Rt-1984-1220
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1984-11-01 |
| Publisert: | Rt-1984-1220 (333-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 1. november 1984 i l.nr. 145/1984 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Bjørn Pettersen). |
| Forfatter: | Endresen, Philipson, Hellesylt, Christiansen, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §474, Straffeloven (1902) §127, §147, §229, §291, §292, §62, Fengselsloven (1958) §12 |
Dommer Endresen: Frostating lagmannsrett avsa den 20. juni 1984 dom som for A hadde slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1947, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §229 første ledd annet straffalternativ, mot §127 første ledd annet straffalternativ, mot §147 annet ledds første straffalternativ jfr. første ledd og mot §291 jfr. §292, alt sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 8 - åtte - måneder.
Han frifinnes for den forbrytelse som er omhandlet i tiltalebeslutningens post II d).»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen.
Anken over lovanvendelsen gjelder at domfelte er dømt etter straffeloven §229 første ledd annet straffalternativ. Det hevdes at den skade som ble påført fengselsbetjent Mollan ikke - som lagt til grunn av lagmannsretten - går inn under uttrykket «Sygdom - - - der varer over 2 Uger», og at det straffbare forhold derfor skulle vært subsumert under leddets første straffalternativ.
Det anføres videre at den utmålte straff er for streng både i forhold til det generelle straffenivå i lignende saker, og særlig hensett til de helt spesielle forhold som gjør seg gjeldende for domfeltes vedkommende. Da opptøyene fant sted i Trondheim kretsfengsel 17. mai 1983, sonet domfelte en svensk dom av 16. oktober 1980 på 8 års fengsel. Det hevdes at soningen, før de straffbare forhold denne sak gjelder, hadde funnet sted under helt ekstreme forhold. Før dommen hadde domfelte således sittet hele 406 dager i varetekt med brev- og besøksforbud, og den videre soning skjedde for en vesentlig del av tiden i enerom med en rekke flyttinger fra fengselsanstalt til fengselsanstalt. Dette medførte at domfelte fikk psykiske problemer, og lagmannsretten legger til grunn at hans dømmekraft var redusert da de straffbare handlinger fant sted.
Det vises videre til at domfelte fra 17. mai 1983 igjen ble plassert i enerom og flyttet fra anstalt til anstalt inntil Fengselsstyret 6. mars 1984 bestemte at straffullbyrdelsen skulle avbrytes fordi domfelte var soningsudyktig. Domfelte har vist til flere erklæringer fra psykiatrisk sakkyndige, som konkluderer med at soningen har påført ham betydelige psykiske skadevirkninger. Disse erklæringer ble til dels fremlagt for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens dom er det innhentet ytterligere sakkyndige erklæringer, som konkluderer med at domfelte ikke er soningsdyktig i fengselsanstalt, iallfall ikke for tiden. Domfelte har under påberopelse av disse erklæringer søkt om prøveløslatelse etter at han har sonet 4 1/2 år av straffen, og han anfører at straffen i nærværende sak av den nevnte grunn bør gjøres betinget.
Jeg ser først på anken over lovanvendelsen.
Lagretten ble blant annet forelagt følgende hovedspørsmål med tilleggsspørsmål, som begge ble besvart med ja:
«1. Hovedspørsmål. Er tiltalte A skyldig i å ha skadet en annen på legeme eller helbred, eller medvirket hertil, ved tirsdag 17. mai 1983 ca kl. 14.00 i vaktrommet i E-bygget ved Trondheim kretsfengsel i Trondheim å ha slått fengselsbetjent Ole Erik Mollan i hode og ansikt slik at han fikk brudd i kinnbuen på venstre side og brudd i fremre vegg av kjevehulen på høyre side, eller medvirket hertil?
2. Tilleggsspørsmål. Er det ved den i hovedspørsmål 1 omhandlede legemsbeskadigelse voldt sykdom som varte over 2 uker?»
Det foreligger videre protokollat av lagmannens rettsbelæring i tilknytning til disse spørsmål:
«Lagmannen mener at den skade (sykdom) som ble konstatert av overlege Anda noen timer etter skadeforvoldelsen, går inn under straffeloven §229, annet straffalternativ fordi skaden ifølge overlege Anda måtte påregnes å medta 14 dager - 3 uker helingstid.
Lagmannen mente at det var irrelevant om den skadede i løpet av dette tidsrom var til ny legekontroll.»
Etter min mening gir lagmannens rettsbelæring her uttrykk for en uriktig lovanvendelse.
Etter straffeloven §229 første ledd annet straffalternativ skal sykdommen i det konkrete tilfelle ha vart mer enn to uker. Slik lagmannen har utformet sin rettsbelæring, må denne forstås derhen at det er tilstrekkelig at den skade det er tale om, i alminnelighet måtte påregnes å ha slik varighet. Lagretten har da bygget på en uriktig forståelse av loven når den har besvart tilleggsspørsmålet bekreftende. Det straffbare forhold må etter dette subsumeres under straffeloven §229 første ledd første straffalternativ. Vilkårene for å avsi ny dom er til stede.
Den subsumsjonsendring jeg har nevnt, bør medføre en viss endring i straffutmålingen. For øvrig kan jeg ikke se at angrepet på straffutmålingen kan føre frem.
Det oppstod en meget farlig situasjon da en del innsatte den 17. mai 1983 under ledelse av domfelte gikk til angrep på vaktrommet ved Trondheim kretsfengsel. Ved hjelp av en jernkule ble de skuddsikre rutene inn til vaktrommet knust, og etter at de innsatte hadde tatt seg inn dit, ble også alarmsentralen og sikringsskapet knust. Det ble voldt skade for kr. 90000. Videre ble flere fengselsbetjenter slått og en av dem skadet som nevnt.
Fengselsbetjenter, som arbeider med et særpreget og vanskelig klientell, har et sterkt behov for beskyttelse i sin tjeneste. Dette er et forhold som det må legges betydelig vekt på i straffutmålingen. Som påpekt av førstvoterende i dom i Rt-1977-386 er denne beskyttelse nødvendig av hensyn til personalets egen sikkerhet, men også av hensyn til myndighetenes betrebelser for å gjøre forholdene i fengslene friere. Dette forutsetter at betjeningen kan ferdes trygt i miljøet.
Domfelte var den som tok initiativet og ledelsen i denne aksjon, som meget lett kunne ha utviklet seg til noe enda mer alvorlig. Han er ved lagmannsrettens straffutmålingsbetraktninger godskrevet som formildende moment at han også var den som fikk begrenset aksjonen. Det er videre tatt hensyn til at hendelsen bar preg av å være en impulshandling. Når lagmannsretten har fastsatt straffen, har den også tatt hensyn til at domfelte som følge av lang tids soning, til dels i lukkede avdelinger som nevnt, har fått psykiske problemer som i noen grad har redusert hans dømmekraft. Høyesterett har ikke grunnlag for å bedømme bakgrunnen for de nevnte soningsforhold, noe hans forsvarer for Høyesterett har erklært seg enig i.
Jeg kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens straffutmålingsbetraktninger. De dommer som er påberopt fra domfeltes forsvarer vedrørende det generelle straffenivå ved overtredelser av straffeloven §229, finner jeg lite dekkende for den sak vi har for oss.
Det er fra domfeltes forsvarer, som nevnt, lagt frem flere legeerklæringer fra psykiatrisk hold som reiser tvil om domfeltes soningsdyktighet. Domfelte har for tiden soningsavbrudd, og spørsmålet om hans soningsdyktighet må bli å vurdere på fullbyrdelsestidspunktet for den resterende del av den straff domfelte er idømt, jfr. straffeprosessloven §474.
Jeg er etter dette blitt stående ved at den av lagmannsretten fastsatte straff på grunn av subsumsjonsendringen bør reduseres med en måned, og utformer ny domskonklusjon.
Jeg stemmer for denne dom: A, født xx.xx.1947, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §229 første ledd første straffalternativ, §127 første ledd annet straffalternativ, §147 annet ledd første straffalternativ jfr. første ledd og §291 jfr. §292, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 7 - sju - måneder.
Han frifinnes for den forbrytelse som er omhandlet i tiltalebeslutningens post II d).
Dommer Philipson: Jeg er enig med førstvoterende.
Hellesylt, Christiansen og Schweigaard Selmer: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Karl Solberg, sorenskriverne Thomas K. Fleischer og Sverre Torwick):
A, født xx.xx.1947, flyingeniør, p.t. uten stilling og inntekt, bopel: - - - veg 160 B, X, har for tiden soningsavbrudd fra 6. mars 1984 inntil 4 måneder, født i Oslo av g.n. foreldre B og hustru C, har hatt eget firma i Sverige, gift i Sverige og har 2 barn i ekteskap i alderen 15 og 16 år, han er uformuende, hustruen forsørger seg selv og barna, har nå sonet 4 1/2 års fengselsstraff, har ikke avtjent verneplikt, har bodd i Sverige de siste ca 20 år, men er norsk statsborger,
er av statsadvokaten i Trondheim ved tiltalebeslutning av 9. april 1984 satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett til fellelse etter
I. straffeloven §229 første ledds annet straffalternativ,
for å ha skadet en annen på legeme eller helbred, når sykdom som varer over 2 uker er voldt, eller medvirket hertil,
ved tirsdag 17. mai 1983 ca kl. 14.00 i vaktrommet i E-bygget ved Trondheim kretsfengsel i Trondheim å ha slått fengselsbetjent Ole Erik Mollan i hode og ansikt slik at han fikk brudd i kinnbuen på venstre side og brudd i fremre vegg av kjevehulen på høyre side, hvilket hadde tilfølge mer enn to uker sykdom, eller medvirket hertil,
II. straffeloven §127 første ledd, annet straffalternativ, - - -
ved til tid og på sted som nevnt i post I sammen med en eller flere medinnsatte a. å ha slått fengselsbetjent Ole Erik Mollan i hode og ansikt, b. å ha slått fengselsbetjent Sivert Stene på haken, c. å ha slått fengselsbetjent Arne Brustad over munnen, d. å ha kastet en sten utenfra og truffet fengselsbetjent Toralf Overvik i venstre hånd, e. å ha slått efter fengselsbetjent Øyvind Krognes,
for å hindre fengselsbetjentene i å avverge skader på bygning, inventar og/eller personell, eller medvirket hertil,
III. straffeloven §147 annet ledd, tredje straffalternativ, jfr. første ledd, - - -
ved til tid som nevnt i post I å ha banet seg og andre innsatte adgang til det i post I nevnte vaktrom ved å slå istykker en glassrute, i hensikt å skaffe adgang til ytterligere skadeverk og/eller vold mot fengselsbetjenter, eller medvirket hertil,
IV. straffeloven §292, jfr. §291, - - -
ved til tid som nevnt i post I i og utenfor det i post I nevnte vaktrom blant annet med en ca 7 kilos jernkule å ha slått istykker flere skuddsikre glassruter, vaktrommets kontrollpanel og bryterpanel for sikringsskapet og således forårsaket skader for ca kr. 90000, eller medvirket hertil. - - -
For så vidt angår de tiltalte nr. 1 A og nr. 5 E har lagretten besvart hovedspørsmålene vedrørende tiltalebeslutningenes post II d) og tilleggsspørsmålene i tilknytning til innbruddet post III benektende, mens de øvrige hovedspørsmål og tilleggsspørsmål er besvart bekreftende. - - -
Alle de tiltalte var på gjerningstidspunktet 17. mai 1983 innsatt i Trondheim kretsfengsel. Alle var tidligere kriminelt belastet, for enkeltes vedkommende sterkt belastet, og var enten undergitt varetektsfengsel eller under soning av tidligere straffedom. For hver enkelt bemerkes:
Tiltalte nr. 1 A ble i 1966 dømt til fengsel i 9 måneder for grove tyverier. Kort tid deretter flyttet han til Sverige hvor han i 1975 ble dømt til «skyddstilsyn» for heleri. Ved dom av 16. oktober 1980 ble han dømt til 8 års fengsel for blant annet grove narkotikaforbrytelser. Han påbegynte soningen i Sverige, men ble sommeren 1981 overført til Norge for fortsatt soning. Senere har han sonet straffen til dels med korte opphold i en rekke forskjellige fengsler, blant annet i Trondheim kretsfengsel i tiden 2. mars-18. mai 1983. Under soningen har han hatt mange og til dels lengre sammenhengende opphold i lukkede avdelinger. Han har fått psykiske problemer og ble i november/desember 1983 overført til - - - sykehus i Y og etter en kortere tids opphold der overført til Oslo. Hans psykiske problemer ble ansett å være så vidt alvorlige at han ved fengselsstyrets brev av 6. mars 1984 ble innvilget soningsavbrudd begrenset til et tidsrom av 4 måneder. For tiden går han til poliklinisk behandling ved Oslo hospital. - - -
Grunnlovsdag 17. mai 1983 ble det avviklet et fellesarrangement for de innsatte i Trondheim kretsfengsel. I alt deltok ca 35 av de innsatte som først var med i et idrettsarrangement og deretter oppholdt seg på plenen utenfor forlegningsbygget, E-bygget. Her ble det spilt musikk, og det er intet som tyder på at det skulle oppstå noen uro. Området hvor fellesarrangementet pågikk var undergitt fri sikt fra vakten i E-bygget og fra hovedvakten i A-bygget.
Det er på det rene at noen av de innsatte hadde klart å tilberede eller anskaffe fruktvin som flere av de innsatte begynte å drikke av tidlig på formiddagen, først inne i forlegningsbygget og deretter ute på plenen. Fengselsbetjentene fikk mistanke om at det ble nydt alkohol, men grep i første omgang ikke inn på grunn av at de ikke var sikre. Etter hvert ble mistanken forsterket og det ble foretatt nærmere undersøkelser på en av avdelingene, hvor det i 2 forskellige celler ble funnet plastkanner. I cellen til D, hvor den ene kannen ble funnet, ble det konstatert at kannen inneholdt vin. Kannen ble beslaglagt. Kort etter ble D som var på veg inn i sin avdeling kalt inn i vakten i E-bygget. Han viste tydelig tegn til beruselse og ble besluttet overført til avdelingen for vanskelige innsatte. Dette protesterte han på, og da betjentene prøvde å få ham med seg, strittet han i mot med slag, spark og forsøk på skalling. Fengselsbetjentene Mollan og Krognes tok D i hver sin arm og la ham ned på gulvet med tanke på å sette på ham håndjern for å hindre vold og motstand. Det oppholdt seg også flere andre betjenter i vaktrommet, og det er sannsynlig at disse hjalp til for å holde D i ro.
Det inntrufne var blitt registrert av flere av de innsatte og noen av disse kom mot vaktrommet under ledelse av tiltalte nr. 1 A som ropte: «D blir jo torturert» eller liknende. Det hele utviklet seg nå raskt ved at tiltalte brukte en stor jernkule som kastevåpen mot vaktrommets vinduer og mot en dør fra vindfanget inn mot avdeling 1. Herunder ble det skreket og ropt og det er på det rene at flere av de innsatte var med på det skadeverk som herunder ble utført. På grunn av faren for glassprut bestrebet fengselsbetjentene seg på å få med seg D ut av vaktrommet. Vaktrommet ble derfor tomt, men kastingen med jernkulen, flasker og steiner mot vinduene fortsatte, og til slutt falt et av vinduene med ramme inn i vaktrommet hvoretter flere av de innsatte med tiltalte nr. 1 A og nr. 5 E fulgt av flere andre via vindusåpningen gikk inn i vaktrommet hvor skadeverket fortsatte med ødeleggelse av alarmsentralen og sikringsskapet. Noen av betjentene prøvde på ny å komme inn i vaktrommet og ble herunder slått slik som beskrevet i tiltalebeslutningens I og II. De måtte derfor på ny forlate vaktrommet som en kort stund derfor var okkupert av de innsatte.
Like plutselig som det hele hadde begynt avsluttet de innsatte det hele ved å vende tilbake til plenen. Her ble de 6 tiltalte tatt hånd om av forsterkninger fra fengslets hovedvakt.
For hver enkelt av de tiltalte bemerkes følgende av betydning for straffutmålingen utover det som er omhandlet i hendelsesforløpet:
Tiltalte nr. 1 A var leder av det hele og er den som må bære hovedansvaret for det som skjedde. Selv om det hele skyldes en opphisselse og bærer preg av å være en impulshandling var det han som tok initiativet ved nærmest å piske opp stemningen mot fengselsbetjentene. På den annen side maktet også A å roe det hele ned da de forlot vaktrommet. Det må legges til grunn at det var A som da fengselsbetjentene deretter beordret de innsatte inn på sine rom, tok initiativet til at de innsatte uten ytterligere bråk måtte vende tilbake til sine avdelinger, hvorav 2, blant annet A ble tilkjennegitt at han skulle overføres til vanskelig avdeling. Det må legges til grunn at det spontane fangeopprør var av særlig farlig karakter og meget lett kunne ha resultert i langt alvorligere personskader enn tilfellet ble.
I skjerpende retning tillegges for de tiltalte A og E vesentlig vekt på at det må tillegges stor betydning at fengselsbetjentene har et særlig krav på å bli beskyttet i sitt arbeid i fengslene med et særpreget, vanskelig og ofte sterkt belastet klientell. Det må også tillegges stor betydning for alle de tiltalte at det betydelige skadeverk rammet vaktrommet og avdelingens alarmsystem, slik at fengselsbetjentene ville ha store problemer i sin tjeneste. Fengselsbetjentenes forsøk på å hindre dette ble møtt med vold. Flere av de som var tilstede blant de innsatte var tidligere straffedømt for meget alvorlige voldsforbrytelser, og disse kunne la seg nærmest suggere til ytterligere overgrep mot fengselsbetjentene hvis ikke disse hadde klart å tilkalle hjelp.
I formildende retning legges for tiltalte A vekt på at han etter lang tids soning til dels i lukkede avdelinger har fått psykiske problemer som i noen grad har redusert hans dømmekraft. Videre legges vekt på at han ennå har lang tid igjen å sone når fengselsmyndighetene etter endt soningsavbrudd måtte beslutte han innsatt til fortsatt soning i fengsel, eventuelt institusjon utenfor fengselsvesenet i medhold av fengselsloven §12. - - -