Rt-1977-386

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1977-03-31
Publisert:	Rt-1977-386
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 50B/1977
Parter:	Riksadvokatfullmektig Hans Holen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae).
Forfatter:	Mellbye, Michelsen, Røstad, Bølviken, Heiberg
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §389, §390, Straffeloven (1902) §20, §229, Tvistemålsloven (1915) §374, §277, §296, §332, §233, §267, §268, §39, §49

Dommer Mellbye: Eidsivating lagmannsrett avsa 9. november 1976 dom med slik domsslutning:

«1. A, f. xx.xx.1950, kjennes skyldig i forbrytelse mot strl. §229 første ledd, 1. straffalternativ. I medhold av strl. §20 annet ledd dømmes han til innsettelse i enerom for et tidsrom av 45 - firtifem - dager.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Statsadvokatene i Eidsivating har anket over straffutmålingen som de mener er for mild.

Under ankeforhandlingen har aktor ønsket å dokumentere en politirapport opptatt etter lagmannsrettsdommen, med forklaring fra fengselsinspektør Arvid Hagseth. Vitnet har angivelig forklart seg til politiet om opplysninger han har mottatt fra et antall ikke navngitte personer om forhold i Ullersmo landsfengsel i tilknytning til nærværende sak. De personer som har gitt opplysningene, er lovet diskresjon på slik måte at vitnet anser seg avskåret fra å oppgi deres navn. Forsvareren har motsatt seg at denne politirapport dokumenteres, og den er ikke tatt inn i utdraget.

Arvid Hagseth ble av påtalemyndigheten påberopt som vitne under lagmannsrettens hovedforhandling. Bevistemaet var det samme. Også dengang protesterte forsvareren under henvisning til at de personer, hvis opplysninger vitnet skulle forklare seg om, var og forutsetningsvis ville forbli anonyme. Forsvareren ville dermed være avskåret fra å kontrollere opplysningene og å føre motbevis, likesom forsvareren ville bli avskåret fra å få kildene innstevnet som vitner til tross for at de åpenbart har vitneplikt.

Lagmannsretten nektet statsadvokaten å stille spørsmål til vitnet om de opplysninger de ikke navngitte personer hadde gitt.

Aktor for Høyesterett har anført at vitnets forklaring for politiet nå skal brukes under avgjørelsen av straffutmålingen. Reglene om bevisføringens form er her andre enn det som følger av bevisumiddelbarhetsprinsippet i straffeprosesslovens §332, som bare gjelder under hovedforhandlingen og knytter seg til avgjørelsen av skyldspørsmålet.

Forsvareren har fastholdt at en bevisføring som avskjærer forsvaret fra å delta i eksaminasjonen av vitnet og fra et direkte avhør av de personer hvis opplysninger skal formidles, ikke kan være tillatt.

Jeg finner at forsvarerens protest må tas til følge.

Side:387

Innledningsvis bemerker jeg at det her dreier seg om forklaring fra et vitne som er tilgjengelig for avhør i den form loven måtte foreskrive.

Det er riktignok så at det under ankeforhandlingene i Høyesterett i praksis er sedvanlig at vitneforklaringer forelegges i form av politiforklaringer og til dels også som egenerklæringer, f.eks. i form av brev til aktor eller forsvarer. Denne fremgangsmåte er imidlertid basert på partenes stilltiende eller uttrykkelige godkjennelse. Når det som i nærværende sak oppstår tvist om tillateligheten av et tilbudt bevis, må bevisførselen skje etter straffeprosesslovens regler.

Utgangspunktet er straffeprosesslovens §389, hvoretter ankeforhandlingen for Høyesterett foregår etter de regler som gjelder for tvistemål, med visse forbehold.

Etter tvistemålslovens §374 annet ledd avhøres blant annet vitner etter reglene for bevisopptakelse utenfor hovedforhandling. Fremgangsmåten er da den som er foreskrevet i straffeprosesslovens §390 jfr. kapittel 24, §296 ff og §277. Under bevisopptakelsen må det avgjøres av forhørsretten hvorvidt spørsmål til vitnet skal besvares, og denne avgjørelse kan overprøves på vanlig måte. l den form forklaringen fra Arvid Hagseth er tilbudt i nærværende sak, kan den ikke mot forsvarerens protest benyttes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

kjennelse: Politirapport med avhør av Arvid Hagseth tillates ikke anvendt som bevis uti der ankeforhandlingen.

Dommer Michelsen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dottimerne Røstad, Bølviken og Heiberg: Likeså.

Dommer Mellbye: Etter at foranstående kjennelse var avsagt, begjærte aktor ankeforhandlingen utsatt slik at forklaring av vitnet Arvid Hagseth kunne innhentes på den måte loven foreskriver.

Forsvareren anmodet om at slik utsettelse måtte nektes. Det forhold saken gjelder er allerede meget gammelt. Hensynet til domfelte tilsier at saken nå avgjøres.

Jeg finner at begjæringen om utsettelse bør avslås.

Etter det opplyste anser vitnet Hagseth seg uberettiget til å opplyse sine kilders navn. Jeg anser det tvilsomt om han med dette utgangspunkt vil bli tillatt å opplyse hva vitnene har meddelt ham. Under denne forutsetning vil hans forklaring bli av liten betydning.

Påtalemyndigheten har fra behandlingen av saken i lagmannsretten kjent til forsvarerens syn på avhøret av Arvid Hagseth. Det har hele tiden under forberedelsen av ankeforhandlingen vært klart at dette syn ville bli gjort gjeldende også under ankeforhandlingen. Påtalemyndigheten har imidlertid ikke tatt skritt til å få Hagseth avhørt på den måte som korresponderer med lovens krav og som tillaterforsvareren å gjøre domfeltes interesser gjeldende.

Hvis saken nå skal utsettes, må det regnes med at det vil kunne ta atskillig tid før den på ny kan fremmes. Det ligger i dagen at en lengere utsettelse vil bety en ikke ubetydelig belastning på domfelte.

Side:388

Under disse omstendigheter finner jeg at begjæringen om utsettelse ikke bør tas til følge.

Jeg stemmer for denne

beslutning: Ankeforhandlingen fremmes.

Dommer Michelsen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Røstad, Bølviken og Heiberg: Likeså.

Dom 1. april 1977:

Dommer Mellbye: Ved Gulating lagmannsretts dom av 10. mai 1974 ble A, født xx.xx.1950, dømt til fengsel på livstid. Ved dommen ble det videre bestemt at i tilfelle av løslatelse skal påtalemyndigheten anvende sikringsmidler mot ham som nevnt i straffelovens §39 nr. I a-f, med en lengstetid på 10 år. §Doinfelte var kjent skyldig i en draps- og en rans-forbrytelse og en rekke andre forbrytelser.

Domfeltes anke over saksbehandlingen, straffutmålingen og bemyndigelsen til bruk av sikringsmidler ble forkastet ved Høyesteretts kjennelse av 17. oktober 1974, gjengitt i Rt-1974-1013.

Eidsvoll herredsrett ila 9. april 1976 A straff etter straffelovens §20 for legemsbeskadigelse som han 4. august 1975 hadde påført en avdelingsbetjent ved Ullersmo landsfengsel hvor han siden 20. juni 1974 utholdt straffen etter Gulating lagmannsretts dom. Saken ble etter domfeltes begjæring brakt inn til fornyet behandling ved Eidsivating lagmannsrett som 9. november 1976 avsa dom med slik domsslutning:

«1. A, f. xx.xx.1950, kjennes skyldig i forbrytelse mot strl. §229 første ledd, 1. straffalternativ. I medhold av strl. §20 annet ledd dømmes han til innsettelse i enerom for et tidsrom av 45 - firtifem - dager.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Statsadvokatene i Eidsivating har anket over straffutmålingen som de mener er for mild.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

Jeg finner at anken må tas tilfølge.

Innledningsvis finner jeg grunn til å peke på at lagmannsrettens dom ikke er klar angående domfeltes anførsel om provokasjon. Lagmannsretten har lagt til grunn at domfelte handlet ut fra hva han selv har oppfattet som en provokasjon. Men retten har ikke tatt standpunkt til hva som faktisk lå til grunn for denne oppfatning. Lagmannsretten har antydet at domfeltes handling kan ha hatt sin bakgrunn i et tidligere motsetningsforhold mellom ham og fornærmede. Lagmannsretten har også referert hva domfelte og fornærmede har anført om hva som er passert, men har ikke tatt standpunkt til hva som virkelig foregikk. Dette står derfor åpent slik jeg leser dommen, idet retten har nøyet seg med å bedømme domfelte ut fra hva han selv har oppfattet. Uten at jeg etter mitt syn på saken tillegger det synderlig vekt ved straffutmålingen, legger jeg til grunn at lagmannsretten ikke har funnet det bevist at domfeltes oppfatning var korrekt.

Side:389

Straffutmålingen domineres etter mitt syn helt av behovet for å beskytte fengselsbetjeningen under utøvelsen av tjenesten. Betjeningen arbeider med et særpreget og vanskelig klientell og under belastende ytre forhold. Det er av vesentlig betydning for tjenesten at tjenestemennene blir beskyttet så godt rettsapparatet kan greie det, og dette må skje ikke bare av hensyn til personellets egen personlige sikkerhet, men også fordi myndighetenes bestrebelser for å gjøre forholdene i fengslene friere for de innsatte og å fremme deres utviklingsmuligheter forutsetter at betjeningen kan ferdes trygt i miljøet.

Den voldshandling domfelte har begått, er preget av brutalitet. Særlig legger jeg vekt på at han fortsatte å slå fornærmede etter at denne var segnet om og var fullstendig forsvarsløs. Fornærmede ble ganske alvorlig skadet.

I skjerpende retning legger jeg også vekt på at domfelte tidligere, før sin siste alvorlige dom, er dømt flere ganger for vold mot offentlige tjenestemenn.

Selv om domfelte har ment seg provosert og dette må telle noe i formildende retning, finner jeg at det er nødvendig med en kraftig reaksjon.

Forsvareren har understreket den meget tunge psykiske belastning det fører med seg å bli satt i enerom for lengere tid. Det er klart at dette er alvorlig. Denne straffeform er bare anvendelig på dem som fra før er dømt til livsvarig fengsel. Denne gruppe domfelte er som regel dømt for de alvorligste voldshandlinger og representerer, som domfelte i denne sak, en særlig fare. Det er nødvendig å disponere kraftige påvirkningsmidler i disse tilfeller, og når det ikke er mulig å forlenge straffens lengde, må reaksjonen skje gjennom straffens form. Jeg føyer til at de opplysninger som er meddelt om hvorledes straffullbyrdelsen skjer, viser at man her ikke står overfor en isolering av den art som vanligvis kan medføre alvorlige eller langvarige psykiske skadevirkninger.

Jeg finner at straffen bør skjerpes til innsettelse i enerom i 90 dager. Jeg har da lagt vekt på at domfelte i en vesentlig del av tiden etter at den straffbare handling ble begått, har vært innsatt i enerom, og at dette delvis har vært en følge av den handling han er dømt for.

Jeg stemmer for denne

dom:

I lagmannsrettens dom giøres den endring at innsettelsen i enerom skjer for et tidsrom av 90 - nitti - dager.

Dommer Michelsen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Røstad, Bølviken og Heiberg: Likeså.

Av lagmannsrettens dom fung. lagmann Finn Backer, sorenskriverne Halvor Haug og E. Wessel-Holst): - - -

Tiltalte er tidligere straffedømt 8 ganger, siste gang ved Gulating lagmannsretts dom av 10/5 1974 sammenholdt med Eidsivating lagmannsretts dom av 15/31974, til en fellesstraff av fengsel på livstid etter strl. §233, første og annet ledd, §268 jfr. §267 jfr. §49 m.v.

Side:390

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating dens. mai 1976 - rettet under hovedforhandlingen - er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter:

straffelovens §229 første ledd, 1. straffalternativ,

for å ha skadet en annen på legeme eller helbred eller hensatt noen i avmakt, bevisstløshet eller lignende tilstand, ved mandag 4. august 1975, ca. kl. 1650, utenfor vaktrommet på avdeling H, Ullersmo Landsfengsel, Kløfta, Ullensaker, å ha tildelt fengselsbetjent John Louis Gundersen et knyttneveslag i ansiktet slik at han falt overende på gulvet, samt å ha tildelt ham flere knyttneveslag i ansiktet mens han lå nede, slik at nesebenet hans brakk og han mistet bevisstheten.

Tiltalte ble ved Eidsvoll herredsretts dom av 9. april 1976 kjent skyldig i det forhold tiltalen omfatter, men har begjært fornyet behandling fordi han mener seg uskyldig dømt.

Lagretten har besvart det ene hovedspørsmål som har vært stillet den overensstemmende med tiltalen på bekreftende måte. Retten godtar lagrettens kjennelse. Tiltalte blir således å dømme for forbrytelse mot strl. §229 første ledds 1. straffalternativ.

Den straffbare handling ble begått på Ullermo Landsfengsel avdeling H der tiltalte sonet en dom på fengsel på livstid for drap på en politimann m.v.. Tiltalte hadde ved et uhell smekket igjen døren til sin celle og han henvendte seg til fornærmede for å få denne til å låse opp cellen. Det er uklart hva som under dette skjedde mellom fornærmede og tiltalte. Det som er på det rene er at tiltalte gikk til angrep på fornærmede etter at denne hadde låst vaktrommet og kommet ut i det felles oppholdsrom der en rekke av de innsatte var til stede. En av de innsatte fikk trukket tiltalte bort fra fornærmede og betjeningen ble varslet om det som hadde foregått.

Retten mener at tiltaltes opptreden må sees som en affekthandling som har vært utløst av det som foregikk mellom tiltalte og fornærmede før tiltalte slo det første slag og som muligens har sin bakgrunn i et tidligere motsetningsforhold. Tiltalte har opplyst at fornærmede kalte ham en politimorder og skjøv til ham i ansiktet først. Flere av de innsatte som var til stede har helt eller delvis støttet denne forklaring. Fornærmede har opplyst at han ikke husker noen slik tildragelse før tiltalte slo. Det er på det rene at han fikk en lett hjernerystelse som trolig har påvirket hans evne til å huske episoden. Retten legger til grunn at tiltalte må ha handlet ut fra hva han selv har oppfattet som en provokasjon.

Det er opplyst at tiltalte på grunn av den straffbare handling ble satt i sikkerhetscelle fra 4-11. august 1975 og igjen fra 13.-15. august s.å., samt videre fra 3._6. november s.å. Han ble videre frem til 21. mai 1976 holdt i enecelle på avdeling B fra 3. desember 1975 med et visst fellesskap med de par andre som befant seg på samme avdeling.

Retten finner at straffen passende kan settes til innsetting i enerom i 45 dager, jfr. strl. §20 annet ledd. Ved straffutmålingen er det tatt hensyn til de reaksjoner på grunn av den straffbare handling som tiltalte allerede har vært utsatt for. Det er videre i formildende retning tatt hensyn til at tiltalte må ha følt seg provosert, jfr. det som er sagt ovenfor. Uansett provokasjonens form har tiltalte imidlertid reagert meget sterkere enn denne ga foranledning til selv om hans fremstilling av handlingsforløpet skulle være riktig. I skjerpende retning er tatt hensyn til at fornærmede ble ganske stygt skadd. - - -

Side:391

lov om enerett for staten til befordring av meddelelser ved hjelp av telegraflinje og lignende anlegg av 29. april 1899 - rettsanvendelse, saksbehandling og inndragning§. De tiltalte var i herredsretten dømt til inndragning av ikke typegodkjent walkie-talkie-utstyr, jfr. loven av 1899 §1 nr. 1 b, jfr. §6 og straffelovens §35. De domfeltes anker ble forkastet. Uttalelser om forståelsen av lovens §1 nr. 1 b og § l nr. 1 a, jfr. nr. 2 a. Skyldgraden etter lovens §6 var uaktsomhet. Høyesterett var enig i at den villfarelse som forelå, ikke var unnskyldelig, og herredsrettens saksbehandling var ikke mangelfull. Inndragning av utstyret kunne ikke sies å virke urimelig.