Rt-1952-498

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-04-24
Publisert:	Rt-1952-498
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 64/1952
Parter:	Automobilpolen v/ Forsikringsselskapet Storebrand, (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot Staten ved Forsvarsdepartementet (høyesterettsadvokat Arne Bech).
Forfatter:	Dæhli, Soelseth, Schei, Stang, Dissens: Wold
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §11, §30, Forsikringsavtaleloven (1930) §3, §91, Forsikringsavtaleloven (1930)

Dommer Dæhli: Oslo byrett ga 4. september 1950 dom med denne domsslutning:

«Automobilpoolen ved Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale Staten v/ Forsvarsdepartementet kr. 1872,00 med tillegg av 4 prosent rente årlig fra 4. november 1948 til betaling skjer. For øvrig frifinnes Automobilpoolen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Automobilpoolen ved Forsikringsselskapet Storebrand har fått Kjæremålsutvalgets tillatelse til å påanke byrettens dom direkte til Høyesterett og uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Den påstår:

«Automobilpoolen v/ Forsikringsselskapet Storebrand frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Staten ved Forsvarsdepartementet påstår:

«Byrettens dom stadfestes. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for ankedomstolen.»

Jeg viser om saksforholdet til byrettens dom.

Staten har ikke anket over byrettsdommen for så vidt det gjelder frifinnelsen av Automobilpoolen for kravet på erstatning i anledning av Forsvarsdepartementets dekning av skadene på Samferdselsdepartementets (Telegrafverkets og Statsbanenes) materiell. Men den gjør allikevel gjeldende at den rettsoppfatning som byretten har bygget på ved denne delen av sin avgjørelse, er uriktig og ikke bør legges til grunn for Høyesteretts avgjørelse, når det gjelder kravet på erstatning i anledning av Forsvarsdepartementets dekning av Telegrafverkets utbetaling av lønn til de skadede telegrafarbeidere i den tiden de var arbeidsudyktige.

Saken foreligger ellers i samme skikkelse som for byretten.

Det er på det rene at Forsvarsdepartementets ansvarsforsikringsavtale var inngått på grunnlag av Auto-Tarifforeningens bestemmelser, bl.a. med 20 pst. rabatt i premien for forsikring som er tegnet av Staten, og som det ikke er stillet garantierklæring for, og likeledes at avtalen er inngått i samsvar med de alminnelige motorvognforsikringsvilkår av 1930 i tilslutning til lov om forsikringsavtaler av 6. juni 1930.

Når det gjelder den påankede del av byrettens avgjørelse er jeg kommet til et annet resultat.

Jeg er enig med byretten i at det kan bli spørsmål om erstatningsplikt for ansvarsforsikreren bare i det tilfelle at det overfor tredjemann foreligger et erstatningsansvar for den sikrede, Staten,

Side:499

et ansvar som rettslig kan bli pålagt denne i egenskap av eier av Forsvarets motorvogn. Se forsikringsavtalelovens §91 ff. og §3 i de alminnelige forsikringsvilkårene.

Hvor en virksomhet drives i Statens interesse av et særskilt rettssubjekt, opprettet ved lov eller av et aksjeselskap, vil det kunne bli tale om rettslige krav for disse rettssubjekter overfor Staten, eller om rettslig ansvar overfor den, men etter vår rett kan det ikke oppstå rettslig ansvar for en av Statens forvaltningsgrener, administrasjoner eller virksomheter overfor en annen av dem.

For Høyesterett gjelder saken ikke krav på erstatning for den materielle skade som Telegrafverket led, idet Staten ikke har påanket byrettens frifinnelse av ansvarsforsikreren. Heller ikke gjelder saken de personlige tap som arbeiderne led og som forsikreren har erstattet. Disse tap, som ikke var gjenstand for byrettssaken, skyldtes ødeleggelse av klær og savn av dietgodtgjørelse og marktillegg. Det eneste spørsmål som Høyesterett skal avgjøre, er om Forsvarets ansvarsforsikrer er ansvarlig for arbeidslønn utbetalt av Telegrafverket - Staten som arbeidsgiver - til de skadede arbeidere i den tiden de var arbeidsuføre.

Etter tariffavtalen av 28. februar 1947 mellom Telegrafverket og Norsk Telegraf- og Telefonforbund §8 var arbeiderne sikret full lønn av Telegrafverket under sykdom i inntil 3 måneder i kalenderåret. Ingen av arbeiderne var imidlertid arbeidsuføre i så lang tid, og de fikk derfor lønn i hele arbeidsuførhetstiden. For arbeiderne oppsto det da intet økonomisk tap som de kunne gjøre gjeldende overfor Staten som skadevolder på grunn av arbeidsuførheten. Det tap som arbeidernes arbeidsuførhet medførte, rammet Telegrafverket, altså Staten som arbeidsgiver, på grunn av avtalen med arbeiderne. Da den skadelidende og skadevolderen, dvs. den som var ansvarlig for den skadegjørende bil, her var samme rettssubjekt, nemlig Staten, kunne intet rettslig erstatningsansvar oppstå for denne i anledning av det tap som det her er spørsmål om. Noen erstatningsplikt for forsikreren kunne derfor heller ikke oppstå.

Jeg finner ikke grunn til å drøfte om forsikrerens erstatningsplikt ville blitt en annen i tilfelle av at arbeiderne av særlige grunner ikke skulle ha krav på lønn av Telegrafverket i hele den tiden deres arbeidsuførhet varte, eller i tilfelle av at arbeidsuførheten hadde vart lenger enn de i lønnsoverenskomsten fastsatte 3 måneder.

Da saken gjelder et fortolkningsspørsmål av prinsipiell betydning som det var grunn for den forsikrede til å få løst av domstolene, blir sakskostnader ikke å tilkjenne.

Jeg stemmer for denne

dom:

Automobilpoolen ved Forsikringsselskapet Storebrand frifinnes.

Sakskostnader tilkjennes ikke.

Dommer Wold: Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Det er for meg avgjørende at telegrafarbeidernes arbeidsudyktighet var en følge av motorvognulykken. Ved ulykken pådro Staten

Side:500

seg et erstatningsansvar i henhold til motorvognlovens §30 like overfor telegrafarbeiderne, og forholdet går da etter min mening direkte inn under de alminnelige motorvognforsikringsvilkår av 1930 som gjelder for ansvarsforsikringen. Jfr. vilkårenes §1 og §3 .

Det er riktig at telegrafarbeiderne i henhold til sin tariff med Staten hadde krav på lønn under sykdom i inntil 3 måneder. På samme måte som arbeidernes erstatningsansvar i henhold til motorvognlovens §30, var imidlertid også deres tariffkrav på lønn under sykdom en følge av ulykken. Forholdet må sees slik at de skadede telegrafarbeidere på grunn av den arbeidsudyktighet motorvognulykken voldte ved siden av erstatningskravet også fikk et tariffkrav av nøyaktig samme innhold mot Staten. Stillingen er for så vidt ikke forskjellig fra det som gjelder hvor f. eks. eieren av en brannskadet eiendom har et erstatningskrav mot ildspåsetteren og et forsikringskrav mot brannforsikringsselskapet. I den foreliggende sak er både erstatningskravet og tariffkravet rettet mot Staten. Det er da likegyldig hvilket krav som gjøres gjeldende og om det Staten utbetaler kalles lønn eller erstatning. All den stund forholdet er at arbeidsudyktigheten skyldes motorvognulykken må Staten ha krav på å få dekket av Automobilpoolen den lønn Staten utbetaler til telegrafarbeiderne så lenge de er arbeidsudyktige. Automobilpoolen har erstattet arbeidernes ødelagte klær, dekket deres dietgodtgjørelse og marktillegg. Det synes ikke å gi god sammenheng om arbeidsudyktigheten skulle være forsikreren uvedkommende. Det er lite rimelig at den i forhold til forsikreren helt tilfeldige omstendighet at disse arbeidere hadde tariffmessig krav på lønn under sykdom, skal medføre at forsikreren intet ansvar får for den arbeidsudyktighet ulykken har voldt.

I anledning av at det under prosedyren har vært henvist til høyesterettsdom i Rt-1939-45 flg. (jfr. også Rt-1940-424) skal jeg tilføye at denne dom etter min mening ikke har noen betydning for avgjørelsen av denne sak. Spørsmålet er ikke om telegrafarbeiderne har lidt noe tap, men om det er oppstått noe erstatningsansvar for Staten like overfor telegrafarbeiderne på grunnlag av ulykken. Staten er i dette tilfelle direkte ansvarsforsikret, og det er Statens eget krav som part i forsikringsforholdet som foreligger til avgjørelse. Rent formelt kan det muligens sies at de skadede telegrafarbeidere ikke har lidt noe økonomisk tap på grunn av arbeidsudyktigheten, idet de er sikret lønn under sykdom. Men med like stor rett kan det sies at de i dette tilfelle ikke har krav på lønn i henhold til tariffen, fordi deres krav på erstatning holder dem skadesløse når det gjelder deres lønn. Det hele blir en formell betraktning, som ikke synes særlig egnet til å løse realiteten i det foreliggende spørsmål.

Da jeg står alene med min oppfatning, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. I anledning av dissensen vil jeg tilføye at det avgjørende for meg er om arbeidernes krav som følge av kollisjonen også for den tariffmessig sikrede lønns vedkommende er av sådan

Side:501

art at det kan gjøres gjeldende overfor skadevolderen, således at denne i sin tur for så vidt kan kreve dekning hos ansvarsassurandøren.

Som førstvoterende antar jeg at så ikke er tilfelle. Arbeiderne har krav på erstatning for skaden, dvs. dekning av det økonomiske tap, som skyldtes bilulykken. Men for så vidt angår deres tariffmessig sikrede lønn, er de helt uberørt av bilulykken, og de har også fått lønnen utbetalt således at de for så vidt intet tap har lidt. Om derfor arbeiderne fremsatte krav på tapt arbeidsfortjeneste like overfor Forsvarsdepartementet, kunne dette nekte å anerkjenne lønnskravet, og om Forsvarsdepartementet betalte, var ansvarsassurandøren berettiget til å nekte å godta kravet for så vidt.

Løsningen av spørsmålet kan etter min mening ikke bli en annen om arbeiderne hadde unnlatt å heve lønnen hos Telegrafverket, f. eks. fordi de, når de var arbeidsudyktige, ønsket å holde seg til skadevolderen. Skadevolderen ville også i dette tilfelle være berettiget til å si at de på grunn av tariffavtalen, som var en del av deres arbeidsavtale, hadde rett til lønn, og at de for så vidt intet tap hadde lidt ved uhellet. Det samme må etter min mening også gjelde om Telegrafverket nektet å utbetale lønnen for den tid arbeidsudyktigheten varte for derved å søke denne utgift overført på skadevolderen. Og om arbeiderne etter skadens inntreden ved en definitiv avtale med Telegrafverket ga avkall på lønnen så lenge arbeidsudyktigheten som følge av uhellet varte, for alene å holde seg til skadevolderen for så vidt, og denne betalte, var likevel ansvarsassurandøren berettiget til å gjøre gjeldende at arbeiderne ikke ved en sådan avtale kunne influere på omfanget av ansvarsassurandørens erstatningsplikt.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og kan også tiltre dommer Soelseths bemerkninger.

Justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Torolf Juell):

Høsten 1945 ble det mellom Forsvarsdepartementet og Automobilpoolen inngått avtale om ansvarsforsikring av Forsvarets biler. Automobilpoolen er en sammenslutning av norske forsikringsselskaper dannet med formål å overta denne forsikring, som er sluttet på de alminnelige motorvognforsikringsvilkår av 1930.

Den 3. september 1946 fant det sted en kollisjon ved Jessheim mellom en på denne måte forsikret militærbil H 5067 og en lastebil C 11 616 som tilhører Telegrafverket. Det er på det rene at skylden var på militærbilens side. Reparasjon av skaden på Telegrafverkets lastebil kom på kr. 350,00. Videre led fire av Telegrafverkets arbeidere som befant seg på lastebilen skade. Telegrafverket utbetalte i henhold til den gjeldende tariffavtale §8 lønn til disse arbeidere i den tid de var sykmeldte som følge av ulykken. Disse utbetalinger er: Andresen kr. 612,00, Bjerke kr. 396,00, Skjelbred kr. 468,00 og Mathiesen kr. 396,00. Forsvarsdepartementet har erstattet Telegrafverket de ovennevnte beløp, tilsammen kr. 2222,09.

Side:502

Den 23. oktober 1946 kolliderte Luftforsvarets lastebil L 4037 med Statsbanenes buss L 3021 ved Forus stasjon utenfor Stavanger. Skylden var på militærbilens side. Skaden på Statsbanenes buss er reparert for 11 679,31. Statsbanene har krevet beløpet erstattet av Forsvarsdepartementet og betaling vil finne sted.

Saksøkeren har krevet de forannevnte beløp erstattet av Automobilpoolen. For det siste skadetilfelle er dog kravet begrenset til kr. 5000,00 overensstemmende med gjeldende ansvarsbegrensning for tingskader.

Departementet har som grunnlag for kravet henvist til de alminnelige forsikringsvilkår §3: «Selskapet svarer for erstatningsansvar som rettslig kan bli pålagt den sikrede i egenskap av eier av den motorvogn som er nevnt i polisen.»

Departementet hevder at de inntrufne skader på bilen og bussen etter en alminnelig forståelse av forsikringsvilkårenes §3 pliktes erstattet av poolen, som har forsikret de skadevoldende motorvogner. De skadelidende institusjoner er selvstendig organisert, helt uavhengig av forsvaret, selv om de i virkeligheten eies av Staten. Det er alminnelig at Statens forskjellige avdelinger gjør opp med hverandre den slags mellomværende og det er naturlig at forsikringen må omfatte dette ansvar som er pådratt like overfor en helt annen gren av forvaltningen.

Hva de utbetalte lønninger til telegrafarbeiderne angår, gjør saksøkeren gjeldende at disse opprinnelig hadde personlige krav som skadelidende. Når disse krav er betalt av Telegrafverket i medhold av tariffens §8 er denne betaling ikke ment som et oppgjør til gunst for poolen som tredjemann. Forsvarsdepartementet som har refundert Telegrafverket må være berettiget til å tre inn i kravet og holde det frem overfor saksøkte. - - -

Saksøkte har om selve bilskadene fremholdt at etter forsikringsvilkårenes §3 er forsikreren bare ansvarlig for ansvar som pådras overfor en tredjemann. Skaden må ha rammet en annen enn den sikrede. Det samme fremgår av lov om forsikringsavtalen dens §91 til hvilken lov de alminnelige forsikringsvilkår §25 henviser og derved innbefatter en del av kontrakten. Imidlertid er i disse tilfelle både Telegrafverket og Statsbanene underavdelinger av statsadministrasjonen og da det også er Staten ved Forsvarsdepartementet som er sikret, foreligger ikke betingelsene for erstatningsansvar fordi både den skadelidende og den sikrede er samme rettssubjekt. Prosessuelt er det utelukket at Staten prosederer med seg selv og reelt gjelder det bare en regnskapsmessig postering i statsregnskapet. Det er helt utelukket at domstolene, som den 3. statsmakt, skulle kunne gripe inn og foreskrive hvordan det skal posteres i statsregnskapet. - - -

Hva angår de skader som oppsto for telegrafarbeiderne, opplyser saksøkte at han har dekket disses legemsskader samt skade på klær, dietgodtgjørelse og marktillegg. Mer er imidlertid ikke tapt. Noe tap i fremtidig erverv er ikke meldt og tapt arbeidsfortjeneste foreligger heller ikke. Lønnen løper like fullt i den tid de var arbeidsuføre og er betalt av Telegrafverket i henhold til tariffavtalen. Lønnskravet mot Staten har de således uansett ulykken. Det som er tapt er at Telegrafverket ikke har kunnet dra fordel av folkenes arbeidsytelser i den tid de

Side:503

var sykmeldt. Dette tap er imidlertid Telegrafverkets, og da det ikke er Telegrafverket, men Forsvarsdepartementet som er sikret ved polisen, så faller dette tap utenfor forsikringen. Videre var det ikke et erstatningskrav men et alminnelig lønnskrav arbeiderne hadde og da kan Forsvarsdepartementet som sikret ikke tre inn i et slikt krav og fordre refusjon av saksøkte. - - -

Retten skal bemerke at kravenes godkjennelse ifølge forsikringsvilkårene avhenger av om Forsvarsdepartementet som sikret ved polisen og i egenskap av eier av de skadevoldende biler rettslig kan bli pålagt ansvar for de inntrufne skader.

Etter rettens oppfatning er det ikke tilstrekkelig at departementet etter egen eller en alminnelig vurdering har ansvaret. Det er derfor ikke i og for seg tilstrekkelig at departementet har erkjent skyld og derfor har betalt skadene.

Retten forstår derimot forsikringsvilkåret således at det for at polisen skal bli effektiv må kreves at Forsvarsdepartementet etter rettergang og ved dom kan bli pålagt ansvaret. Det må iallfall være adgang til å prøve kravene ved domstolene.

Anvendes denne betraktning på de inntrufne skadetilfelle, blir avgjørelsen forskjellig for bilsakene og for telegrafarbeidernes skader.

Retten antar at hverken Telegrafverket eller Statsbanene i egenskap av eiere av de skadevoldende motorkjøretøyer kunne reise sak mot Forsvarsdepartementet med krav om erstatning for disse bilskader, fordi de begge er grener eller underavdelinger av statsadministrasjonen liksom Forsvarsdepartementet selv og utgjør en og samme juridiske person.

Hva Telegrafverket angår, er behandlingen av dets forretninger fastsatt i kgl. resolusjon av 23. mars 1929. I henhold til denne har telegrafdirektøren myndighet til å avgjøre mindre saker, men de større skal forelegges til avgjørelse av sjefen for Samferdselsdepartementet, med mindre de er av så stor viktighet at de må forelegges for Regjering eller Storting.

Det fremgår av denne resolusjon at Telegrafverket er en statsintitusjon som hører inn under Samferdselsdepartementet, hvis sjef ordinært avgjør de viktigere saker.

Hva Norges Statsbaner angår, er deres forvaltning fastsatt ved Instruks av Stortinget. Dets hovedstyre sorterer under Samferdselsdepartementet og består av generaldirektøren sammen med 3 medlemmer oppnevnt av Stortinget, 2 medlemmer oppnevnt av Kongen og 2 medlemmer valgt blant samtlige fast ansatte tjenestemenn ved Statsbanenes drift og anlegg. Det fremgår av instruksens §7 poster l og m at saker om erstatningskrav hvis avgjørelse er av prinsipiell betydning for jernbanene, beslutning om anlegg av prosess, inngåelse av forlik og vedtagelse av dommer skal behandles av hovedstyret «hva enten høiere avgjørelser blir å innhente eller ikke». Den høyere avgjørelse blir i tilfelle ved Samferdselsdepartementets sjef.

Da det ikke stilles garanti etter motorvognlovens §11 for Statens biler, kunne Samferdselsdepartementet ikke direkte saksøke Automobilpoolen.

Det måtte i tilfelle ha vært Samferdselsdepartementets sjef som hadde reist sak mot Forsvarsdepartementets sjef med krav om

Side:504

erstatning for bilskadene. Dette antas imidlertid å være en umulighet når begge departementer er grener av Statens administrasjon. Det ville være en absurditet om Staten ved Forsvarsdepartementet ved en dom skulle tilpliktes å betale et skadebeløp til Staten ved Samferdselsdepartementet. Et slikt saksanlegg måtte bli å avvise fordi saksøker og saksøkte i virkeligheten er samme juridiske person.

Praksis kjenner ikke noe tilfelle av slikt saksanlegg, men praksis går derimot ut på at departementene og de øvrige statsadministrasjoner gjør opp seg imellom i minnelighet.

Da Forsvarsdepartementet således etter rettens oppfatning ikke rettslig kunne blitt pålagt noe ansvar like overfor Samferdselsdepartementet, dekkes Forsvarsdepartementets ansvar for bilskadene ikke av den tegnede ansvarspolise og saksøkte må for så vidt bli å frifinne.

Hva telegrafarbeidernes krav angår, er forholdet at de fra det øyeblikk skaden var inntruffet hadde et selvstendig, direkte krav på erstatning rettet mot Forsvarsdepartementet, som eier av den bil som hadde skylden. Av denne grunn har også Forsvarsdepartementet eller dets ansvarsforsikrer, Automobilpoolen, betalt arbeiderne erstatning for visse av deres tap som ligger utenfor denne sak. Med hensyn til det her omtvistede krav på lønn i syketiden mener retten at arbeiderne kunne krevet også denne hos Forsvarsdepartementet. Når i steden arbeiderne er blitt tilfredsstillet ved at Telegrafverket har utbetalt dem lønnen i henhold til gjeldende tariff, er deres erstatningskrav som kunne vært rettet mot Forsvarsdepartementet blitt overflødig. Saksøkte har benektet at arbeidernes krav er noe virkelig erstatningskrav, at det foreligger noe tap og videre at det derfor ikke kan tres inn i dette fra Forsvarsdepartementets side. Retten skal overfor denne fremstilling presisere at arbeiderne opprinnelig hadde to krav, nemlig et lønnskrav i henhold til sin arbeidsavtale med tilhørende tariff og dessuten erstatningskravet mot Forsvarsdepartementet. Den kjensgjerning at arbeiderne er blitt fyldestgjort av sin arbeidsgiver bortforklarer ikke at de kunne latt lønnskravet ligge og i stedet holdt frem sitt erstatningskrav. De har valgt det første fordi de derved raskest fikk dekning. Forholdet er imidlertid videre at denne lønnsutbetaling fra Telegrafverkets side ikke er ment som en rettshandel til gunst for Forsvarsdepartementet og derfor har Forsvarsdepartementet også refundert Telegrafverket det lønnsbeløp det gjelder. Arbeiderne kunne imidlertid ha renonsert på sin tariffmessige rett like overfor Telegrafverket og saksøkt Forsvarsdepartementet. De ville da fått dom overfor departementet siden det er på det rene at skylden er hos føreren av forsvarets bil. Under disse omstendigheter mener retten at vilkårene etter ansvarsforsikringens §3 er oppfylt og at saksøkte følgelig må erstatte Forsvarsdepartementet det utlegg det har hatt til arbeidsfolkene.

Retten finner seg for øvrig i denne avgjørelse bundet ved høyesterettsdom i Rt-1939-45 i et lignende tilfelle.

I spørsmålet om personskadene eller lønnserstatningene må saksøkeren derfor få medhold. Dette beløp er kr. 1872,00. Av det tilkjente beløp svares 4 pst. rente fra 4. november 1948. Etter sakens utfall og dens art blir saksomkostninger ikke å tilkjenne. - - -