendenosen til Sleipa og videre til Seksins vestende, langs Seksin og elven til Bygdin, langs stranden til Bygdinøyene, og

Side:586

derfra i rett linje til Oleodden. Han kjennes uberettiget til å ha båtfeste i den østlige del av Olevann som er omhandlet ovenfor. I saksomkostninger betaler Johannes Havre til Helge Leine og John Mosaker kr. 400. Forøvrig frifinnes han.»

Dommen ble innbrakt for Eidsivating lagmannsrett som 2 juli 1938 avsa dom med sålydende domsslutning: «I. Den ankende part Johannes J. Havre frifinnes. II. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. De 2 lagdommere med 4 domsmenn stemte for nevnte resultat; lagmannen derimot stemte for stadfestelse av herredsrettens dom for så vidt fiskeretten og båtfesteretten angår.

Helge Leine og John Mosaker har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Under sakens gang er Johannes Havre avgått ved døden. Hans i uskifte sittende enke Berit Havre er inntrådt i hans sted.

Helge Leine og John Mosaker har nedlagt sådan påstand: «1. Berit Havre kjennes som eier av g. nr. 63, bnr 2 i Vang i Valdres ikke eiendomsberettiget og ikke fiskeberettiget samt uberettiget til å ha båtfeste i den del av Olevann som ligger østenfor en linje fra Oleodden, over Tullekyrkja til Sendeåens utløp. 2. Berit Havre kjennes som eier av gnr 63, bnr 2 i Vang i Valdres uberettiget til å ta ved i det terreng hvis grenser går fra Sendeåens utløp til Vesle Sendehorn, derfra langs Sendenøsen til Sleipa og videre til Seksins vestende, langs Seksin og elven til Bygdin, langs stranden til Bygdinøyene og derfra i rett linje til Oleodden. 3. Berit Havre dømmes til å betale saksomkostninger til Helge Leine og John Mosaker for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Berit Havre har fri sakførsel for Høyesterett. Den for henne oppnevnte rettsfullmektig har nedlagt sådan påstand: «1. At Johannes Havre eller nå hans i uskiftet bo sittende enke helt frifinnes. 2. At Helge Leine og John. Mosaker - én for begge og begge for én - dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten til enkefru Havre og for Høyesterett til statskassen. 3. At det meg som befalt sakfører ved Høyesterett tilkommende salær ansettes til utredelse av statskassen.»

Hva sakens gjenstand og nærmere omstendigheter angår, henviser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens saksframstilling. Som det framgår av herredsrettens dom ble fiskerettspørsmålet av herredsretten begrenset til å gjelde fiske langs land innenfor 2 meters dybde ved laveste vannstand. Olevann er 4,65 km2 ;. Staten har imidlertid senere erklært at den har frafalt sin for Høyfjellskommisjonen nedlagte påstand om at midtpartiet i Olevann skal anerkjennes som statsalmenning. Som følge herav er partene enige om at en begrensning som nevnt ikke lengre er av interesse.

Det er for Høyesterett framlagt en rekke nye dokumenter, hvoriblant utskrifter av bevisopptagelser med parts- og vitneforklaringer. Under bevisopptagelsene har det også vært avhørt en rekke nye vitner.

Side:587

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Det heter i den mellom Torgeir Andersen Høverstad og Jøhannes Havre inngåtte kjøpekontrakt - det såkalte handelsforlik av 30 april 1923 - bl.a.: «Kjøparen skal ha hamnerett til dei krøter han føder på bruket både på heimstølen og langstølen. På heimstølen skal han ha rett til den ved han treng i stølens skog og rett til å byggja upp eit sel på ein lagleg stad i gamle stølsjordet og rett til å gjerda inn 4 mål i øvre delen av same. På langstølen skal kjøparen og ha rett til å byggja sel. Med i handelen skal fylgja den sokalla Kalvedalsteig og ei tjuge meter brei remse etter nordre langsida på den øvre Raudalsteigen. Fiskerett og jaktrett etter skylden og elles del i alle rettar og plikter etter skylden.»

I skylddelingen, hvor parsellens skyld ble ansatt til 1 mark og 14 øre mot hovedbøllets gjenværende 8 mark og 1 øre er bl.a. anført: «Kjøperen har ret til at havne de kreature han føder baade på heimstølen og langstølen. Fiskeret og jagtret skal kjøperen ha efter skylden.... 3. Omfatter den eiendom som deles, jordbruk med fjeldstrækning herunder fjeldvand, elver og bækker? Ja. 4. Får hvert av de ved delingen fremkomne jordbruk den for bruken nødvendige fjeldstrækning? Ja.»

I skjøtet erklærer Høverstad at han «skjøyter småbruket Havre» ... «med lut og lunnende og med all den rett eg før åtte det med - på dei vilkår som er fastsette i handelsforlik av 30 april 1923».

At Høverstad etter disse dokumenters ordlyd overdro Havre andel også av hovedbruket med eiendomsrett og fiskerett i Olevann kan ikke stille seg tvilsomt. De ankende parter har imidlertid gjort gjeldende at det ikke har vært meningen å overdra sådanne rettigheter og at det med andel i fiske i dokumentene alene har vært siktet til fiskerett i den Høverstad og Havre tilstøtende Vangsmjøsen. De har til støtte herfor dels påberopt seg hva som angivelig passerte under salgsdokumentenes opprettelse, dels påberopt seg sedvane innen bygden ved denslags parsellsalg. Jeg har imidlertid ikke funnet bevis ført før at selger og kjøper har ment noe annet enn salgsdokumentene selv gir utvetydig uttrykk for og tiltrer for så vidt lagmannsrettens begrunnelse

Spørsmålet blir da om Høverstad i forhold til de andre sameiere i sameiestrekningen overhodet hadde rettslig adgang til som skjedd å gi parsellen andel etter skyld i hovedbrukets fiskerett i sameiestrekningen.

Lovgivningen inneholder ikke noe forbud mot en sådan deling av fiskeretten og jeg har heller ikke funnet bevis ført for sedvanerettsregler som skulle hindre det. Et forbud måtte derfor i tilfelle utledes av selve sameieforholdets natur eller rettsforholdet sameierne i mellom og være begrunnet i at en sådan deling ville stride mot selve grunnlaget for og øyemedet med sameieforholdet. Jeg kan ikke finne at delingen det gjør i det foreliggende tilfelle. Det dreier seg her om et vanlig jordfellesskap hvor sameiet er knyttet til gårder, ikke til personer. Fiskeretten blir framdeles

Side:588

ved gårdene. Sammenlign begrunnelsen i den i Rt-1919-107 inntatte dom, som for øvrig angikk et fra nærværende sak forskjellig forhold.

Hvis det hadde vært spørsmål om deling av en av gårdene etter odelslovens §14 lar det seg neppe bestride at hver part måtte kunne tillegges en forholdsvis del i sameiestrekningen og rådigheten innen denne og at skikk og bruk har vært overens stemmende hermed. Noe annet ville så vidt skjønnes være i strid med det legitime behov og et rasjonelt syn på jordbrukets interesser. Men jeg kan ikke finne noen rimelig grunn til å bedømme den her i saken omhandlede deling av gården, hvoretter parsellen og den gjenværende eiendom framdeles begge har karakteren av gårdsbruk, annerledes. Jeg nevner at Havre etter det opplyste har et areal på anslagsvis ca. 100 mål (nede i bygden) foruten brukets heimstøl som er 4 mål og andelen i sameiestrekningen. Det er videre opplyst at det for tiden fødes 6 kuer, 6-7 sauer og 1 hest på Havre.

Det er visstnok så at enhver deling av en fiskerett kan føre til øket fiske og medføre skade og ulempe for de andre sameiere. Men disse får da benytte seg av den adgang som lovgivningen hjemler til regulering av bruken således at denne blir holdt innenfor grensen av den hver sameier tilkommende anpart. Også innenfor kretsen av de opprinnelige sameiere vil for øvrig den slags interessekonflikter kunne oppstå. Z

Jeg er enig med lagmannsretten i at lov nr. 11 av 20 august 1915 §2 også synes å måtte hvile på den her hevdede oppfatning. Det samme gjelder jordlovens §21.

Når Havre således ansees sameieberettiget og fiskeberettiget i Olevann og bruket dessuten videre er sameier i strekningen langs vannet, er det en gitt konsekvens herav at bruket også har rett til båtfeste.

Hva retten til å ta nødsleved angår hengolder jeg meg til det av lagmannsretten anførte.

Sakens omkostninger antar jeg bør oppheves for alle retter.

Domsslutning:

Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret til den oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat Vilhelm Heiberg fastsettes til kr. 1.800.

Dommer Bonnevie: Med hensyn til vedretten og båtfesteretten er jeg kommet til samme resultat som førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse. Hva båtfesteretten angår mener jeg for mitt vedkommende at denne rett her er en naturlig konsekvens av at Havre har stølsrett med havnerett i den vannet tilstøtende strekning og allerede som følge herav - som stedforholdene her er - utvilsomt har behov for å kunne ferdes med båt på vannet.

Derimot er jeg med hensyn til fiskeretten i Olevann kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall - lagmann Krog - og tiltrer hans begrunnelse. Jeg legger avgjørende vekt

Side:589

på at det her dreier seg om et eldgammelt eksklusivt fiskerisameie i den omhandlede østre del av Olevann. Etter den måte de 3 sameiere gjennom tidene har utøvd fisket på, står det for meg som utvilsomt at det vil bety et materielt inngrep i de øvrige sameieres rett om en av sameierne overlater en del av sin sameierett i vannet til en parsellkjøper. Selv om det på papiret heter at parsellkjøperen for fiskets vedkommende bare blir sameier for en viss brøkdel - nemlig etter skylden - i selgerens tredjedel, vil det for hver av de øvrige sameiere under deres utnyttelse av fisket arte seg som om de heretter hver er 1 av 4 om fisket, mens de før var 1 av 3. Ved senere nye parsellsalg kan forholdet ytterligere tenkes forverret. En enkelt sameiers utstykning av sin sameierett i et eiendomsvann vil i det hele i de aller fleste tilfelle være til stor skade for de andre sameiere. Og dette må etter min mening være avgjørende for at en sameier ikke kan antas å ha rett til slik utstykning. Skjønt det ikke har vært nevnt under prosedyren vil jeg peke på at den forkjøpsrett som sameiere i sin alminnelighet har etter N.L. 5-3-51 vil være til liten eller ingen nytte for dem hvor sameiegjenstanden er et fiskevann. Forkjøpsretten har bare sin fulle verdi for sameiere hvor det gjelder salg av hele en sameiers rett til utenforstående. Da vil sameierne ved å benytte sin forkjøpsrett oppnå at det blir en mindre om fisket i vannet. Men om sameierne i et tilfelle som det i denne sak foreliggende skulle innløse parsellkjøperens fiskerett gjennom forkjøpsrett, ville jo stillingen framdeles etter innløsningen bli den at det var 3 om fiskeretten i vannet.

Hva lovene av 20 august 1915 nr. 11 og jordloven av 1928 angår, skal jeg bemerke at disse lover ikke kan gjøre noe materielt inngrep i eldre sameierettigheter uten erstatning. Hvis derfor sameierne i et fiskevann i fjellet tidligere hadde rett til å motsette seg den enkelte sameiers utparsellering av en sameierett i fisket, da kan ikke disse lover ha gjort noen forandring heri. Det har sikkert heller ikke vært lovgiverens mening. De nevnte lovbestemmelser sikter så vidt jeg skjønner bare til slike forhold hvor eierne har rettslig adgang til å avstå en slik rett til erververen av parsellen.

Med hensyn til saksomkostningene og salæret til den oppnevnte sakfører er jeg enig med førstvoterende. Jeg former ikke konklusjon. Z

Dommer Stang: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, idet jeg vil legge til: Delingen av Høverstads fiskerett i Olevann vil så vidt jeg forstår ikke være til skade eller fortrengsel for de andre sameiere så lenge det er fisk nok til å dekke alles behov. Skulle det ikke være tilfelle, kan sameierne regulere bruken av fisket slik at enhver bare får utøve den fiskerett han har krav på. I så fall vil det vise seg å være av betydning om de enkelte sameiere har en større eller mindre del av fisket. Det samme vil være tilfelle ved deling av beitesretten i sameiet. For så vidt står fisket ikke i noen særstilling.

Dommer Aars: Som herr dommer Stang.

Dommer Rivertz: Likeså.

Side:590

Av herredsrettens dom:

Saksøkte Johannes Havre kjøpte i 1923 småbruket Havre. gnr 63, bnr 2 av skyld mark 1,14 i Vang av Torgeir Høverstad for kr. 7500. Eiendommen ble utskilt fra Høverstads gård, bnr 1 av skyld mark 9,15.

John Mosaker og Helge Leine har som eiere av eiendommene gnr 64, bnr 1 og gnr 65, bnr 1 anlagt sak mot Johannes Havre om fiskeretten og hva dermed står i forbindelse. - - -

Saksøkerne har til begrunnelse for sin påstand anført at saksøkte ikke har kjøpt noen fiskerett eller eiendomsrett i Olevann av Torgeir Høverstad. Subsidiært er hevdet at den østlige del av vannet med tilliggende terreng er et «setersameieZ» mellom saksøkernes eiendommer og Torgeir Høverstads eiendom. Uten hensyn til hvordan saksøktes hjemmelsdokumenter blir å fortolke, må han være uberettiget til ved fiske eller ved å ta ved eller bruke båt å trenge seg inn i dette sameie, og således krenke saksøkernes interesser og forringe sameiets verdi for dem. Derimot har saksøkerne ikke hatt noe å bemerke til at saksøkte i henhold til sine dokumenter har bygd støl ved Olevann og havner i sameiet med sine kreaturer, visstnok ut fra den betraktning at det ikke slippes flere dyr i marken fordi om Høverstads eiendom er delt. - - -

Retten skal bemerke: Det finnes bevist at den del av Olevann som ligger øst for linjen Oleodden-Tullekyrkja-Sendeåen er sameie mellom gårdene gnr 63, bnr 1, gnr 64, bnr 1 og gnr 65, bnr 1, hvorav de 2 siste tilhører saksøkerne. - - -

Retten tar sitt utgangspunkt i den utvilsomme rettsregel at i et sådant sameieforhold mellom 3 eiendommer er den enkelte sameier uberettiget til å avhende enkelte retter i sameiet uten samtykke fra de andre. Herom henvises til Gjelsviks Tingsrett 3. utgave, s. 109 ff. og høyesteretts dommer i Rt-1919-107 ff. og Rt-1933-1162 ff., særlig s. 1169. Denne regel må få anvendelse selv om overdragelsen skjer i forbindelse med salg av en større eller mindre del av vedkommende sameiers eiendom. De øvrige sameiere blir jo like dårlig stillet hva enten de særlige retter i sameiet selges separat eller i forbindelse med utparsellering av hovedbruket. Det finnes ikke bevist at det er sedvanerett i Vang at utskilte parseller av en viss størrelse får anpart i hovedbrukets fiskerett i fjellet. - - -

Spørsmålet om vedrett finnes å måtte avgjøres på samme måte som for fiskerettens vedkommende. Selv om saksøkerne ikke har noe imot at saksøkte har seter i sameiet ved Olevann, kan dette ikke antas å medføre at han uten særskilt samtykke kan ta ved i skogen.

Rett til å ha båtfeste antas bare å tilkomme den som har strandrett, hvis ikke særskilt rettsgrunn hjemler noe annet. Saksøkte har ingen strandrett og han må således kjennes uberettiget til å ha båtfeste i den i påstandens omhandlede del av Olevann. Derimot finner retten ikke å kunne ta til følge saksøkernes påstand om at saksøkte heller ikke skal få benytte båt i vannet. Retten til å ferdes i utmark og på vann og elver antas å tilkomme enhver. Dette vil for saksøkte få praktisk betydning ved at han kan få låne båt av sameierne i den vestlige del av vannet, eller med deres samtykke ha sin båt liggende der. Se herom Gjelsviks Tingsrett 3. utgave, s. 205. Den omstendighet at saksøkte ikke har fiskerett er heller ikke til hinder for at han kan benytte båt, se herom høyesterettsdom om Feforvannet inntatt i Rt-1914-359.

Etter det resultat retten er kommet til for så vidt angår saksøkernes

Side:591

adgang til å motsette seg saksøktes rettighetsutøvelse i og ved Olevann, er det overflødig i det hele tatt å diskutere spørsmålet om fortolkningen av saksøktes hjemmelsdokumenter. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Krog, lagdommerne Ubberud og Stenersen med 4 domsmenn):

- - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

- - - Etter de foreliggende opplysninger må man legge til grunn at Olevann og den seterstrekning hvori partenes langstøler er beliggende, tilhører et alminnelig fellesskap i fjellet i likhet med hva som hyppig er tilfelle her i landet.

Videre må man legge til grunn at Torgeir Høverstad ved det framlagte handelsforlik av 30 april 1923 har solgt til Havre det omhandlede gårdsbruk som fikk en skyld av mark 1,14 av sin gård Høverstad, mark 9,15, med rett til havn til de kreaturer han før på bruket både på heimstølen og langstølen, fiskerett og jaktrett etter skylden og ellers del i alle retter og plikter etter skylden. Handelen ble bekreftet ved skylddeling av 13 juli 1919 hvor kjøper og selger begge personlig var til stede, liksom det uttrykkelig ble tilført gjengivelse av handelsforlikets bestemmelser og ble bevitnet av mennene at eiendommen omfattet jordbruk med fjellstrekning, herunder fjellvann, elver og bekker, og at hvert av de ved delingen framkomne jordbruk fikk den for bruken nødvendige fjellstrekning. I skjøtet, som tinglystes 4 desember 1923, inneholdes at kjøperen fra den tid han overtar bruket har alle tyngsler og del i alle retter som faller på bruket etter skylden. Hermed finner retten det avgjørende godtgjort at Havre av Torgeir Høverstad har fått overdratt det nye gardsbruk med andel etter skyld også i det heromhandlede fjellsameie. - - -

Lagmannsretten er videre kommet til det resultat at ankemotpartene som forholdene stiller seg ikke nå er berettiget til å motsette seg at Høverstad har overdratt Havres nye bruk forholdsmessig andel av hovedbrukets rettigheter i fellesskapet, derunder fisket i Olevann, som tilhører fellesskapet.

Dette bygger retten på 2 betraktninger. For det første foreligger det fyldig materiale både av vitneforklaringer og skylddelinger m.v. som går ut på at det er den herskende oppfatning i Vang at sådanne salg av nye gårdsbruk med andel i flere gårders fellesskap i sameiestrekning medfører at det nye bruk inntrer i forholdsmessig andel av hovedbrukets sameierett, og at de øvrige andelshavere ikke kan motsette seg dette. - - - Til dels kan det også av dokumenter påvises at denne oppfatning har vært praktisert. Retten er tilbøyelig til å anta at dette stemmer med hva man i store deler av vårt land, hvor lignende forhold foreligger, må ansees som den gjeldende oppfatning. Jaktlovens §3 antas å bygge på en lignende oppfatning og det er grunn til å mene at fiskerett må følge samme regel. Se Scheels tingsrett 8. 55 nederst. Så vidt man kan forstå må også lov nr. 11 av 20 august 1915 §2 hvile på samme rettsoppfatning. Man antar ikke at den nevnte høyesterettsdom av 15 september 1937 er prejudikat for noe motsatt. Så vidt man av dommen kan forstå, lå ikke det der omhandlede tjern i sameiestrekning, idet det var foregått en utskiftning, og man kan heller ikke se at de utskiftede parseller lå til tjernet, det gjaldt der også et vann av ikke større enn 200 mål, mens Olevann er opplyst å være over 4 km2, hvorav tvisten gjelder ca. halvdelen.

Side:592

Ved sin avgjørelse har retten lagt megen vekt på at ankemotpartene ikke gjør noen innsigelse mot at Havre er blitt delaktig i havneområdet og har fått seterrett ved Olevann. - - -

Det er også vanskelig å forlike ankemotpartenes passive holdning med at de ikke skulle ha villet anerkjenne Havre også som fiskeberettiget. Fra 1929 begynte Havres sønner å fiske med garn i Olevann og det er ikke påstatt at noen har gjort innsigelse før Havre satte båt på vannet i 1935. Det er også opplyst at sameierne valgte Havre som tillitsmann både ved forhandlingene med Lykken-oppsifterne i 1930 og uten motsigelse lot ham opptre på like fot med de andre under de langvarige forhandlinger som ble avsluttet ved den foran nevnte voldgiftsdom i saken med Otterness m.fl. av 7 Juli 1930. Under henvisning til høyesterettsdom i Rt-1933-1162 flg. skulle man anta at også denne passivitet fra ankemotpartenes side må være tilstrekkelig i seg selv til å statuere en anerkjennelse av Havres fiskerett i Olevann.

Da således Havre må ansees berettiget til fiske i Olevann må han også ha rett til å hå båt der.

Hva angår nødsleretten til å ta småved i fjellterrenget til opptenning og småkoking på seteren, antar man at den må følge med seterretten som er innrømmet Havre. Det er opplyst at det er alminnelig bruk at når en har støl, kan en også rive småved (brisk o. lign.).

Lagmannen bemerker: Jeg er enig i at Torgeir Høverstad i 1923 må ansees for å ha overdratt fjellrettigheter og spesielt andel i fiske rett i Olevann i forbindelse med eiendomsoverdragelsen til Havre. Men jeg antar ikke at han i forhold til motpartene John Mosaker og Helge Leine var berettiget dertil når han ikke ga avkall på rett til fiske for sin egen del. Det ville bety - som det heter i den nevnte høyesterettsdom av 1937 - en utvidelse av retten til fortrengsel eller innskrenkning i sameiernes rettigheter. Jeg skal for så vidt henvise til hva som anføres i den nevnte voldgiftsdom vedkommende fellesfisket i Volbufjordens nordre del. «En opdeling av en eiendom med den følge at det kommer flere nye faktiske utøvere av bruket i fellesskapet til, i dette tilfelle fiskeretten, vil uundgåelig medføre skade og ulemper for de andre bruksberettigede, og retten antar at disse da må ansees berettiget til å motsette sig opdeling av det gamle bruks andel i det felles fiske». At det særskilt i Vang skulle gjelde en annen, sedvanemessig fastslått regel, ansees på ingen måte bevist. Det antas ikke å kunne utledes av hva enkelte vitner har uttalt som sin oppfatning av forholdet. At bestemmelsene i lov av 20 august 1915 nr. 11 skulle få anvendelse på tilfellet innsees ikke. For øvrig henvises til høyesterettsdommen av 1937 som antas å støtte min betraktning.

Det er opplyst at Havres sønner har fisket en del i Olevann, særlig fra 1930 av, da familien begynte å tilbringe sommeren ved Olevann. At det fra eiernes side ikke ble protestert herimot, før Havre i 1935 anskaffet seg båt finnes rimelig, under hensyn til det nære slektskap som bestod mellom Havre, Helge Leine og Høverstad. Etter min mening kan det ikke oppfattes som en stilltiende godkjennelse av Havres rett til fisket. Overhodet mener jeg at motpartene ikke ved sitt forhold har vist at de anerkjenner Havre som fiskeberettiget, men da jeg står alene med min mening finner jeg ikke grunn til å gå i enkeltheter.

Jeg er derfor av den mening at herredsrettsdommen bør stadfestes, for så vidt fiskeretten angår. Derimot antar jeg med de øvrige at Havre har nødslerett i seterstrekningen. Da han ikke har strandrett anser jeg

Side:593

ham ikke berettiget til å ha båtfeste ved vannet, til tross for at han må ansees for å ha rett til å ferdes i båt på vannet.