Rt-1982-878

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-05-28
Publisert:	Rt-1982-878 (193-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 110B/1982
Parter:	Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot 1. A A/S, 2. B (forsvarer advokat Reidar Vigen - til prøve).
Forfatter:	Elstad, Schweigaard Selmer, Holmøy. Mindretall: Aasland, Skåre
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §37, §85, §87, Straffeprosessloven (1887) §377, §86

Dommer Aasland: Politimesteren i Hamar utferdiget 21. januar 1981 forelegg mot A A/S - heretter kalt A - og mot B. Begge forelegg gjaldt overtredelse av lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidsmiljø og arbeidsvern §37 første ledd, bestemmelsen om forbud mot nattarbeid, hvoretter arbeidstaker mellom 16 og 18 år ikke kan settes til å utføre arbeid i tiden mellom kl. 23.00 og 06.00. Det forhold som lå til grunn for foreleggene, var at hjelpearbeider C i tiden 12.-24. juni 1979 ble satt til å utføre helkontinuerlig skiftarbeid, hvorav 6 dagskift og 6 nattskift, under A's oppføring av kornsiloer i X, til tross for at C på den tid ikke var fylt 18 år. Som straffehjemmel var for A's vedkommende vist til arbeidsmiljøloven §87 om ansvar for juridisk person, mens det for B, som var ansvarlig anleggsleder ved oppføring av kornsiloene, var vist til loven §86 første ledd. I forelegget mot A var fastsatt en bot på 10000 kroner, mens B ble forelagt en bot på 1000 kroner.

Foreleggene ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Hamar byrett til pådømmelse etter straffeprosessloven §377 fjerde ledd. Under hovedforhandlingen for byretten endret aktor henvisningen til straffehjemmel for B's del til arbeidsmiljøloven §85 om ansvar for den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten.

Byretten avsa 18. september 1981 dom med slik domsslutning:

«1. B, født xx.xx.1947, dømmes for overtredelse av lov om arbeidervern og arbeidsmiljø av 4. februar 1977 §85 første ledd, jfr. §37 første ledd til å betale til statskassen en bot kr. 300,- - trehundre 00/100 -, subsidiært fengsel i 3 - tre - dager.

2. A A/S dømmes for overtredelse av lov om arbeidsvern og arbeidsmiljø av 4. februar 1977, §87 første ledd, jfr. §37 første ledd til å betale til statskassen en bot kr. 1000,- - ettusen 00/100 -.

3. Ingen av de domfelte ilegges saksomkostninger.»

Dommen ble avsagt under dissens for så vidt gjelder domsslutningens punkt 1, idet en av domsmennene stemte for å frifinne B.

Om saksforholdet og de domfeltes forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.

Både A og B har påanket dommen. Begge anker er i ankeerklæringen angitt å gjelde lovanvendelsen, men for A's del må anken, som jeg kommer tilbake til, anses rettet mot straffutmålingen. Videre har påtalemyndigheten erklært anke til forhøyelse av boten for A's vedkommende.

Jeg behandler først B's anke.

B bestrider ikke at beskjeftigelsen av den 17 år og 8 måneder gamle C på nattskift objektivt sett innebar en overtredelse av forbudet mot nattarbeid i arbeidsmiljøloven §37. Heller ikke bestrider han at han som arbeidsleder var ansvarlig for å påse at forbudet ble etterlevd på denne arbeidsplass. Men han hevder at han ikke kan bebreides noen uaktsomhet, og fremhever i den forbindelse: I den annonse hvor A averterte etter en ekstra arbeidsstyrke til helkontinuerlig skiftarbeid ved glideforskalingen på kornsiloene, var det gjort uttrykkelig oppmerksom på at de som skulle ansettes, måtte være over 18 år. Når arbeidssøkerne henvendte seg til B eller byggeformennene, ble de dessuten - overensstemmende med instruks fra B - spurt om sin alder, og alle søkere som oppgav alder under 18 år, ble satt ut av betraktning. Det må legges til grunn at C så vel overfor B som overfor byggeformann D oppgav sin alder til 18 år. Noen spesiell grunn til å dra denne opplysning i tvil forelå ikke, og B kan ikke bebreides for at det ble bygd på opplysningen. Om B skulle kunne bebreides for ikke å ha vært enda mer påpasselig, er det iallfall ikke tale om en slik grad av uaktsomhet at den kan få strafferettslige konsekvenser. Uaktsomhetsspørsmålet må vurderes på grunnlag av arbeidsmiljøloven §85 første ledd, og det fremgår motsetningsvis av bestemmelsens tredje ledd at ikke enhver svikt i forhold til det fullt forsvarlige utløser strafferettslig ansvar.

Jeg er kommet til at B's anke ikke kan føre frem. Byrettens flertall har ut fra en konkret vurdering funnet at B ikke opptrådte med tilstrekkelig aktsomhet, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til denne vurdering. Det må legges til grunn at det var tale om attraktive sommerjobber for ungdom. Slik jeg ser det, var det behov for atskillig påpasselighet for å sikre mot at det til det helkontinuerlige skiftarbeid ble ansatt arbeidstakere som ikke var fylt 18 år. Den rutine B etablerte, hvoretter søkerne ved henvendelsen ble spurt om sin alder uten kontrollspørsmål om fødselsdata, og deres opplysninger ble lagt til grunn uten nærmere kontroll, var etter min oppfatning ikke tilstrekkelig betryggende i så måte, både fordi det kunne oppstå misforståelser og unøyaktigheter, og fordi man heller ikke kunne utelukke bevisst uriktige opplysninger om alderen. Etter min mening måtte det iallfall - slik flertallet har lagt til grunn - kreves en oppfølgning av kontrollen i forbindelse med at de ansatte fylte ut sine fødselsdatoer på skjemaene for inntak i tjeneste. En slik kontroll måtte ha kunnet etableres uten nevneverdig bryderi eller tidsspille.

Jeg finner således at den rutine B som den ansvarlige anleggsleder iverksatte for kontrollen med arbeidstakernes alder, var for lettvint. Selv om det ikke er tale om noen betydelig uaktsomhet, må hans forhold etter min oppfatning rammes av arbeidsmiljøloven §85 første ledd.

Når det dernest gjelder A, er bedriftens anke bygd på at det ikke er grunn til å idømme bøtestraff i medhold av arbeidsmiljøloven §87. Bedriften bestrider ikke at det objektivt sett er skjedd en overtredelse av loven §37 og at dette forhold i og for seg er tilstrekkelig til å gi hjemmel for idømmelse av bøtestraff. Men spørsmålet om straff bør idømmes, beror på en skjønnsmessig vurdering, og i dette tilfelle foreligger etter bedriftens syn ingen slike forhold som har vært anført til støtte for at bøteansvar etter arbeidsmiljøloven også kan pålegges juridiske personer. Overtredelsen har ikke skjedd i bedriftens interesse, og bedriften har ikke hatt noen fordel av den. Det var ingen mangel på kvalifiserte søkere over 18 år. Videre må det legges vekt på at overtredelsen hadde et beskjedent omfang, idet C bare manglet noen måneder på å være fylt 18, og han arbeidet bare 6 nattskift på den lyseste årstid.

Som før nevnt antar jeg - for øvrig overensstemmende med hva forsvareren har gitt uttrykk for - at bedriftens anke bør anses som en anke over straffutmålingen.

Påtalemyndighetens anke over straffutmålingen bygger på at A er en bedrift av betydelig størrelse og økonomisk tyngde. Skal et straffansvar virke preventivt, må boten etter påtalemyndighetens oppfatning forhøyes vesentlig.

Jeg finner at A's anke ikke kan gis medhold, men at påtalemyndighetens anke bør tas til følge.

Arbeidsmiljøloven §87 om ansvar for juridisk person er ny i loven av 1977. Vilkårene for å pålegge den juridiske person bøteansvar er at det objektivt sett har funnet sted en ovetredelse av arbeidsmiljøloven med tilhørende regelverk og at overtredelsen er begått av noen som har handlet på virksomhetens vegne. Ansvar kan idømmes uten hensyn til om noen enkeltpersoner har opptrådt straffbart, men kan også pålegges ved siden av straff for enkeltpersoner. Regelen i §87 har - slik det er fremhevet i lovforarbeidene - karakter av en objektiv strafferegel for den juridiske person. Lovgiveren har funnet at det objektive bøteansvar er ønskelig for å stimulere bedriftene til etterlevelse av loven bestemmelser,og at det ikke er urimelig at en virksomhet på denne måte bærer risikoen for overtredelser begått på dens vegne. Det gis i forarbeidene uttrykk for at straffebestemmelsen må forventes å «gi en betydelig preventiv effekt dersom den blir konsekvent håndhevet». (Ot. prp. nr. 3 (1975-76) side 89-90).

Selv om vilkårene for å idømme den juridiske person bøteansvar etter §87 er til stede, beror det imidlertid på en nærmere skjønnsmessig vurdering om det i det enkelte tilfelle er grunn til å idømme slikt ansvar, jfr. også Rt-1981-1112. Uttømmende retningslinjer for dette skjønnet lar seg selvsagt ikke oppstille. En viss veiledning gir §87 annet ledd om at det ved utmåling av straff skal legges særlig vekt på om overtredelsen er foretatt for å fremme virksomhetens interesser, eller om virksomheten har hatt fordel av overtredelsen. Men disse momenter kan ikke alene være avgjørende for om bøteansvar bør idømmes. Dette må avhenge av en totalvurdering hvor bestemmelsens preventive formål må tillegges vesentlig vekt.

Den konkrete overtredelse som har funnet sted i vår sak, er relativt beskjeden. Jeg må også gi A medhold i at bedriften ikke hadde noen fordel av overtredelsen, da det ville ha vært kurant å erstatte C med en kvalifisert arbeidstaker over 18 år. Av samme grunn er det kanskje heller ikke så naturlig å si at overtredelsen ble foretatt for å fremme bedriftens interesser, men dette kan ikke være avgjørende. Overtredelsen skjedde iallfall under utøvelsen av ordinære og nødvendige funksjoner på bedriftens vegne slik at det etter loven intensjoner ikke vil være unaturlig å la bedriften bære risikoen i form av bøteansvar. Jeg legger videre vesentlig vekt på at overtredelsen skyldes en svikt i rutinene for håndhevelsen av en viktig verneregel ved en slik ansettelsesprosedyre for sesongarbeidskraft som må antas å forekomme fra tid til annen ved en bedrift av denne karakter og størrelse, og at bedriftens ledelse hadde og har adgang til å innvirke på disse rutinene gjennom veiledning og instrukser. Etter min oppfatning tilsier de hensyn som ligger til grunn for arbeidsmiljøloven §87 at det bør reageres med bot overfor den juridiske person i et tilfelle som det foreliggende.

Selv om jeg, som før nevnt, ikke anser overtredelsen som spesielt alvorlig, finner jeg at bøteansvaret for bedriften må settes høyere enn byretten har gjort, og jeg anser en bot på 5000 kroner passende.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall for så vidt gjelder ankene vedrørende A, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Elstad: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Aasland, når det gjelder spørsmålet om B's forhold rammes av arbeidsmiljøloven §85 første ledd, men er kommet til at A A/S bør fritas for straffansvar etter samme lovs §87.

Som fremholdt av førstvoterende har arbeidsmiljøloven §87 karakter av en objektiv strafferegel. I lovforarbeidene, Ot. prp. nr. 3 for 1975-76 side 89 spalte 2, er det gitt følgende begrunnelse for bestemmelsen:

«Ved å legge ansvaret på den juridiske person sikrer man seg at overtredelsen ikke blir uten følger i tilfeller hvor «ansvarspulverisering» ellers ville vært resultatet. Ansvar for den juridiske person åpner adgang til en økonomisk reaksjon som står i forhold til overtredelsens betydning, mens en bot ellers må fastsettes under hensyn til den personlig ansvarliges formuesforhold. Ved å pålegge organisasjonen ansvar, kan en derfor håpe på å skape en positiv interesse i de besluttende organer for å hindre lovbrudd.»

På side 90 i proposisjonen er videre uttalt:

«Departementet regner med at bestemmelsen vil gi en betydelig preventiv effekt dersom den blir konsekvent håndhevet. Der er grunn til å tro at det vil virke mer effektivt overfor et selskaps ledelse (styret m.v.) at selskapet må betale en bot som noenlunde tilsvarer det selskapet eventuelt måtte ha spart i utgifter for et godt og sikkert miljø, enn om en ansvarlig bedriftsleder eller avdelingssjef personlig ble straffedømt.»

I foreliggende sak er det på det rene hvem som innenfor bedriften må holdes ansvarlig for at kontrollrutinen var for lettvint. Den konkrete overtredelse av arbeidsmiljøloven som fant sted, var beskjeden. Bedriften har ikke hatt noen fordel av overtredelsen. Jeg finner det også lite treffende å si at overtredelsen skjedde for å fremme bedriftens interesse - selv om B opptrådte i egenskap av anleggsleder for bedriften og utvilsomt ikke søkte egne fordeler. Det var tvert imot i strid med bedriftens interesse at arbeidsmiljøloven regler ikke ble fulgt.

Det som kan tale for at bedriften allikevel ilegges straff, er å innskjerpe bedriftens ansvar når det gjelder nødvendige kontrollfunksjoner og de instrukser som i den anledning bør gis. Den kontrollsvikt som fant sted, var imidlertid etter min mening lite graverende, og den overtredelse av arbeidsmiljøloven som ble følgen, var så vidt bagatellmessig at jeg etter en skjønnsmessig helhetsvurdering ikke finner grunn til å reagere med bøteansvar for bedriften.

Jeg stemmer for denne dom:

I byrettens dom punkt 2 gjøres den endring at A A/S frifinnes.

Anken fra B forkastes.

Dommer Holmøy: Jeg er kommet til at anken fra B bør tas til følge. For så vidt angår anken fra A, er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Elstad.

Jeg er enig i at bedriften i dette tilfelle burde fulgt en fremgangsmåte som gav en bedre sikkerhet mot at ungdom under 18 år ble tilsatt, og jeg slutter meg til førstvoterendes begrunnelse for så vidt.

I forhold til arbeidslederen, B, er grunnlaget for straffansvar at det var han som var ansvarlig for og bestemte hvilken fremgangsmåte som bedriften skulle følge. Etter min mening er den forsømmelse som det er spørsmål om fra B's side, av en så beskjeden karakter at hans forhold ikke kan anses uaktsomt i forhold til den alminnelige straffebestemmelse i arbeidsmiljøloven §85 første ledd.

Jeg mener at fremgangsmåten ikke ville vært kritikkverdig om arbeidssøkerne var blitt spurt ikke bare om sin alder, men mer nøyaktig om fødelssdato. Et alternativ som også måtte anses tilfredsstillende fra et kontrollsynspunkt, var om alderen var blitt kontrollert ved utfyllingen av inntakskortene. At denne utfylling først fant sted etter at søkerne hadde fått tilsagn om arbeid, kan ikke ha betydning i denne forbindelse. Også en kontroll på dette stadium kunne hindret den overtredelse av arbeidsmiljøloven som det her er spørsmål om.

At en bedre kontroll kunne vært gjennomført på en enkel måte, er et moment for at det her foreligger et straffbart uaktsomt forhold. Det som særpreger denne sak, er imidlertid etter min mening at det er spørsmål om relativt beskjeden forsømmelse. Det kan også reises spørsmål om ikke arbeidslederen i dette tilfelle måtte kunne forutsette at alderen ble kontrollert ved utfyllingen av inntakskortene, selv om han ikke hadde gitt uttrykkelig instruks om dette. Iallfall for C ble inntakskortet utfylt av en av de arbeidsformenn som på forhånd hadde tatt kontakt med søkerne og da også spurt om deres alder.

Med hensyn til det aktsomhetskrav loven stiller, viser jeg til §85 tredje ledd som for overtredelser som har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse fastsetter straffansvar blant annet for en arbeidsleder «med mindre vedkommende i enhver henseende har opptrådt fullt forsvarlig med hensyn til sine plikter etter loven». Det er således klart forutsatt i loven at overtredelser som ikke er av den her nevnte alvorlige karakter, ikke kan straffes med mindre det foreligger et noe mer kvalifisert uaktsomt forhold. Hvor strengt aktsomhetskravet er, må også utenfor det område som dekkes av §85 tredje ledd, bero på hvor stor risikoen for overtredelse har vært, og hvor alvorlig den konkrete overtredelse er. I dette tilfelle er det spørsmål om en noe mangelfull kontroll som førte til at en av de 40 som fikk sommerjobb, en gutt som var fire måneder under 18 år, arbeidet nattskift i 6 døgn midt på sommeren. Selv om arbeidsmiljøloven bestemmelser mot ungdomsarbeid generelt er av stor betydning, synes uaktsomheten å måtte vurderes som så vidt beskjeden at den ikke bør medføre straffansvar.

Jeg stemmer etter dette for at B frifinnes.

Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Aasland.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Elstad.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Harald Nybakk med domsmenn):

Tiltalte nr. 1, A A/S, er et entreprenørfirma - - -.

Tiltalte nr. 2, B, er født xx.xx.1947 - - -. Han er sivilingeniør og ansatt som anleggsleder i firmaet A A/S. Han har en inntekt på ca kr. 170000,-, men uformuende, gift og forsørger to barn. Han er verken straffedømt eller botlagt tidligere.

Politimesteren i Hamar ved politifullmektig Arne Roti, utferdiget 21. januar 1981 forelegg mot A A/S (senere kalt A) for overtredelse av

Lov om arbeidsmiljø og arbeidervern av 04. februar 1977 §87, jfr. §37 første ledd,

om at arbeidstaker under 18 år skal ha en arbeidsfri periode på minst 12 timer mellom to arbeidsperioder. Den arbeidsfrie perioden skal alltid omfatte tidsrommet mellom kl. 23.00 og kl. 06.00 for arbeidstaker mellom 16 og 18 år.

ved i tiden 12. juni - 24. juni 1979 å ha satt hjelpearbeider C i firmaet A til helkontinuerlig skiftarbeid, hvorav 6 døgn var dagskift og 6 nattskift, under firmaets oppføring av - - - Kornsilo i X, til tross for at C enda ikke var fylt 18 år,

en bot til statskassen 10000,- - kr. titusen 00/100 -.

Samme dato ble det utferdiget forelegg mot B for overtredelse av

Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø av 4. februar 1977 §86 første ledd, jfr. §37 første ledd,

om at arbeidstaker under 18 år skal ha en arbeidsfri periode på minst 12 timer mellom to arbeidsperioder. Den arbeidsfrie periode skal alltid omfatte tidsrommet mellom kl. 23.00 og kl. 06.00 for arbeidstaker mellom 16 og 18 år,

ved i tiden 12. juni - 24. juni 1979 som ansvarlig anleggsleder i firmaet A A/S å ha satt hjelpearbeider C i samme firma til helkontinuerlig skiftarbeid, hvorav 6 døgn var dagskift og 6 nattskift, under firmaets oppføring av - - - Kornsilo i X, til tross for at C enda ikke var fylt 18 år - eller å ha medvirket hertil,

en bot til statskassen 1000,- - kr. ettusen 00/100 - eller, hvis boten ikke betales/inndrives, en straff av fengsel i 8 - åtte - dager. - - -

Retten legger følgende saksforhold til grunn:

B har siden sommeren 1974 vært ansatt i A, og har siden 1976 vært byggeleder ute på anlegg. Sommeren 1979 bygget A kornsiloer ute på - - - i X. Byggeleder var B.

Ved oppføringen av siloene hadde A en fast arbeidsstyrke på ca 20-25 mann. Under glideforskalingen, som strakk seg over en periode på 14 dager, var det behov for å øke arbeidsstyrken med ca 40. A søkte Statens Arbeidstilsyn 3. distrikt om tillatelse til helkontinuerlig arbeid på skift, og fikk innvilget denne søknad i brev 23. mai 1979, hvor det bl.a. sto følgende:

«Tillatelsen er også gitt på vilkår at alle er over 18 år og at arbeidsmiljøloven bestemmelser for øvrig overholdes.»

A rykket deretter inn følgende annonse i lokalavisene:

«Sommerjobb - glidestøp.

Fra Statens Kornforretning har vi fått i oppdrag å bygge 6 nye siloer på - - -. Siloene skal trekkes opp med glideforskaling. Til dette arbeidet trenger vi å supplere våre faste arbeidsstyrke.

Det kreves ingen spesielle kvalifikasjoner, men de som ansettes må være fylt 18 år og villige til å gjøre en innsats.

Vi regner med å starte glideforskalingen ca 11. juni og den vil vare ca 14 dager. I denne perioden blir det helkontinuerlig skiftordning og 7 dagers uke.»

Det kom 80-90 forespørsler til byggeplassen om denne sommerjobben, de fleste ved telefonhenvendelse. B og de to arbeidsformenn på byggeplassen, E og D, som begge er ført som vitner i saken, mottok disse henvendelsene. Rutinen var at arbeidssøkeren på forespørsel oppga navn, alder og hvor han kunne treffes. Disse opplysningene ble notert ned. Noen nærmere bekreftelse på søkers alder, evt. fødselsdato, ble ikke krevet. B og de to arbeidsformenn satte så sammen opp en liste over de aktuelle arbeidstakerne, samt en reserveliste. De som oppga å være under 18 år og som således ikke tilfredsstilte kravene til alder i arbeidsmiljøloven, ble automatisk vraket. De aktuelle arbeidssøkere fikk så beskjed om at de var ansatt og at de skulle møte på arbeidsplassen samme morgen som arbeidet skulle starte opp. Da de møtte opp ble det for hver arbeidstaker fylt ut skjemaet «Melding om inntak i tjeneste», hvor bl.a. kolonne for navn og fødselsdato ble fylt ut. B og E, som fylte ut skjemaene, foretok på dette tidspunkt ingen kontroll av arbeidstakernes alder. Den ene gjenpart av skjemaet ble sendt lønningskontoret, den andre gjenpart ble sendt samme kontor ved arbeidsopphørets slutt.

C, født xx.xx.1961, søkte den utlyste sommerjobb. Det er motstrid mellom hans forklaring og forklaringen fra B og vitnet D. C har forklart at han ikke har oppgitt sin alder til 18 år, men kun sin fødselsdato. D hevder at C's alder over telefon ble oppgitt til 18 år, og B har også forklart at C på forespørsel opplyste at han var 18 år. B har videre forklart at C fikk tilsagn om sommerjobben da han sto på den oppførte lista, og fikk samtidig beskjed om å møte på arbeidsplassen tirsdag 12. juni 1979.

Retten finner å kunne legge til grunn at det ble spurt om alder og at B og D oppfattet det slik at C var fylt 18 år.

Den 12. juni 1979 møtte C opp på arbeidsplassen, og skjemaet «Melding om inntak i tjeneste» ble fylt ut av arbeidsformannen E. Skjemaet er delvis utfylt på grunnlag av C's opplysninger. Han har oppgitt sin fødselsdato til 15. oktober 1961, som korrekt ble skrevet ned i skjemaet. At han kun var ca 17 år og 8 måneder ble ikke oppdaget, og C startet opp i sommerjobben samme dag. Han gikk på 12 timers dagskift i tiden 12.-18. juni 1979 og 12 timers nattskift i tiden 18.-24. juni 1979. Deretter hadde C 3 ukers ferie, og han fortsatte så som fast arbeidstaker i A.

I forbindelse med en arbeidsulykke ved den ene kornsiloen på - - - 2. oktober 1979, ble det under politietterforskningen oppdaget at C hadde arbeidet helkontinuerlig dagskift i juni samme år i strid med arbeidsmiljøloven bestemmelse i §37 første ledd.

Tiltalte B's forhold:

Det er slik retten forstår det enighet om at B må sies å ha vært den som ledet byggearbeidet ute på kornsiloen på - - - i A's sted. Han var den som bl.a. hadde ansvaret og oppsynet med at bygget ble oppført i henhold til tegningene, at det var tilstrekkelig arbeidsstyrke, og han hadde også den økonomiske oversikten over virksomheten i byggetiden. Det er således straffebestemmelsen i arbeidsmiljøloven §85 som her eventuelt vil få anvendelse.

Det er videre enighet om at §37 første ledd i arbeidsmiljøloven rent objektivt er overtrådt slik som angitt i de to foreleggene. Spørsmålet for retten blir således om B kan sies å ha handlet uaktsomt da §37 første ledd ikke ble etterlevet. Dersom en finner at den rutinen som A nyttet for å kontrollere at det ikke ble ansatt folk under 18 år i helkontinuerlig døgnskift, var mangelfull, og det må bebreides B at han ikke sørget for en sikrere kontroll av arbeidstakernes alder, må retten konstatere uaktsomhet hos B og som rammes av arbeidsmiljøloven §85 første ledd, jfr. §37 første ledd.

Det er ikke tvil om at B har kjent til bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §37 og at han har ønsket å etterleve forbudet mot nattarbeid for arbeidstakere under 18 år. Det ble i annonsen om sommerjobb gjort uttrykkelig oppmerksom på at det kun kom på tale å ansette de som var fylt 18 år. Dessuten har B for retten opplyst at det i tiden nattskiftarbeidet varte, var ansatt en tømmerlæring på 17 1/2 år. Denne fikk ikke lov til å arbeide nattskift av ledelsen på grunn av nevnte bestemmelse.

For å kontrollere at ungdom under 18 år ikke ble ansatt, ble de to arbeidsformenn muntlig pålagt av B å spørre arbeidssøkerne under henvendelsen til firmaet vedr. sommerjobben om deres alder. Dette ble også gjort av arbeidsformenn og B mener å huske at han selv spurte C om hans alder. B har hevdet at han ikke hadde noen oppfordring om å foreta seg noe utover dette da C oppga alderen til 18 år, f.eks. å kreve dokumentasjon for alderen, men at han måtte kunne stole på det som ble sagt av arbeidssøkerne, i dette tilfellet C.

Rettens flertall, rettens formann og domsmann Per Persheim, er ikke enig i B's vurdering, men mener at kontrollordningen her må sies å ha vært mangelfull. Bortsett fra 18-års grensen, ble det til jobben som ble avertert ikke stilt krav til kvalifikasjoner. Til denne sommerjobben måtte B forvente en stor søkermasse hvor hovedtyngden ville befinne seg i 18-20-års alderen, noe som også var tilfellet. Men det måtte også være høyst påregnelig at ungdom under 18 år ville ta sjansen på å søke jobben. Det har i mange år vært stor etterspørsel etter sommerjobber for ungdom, og det helkontinuerlige skiftarbeid måtte forventes å være godt lønnet. Derfor kan rettens flertall ikke se det annerledes enn at kontrollen for å hindre arbeidssøkere under 18 år fra å arbeide nattskift, har vært for lettvint i dette tilfellet. B burde eksempelvis ha pålagt arbeidsformenn å foreta en kontroll av alderen da skjemaet «Melding om inntak i tjeneste» ble fylt ut. Dette er ikke blitt gjort, og E som fylte ut skjemaet for C, har i retten forklart at han ikke hadde noen kontrolloppgave på det tidspunkt, fordi arbeidstakernes alder tidligere var kontrollert. Rettens flertall mener at en kontroll med alderen ville med letthet kunne ha vært foretatt nettopp i forbindelse med skjemautfyllingen uten nevneverdig tidsspill. Dersom dette var blitt gjort, ville bedriften ha oppdaget at C først fylte 18 år drøyt 4 måneder senere. Det må derfor bebreides B at han ikke hadde pålagt sine arbeidsformenn en strengere kontroll med arbeidstakernes alder, eksempelvis en kontroll i forbindelse med utfyllelsen av inntaksskjemaet, men kun stolte på arbeidstakernes tidligere opplysning med hensyn til alder. Denne rutinen var mangelfull, og rettens flertall finner å måtte karakterisere B's forhold som uaktsomt og således rammes av arbeidsmiljøloven §85 første ledd, jfr. §37 første ledd.

Rettens mindretall, Odvar Lauritzen, er ikke enig i denne vurdering. B gjorde i annonsen uttrykkelig oppmerksom på at bare de som var fylt 18 år kunne ansettes. Når B dessuten i tillegg spurte om arbeidstakers alder, kan han ikke bebreides at han ikke foretok ytterligere kontroll med alderen. Han måtte ha grunn til å tro at opplysningene som ble gitt var riktige. E som fylte ut inntaksskjemaet, var selv klar over 18-års grensen. At E ikke registrerte at C var under denne alder, må anses som et hendelig glipp i det tidspress E arbeidet under, idet det var ca 20 arbeidstakere som skulle føres inn i skjemaet denne morgenen. B kan i alle fall ikke bebreides for dette. Rettens mindretall mener derfor at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å karakterisere B's forhold som uaktsomt når han forholdt seg slik som han gjorde.

Ved straffutmålingen vil retten i straffeskjerpende retning bemerke at det er en sentral bestemmelse i arbeidsmiljøloven som B her har overtrådt. Det er alminnelig antatt at nattarbeid er uheldig, særlig der som det arbeides på farefulle eller utsatte arbeidsplasser. C arbeidet med glideforskaling på kornsiloen, og retten er av den oppfatning at det var et farefullt arbeid C var satt i, tatt i betraktning at arbeidet ble utført på nattetider.

På den annen side vil retten i formildende retning bemerke at B tidligere verken er straffet eller botlagt. Dessuten kan uaktsomheten ikke sies å være grov. Nattarbeidet varte kun i 6 dager, og C manglet bare 4 måneder på å fylle 18 år. Dessuten oppnådde bedriften ingen fordeler ved å nytte for ung arbeidstaker under nattskiftet. Bedriften hadde bare bruk for ca halvparten av søkermassen, og ville således med letthet strøket C's navn dersom den hadde vært klar over hans alder. Det er heller ingen grunn til å tro at B verken tidligere eller senere har overtrådt bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Det er for øvrig i retten opplyst fra representant fra arbeidstilsynet at det vanlige er å gi arbeidsgiver et pålegg ved 1. gangs overtredelse av arbeidsmiljøloven bestemmelse.

Retten finner at aktors straffeforslag er satt for høyt, og mener at det vesentligste i vårt tilfelle er å fastslå at straffbar overtredelse har funnet sted og at retten således må reagere med straffereaksjon. Retten antar at en beskjeden bot kr. 300,-, subsidiært fengsel i 3 dager vil være passende.

Tiltalte A's forhold:

Retten finner å måtte legge til grunn at B ved overtredelsen av arbeidsmiljøloven §37 første ledd handlet på vegne av A. Vilkårene for å gjøre straffeansvar gjeldende mot A etter arbeidsmiljøloven §87 er således til stede. Retten mener at bedriften her bør ilegges straff, idet det antas at dette vil kunne ha en preventiv virkning. Det er viktig at bedrifter bestreber seg på å etterleve arbeidsmiljøloven bestemmelser. Innarbeidede rutiner og kontrollordninger som bl.a. omhandlet i denne sak, bør tas opp til revisjon for om mulig å gjøre disse mer sikre og hensiktmessige.

Retten er etter dette kommet til at A må straffes for overtredelse av arbeidsmiljøloven §37 første ledd, jfr. §87.

Ved utmålingen av botens størrelse har retten lagt vekt på de samme momenter som er anført ved straffutmålingen for B. Retten vil spesielt peke på at bedriften ikke har oppnådd noen fordel ved overtredelsen, og forholdet har heller ikke på noe sett fremmet virksomhetens interesser, jfr. arbeidsmiljøloven §87 annet ledd. Retten mener også her som i B's tilfelle at det vesentligste er å fastslå at overtredelse har funnet sted og at straff må ilegges. Retten er kommet til at boten passende bør settes til kr. 1000,-.

En kan ikke se at det i denne sak har vært slike utgifter som kan kreves dekket av de to domfelte, og saksomkostninger blir derfor ikke å ilegge. - - -