Rt-1976-600

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-05-11
Publisert:	Rt-1976-600
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 72B/1976.
Parter:	Norges Brannkasse - Gjensidige Skadeforsikringsselskap (advokat Gunnar A. Engh - til prøve) mot Rikstrygdeverket (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Gunnar Aasland).
Forfatter:	Endresen, Elstad, Schweigaard Selmer, Røstad, Heiberg
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961), Folketrygdloven (1966) §18-7, Renteloven (1888) §3, Forsikringsavtaleloven (1930) §24, Syketrygdloven (1956) §130, LOV-1958-12-05-1, Uføretrygdloven (1960), Bilansvarslova (1961) §11, §16, §19, §5, Lov om enkje- og morstrygd (1964), §10-2, §13-1, §9-1

Dommer Endresen: En lastebil som tilhørte staten v/Forsvarsdepartementet, kjørte i februar 1967 på og drepte en fotgjenger. Hans enke fikk utbetalt av Rikstrygdeverket blant annet éngangsstønad etter folketrygdloven av 17. juni 1966 §9-1 med kr. 2.160 og hjelpestønad etter lovens §10-2 med til sammen kr. 162. Ved forsikringsavtale mellom Finansdepartementet og Norges Brannkasse av 14. februar 1966 hadde Brannkassen med virkning fra 1. januar 1966 påtatt seg å svare for statens ansvar etter bilansvarsloven av 3. februar 1961 for så vidt angår Forsvarets, Postverkets og Televerkets motorkjøretøyer. I henhold til denne avtale søkte Rikstrygdeverket regress hos Brannkassen for disse beløp, til sammen kr. 2.322, idet det hevdet at enkens krav mot staten som bileier og dermed mot forsikringsselskapet etter folketrygdlovens §18-7 - som bestemmelsen den gang lød - for så vidt var gått over på trygden. Brannkassen bestred regresskravet med den begrunnelse at selskapet var fritatt for ansvar overfor Rikstrygdeverket etter unntaksbestemmelsen i avtalens §2 annet avsnitt, hvoretter Brannkassen ikke skulle svare «for skade påført Statens egne motorkjøretøyer eller for skade påført annen statseiendom». Rikstrygdeverket reiste sak til innkreving av beløpet ved Oslo byrett som avsa dom 2. mars 1973. Byretten fant ikke å kunne gi Brannkassen medhold i at selskapet måtte frifinnes fordi Rikstrygdeverkets utbetalinger måtte ses som en skade på statseiendom som gikk inn under unntaksbestemmelsen i avtalens §2 annet avsnitt. Domsslutningen lyder:

«Norges Brannkasse dømmes til å betale til Rikstrygdeverket kr. 2.322,- kronertotusentrehundreogtjueto - med 3 - tre - prosent årlig rente fra 9. juni 1969 til 4. desember 1970 og deretter 4 - fire - prosent rente til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Norges Brannkasse påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 19. februar 1974 avsa dom med i det vesentlige samme resultat som i byretten. Domsslutningen lyder:

Side:601

«Norges Brannkasse dømmes til å betale til Rikstrygdeverket kr. 2.322,- - kronertotusentrehundreogtjueto - med 4 - fire - prosent årlig rente fra 4. desember 1970 til betaling skjer.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Norges Brannkasse til Rikstrygdeverket kr. 2.500,- kronertotusenfemhundre -.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Norges Brannkasse har påanket dommen til Høyesterett, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har samtykket i at anken fremmes uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Det er opplyst at avgjørelsen vil få betydning for regresskrav for over kr. 600.000.

Brannkassen har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler for Høyesterett som for de tidligere instanser. Tvisten ligger - anføres det - på det avtalerettslige plan, og partenes intensjoner ved avtaleinngåelsen må da tillegges avgjørende vekt. Det pekes på at formålet med avtalen for en vesentlig del var å skaffe staten fornøden ekspertise til hjelp ved oppgjør etter motorvognskader; behov for slik ekspertise foreligger etter Brannkassens mening ikke i forhold til regresskrav fra Rikstrygdeverket, og dekning av slike krav må derfor falle utenfor avtalens formål. Som for de tidligere instanser har den ankende part med styrke gjort gjeldende at folketrygdens midler er en integrert del av den norske stats økonomi, hvilket fører til at staten i dette tilfelle forsikringsmessig må ses både som skadevolder og som skadelidt. Skulle også regresskrav av denne art dekkes, ville forholdet for så vidt falle utenfor rammen av ansvarsforsikring og mer måtte anses som interesseforsikring. Dersom staten ønsket at forsikringsavtalen skulle ha dette innhold, måtte det være dens sak å ta spørsmålet opp. Endelig har Brannkassen lagt sterk vekt på at det nå også er Finansdepartementets oppfatning at forsikringsavtalen ikke gir Rikstrygdeverket rett til å søke regress hos Brannkassen for sine trygdeytelser. Brannkassen har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Norges Brannkasse frifinnes.

2. Norges Brannkasse tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Rikstrygdeverket har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Norges Brannkasse dømmes til å betale til Rikstrygdeverket kr. 2.322,- kronertotusentrehundreogtjueto - med 3 - tre - prosent årlig rente fra 9. juni 1969 til 4. desember 1970 og deretter 4 - fire - prosent rente til betaling skjer.

2. Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett hvor direktør Ole Hope i Brannkassen, kontorsjef Peter

Side:602

Haldor Larsen i Rikstrygdeverket og underdirektør Carl C. Lous i Finansdepartementet på samme måte som for de tidligere instanser har avgitt forklaring. Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter, og jeg vil i det følgende nevne et par av disse.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten og kan på vesentlige punkter tiltre deres begrunnelse.

Tvisten gjelder spørsmålet om hvorledes bestemmelsen forsikringsavtalens §2 annet avsnitt skal forstås i relasjon til Rikstrygdeverkets regresskrav når forholdet er at spørsmålet overhodet ikke ble berørt under forhandlingene mellom Finansdepartementet og Brannkassen forut for inngåelsen av avtalen. Ser man på selve ordlyden av bestemmelsen - som nevner skade påført statens egne motorkjøretøyer og skade påført annen statseiendom - indiserer den ikke at ansvarsfritakelsen også skal omfatte slike regresskrav, men peker mer hen på skader av fysisk art.

Ved forsikringsavtalen påtok Brannkassen seg å svare for det ansvar som etter bilansvarsloven kunne oppstå ved bruk blant annet av Forsvarets motorkjøretøyer. Etter de foreliggende opplysninger er det på det rene at Rikstrygdeverket i tiden før avtaleinngåelsen - og for øvrig også i den etterfølgende tid helt frem til 1. januar 1971 da Rikstrygdeverkets adgang til å kreve regress som hovedregel falt bort - konsekvent fremsatte regresskrav overfor andre forsikringsselskaper ved oppgjør i anledning av motorvognulykker, og også fikk sine krav dekket. Et fritak for Brannkassen for å dekke regresskrav som her omhandlet ville stille Brannkassen i en annen og gunstigere stilling enn vanlig ved forsikringsavtaler om bilansvar. Det er videre på det rene at Rikstrygdeverket før avtaleinngåelsen - og til dels også etter denne - har søkt og er blitt innrømmet regress hos statsinstitusjoner for trygdeytelser i henhold til trygdeordninger som står under dets administrasjon. Når dette var stillingen ved avtaleinngåelsen, synes det i mangel av annen bestemmelse nærliggende å se det slik at denne praksis skulle fortsette også i relasjon til de forsikringsforhold avtalen gjaldt. Dersom Brannkassen ikke ønsket å påta seg ansvar for slike regresskrav, synes selskapet selv nærmest til å kreve dette presisert i avtalen.

Rikstrygdeverket har pekt på at det på tiden for avtaleinngåelsen fantes flere andre trygdeordninger med bestemmelser svarende til folketrygdlovens §18-7, hvor regress på grunn av avtalen kunne kreves hos Brannkassen. Således ville vedkommende trygdekasse etter den dagjeldende syketrygdlov av 2. mars 1956 §130 kunne kreve refusjon for sine trygdeytelser. Tilsvarende gjaldt for ytelser etter lov om uføretrygd av 22. januar 1960 og lov om enkje- og morstrygd av 20. juni 1964, jfr. også regressreglene i lov om vanføre av 5. desember 1958. Det synes vanskelig å forstå - og derfor å måtte kreve klare holdepunkter i lov eller avtale - om regresskrav etter stort sett

Side:603

enslydende bestemmelser i forskjellige trygdeordninger skulle bedømmes forskjellig.

Brannkassen har gjort gjeldende at det ikke av det fastsatte premiebeløp kan utledes noe om partenes intensjoner ved inngåelsen av avtalen. Militære kjøretøyer blir mindre brukt enn sivile, og det dreide seg om kjøretøyer som tidligere ikke hadde vært forsikret. Premien for den enkelte art kjøretøy ble derfor beregnet på høyst usikkert grunnlag. At det samlede premiebeløp - anfører Brannkassen - ikke ble satt til et rundt beløp, men fremtrer som eksakt utregnet, gir da ikke - som hevdet av ankemotparten - uttrykk for en nitid vurdering, men skyldes utelukkende at beløpet er fremkommet ved at den beregnede premie for den enkelte art kjøretøy er multiplisert med antall kjøretøyer. Direktør Hope i Brannkassen har imidlertid under bevisopptaket forklart at selskapet ved sin premieberegning baserte seg på de generelle premier som gjaldt ved bilforsikring, sammenholdt med de oppgaver Brannkassen fikk over skader for de kjøretøyer som var omfattet av avtalen, og oppgaver over når kjøretøyene var i bruk. Det synes under disse omstendigheter vanskelig å anta at Brannkassen har kalkulert med at regresskrav av den art det her er tale om, skulle falle utenfor.

Brannkassen har med styrke påberopt at Finansdepartementet etter å ha revurdert sitt opprinnelige standpunkt, nå mener at Rikstrygdeverket i et tilfelle som det foreliggende ikke kunne fremsette regresskrav etter folketrygdlovens §18-7 som bestemmelsen lød før endringsloven av 19. juni 1970. Om dette vises til fremstillingen i byrettens dom. Brannkassen har nå som nytt for Høyesterett fremlagt et brev av 14. september 1971 fra Finansdepartementet til Rikstrygdeverkets juridiske avdeling. I dette brev anføres:

«En viser til konferanse hos Regjeringsadvokaten 3. september 1971.

Finansdepartementet antar for sin del at Rikstrygdeverket - som forvalter utgiftssiden vedrørende Folketrygden (trygdeytelsene) - må anses som en statsinstitusjon. En har lagt dette syn til grunn i saker om Rikstrygdeverkets refusjonskrav overfor andre statsinstitusjoner. En viser i denne sammenheng til departementets brev til Regjeringsadvokaten av 22. juni 1971 hvorav avtrykk vedlegges. Som det vil ses av brevet har departementet for så vidt funnet å måtte revidere det standpunkt som ble uttrykt i brev til Rikstrygdeverket av 20. februar 1970.

Finansdepartementet har for sitt vedkommende ikke noen spesiell interesse i at den verserende sak ved Oslo byrett - Rikstrygdeverket mot Norges Brannkasse - fortsettes.»

I et senere brev av 16. oktober 1973 til Brannkassen har Finansdepartementet gjort rede for sitt syn på hvilke institusjoner og organer det er hvis eiendeler går inn under uttrykket «statseiendom» i forsikringsavtalens §2 annet avsnitt, og hvor skaden derfor faller utenfor Brannkassens ansvar. Når det gjelder Rikstrygdeverket og trygdekontorene, uttaler Finansdepartementet

Side:604

imidlertid at spørsmålet om disse institusjoner faller utenfor eller innenfor Brannkassens ansvar bør bero inntil den verserende tvist mellom Norges Brannkasse og Rikstrygdeverket er endelig avgjort. Brannkassen har for Høyesterett gjort gjeldende at det må være Finansdepartementets revurderte oppfatning - som støtter Brannkassens syn - som best er egnet til å vise partenes intensjoner ved avtaleinngåelsen. Rikstrygdeverket har på sin side anført at Finansdepartementet ikke i strid med loven kan påby Rikstrygdeverkets regresskrav ettergitt; hva departementet kunne gjøre, var bare å unnta regresskravene fra Brannkassens ansvar da forsikringsavtalen ble inngått, og når det gjelder spørsmålet om dette er gjort, kan departementets syn ikke veie særlig sterkt i betraktning av at departementet opprinnelig gav uttrykk for en annen oppfatning.

Finansdepartementet bygger sitt syn på at Rikstrygdeverket etter dets mening er en statsinstitusjon, og at dette - på bakgrunn av at det er departementets oppfatning at skade som en statsinstitusjon påfører en annen statsinstitusjon, bør bli hvor den har rammet - må medføre at Rikstrygdeverket i dette tilfelle ikke kunne rette noe regresskrav mot Forsvarsdepartementet, og følgelig heller ikke mot Brannkassen. På den annen side synes også lagmannsretten å ha tillagt Rikstrygdeverkets status atskillig vekt, men her fordi retten har ansett Rikstrygdeverket som et eget rettssubjekt. Etter min mening kan imidlertid Rikstrygdeverkets status ikke tillegges avgjørende betydning verken i den ene eller den annen retning når det gjelder spørsmålet om Rikstrygdeverket på vegne av folketrygden kan fremsette regresskrav som her omhandlet; avgjørende må være hvilken status folketrygdens midler rettslig sett har. Som jeg allerede har nevnt, har Brannkassen med styrke forfektet at folketrygdens midler må ses som en integrert del av den norske stats økonomi. De tilveiebringes etter beskatningslignende regler ved vedtak av Stortinget på grunnlag av et oppstilt budsjett; de årlige overskudd etter at utgiftene til trygdens ytelser m.v. er dekket, samles i folketrygdfondet som forvaltes av egne fondsstyrer - ikke av Rikstrygdeverket som anført i lagmannsrettens dom - og plasseres på en måte som også tjener samfunnsmessige interesser. Rikstrygdeverket har på sin side gjort gjeldende at folketrygdens midler må ses som en selvstendig formuesmasse. Folketrygden finansieres ikke av staten, men ved avgifter og tilskott. Det beror utelukkende på hensiktsmessighetsbetraktninger - anføres det - at avgiftene innkreves sammen med stats- og kommuneskatt.

Jeg er for mitt vedkommende enig med de tidligere instanser i at folketrygden må sies å være et lukket system med hensyn til inntekter og utgifter. De innkrevde avgifter går ikke inn i statskassen, men går til folketrygden og kan utelukkende tjene til dekning av trygdens ytelser. På denne bakgrunn har folketrygden, administrert av Rikstrygdeverket, sine selvstendige

Side:605

økonomiske interesser å ivareta, og det må i denne henseende være tilstrekkelig.

Som jeg allerede har nevnt, har Brannkassen anført at dekning av regresskrav overfor statsinstitusjoner faller utenfor formålet med statens forsikringsavtale med Brannkassen. Formålet var av ikke-økonomisk art - å få et administrativt apparat med fornøden ekspertise til å regulere oppgjør for skade som har rammet tredjemann, samtidig som det ansås ønskelig å få et utenforstående organ som kunne opptre som part ved rettstvister istedenfor vedkommende statsinstitusjon. Når det gjelder regresskrav overfor statsinstitusjoner og dermed overfor trafikkforsikringsselskapet, er det ikke - hevdes det - behov for oppgjørsmessig ekspertise. Jeg antar for mitt vedkommende at det også her etter omstendighetene kan være behov for slik ekspertise, men finner etter det resultat jeg for øvrig er kommet til, ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

Heller ikke finner jeg grunn til å gå nærmere inn på partenes prosedyre om hvorvidt utbetalte trygdeytelser kan betraktes som skade påført trygden. Brannkassen har hevdet at så er tilfellet. Rikstrygdeverket har erklært seg enig i at uttrykket til en viss grad må tolkes liberalt, men skade som rammer en tredjemann, faller etter dets mening under enhver omstendighet utenfor.

Etter dette vil Rikstrygdeverkets påstand bli å ta til følge. Etter at lagmannsrettens dom var avsagt, har Brannkassen erkjent plikt til i tilfelle å betale renter etter forsikringsavtalelovens §24 annet ledd for Rikstrygdeverkets regresskrav.

Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene. Spesielt etter det standpunkt Finansdepartementet har inntatt, har Brannkassen hatt grunn til å føre saken frem til Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Norges Brannkasse dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom å betale til Rikstrygdeverket 2.322 - to tusen tre hundre og tjueto - kroner med 3 - tre - prosent årlig rente fra 9. juni 1969 til 4. desember 1970 og deretter 4 - fire - prosent årlig rente til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Røstad og Heiberg: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Knut J. Hougen):

Den 13. februar 1967 ble Alf Johnsen påkjørt og drept av en lastebil med reg.nr. 39218, som tilhørte Staten v/Forsvarsdepartementet. Bilen var ansvarsforsikret i Norges Brannkasse. Johnsen etterlot seg

Side:606

ektefelle og ett barn. Enken fikk fra Rikstrygdeverket utbetalt bl.a. engangsstønad etter folketrygdlovens §9-1 med kr. 2.160 og hjelpestønad etter lovens §10-2 med kr. 81,- pr. måned fra 1. mai til 1. juli 1967. Disse beløp på tilsammen kr. 2.322,- har Rikstrygdeverket krevet refundert av Norges Brannkasse. De øvrige utbetalinger fra folketrygden omfatter overgangsstønad, enkepensjon og barnepensjon. Rikstrygdeverket har ikke krevet refundert disse ytelser fordi de ligger innenfor rammen av de ytelser som ellers ville vært ydet etter lov om yrkesskadetrygd. Ulykkesbilen var et militært kjøretøy i trygdepliktig virksomhet. - - -

Retten bemerker:

Etter bilansvarslovens §16 er staten for sine motorvogner unntatt fra plikten til å holde dem trafikkforsikret, men staten har i så fall samme ansvaret overfor de skadelidte som om motorvognene hadde vært trafikkforsikret etter lovens regler. Staten har således adgang til å være selvforsikrer også på dette område, men den har likevel i stor utstrekning funnet å burde ansvarsforsikre sine motorvogner. I 1965 sendte Finansdepartementet ut anbudsinnbydelse til Militær-Poolen v/Storebrand, Norges Brannkasse og Samvirke med sikte på å samle ansvarsforsikringene for motorvogner tilhørende flere etater under en fellespolise i ett selskap.

Anbudsinnbydelsen hadde følgende formulering av hva forsikringen skulle omfatte:

«Forsikringen skal foruten det ansvar som fremgår av Bilansvarsloven til de i loven fastsatte tvungne forsikringssummer også omfatte det personlige ansvar etter lovens §11 begrenset for personskade til kr. 800.000,- og for tingsskade til kr. 100.000,-. Unntatt fra forsikringen er ethvert ansvar overfor statens egne motorkjøretøyer eller annen skade på statseiendom.»

Brannkassens anbud ble antatt og forsikringsavtalen ble som foran nevnt inngått 14. februar 1966. Den har bl.a. følgende innhold:

«Forsikringsavtale

om trafikkforsikring av motorkjøretøyer tilhørende Forsvaret, Postverket og Telegrafverket.

Forsikringstaker: Den norske stat v/Finansdepartementet.

Forsikringsselskap: Norges Brannkasse.

§1. Hva forsikringen omfatter.

Forsikringen omfatter samtlige Forsvarets, Postverkets og Telegrafverkets motorkjøretøyer uspesifisert, men i samsvar med fremlagte oppgaver. - - -

§2. Hva Brannkassen svarer for.

Brannkassen svarer for det ansvar som fremgår av bilansvarsloven med de der angitte ansvarssummer. Den svarer også for det personlige ansvar etter bilansvarslovens § Il, begrenset for personskade til kr. 800.000 og for tingsskade til kr. 100.000, slik at samlet erstatningsplikt blir kr. 1.000.000.- for skade på hver person og kr. 200.000,- for skade på ting. Brannkassen svarer ikke for skade påført Statens egne motorkjøretøyer eller for skade påført annen statseiendom.

For øvrig gjelder Brannkassens alminnelige forsikringsvilkår av

Side:607

1965 for trafikkforsikring også for nærværende forsikringsavtale, unntatt bestemmelsene i §2, punkt B, nr. 3. Ulykkesforsikring for motorvognens fører (som nevnt i vilkårenes §1, A 3, jfr. «Tillegg» nr. 2) er også unntatt fra denne forsikringsavtale. Forsikringsvilkårene vedheftes avtalen. - - -

Direktør Hope i Brannkassen har forklart bl.a. at spørsmålet om regresskrav fra RTV nok ikke var bragt på bane i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtalen, men han mener at Brannkassen i tilfelle ikke ville ha sett annerledes på det enn den gjør i dag. Han har også forklart at han har oppfattet Finansdepartementet (v/underdirektør Lous) slik at det ikke var en snever bokstavfortolkning av forsikringsavtalens §2 annet ledd, som i tilfelle skulle gi grunnlag for å fremme regresskrav fra RTV, men at grunnlaget i tilfelle måtte ha vært at Finansdepartementet ikke var enig i at RTV er et ledd i statens totale økonomi.

Om premieberegningen har direktør Hope forklart at den hvilte på et utilstrekkelig kunnskapsgrunnlag bl.a. fordi man bare hadde mangelfulle oppgaver over tidligere skader. Anslagene så fornuftig ut til 1968, men senere har skadene øket voldsomt. Det foreligger en særskilt overenskomst («gevinstavtale») som grovt skissert går ut på at staten får en rabatt dersom skadeprosenten et år blir under 85, men prosenten har ikke vært så lav, den har dreiet seg om fra 90 til 120 %.

Underdirektør Lous har bl.a. forklart at Finansdepartementet var avtalepart fordi forsikringsavtalen omfattet 3 forskjellige etater. Videre har han forklart at statens - departementets - syn er at all eiendom tilhørende andre statsetater skulle holdes utenom forsikringen ut fra prinsippet om at staten er selvforsikrer av sine interesser. Dette skulle ligge i fellespolisens §2 annet ledd, og grunntanken var at Brannkassen for så vidt ikke skulle hefte videre enn om staten ikke hadde forsikret disse motorvogner. Det var ikke på annen måte drøftet ved avtaleinngåelsen hva som lå i formuleringen, men uttrykket «statseiendom» må oppfattes vidt ut over begrepet eiendom i daglig tale. Finansdepartementet har derfor nå inntatt det standpunkt at RTV ikke har regresskrav mot andre statsinstitusjoner.

Når det gjelder regresskravet i den foreliggende sak uttalte Finansdepartementet i brev av 20. februar 1970 til RTV:

«Under henvisning til telefonsamtale mellom underdirektør Medgard og byråsjef Lous bekreftes at etter avtalen mellom Norges Brannkasse og Finansdepartementet vedrørende trafikkforsikring av motorkjøretøyer tilhørende Forsvaret, Postverket og Televerket skal Norges Brannkasse ikke betale erstatning i henhold til bilansvarsloven til andre statsinstitusjoner for skade som forårsakes av de motorkjøretøyer som omfattes av forsikringsavtalen.

Etter under hånden å ha drøftet den foreliggende sak med en rekke statsinstitusjoner som berøres av spørsmålet og med regjeringsadvokaten, finner Finansdepartementet at Rikstrygdeverket på vegne av trygdeordningene ikke kan betraktes som en statsinstitusjon i denne sammenheng. Som en følge av dette antas Norges Brannkasse i den aktuelle sak å være forpliktet til å betale regresskravet fra Rikstrygdeverket i henhold til folketrygdloven i den utstrekning ytelsene ikke faller inn

Side:608

under bestemmelsene i loven om yrkesskadetrygd eller ligger innenfor rammen av tilsvarende ytelser. Denne innskrenkning har så vidt skjønnes Rikstrygdeverket selv godtatt i sitt skriv av 9. juli 1969 til Norges Brannkasse.»

Om dette brev har underdirektør Lous forklart at Finansdepartementet ikke gikk så dypt i problemet den gang bl.a. fordi man ikke så det som særlig betydningsfullt på grunn av den forestående endring av §18-7 i folketrygdloven. Etter at departementet har måttet gå grundigere til verks, fordi spørsmålet er kommet opp i andre relasjoner, kom departementet til et annet resultat, som bl.a. fremgår av et brev av 31. mars 1971 fra Finansdepartementet til Sosialdepartementet. Brevet har dette innhold:

«Regresskrav fra Rikstrygdeverket mot NSB i anledning kollisjon bil/tog 6. februar 1968. -

Anne Marie Nyhagen 160436 438 20/0528.

Spørsmålet om oppgjør mellom Rikstrygdeverket og NSB i anledning ovennevnte ulykke er fra Justisdepartementet oversendt Finansdepartementet til avgjørelse.

Når det gjelder erstatningsoppgjør mellom statsinstitusjoner avgjøres disse av vedkommende departement hvis begge etater hører under samme departement. Hører etatene under forskjellige departement, avgjøres saken av Finansdepartementet.

Etter den praksis Finansdepartementet har fulgt i liknende saker har en lagt til grunn at skaden bør bli der hvor den har rammet. I samsvar hermed finner en i den foreliggende sak at det ikke bør skje noen regressbetaling fra NSB til Rikstrygdeverket.

Samferdselsdepartementet og NSB er tilstillet gjenpart av dette skriv.»

Underdirektør Lous har forklart at Justisdepartementets syn på spørsmålet var på linje med det standpunkt Finansdepartementet her inntok. For øvrig har han opplyst at det bare er når to statsetater er uenige om slike oppgjør at Finansdepartementet eller eventuelt Justisdepartementet blir forelagt spørsmålet. Regler om dette ble gitt i kgl. resolusjon av 26. april 1963 om behandling av erstatningskrav mot staten. Når det gjelder oppgjør mellom statsinstitusjoner er det bestemt følgende i resolusjonen:

«Hvis et organ (eller tjenestemann) under en statlig fagetat har voldt økonomisk skade for en annen etat og de to etater ikke blir enige om hvordan skadebeløpet skal posteres i statsregnskapet, blir spørsmålet å avgjøre av departementet hvis etatene hører under samme departement. Hører etatene under forskjellige departementer og disse ikke kommer til enighet om posteringen, avgjøres spørsmålet av Finansdepartementet.»

Om retningslinjene har forøvrig Finansdepartementet uttalt i et brev til Samferdselsdepartementet den 17. november 1964:

«Finansdepartementet har i skriv til Forsvarsdepartementet av 4. februar 1964 gitt uttrykk for at som hovedregel bør hver etat dekke skaden på eget kjøretøy uavhengig av skyldspørsmålet. Det samme syn har en gitt uttrykk for overfor Samferdselsdepartementet i skriv av 20. oktober 1964 (Ref.: P.T. I.A. 1992/154 0/641Øi). Finansdepartementet

Side:609

vil fortsatt legge dette syn til grunn for sine avgjørelser, også når det gjelder annen skade som statens kjøretøyer volder andre statsetater. En kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig grunn til å fastsette en beløpsgrense som foreslått av Hovedstyret for Statsbanene.»

Underdirektør Lous har forklart at Finansdepartementets praksis når det gjelder oppgjør mellom statsetater er klar. I kontraktsforhold ytes i alminnelighet oppgjør. Utenfor kontraktsforhold ytes ikke oppgjør. Dette er hovedregelen og grunnen er bl.a. at man vil unngå en i og for seg unødvendig diskusjon om skyldgrunnlaget ved å la skaden bli hvor den rammer. Statens økonomi sees for så vidt under ett. Han har nevnt et unntak som ikke har interesse for den foreliggende sak, nemlig at skader som oppstår under militærøvelser dekkes av Forsvarsdepartementet, selv om skaden rammer statseiendom. Dette henger sammen med at disse skader nærmest kan anses for å være voldt med vilje og i det hele står i en særstilling.

Det er på det rene at RTV i flere tilfeller har fått oppgjør for regresskrav av statsinstitusjoner. Det er eksempelvis dokumentert at Vegdirektoratet 5. februar 1971 utbetalte kr. 54.800 «i anledning av Gulating lagmannsretts dom av 13. november - - -utgjørende dekning av Rikstrygdeverkets regresskrav, jfr. brev datert 3. oktober 1968 til regjeringsadvokaten», og at Forsvarsdepartementet den 27. april 1966 betalte RTV kr. 8.233 utgjørende «oppgjør i anledning erstatningssak Arne Nordberg». Det er også opplyst at NSB nok har betalt regress i slike tilfelle forut for saken om Anne Marie Nyhagen, som er nevnt i Finansdepartementets foran gjengitte brev av 31. mars 1971.

Spørsmålet om RTV eller «Folketrygden» må ansees som et eget rettssubjekt har vært tatt opp i forskjellige relasjoner. Således har Finansdepartementets skattelovavdeling i brev av 6. juli 1972 til Sosialdepartementet tatt det opp i forbindelse med om det gjelder skatteplikt ved utleie av trygdeadministrasjonens kontorlokaler. I et brev av 25. oktober 1972 har så Sosialdepartementet skrevet tilbake til Finansdepartementet om Folketrygdens rettslige stilling når det gjelder slik skatteplikt, når det gjelder forsikring mot skader og når det gjelder praktisering av statens annonseringsregler. Disse sider av spørsmålet er ikke endelig avklart ennå.

Professor Fleischer har i sin betenkning meget grundig drøftet spørsmålet om RTV er å anse som et eget rettssubjekt og spesielt sett i forhold til det foreliggende regresskrav. Han har i betenkningens pkt. 108 (s. 41-42) formet følgende konklusjon:

»Konklusjonen skulle etter dette bli at avtalen av 14. februar 1966 ikke kan tolkes slik at RTV's mulige stilling som eget rettssubjekt gir opphav til krav som omfattes av Brannkassens ansvar, og at RTV heller ikke har noen slik stilling at det kan betegnes som selvstendig rettssubjekt i denne relasjon. RTV er et organ for Statens sentraladministrasjon, et direktorat innenfor sentraladministrasjonen, som utøver ordinær forvaltningsmessig myndighet, men som av praktiske grunner er gitt en forholdsvis høy grad av selvstendighet i relasjon til statsråden og det tradisjonelle departementsapparat.»

Retten har i det vesentlige ikke noe å innvende mot denne konklusjon, men den finner det ikke nødvendig for avgjørelsen i saken å ta

Side:610

noe endelig standpunkt til om RTV skal anses som et «eget rettssubjekt» eller ikke. Retten finner det heller ikke nødvendig å avklare om Finansdepartementets standpunkt til regresskravet i 1970 eller dets endrede prinsipielle syn er det riktige. Det standpunkt som nå synes å være inntatt kan være hensiktsmessig og Finansdepartementet må kunne gjennomtvinge det overfor RTV så sant det er riktig at departementet har den forutsatte rett til å avgjøre spørsmålet. En prosess mellom de to om spørsmålet er vel ikke tenkelig, men departementet må i tilfelle enten treffe den nødvendige bestemmelse direkte overfor RTV eller gi regjeringsadvokaten de nødvendige instrukser. Brannkassen kan ikke være rette vedkommende til å fremme en slik bestemmelse. Da måtte det i hvert fall kreves en uomtvistelig dokumentasjon av at Finansdepartementet hadde gitt bindende instruks overfor RTV angående det krav saken gjelder.

Retten antar således at det prinsipielle syn som Finansdepartementet har når det gjelder oppgjør mellom statsinstitusjoner, at skaden som hovedregel bør bli der den rammer, ikke uten videre er avgjørende for hvordan forsikringsavtalen skal forstås.

Retten kan ikke se at det skulle være begrepsmessig noe til hinder for å anse RTV's (folketrygdens) regresskrav dekket av en forsikringsavtale som den foreliggende. Det er ikke ukjent i bilansvarsloven system at trafikkforsikringen dekker økonomisk tap som rammer forsikringstageren selv, altså den som eier motorvognen. Skade på eierens egen eiendom har lovgiveren i det alt vesentlige holdt utenfor, jfr. loven §5a Økonomiske tap som følge av skade på eierens person er derimot dekket såfremt han ikke selv var fører av motorvognen. Under forberedelsen av bilansvarsloven var det også drøftet om det var grunn til holde skade på eierens gods utenfor. Dette ble lovens regel, men ikke av begrepsmessige grunner. Etter det prinsipielle grunnlag som bil ansvarsloven bygger på synes det i det hele ikke å være grunn til trekke enhver konsekvens av begrepet ansvarsforsikring. Det vises for så vidt til bemerkninger herom i Kr. Andersen: Skadeforvoldelse og erstatning (1970) 361 flg.

Etter det som foreligger tenkte ingen av forsikringsavtalens parte særskilt over om regresskrav fra RTV skulle være dekket av forsikringen Forsikringsavtalen er eldre enn folketrygdloven, men det var stor utstrekning aktuelt med lignende regresskrav som folketrygdlovens §18-7 opprinnelig ga hjemmel for. Det synes ikke å kunne ha vær noe moment ved premieberegningen at slike regresskrav ikke skulle dekkes. Brannkassen har såvidt forståes beregnet premien på grunnlag av en alminnelig erfaring med hensyn til bilskader koblet sammen med en vurdering av de fordeler det måtte by på også for selskapet å samle forsikringen av så mange motorvogner under en felles polise. Sett på bakgrunn av de ansvarsbeløp det var grunn til å regne med etter d erstatningsbeløp man kjente fra praksis på avtaletiden, kan størrelsen av de avtalte forhøyde forsikringsbeløp, i alt kr. 1.000.000 for den enkelte personskade, i hvert fall ikke tas til inntekt for den oppfatning at partene må ha ment at denne forsikringen ikke skulle dekke slik krav som RTV's regresskrav. (Om erstatningsnivået må vises til Erstatningslovkomiteens innstilling av mai 1971, 34 flg.) På den annen side

Side:611

kan det ikke ses at statens behov for forsikringsselskapets ekspertise kunne bety noe særlig når det gjelder RTV's regresskrav.

De endringer som med virkning fra 1973 er foretatt når det gjelder folketrygden, med et eget trygdebudsj ett så å si etter mønster av det ordinære statsbudsjett, er en ny ordning og den kan ikke ha annet enn en indirekte betydning for tolkningen av forsikringsavtalen av 1966. Den nye ordning viser hvilken bestemmende innflytelse statsmyndighetene har med hensyn til hvordan folketrygden formelt skal ordnes. Enten man ser på den tidligere eller på den nåværende ordning er trygdeordningen likevel - som fremholdt av regjeringsadvokaten - bygget opp som en markert selvstendig enhet, adskilt fra det som ellers hører staten til. Det er ikke den tanke som først melder seg når det spørres om hva som skal være utgangspunktet ved bedømmelsen av forhold vedrørende folketrygden at dette er statens midler eller eiendom. Dette utgangspunkt var etter rettens mening annerledes nærliggende i Rt-1952-498.

På tross av at budsjettformen nå anvendes må trygden sies å være et lukket system med hensyn til inntekter og utgifter. En økning på utgiftssiden, f. eks. forhøyelse av ytelsenes satser eller en ikke budsjettert økning i uttellingene må korrespondere med minsking i fondsopplegget. Rene tilskudd fra statens side på grunn av oppstått behov har visstnok ikke hittil vært nærliggende.

Retten er kommet til at regresskravet som ville ha vært dekket om det gjaldt trafikkforsikringen for en privat motorvogn, også må anses dekket av den foreliggende forsikring for motorvogner som tilhører staten. RTV vil derfor få medhold i sin påstand.

Uten at det egentlig er så parallelt med den foreliggende sak, fordi den gjaldt en forretningsdrivende statsinstitusjon, nevner retten en islandsk dom inntatt i Nordisk domssamling 1968, 571.

Brannkassen har i tilknytning til forsikringsavtalen avgitt vanlig trygdeerklæring hvoretter «ethvert krav om erstatning i henhold til Bilansvarsloven kan rettes direkte mot Norges Brannkasse». Etter bilansvarslovens §19 tredje ledd, jfr. FAL §24 annet ledd, skulle RTV da ha krav på sparebankrente - 3 % årlig - fra en måned etter at kravet ble fremsatt, og vanlig prosessrente fra saksanlegget. Retten har forstått det slik at RTV hadde utbetalt stønadsbeløpene da regresskravet ble fremsatt den 9. mai 1969. Stevningen ble forkynt 4. desember 1970.

- - -

Av lagmannsrettens dom (kst. lagmann Østlid, lagdommerne Erik Jørgensen og Fritjof Gripne):

- - -

Lagmannsretten bemerker:

Såvel under byrettssaken som under ankeforhandlingen har spørsmålet om RTV eller folketrygden skal anses som eget rettssubjekt, vært sterkt omtvistet mellom partene. Den ankende part har til støtte for sin anførsel om at RTV ikke er noe selvstendig rettssubjekt bl.a. påberopt den av byretten nevnte betenkning av 11. mars 1971 av professor Fleischer.

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at RTV er et frittstående

Side:612

organ når det gjelder forvaltningen av folketrygdens midler, jfr. lov om folketrygd av 17. juni 1966 §13-1 og administrasjonsreglement for RTV, fastsatt ved kgl. res. av 20. januar 1967, jfr. Henrik Palmstrøm: Folketrygden med kommentarer, Oslo 1973 303 flg. RTV utøver sin myndighet ved styret på 5 medlemmer oppnevnt av Kongen. Styrets oppgave er bl.a. å forvalte folketrygdens midler etter regler fastsatt av Kongen, jfr. reglementets §4 nr. 10.

At RTV forvaltningsrettslig er et frittstående organ innenfor den sentrale statsforvaltning, fremgår bl.a. også av nevnte reglements §15 om at RTV for hvert kalenderår utarbeider en årsmelding til Stortinget med regnskaper og statistiske oppgaver.

At RTV er et selvstendig rettssubjekt viser seg bl.a. også når det gjelder søksmålskompetansen. Allerede før folketrygdloven av 1966 var det gjennom rettspraksis fastslått at RTV hadde selvstendig prosessrettslig partsevne, jfr. Altens kommentar til tvistemålsloven, 3. utg. 34. At RTV - ikke staten ved statsministeren eller Sosialdepartementet - har søksmålskompetanse på vegne av folketrygden, er forutsatt i flere høyesterettsdommer, jfr. bl.a. Rt-1972-511 og 1131.

Lagmannsretten er enig med byretten i at folketrygden er et lukket system med hensyn til inntekter og utgifter, og at trygden og dens midler i relasjon til det regresskrav som gjøres gjeldende i den foreliggende ankesak, ikke kan anses som en integrert del av statens økonomi. For løsningen av den foreliggende rettstvist er det for øvrig ikke nødvendig å komme nærmere inn på RTV's og folketrygdens rettslige karakter.

RTV's regresskrav bygger på følgende bestemmelse i lov om folketrygd av 17. juni 1966 §18-7 første ledd slik den lød før lov av 19. juni 1970 nr. 67:

«Denne lov innskrenker ikke det ansvar som den som volder skade måtte ha overfor den trygdede, men trygdedes krav går over på trygden så langt tilfellet medfører utgifter for denne.»

Ved lov av 19. juni 1970 nr. 67, som trådte i kraft 1. januar 1971, fikk §18-7 denne ordlyd:

«En trygdets erstatningskrav mot den som har voldt skade faller bort for et beløp svarende til folketrygdens utgifter og ansvar på grunn av skaden. Dette gjelder likevel ikke dersom skaden er voldt forsettlig. I nevnte tilfelle går trygdedes krav over på folketrygden med beløp som nevnt foran ...»

Lovendringen medførte således både en lempning i det direkte erstatningsansvar for skadevolderen og bortfall av folketrygdens regreskrav.

Det regresskrav som RTV gjør gjeldende i nærværende sak skriver seg fra engangsstønad og hjelpestønad som folketrygden utbetalte til fru Karin Johnsen, hvis mann Alf Johnsen ble påkjørt og drept den 13. februar 1967 av en lastebil tilhørende Forsvarsdepartementet. Det er derfor folketrygdlovens §18-7 slik den lød før endringsloven av 1970 som skal legges til grunn for avgjørelsen av tvisten.

Det omtvistede beløp i ankesaken er kr. 2.322,-, men det er opplyst at den økonomiske interesse som knytter seg til saken dreier seg om flere hundre tusen kroner, idet en rekke saker i forbindelse med

Side:613

forsikringsavtalen av 14. februar 1966 ennå ikke er gjort opp i påvente av avgjørelsen i den foreliggende ankesak. Derimot vil regresskrav av lignende art ikke oppstå for fremtiden.

Engangsstønad og hjelpestønad av den art som enken fikk utbetalt i denne sak, eksisterte også før folketrygdloven, og hjemmel for å søke regress for utbetalingene hos skadevolderens forsikringsselskap hadde man i de tidligere trygdelover. Det var således ingen nyskapning på regressrettens område som ble innført ved folketrygdlovens §18-7.

Da Finansdepartementet i 1965 søkte kontakt med Brannkassen med henblikk på å tegne ansvarsforsikring for motorkjøretøyer som tilhørte Forsvaret, Postverket og Televerket, var Brannkassen bl.a. representert ved nåværende direktør Hope. Han har forklart at han fra sin tidligere praksis i forsikringsselskapet Polaris hadde kjennskap til at RTV kunne fremsette regresskrav overfor forsikringsselskapene. Men spørsmålet om regresskrav fra RTV ville bli fremsatt overfor Brannkassen, ble ikke bragt på bane fra noen av partene i forbindelse med inngåelsen av forsikringsavtalen av 14. februar 1966.

Underdirektør Lous i Finansdepartementets administrasjonsavdeling har som vitne bl.a. forklart at departementet var enig i at RTV fremsatte regresskrav overfor Brannkassen i denne aktuelle sak. Dette syn har Finansdepartementet gitt uttrykk for i skriv av 20. februar 1970 til RTV. Videre har Lous forklart at når det gjelder RTV's regresskrav overfor statsinstitusjoner i sin alminnelighet, har Finansdepartementet senere fulgt den praksis at slike regresskrav ikke bør dekkes, idet departementet har ment at skaden bør bli hvor den rammer. Når Finansdepartementet har inntatt dette standpunkt, er det ikke ut fra en juridisk bedømmelse av spørsmålet om vedkommende statsinstitusjon var rettslig forpliktet til å dekke RTV's regresskrav, men utelukkende ut fra en administrativ hensiktsmessighetsbetraktning.

Som nevnt av byretten har RTV i flere tilfeller fått oppgjør for regresskrav fra statsinstitusjoner. Som eksempel på utbetalinger av denne art fra den seneste tid har regjeringsadvokaten vist til skriv av 1. juni 1973 fra Luftfartsdirektoratet hvorved direktoratet utbetalte kr. 148.200,- til dekning av RTV's regresskrav for pensjonsytelser.

Lagmannsretten er enig med byretten i at forsikringsavtalen av 14. februar 1966 må forstås slik at regresskravet må anses dekket av den foreliggende forsikring. Av de forhandlinger som gikk forut for avtalen eller av de øvrige opplysninger som foreligger i saken, kan det ikke utledes noe om at avtalens parter har ment at forsikringen ikke skulle dekke et slikt krav. Lagmannsretten slutter seg for så vidt i det vesentlige til byrettens begrunnelse.

Lagmannsretten kommer etter dette til det resultat at RTV har krav på å få utbetalt det omtvistede beløp av Brannkassen.

I byrettens dom er RTV tilkjent 3 % rente av domsbeløpet fra 9. juni 1969 til stevningens forkynnelse den 4. desember 1970, og deretter 4 % prosessrente til betaling skjer.

Det er enighet mellom partene om at spørsmålet om Brannkassen skal betale sparebankrente av det omtvistede beløp overensstemmende med forsikringsavtalelovens §24 annet ledd ikke skal tas opp til avgjørelse i ankesaken, idet et beslektet rentespørsmål vil bli avgjort under en

Side:614

0 forestående høyesterettssak mellom Norges Brannkasse og RTV i mars måned d. å. Saken er tidligere avgjort av Eidsivating lagmannsrett ved dom av 12. juni 1973 i ankesak nr. 378/1972.

RTV hevder at prosessrenter med 4 % fra stevningens forkynnelse den 4. desember 1970 ikke er i overensstemmelse med det virkelige rentenivå i dag. Ankemotparten krever derfor prosessrenten forhøyet til 6 % p. a. overensstemmende med renteloven av 29. juni 1888 §3, 2. ledd.

Lagmannsretten finner bl.a. under hensyntagen til at det her gjelder en tvist hvor også offentlig-rettslige forhold er involvert, at hovedregelen om 4 % prosessrente bør følges slik byretten har gjort. - - -