Rt-1984-773

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1984-06-14
Publisert:	Rt-1984-773 (184-84)
Stikkord:	Arbeidsmiljøloven av 4, februar 1977 nr
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 14. juni 1984 i l.nr. 101 B/1984
Parter:	Kst. statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot 1. A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman) 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen) 3. C (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter:	Skåre, Sandene, Michelsen, Philipson, Tønseth
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §22, Arbeidsmiljøloven (1977) §14, §85, §8, Arbeidsmiljøloven (1977), Straffeloven (1902) §44, §45, Veitrafikkloven (1965), §10, §11, §12, §13, §7, §9

Dommer Skåre: Bergen byrett avsa 21. november 1983 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1952, dømmes til å betale statskassen en bot stor kr. 2000,- - totusen - kroner, subsidiært sitte 10 - ti - dager i fengsel.

B, født xx.xx.1946, dømmes til å betale statskassen en bot stor kr. 1500,- - femtenhundre - kroner, subsidiært sitte 8 - åtte - dager i fengsel.

C, født xx.xx.1945, dømmes til å betale statskassen en bot stor kr. 2000,- - totusen - kroner, subsidiært sitte i fengsel i 10 - ti - dager. - Det er tiltalebeslutningens angitte bestemmelser i arbeidsmiljøloven de nevnte tre dømmes for å ha overtrådt.

D frifinnes.

A frifinnes for så vidt angår tiltalen etter vegtrafikkloven.»

For alle de domfelte gjaldt tiltalen overtredelse av arbeidsmiljøloven §85, jfr. §14 første ledd og §8 punkt 1 bokstav f. For domfelte nr. 3 - C - gjaldt den også §85 første jfr. tredje ledd, jfr. §14 annet ledd bokstav f. Domfelte nr. 1 - A - var også tiltalt for overtredelse av vegtrafikkloven §22 første ledd. Det er en feil når det i byrettens dom ikke er vist til disse bestemmelser.

Den frifinnende del av dommen - som gjelder promillekjøringen - ble avsagt under dissens, idet en av domsmennene stemte for at A skulle domfelles etter tiltalen.

Den arbeidsulykke som tiltalen for overtredelse av arbeidsmiljøloven §8 punkt 1 bokstav f har sitt utgangspunkt i, inntraff under utvidelse av ekspedisjonsbygningen på Flesland flyplass høsten 1980. Byggherre var Luftfartsverket. Hovedentreprisen ble overtatt av F & Co A/S, og E Tre og Jernindustri A/S fikk underentreprise på visse stålarbeider. Mellom Luftfartsverket og G A/S ble inngått avtale om at sistnevnte skulle være byggeteknisk konsulent og byggeleder.

Det hørte med til E's del av arbeidet å sette opp tre horisontale ståldragere som skulle bære takelementene. I hver ende skulle disse tre dragerne festes til betongvegg med fire ekspansjonsbolter. På grunn av en utsparing i betongveggen ble en av dragerne bare festet med to bolter. Da dragerne den 20. november 1980 ble belastet med takelementer, falt denne drageren ned. En av dem som arbeidet på taket, og som var ansatt hos F, ble drept.

Om saksforholdet for øvrig og de domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens dom.

Alle de domfelte har anket over dommen. C, som er ansatt hos F, og B, som er ansatt i E Tre og Jernindustri, hevder begge at de ikke ledet virksomheten i arbeidsgiverens sted, noe som er et vilkår for straff etter arbeidsmiljøloven §85 første ledd første punktum. Byrettens domsgrunner er i hvert fall ikke tilstrekkelige til at man kan se at den har bygd på riktig lovforståelse i denne forbindelse. Dessuten er anført at byretten under enhver omstendighet har lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm, og at byrettens domsgrunner i hvert fall ikke er tilstrekkelige til at man kan vurdere aktsomhetsspørsmålet. For C og B har forsvarerne lagt ned påstand om at byrettens dom oppheves. A som representerte G A/S i byggesaken, har gjort gjeldende at verken Luftfartsverket eller G A/S kan regnes som arbeidsgiver i forhold til de påberopte bestemmelser i arbeidsmiljøloven, og at han derfor heller ikke kan straffes som leder i arbeidsgiverens sted. For A er lagt ned påstand om frifinnelse, men subsidiært om at dommen oppheves fordi domsgrunnene er mangelfulle både når det gjelder spørsmålet om selve ansvarsgrunnlaget og aktsomhetsvurderingen. Aktor har erkjent at byrettens domsgrunner er mangelfulle, og har nedlagt påstand om opphevelse for alle de tre domfeltes vedkommende.

Politimesteren i Bergen har anket over dommen for så vidt A er frifunnet for overtredelse av vegtrafikkloven §22 første ledd. Det anføres at byretten har stilt for små krav til aktsomheten når den fant at rusen var uforskyldt, og subsidiært at domsgrunnene ikke er tilstrekkelige til at man kan vurdere dette spørsmål. Det er dessuten anført at byretten under enhver omstendighet skulle ha sørget for å innkalle sakkyndige.

Jeg er kommet til at byrettens dom med hovedforhandling i sin helhet må oppheves.

Tiltalebeslutningen bygger på arbeidsmiljøloven §85 første ledd første punktum, som inneholder straffebestemmelser for «innehaver av virksomhet, arbeidsgiver eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten». Det er det sistnevnte alternativ som i tiltalebeslutningen er forutsatt anvendt både for C, B og A.

Spørsmålet om hvem som skal anses som leder for virksomheten i arbeidsgiverens sted, vil i mange tilfeller være tvilsomt. I Ot. prp. nr. 3 (1975-76) side 102 er forutsatt at bestemmelsen bare skal omfatte den «øverste bedriftsledelse». For aksjeselskaper - som det her er tale om - kan imidlertid ikke dette forstås slik at ansvaret som bedriftsleder bare skal påhvile administrerende direktør. Hensett til blant annet bedriftens størrelse og struktur må bedriftslederbegrepet kunne omfatte andre som har lederfunksjoner. Den nærmere avgrensing må avhenge av hvor selvstendige fullmakter vedkommende har i tekniske og merkantile spørsmål. Dette ligger til grunn for avgjørelser i Rt-1982-878 og Rt-1983-196, som begge gjelder lokale anleggsledere i byggebransjen.

Spørsmålet om C og B var ledere for virksomheten i forhold til arbeidsmiljøloven §85 ble reist under prosedyren for byretten, men det fremgår ikke av byrettens dom som om dette spørsmål er vurdert. Om C sies det at han var ansatt hos F som avdelingsingeniør. Om B sies det at han «representerte» E Tre og Jernindustri og at han var «driftsingeniør». Et annet sted heter det at han var ledende representant for underentreprenøren. Slike generelle betegnelser sier ikke noe om hvorvidt det kan anvendes straff for overtredelse av arbeidsmiljøloven §85. Det følger av dette at dommen må oppheves for C's og B's vedkommende.

For A's vedkommende står saken i en noe annen stilling. Han stod ikke i ansettelsesforhold til F eller til E Tre og Jernindustri og kan derfor ikke anses å ha lederfunksjoner for disse arbeidsgivere. Verken G A/S, som har byggeteknisk konsulent og byggeleder, eller Luftfartsverket som byggherre, kan etter min mening regnes som arbeidsgiver i denne forbindelse. A kan derfor ikke ses å ha vært leder for noen arbeidsgiver under utførelsen av sine funksjoner på byggeplassen.

Aktor har gitt uttrykk for at byggeleder og byggeteknisk konsulent vil kunne straffes for medvirkning til overtredelse av arbeidsmiljøloven §85 første ledd første punktum, jfr. at annet punktum setter straff for medvirkning. Forsvareren for A har på den annen side anført at selv om en konsulent eller lignende kan rammes av medvirkningsbestemmelsen, må forutsetningen være at han står i et kontraktsforhold til arbeidsgiveren, og det er ikke tilfellet her.

Det her nevnte spørsmål var ikke oppe under byrettens behandling av saken, og uten hensyn til hvordan man tolker medvirkningsbestemmelsen, foreligger det ikke i byrettens dom tilstrekkelig grunnlag for at Høyesterett kan ta standpunkt til dette spørsmål. Når saken eventuelt fremmes på nytt, vil det kunne vurderes om forholdet rammes av andre straffebestemmelser enn de som lå til grunn for tiltalen i denne saken.

Jeg bemerker ellers at enkelte forhold som har betydning for aktsomhetsvurderingen ikke er nevnt i byrettens dom, eller er berørt på en utilstrekkelig måte. Det er således uklart når drageren ble satt opp, og hva som var bakgrunnen for at dette ble gjort når det var på det rene at drageren ikke kunne festes med fire bolter som forutsatt. Det er også uklart hvem som traff bestemmelsen om dette. Jeg savner videre en vurdering av det forhold at B ikke var innkalt til det byggemøtet hvor igangsetting av selve takarbeidet ble besluttet, og at han så vidt skjønnes ikke fikk beskjed om dette.

Når det gjelder frifinnelsen av A for overtredelse av vegtrafikkloven §22 første ledd bemerkes:

Byrettens flertall har lagt til grunn at kjøringen fant sted i bevisstløs tilstand, at bevisstløsheten skyldes en kombinasjon av medisininntak og alkohol, og at den ikke kunne anses selvforskyldt.

Etter min mening har byretten anvendt en for mild aktsomhetsnorm. Byretten har lagt til grunn at A var advart mot å kjøre bil når han hadde tatt de foreskrevne medikamenter, men at han ikke var advart mot å bruke alkohol i denne forbindelse. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende. På bakgrunn av de informasjoner han hadde om medisinenes virkning, og det som ellers bør anses kjent om det uheldige ved å kombinere medisin og alkohol, var det etter min mening uaktsomt av ham ikke å innse at han kunne miste kontrollen over seg selv ved å innta «tre små drinker», som det heter i byrettens dom. Jeg finner støtte for denne oppfatning i Rt-1973-1441. Dommen med hovedforhandling må derfor oppheves også for dette punkts vedkommende.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Sandene: Jeg er enig med førstvoterende.

Michelsen, Philipson og Tønseth: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Kåre Lassen med domsmenn):

Statsadvokaten i Hordaland har den 23. november 1982 satt A, B, C og D under tiltale ved Bergen byrett til fellelse etter

I. Arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 nr. 4, §85, jfr. §14 første ledd,

- hvoretter arbeidsgiveren skal sørge for at virksomheten er innrettet og vedlikeholdt, og at arbeidet blir planlagt, organisert og utført i samsvar med bestemmelsene gitt i og i medhold av denne lov, jfr. særlig §7, §8, §9, §10, §11, §12 og §13,

jfr. §8, pkt. 1, litra f

- hvoretter arbeidsplassen skal innrettes slik at arbeidsmiljøet blir fulgt forsvarlig ut fra hensynet til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd og hvorunder det særlig skal sørges for at det tas nødvendige forholdsregler for å hindre at arbeidstakerne skades ved fall eller av fallende gjenstander, eller ras,

1. ved at tiltalte nr. 1, A, i Bergen som byggeteknisk konsulent og byggeleder på vegne av firma sivilingeniør G A/S, som hadde byggeteknisk konsulentoppdrag og byggeledelse av Luftfartsverkets tilbygg til ekspedisjonsbygninger ved Flesland flyplass høsten 1980, etter å ha utarbeidet tegninger for tilbygget, hvor der skulle monteres ståldragere for takkonstruksjon, og etterat han torsdag 6. november var blitt gjort oppmerksom på at montering ikke kunne foretas forsvarlig overensstemmende med tegningene, idet der var avdekket en utsparing i veggen slik at en av ståldragerne ville få uforsvarlig feste, unnlot å treffe nødvendige tiltak i form av utarbeidelse av konstruksjonstegning for forsvarlig feste, idet han ga en uklar muntlig beskjed om hvordan monteringen skulle foretas, hvoretter han senere unnlot å gjøre oppmerksom på forholdet i byggemøtet og heller ikke kontrollerte arbeidet på stedet, med følge at nevnte ståldrager løsnet i festet den 20. november 1980 under legging av tak, hvorved J som var ansatt i firma F & Co A/S og arbeidet med taklegging, omkom på stedet,

2. ved at tiltalte nr. 2, B, i Bergen som daglig leder av firma E Tre og Jernindustri som hadde underentreprise med oppsetting av ståldragere for takkonstruksjoner ved byggearbeider på Flesland flyplass' tilbygg til lufthavnsbygningen, til tross for at han noen tid forut for 20. november 1980 var blitt gjort oppmerksom på at festeplaten for en av disse dragere ikke var forsvarlig festet, ikke iverksatte nødvendige foranstaltninger til at nevnte ståldrager ble forsvarlig festet, hvilken ståldrager deretter løsnet og falt ned den 20. november 1980 under arbeid med takmontering, med følge at ansatt i firma F & Co. A/S, J, omkom på stedet,

3. ved at tiltalte nr. 3, C, i Bergen som anleggsingeniør i firma F & Co. A/S og med anleggsledelse på firmaets arbeidsplass Flesland Flyplass, hvor firmaet hadde arbeidsoppdrag med oppføring av tilleggsbygg til flyplassens ekspedisjonsbygninger, etter at han formentlig 7. november 1980 var blitt gjort oppmerksom på at festet for en av ståldragerne til takkonstruksjonen ikke var tilfredsstillende, unnlot å treffe nødvendige tiltak til utbedring av dette, til tross for at han både deltok i byggemøte og besiktiget byggeplassen, idet han antok at forholdet var bragt i orden ved direkte kontakt mellom bygningstekniske konsulent og firmaet E Tre og Jernindustri som hadde underentreprise med oppføring av ståldragerne, hvilket imidlertid ikke var gjort da firmaet startet legging av takelementer den 20. november 1980, hvoretter nevnte ståldrager løsnet i festet og falt ned med følge at en av firmaets ansatte, J, omkom på stedet,

II. Arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 nr. 4, §85, 1. jfr. tredje ledd, jfr. §14 annet ledd, pkt. f,

- hvoretter arbeidsgiveren eller den som i arbeidsgiverens sted leder virksomheten skal sørge for at det drives et planmessig vernearbeid og at det settes kvalifiserte personer med innsikt i vernespørsmål til å føre kontroll med at arbeidet blir utført på en helse- og sikkerhetsmessig forsvarlig måte,

ved at tiltalte nr. 3, C,

i Bergen i egenskap som under post I, pkt. 3 nevnt og i anledning det der nevnte bygg, høsten 1980 og ihvertfall frem til 20. november 1980 ikke iverksatte planmessig vernearbeid i henhold til arbeidsmiljøloven, - - -

Retten legger etter bevisførselen for det første til grunn at det ca kl. 12.30 den 20. november 1980 skjedde en arbeidsulykke på Flesland Flyplass, i forbindelse med arbeider som pågikk, med Luftfartsverket som byggherre, og som gikk ut på å forbinde avgangshall med ankomsthall. J som arbeidet med takleggingen, falt ned og omkom på stedet.

De som foresto arbeidet var firmaet F A/S som såkalt administrerende sideentreprenør og med firmaet E Tre og Jern som sin underentreprenør, nemlig for stålkonstruksjonenes vedkommende. De står her sentralt, fordi ulykken skjedde ved at en ståldrager som var ureglementert og uforsvarlig festet, falt ned, hvilket gjorde at den nevnte arbeideren falt ned fra taket han sto på og omkom. Videre ble arbeidet forestått av firmaet G A/S, som byggeteknisk konsulent etter oppdrag fra byggherren.

Tiltalte nr. 1, A, var den som representerte G A/S i forbindelse med dennes oppdrag, og som i den anledning var byggeleder på stedet. Tiltalte nr. 2, B, var den som representerte underentreprenøren E Tre og Jern. Han var driftsingeniør. Tiltalte nr. 3, C, var ansatt hos entreprenøren, F, nemlig som avdelingsingeniør, og tiltalte nr. 4, D, var arbeidsformann, også ansatt hos F.

Det finnes bevist at denne dødsulykken skyldtes at en av tre ståldragere mellom ankomsthallens og avgangshallens bygninger falt ned. Videre finnes det bevist at dette igjen hadde sin årsak i at vedkommende drager eller stålbjelke på den ene siden var festet til veggen på en midlertidig og helt utilstrekkelig måte. Det hadde ved avkledningen av vedkommende vegg vist seg å være en stor utsparing i denne, som ikke fremgikk av tegningene, og som skyldtes at det engang hadde vært en dør på vedkommende del av veggen. Denne utsparingen gjorde at den av stålbjelkene som der skulle festes i veggen, nådde denne på et slikt sted at den og en mellomliggende plate bare delvis dekket vegg og for øvrig ville strekke seg ut over nevnte åpning. Istedetfor at festet for stålbjelken ifølge planene, tegninger og beskrivelse m.v., skulle skje ved hjelp av fire såkalte ekspansjonsbolter i betongvegg, ble angjeldende stålbjelke - i begynnelsen av november måned - festet på en foreløpig måte og slik at bare to av ekspansjonsboltene hadde feste i vegg i det hele tatt og de to andre ikke var i bruk. (Hertil kom dessuten at de to boltene som på denne måten ble satt inn, kom meget nær veggens kant mot utsparingen.) Oppsettingen slik var da også ment som en rent midlertidig plassering og beregnet på avløsning med en skikkelig festemåte innen taket skulle legges over stålbjelkene og stålarbeidets utførelse bli permanent. Det har i saken vært endel prosedyre også over for eksempel den omstendighet at det forekom et pusslag, foruten betong, og enkelte andre momenter, men retten finner det på dette punktet tilstrekkelig å fastslå som et klart bevist faktum at ulykken har som sin helt avgjørende hovedårsak at den midlertidige anbringelsesmåten for vedkommende stålbjelke var helt uforsvarlig og farlig som blivende ordning betraktet, og at den i løpet av ca to uker frem til ulykkesdagen 20. november ikke er blitt avløst av noen ny og brukbar festeanordning. Flere av de personene som arbeidet på stedet var fra 6. og 7. november klar over at stålbjelken lå der bare midlertidig og helt utilstrekkelig forankret i veggen, men det var ikke påbegynt noen slags oppretting av det mangelfulle og risikofylte forholdet da taklegging påbegyntes 20. november. Dette skjedde i samsvar med en godkjennelse herav som ble gitt på et såkalt byggemøte den 12. november, og som tok hensyn til de samlede arbeidsfremskrittsplaner, men ikke hadde forholdet med det mangelfulle bjelkefestet oppe til behandling.

Forholdet med utsparingen i veggen der den ene av de prosjekterte ståldragere nådde frem til den, ble oppdaget av smeden som var i arbeid der, H. Denne som er en bror av tiltalte B, var ansatt hos E Tre og Jern A/S. Smeden snakket først om det med den han arbeidet sammen med på stedet, nemlig verkstedsformann K. Deretter har smeden, H, meddelt forholdet til tiltalte nr. 4, D, som var ansatt hos F og var arbeidsformann på stedet. D for sin del har så ringt kontoret og spurte etter tiltalte nr. 3, C, som var F's anleggsleder på stedet og dermed D's nærmeste overordnete. Da C imidlertid ikke var inne, ringte D istedet direkte til tiltalte nr. 1, A, som var byggelederen, ansatt hos G A/S, det firma som byggherren, Luftfartsverket, hadde engasjert som byggeteknisk konsulent i forbindelse med dette arbeidet på lufthavnen. Overfor D's henvendelse, fremkom A straks med et forslag til løsning av problemet. Den foreslåtte løsning besto i å montere en stålsøyle, festet i nederkant og overkant av utsparingen, for at angjeldende stålbjelke skulle kunne bli fast i alle punkter istedenfor altså å ende i et tomrom der to av ekspansjonsboltene skulle ha sittet. Det må legges til grunn som bevist at denne løsningen, som A altså straks har foreslått i telefonsamtale med D den 6. november, og som A bevislig har forelagt smeden, H, dagen etter, jfr. nedenfor, ville ha bragt hele forholdet i orden og gjort det betryggende, dersom løsningen altså var blitt effektuert. Enn videre må det legges til grunn at D overfor A's svar med forslag til ordning har uttalt noe om at han ikke kunne godta en telefonløsning, og at A overfor dette har sagt at han skulle ordne opp med forholdet. - Dagen etter, nemlig den 7. november om morgenen, beså A dette bestemte arbeidsstedet, med utsparingen, og hadde så en samtale med smeden, en samtale som er av sentral betydning i saken, men hvorom påstand står mot påstand hva samtalens nærmere innhold - eller rettere sagt avslutning - angår. A på sin side forklarer at han ikke bare nevnte den foran omtalte løsningen - med å anbringe en stålsøyle - for smeden, men at han ga smeden beskjed, ordre, om å utføre arbeidet på nettopp den måten. Videre forklarer A at han dermed har ansett sin oppgave i forbindelse med feilforholdet ivaretatt, og at han med rette har stolt på at det ubetryggende forholdet dermed ville bli ordnet i samsvar med hans beskjed, og dette på den måten han hadde gitt smeden direktiv om. - Smeden på sin side har, som vitne, forklart at han ba A om «spesifikasjoner», nemlig om en skriftlig angivelse med tegning eller iallfall skisse av hvorledes den slik omtalte løsningen nærmere og nøyaktigvis skulle gjennomføres. Videre at han, smeden, gikk og ventet på å motta slike spesifikasjoner fra A, men at ingen slike kom, innen ulykkesdagen.

Retten legger til grunn at så vel tiltalte nr. 1 A, som vitnet H (smeden) forklarer seg sannferdig om hvordan de (hver på sin måte) har oppfattet situasjonen dem imellom med hensyn til deres samtale den 7. november, som må antas å være den eneste samtalen de to har hatt med hverandre om angjeldende forhold. Således har A trodd at det mangelfulle forholdet nå ville bli rettet av smeden. De nevnte to har altså imidlertid «snakket forbi» hverandre, og denne misforståelsen under en muntlig kontakt synes å ha vært et viktig moment ved det samlede forhold som førte til at ingenting er blitt gjort innen ulykkesdagen. Dette altså med hensyn til å utføre en forsterkelse av den alt for dårlig festede stålbjelken.

Andre faktorer har allikevel spilt med, i den ulykksalige årsaksrekken som her har forekommet. Således er det på det rene at ikke bare A har unnlatt å følge opp forholdet og skaffe seg visshet for hvorvidt smeden utførte utbedringen eller ikke, men at også tiltalte nr. 2, B, unnlot å gjøre dette, til tross for at også han var underrettet. Verkstedsformann K hadde nemlig ringt til B og gitt også ham beskjed om forholdet, allerede den 6. november. B foresto stålarbeidene, som ledende representant for underentreprenøren med dette oppdrag, men han gjorde ingenting for å undersøke om forholdet ble ordnet. Han gjorde ikke så meget som å bese tilstanden, med den oppdukkete utsparing, som han altså var blitt underrettet om. Hvis B hadde kontrollert forholdet, dette også etter hvert som tiden gikk i løpet av de 14 dager til ulykken fant sted, ville denne saktens kunne ha vært unngått. - Enn videre har også tiltalte nr. 3, C, forsømt seg og vist en utilstedelig passivitet. C fikk, kort etter den 6. november, beskjed fra D om feilforholdet, og fordi om det videre da ble meddelt at forholdet var tatt opp med A, ville det ha vært rimelig om C hadde kontrollert at forholdet virkelig ble ordnet og den farefulle tilstand med hensyn til vedkommende stålbjelkes feste derved påsett bragt ut av verden. C var på byggemøte som ble holdt 12. november. I egenskap av den engasjerte bygningstekniske konsulents representant på stedet, var A byggelederen derute. Den foran nevnte kontroll som A burde ha foretatt, hadde sistnevnte så meget større grunn til som det var han som ledet de såkalte byggemøtene, hvorunder arbeidets periodevise videre fremdrift ble drøftet, og hvilke byggemøter derfor også hadde betydning for når det skulle legges tak over stålbjelkene. (Det var som før berørt tre slike ialt, altså lagt på tvers mellom ankomsthallens og avgangshallens bygninger, som hele dette arbeidsoppdraget besto i å forene med hverandre.) I den tidsperioden som her har interesse, nemlig tidsrommet mellom 6. og 7. november da de forskjellige ble klar over det uholdbare forholdet og den 20. samme måned da bjelken falt ned, er det blitt holdt ett byggemøte (ut fra regulær slik praksis), og det var den 12. november. Her var C tilstede (foruten A, men ikke B og ikke D), og det var A som ledet møtet. På dette møtet ble det gitt klarsignal for at taket skulle legges 20. november, hvilket altså innebar overdekning av blant annet den provisorisk (oppsatte og) festede bjelken, men det ble ikke nevnt et ord på møtet verken om feilforholdet i seg selv eller om hva som var blitt drøftet m.h.t. utbedring. At C og A's samlede forhold representerer en uaktsomhet, finner retten ikke tvilsomt, en uaktsomhet som har spilt en medvirkende rolle i forbindelse med at det ikke skjedde noen utbedring av en slik åpenbar feil i forhold til arbeidets tegninger og den nødvendige sikkerhet på stedet. Det dreier seg om et helt uholdbart forhold m.h.t. en bærende konstruksjon, og situasjonen innebar jo en risiko både for personer som måtte befinne seg på bjelken eller taket og for folk som før eller senere ville befinne seg under bjelken. Retten finner derfor at den foreliggende passive holdning fra A's og fra C's side representerer en uaktsomhet i straffrettslig forstand. A's forhold først og fremst fordi han nøyde seg med å gi direktiver direkte til underentreprenørens smed, istedenfor å «gå tjenestevegen», men mest fordi han unnlot å følge opp sin egen muntlige beskjed med et minimum av kontroll for så vidt. Når han intet skriftlig hadde satt opp, i et tilfelle som her hvor nøyaktige tegninger ville ha vært naturlig, måtte han i det minste ha foretatt kontroll. Videre finner retten at også forholdet fra B's side, driftsingeniør og representant for E Tre og Jern, utgjør en uaktsomhet av slik art. Også hans passivitet må karakteriseres som relevant uaktsomhet. - - -

Hva deretter skyldspørsmålet for den andre tiltalens vedkommende angår, den som gjelder A alene, finner retten bevist at A den 27. desember 1982 ca kl. 04.55 på morgenen ble oppdaget av politi mens han satt hensunket over rattet i sitt firmas personbil SP-37794 i Jonsvollsgaten. Bilens front hadde knust vindusruten til en butikk, og tiltalte, som ikke var i våken tilstand, hadde en bul i pannen som ifølge et politivitnes forklaring i retten lot til å passe nokså godt med en liten innbuling i frontruten og på et sted i denne som lå så noenlunde fremfor førerplass. En blodprøve tatt kl. 06.00 den 27. desember viste at A hadde en alkoholkonsentrasjon på 2,35 promille, og det er ingenting som tyder på at konsentrasjonen kan ha vært svakere i tidsrommet forut for at A slik ble funnet.

Retten finner det bevist at det er A som har ført bilen ved anledningen og at han har kommet til å kjøre inn i forretningsruten, samt at dette har skjedd under betydelig alkoholpåvirkning. Videre legger retten til grunn som bevist at A vedkommende kveld hadde vært i et selskap og at han hadde hatt avtale med vertskapet om å overnatte der nettopp for at han skulle kunne nyte alkohol i dette selskapet. Enn videre at A i selskapet nøt tre drinker, som må antas å ha vært tre små drammer i form av tre pjoltere, altså i blanding med mineralvann. Enn videre legger retten etter bevisførselen til grunn at A etter å ha tatt de nevnte tre drinkene ble satt helt ut av spillet på foranledning av disse, og rettens flertall, domsmann Kvamme og formannen finner at en slik virkning var noe som han ikke hadde noe grunnlag for å kunne forutse. For første gang i sitt liv fikk han såkalt «black out», og han har ikke på noe tidspunkt kunnet huske at han har bestemt seg til å kjøre bil eller gitt seg til å kjøre, eller at han har sittet i bilen. Ytterligere legges det til grunn som bevist at A vedkommende dag som vanlig hadde inntatt to medikamenter som var foreskrevet ham av lege på grunn av nervøse lidelser han led av. (Disse var foranlediget eller forsterket av den tragiske ulykken på Flesland to år i forvegen.) A hadde vært innlagt på - - - nerveklinikk sommeren 1982 og i en periode på høsten samme år, og var på tidspunktet for angjeldende bilkjøring under ambulent nervebehandling på samme klinikk.

Etter bevisførselen foran, legger rettens foran nevnte flertall, videre til grunn at A var blitt gjort oppmerksom av lege på at han måtte være forsiktig med å kjøre bil i forbindelse med den forutskrevne bruk av medikamenter, men videre at han verken fra lege, apotek eller annet hold var blitt foreholdt det farlige ved alkoholbruk i forbindelse med pille-bruken, samt at han var uvitende om sistnevnte fare og risiko. Flertallet må derfor anta at han har vært bestemt på ikke å kjøre bil mens han tok de nevnte tre drinkene, og at disse på grunn av det daglige medikamentbruk den dagen (- et antidepressivt middel og et middel mot sinnssykdom) hadde en meget sterkere virkning på ham enn de ville ha hatt dersom ingen medikamenter hadde vært brukt. Han er etter tre små drammer blitt «slått ut», som det heter, og det er i en uforutsett tilstand av atypisk rus at han deretter har opptrådt og handlet, herunder først drukket mere helt frem til en god stund etter avsluttet kjøring. - Under disse omstendigheter, som rettens flertall således legger til grunn, finner flertallet at rusen ikke var selvforskyldt i loven forstand, en rus som medførte at tiltalte var fullstendig bevisstløs i gjerningstidsrommet. Han blir derfor å frifinne etter denne tiltalen, jfr. straffeloven §44, sammenholdt med §45.

Rettens mindretall, Laila Eriksen, finner for sin del å måtte legge til grunn at tiltalte må ha kjent til det risikable ved alkoholbruk i forening med medikamentbenyttelsen, og at det derfor må sies å være en selvforskyldt rus, den som innfant seg og satte ham helt ut av spillet etter tredje drink. Mindretallet stemmer derfor for domfellelse også hva denne tiltalen angår. - - -