Rt-1980-718
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1980-05-14 |
| Publisert: | Rt-1980-718 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 77B/1980 |
| Parter: | Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae). |
| Forfatter: | Løchen, Elstad, Christiansen, Bølviken, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §384, Domstolloven (1915) §168, Veitrafikkloven (1965) §17, §31, Veitrafikkloven (1965) |
Dommer Løchen: Ved Karmsund herredsretts dom av 15. februar 1980 ble A frifunnet for tiltale om overtredelse av vegtrafikklovem §31 første ledd jfr. §17 annet ledd.
Dommen ble avsagt under dissens, idet rettsformannen fant at tiltalte var straffskyldig.
Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Politimesteren i Haugesund har anket over lovanvendelsen, idet han mener at rettens flertall har lagt et for svakt aksomhetskrav til grunn for sin vurdering.
Forsvareren har under forhandlingen i Høyesterett påstått anken avvist. Anken hevdes å være for sent fremsatt, idet domfeltes militære forlegning var lovlig forkynnelsessted, og dit ble ankeerklæringen sendt mer enn 14 dager etter at politikammeret hadde mottatt dommen. Aktor pekte på at ankeerklæringen i god tid ble søkt forkynt på den oppgitte faste bopel. Han hevder at både den faste bopel og den militære forlegning i dette tilfelle måtte anses som lovlig forkynnelsessted.
Side:719
Jeg behandler det sistnevnte spørsmål først og er kommet til at avvisningspåstanden ikke kan tas til følge. Politimesteren har gitt følgende opplysninger for beregning av ankefristen:
«Rettsboken kom til Haugesund politikammer den 20.2., og ble sendt Avaldsnes lensmannskontor til forkynnelse 22.2. Anke ble skrevet 28.2., og sendt Avaldsnes lensmannskontor til forkynnelse samme dag. Tiltalte avtjener for tiden den militære førstegangstjeneste ved Sola flystasjon, og da det ikke lyktes Avaldsnes lensmannskontor å få dom og anke forkynt på bopel, ble disse returnert hit 5.3. Politikammeret fikk disse 6.3., og samme dag ble de sendt Stavanger politikammer for forkynnelse.»
Av rettsboken fremgår at tiltalte var på militærtjeneste, men noen nærmere adresse var ikke angitt. Etter domstollovens §168 skal forkynnelsen så vidt mulig foregå for tiltalte personlig, helst på hans bolig eller stedlige arbeidssted. Jeg finner at påtalemyndigheten etter omstendighetene ikke kan bebreides for at den først søkte forkynnelsen foretatt på bopelen. Om tiltaltes militære forlegning i dette tilfelle var lovlig forkynnelsessted, kan være noe tvilsomt, jfr. Altens kommentar til domstollovens §168 side 133.
Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til dette, idet jeg, slik forholdene i denne sak ligger an, finner at anken i alle fall må antas etter straffeprosesslovens §384.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Herredsrettens flertall har i det vesentlige begrunnet frifinnelsen på følgende måte:
«Når det videre gjelder forespørselen om kjøring, legges til grunn at tiltalte uten å henvende seg til noen bestemt, spurte ut i rommet om det var noen som ville eller kunne kjøre til Åkra, og at B svarte at han kunne det. Det ble ikke noe snakk om hvorvidt B hadde førerkort eller hvorvidt han hadde drukket, og de kjørte straks deretter avgårde med B som fører, mens tiltalte satt i setet ved siden av. Det er videre opplyst at en av de andre tilstedeværende, som satt ved B's bord, sa at han ville være med. Men noen reaksjoner fra denne eller andre i selskapet på at B skulle kjøre var det ikke. B har tilføyet at han ville ha svart at han hadde drukket om han var blitt spurt om det.
Etter det som er fremkommet mener rettens flertall under tvil at tiltalte etter omstendighetene ikke i forhold til aktsomhetskravet i vegtrafikklovens §31 første ledd, jfr. §17 annet ledd hadde noen plikt til å undersøke nærmere f. eks. ved direkte spørsmål til B om denne var edru eller hadde førerkort, og at heller ikke almenpreventive grunner er avgjørende, og flertallet mener at tiltalte må bli å frifinne.»
Etter vegtrafikklovens §17 annet ledd plikter bileieren å forvisse seg om at den som han lar bruke motorvognen, fyller vilkårene for å føre den. I rettspraksis er det stilt strenge krav til bileierens aktivitet på dette punkt, jfr. blant annet Rt-1974-1125. I det foreliggende tilfelle deltok tiltalte i et selskapelig samvær hvor det ble drukket alkohol. Det kan ikke være tilstrekkelig at tiltalte spurte ut i rommet
Side:720
om det var noen som ville eller kunne kjøre bilen. Han måtte i det minste ha spurt den som skulle kjøre bilen direkte om han hadde drukket, og om han hadde gyldig førerkort.
Jeg antar derfor at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Elstad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Bølviken og Stabel: Likeså.