Rt-1979-845

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-06-30
Publisert:	Rt-1979-845
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 94B/1979
Parter:	Statsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Aasland, Løchen, Schweigaard Selmer, Christiansen, Blom
Lovhenvisninger:	Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Investeringsavgiftsloven (1969) §7, Straffeloven (1902) §52, §62, §33, §2, §34, §3, §722

Dommer Aasland: Holmestrand byrett avsa den 23. mars 1979 dom med slik domsslutning:

Side:846

«A, født xx.xx.1935, dømmes for overtredelse av Lov nr. 66 av 19. juni 1969 om merverdiavgift §722. ledd, jfr. §34 §33 og Lov nr. 67 av 19. juni 1969 om avgift på investeringer m.v. §7, jfr. §2 og §3, alt sammenholdt med straffelovens §62 første ledd, til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.

Domfelte har anket over straffutmålingen, idet han mener at straffen burde ha vært gjort betinget. Han hevder at han har betalt skyldig merverdiavgift og investeringsavgift så langt han har maktet dette. Når avgiftsbeløpene ikke ble betalt i tide, skyldtes det at han måtte dekke avdrag og reparasjonsregninger på lastebilen for å kunne holde sin virksomhet i gang. Hans privatforbruk har ikke oversteget det som var nødvendig for hans og familiens underhold. Hvis han må sone fengselsstraff, står han i fare for å miste det faste kjøreoppdrag han har, og han risikerer også å misligholde betalingen av avdrag på lastebilen med den følge at bilen blir fratatt ham.

Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.

Domfelte er funnet skyldig i unnlatt innbetaling av til sammen kr. 18.859 i oppebåret merverdiavgift og til sammen kr. 53.679 i investeringsavgift for årene 1975, 1976 og 1977. Når det gjelder merverdiavgiften, har avgiftsrestansene samlet seg opp nokså jevnt i løpet av denne perioden. Skyldig investeringsavgift skriver seg vesentlig fra 3. termin 1977, og henger sammen med at domfelte på den tid kjøpte ny lastebil for ca. kr. 400.000.

Domfelte har drevet lastebilkjøring med egen bil siden 1971. Han driver og har i det vesentlige drevet virksomheten alene. Som opplyst i byrettens dom, begynte han med liten startkapital og har hele tiden strevd tungt økonomisk. Jeg må legge til grunn at dette er årsaken til at han ikke har dekket den avgiftsgjeld han er domfelt for ikke å ha betalt.

Domfelte synes å ha betalt sin avgiftsgjeld så langt han har maktet det innenfor rammen av en fortsatt drift av virksomheten. Det er ikke påvist noen forsømmelighet fra domfeltes side når det gjelder regnskaper og oppgaver til avgiftsmyndighetene. Han har etter de opplysninger som foreligger, ikke vist likegyldighet i forhold til sine avgiftsforpliktelser. Jeg kan likevel ikke se at disse forhold er tilstrekkelige til å gjøre straffen betinget.

Når byretten har fastsatt ubetinget fengselsstraff, er dette særlig begrunnet med størrelsen av det ikke betalte avgiftsbeløp. Byretten fremhever at det gjelder «en avgiftsovertredelse av størrelsesorden kr. 72.538». Når retten vurderer beløpets størrelse, har den altså tilsynelatende likestilt unnlatt betaling av investeringsavgift med unnlatt betaling av oppebåret merverdiavgift.

Forsvareren har for Høyesterett sterkt fremholdt at en slik likestilling er uberettiget, og har anført at dette er av vesentlig betydning i den foreliggende sak hvor omtrent tre fjerdedeler av det ikke-betalte avgiftsbeløp gjelder investeringsavgift.

Side:847

Jeg er enig i at det er grunn til å vurdere disse to former for avgiftsovertredelse noe forskjellig. Unnlatt betaling av investeringsavgift straffes i henhold til lov om avgift på investeringer m.v. §7 første ledd med bøter eller fengsel inntil 1 år. Dette er samme strafferamme som i den alminnelige straffebestemmelse for overtredelse av merverdiavgiftsloven, lovens §72 første ledd. Overtredelse av plikten til å betale oppebåret merverdiavgift rammes av den strengere bestemmelse i merverdiavgiftslovens §72 annet ledd, hvor straffen er bøter eller fengsel inntil 3 år eller begge deler. Bakgrunnen for den skjerpede strafferamme for unnlatt innbetaling av oppebåret merverdiavgift er at den straffbare handling her innebærer at den avgiftspliktige beholder for egne formål midler som skulle ha vært benyttet til å dekke avgiften. Unnlatelse av å betale investeringsavgift står i så måte i en annen stilling, og er altså etter loven undergitt en noe mildere bedømmelse. Det ligger nærmere å sammenligne en slik overtredelse med unnlatelse av å betale forfalt men ikke oppebåret merverdiavgift, som rammes av merverdiavgiftslovens §72 første ledd.

I den foreliggende sak har domfelte overtrådt merverdiavgiftslovens §72 annet ledd for så vidt gjelder et beløp på ca. kr. 19.000. Slik forholdene i saken ellers ligger an, ville en slik overtredelse isolert sett ikke ha ført til ubetinget fengselsstraff. Spørsmålet er så hvilken vekt som bør legges på unnlatelsen av å betale ca. kr. 54.000 i investeringsavgift. Jeg er blitt stående ved ikke å tillegge dette forhold utslagsgivende betydning ved avgjørelsen av hvorvidt det er nødvendig å reagere med ubetinget fengselsstraff. Jeg viser til mine generelle bemerkninger om vurderingsgrunnlaget i det foregående, men også til at det i det alt vesentlige dreier seg om en enkeltstående avgiftspost som domfelte ble ansvarlig for da han kjøpte ny lastebil, og som han ikke har maktet å dekke ved siden av avdrag, vedlikeholdsutgifter og andre løpende utgifter i sin virksomhet.

Endelig legger jeg en viss vekt på at soning av en ubetinget fengselsstraff ville gjøre domfeltes utsikter til å kunne drive virksomheten videre meget tvilsomme. Jeg nevner at det nå er etablert en betalingsordning mellom domfelte og skattefogden, og at domfelte - som riktignok ikke har klart å betale et avtalt éngangsbeløp på kr. 20.000 - har overholdt de månedlige avdragsbetalinger samt holdt betaling av løpende terminer á jour. Det er også opplyst at skattefogden, som hadde tatt skritt til å begjære konkurs overfor domfelte, har latt dette være for å skape mulighet for at domfelte gjennom fortsatt virksomhet kan nedbetale på sine avgiftsforpliktelser.

Jeg finner etter dette at straffen bør gjøres betinget, og stemmer for denne

dom:

I byrettens dom giøres den endring at fullbyrdelsen av straffen utsettes etter reglene i straffe lovens §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år.

Side:848

Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Christiansen og Blom: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Rolf Andreassen med domsmenn):

A er født xx.xx.1935 - - -. Han er skilt og har bidragsplikt til tidligere hustru og et barn. Tiltalte er lastebileier og har opplyst å ikke ha hatt noen skattbar inntekt i 1978, uformuende. Tiltalte har tre gamle dommer, den siste fra 1963, alle gjeldende andre forhold enn nærværende sak. Videre har han noen trafikkbøter, den siste fra 1977, gjeldende ulovlig parkering.

Statsadvokaten i Vestfold og Telemark har den 26. oktober 1978 satt A, født xx.xx.1935, under tiltale ved nærværende rett til fellelse etter:

I. Lov nr. 66 av 19. juni 1969 om merverdiavgift §72 annet ledd, - - -

derved at han som avgiftspliktig næringsdrivende i - - -, har unnlatt å innbetale til statskassen merverdiavgift for 1., 5. og 6. termin 1975, 1. og 2. termin 1976 og for hele året 1977, med tilsammen kr. 18.859,- som han pliktet av mottatt vederlag, eller medvirket hertil.

II. Lov nr. 67 av 19. juni 1969 om avgift på investering m.v. §7, - - -

derved at han under sin virksomhet som nevnt under post I, har unnlatt å innbetale til statskassen investeringsavgift for 1., 5. og 6. termin 1975, 1. og 2. termin 1976 og for hele året 1977, med tilsammen kr. 53.679,- som han pliktet av avgiftspliktige driftsmidler, eller medvirket hertil. - - -

På bakgrunn av den forklaring tiltalte har avgitt i retten og sakens øvrige bevisligheter, finner retten det bevist at tiltalte forsettlig har foretatt de handlinger som er nærmere beskrevet under tiltalebeslutningens post I og II.

Idet de objektive og subjektive vilkår for straff er til stede, blir tiltalte å dømme overensstemmende med tiltalebeslutningen. - - -

Videre kan retten ikke se noen grunn til å gå nærmere inn på om det har foregått en glidning i Høyesteretts praksis på dette området, idet retten antar at en avgiftsovertredelse av størrelsesorden kr. 72.538,-, som nærværende, også etter dagens praksis vil medføre ubetinget fengsel med mindre det foreligger særlige formildende omstendigheter.

Ved straffeutmålingen legger retten til grunn at tiltalte begynte sin kjørevirksomhet med egen lastebil i 1971 og fra 1975 har han vært tilknyttet Transportsentralen i - - -. Tiltalte har den overveiende del av tiden hatt kun en lastebil. Han begynte sin virksomhet uten særlig startkapital og har hele tiden hatt vansker med å avdra sin gjeld på lastebilene. I 1977 kjøpte han ny lastebil til ca. kr. 400.000,-.

Det er under saken ikke påstått at tiltalte har hatt et stort privat forbruk og tiltalte har selv forklart at han har stadige økonomiske vanskeligheter med driften av sin kjørevirksomhet. Hver gang tiltalte har hatt et overskudd har det skjedd noe med lastebilen og pengene har gått til betaling av verkstedregningene slik at bilen igjen kunne komme i virksomhet. Det er således ikke viljen, men evnen til å betale avgiftene det har skortet på.

Etter det som er kommet frem i saken finner retten å kunne legge til grunn at manglende avgiftsbetaling særlig skyldes økonomiske vanskeligheter. Økonomiske driftsvansker er en vanlig årsak til at avgifter ikke blir rettidig innbetalt og kan etter rettspraksis ikke gi grunnlag for betinget dom, jfr. Rt-1978-762 hvor dette uttales med bred penn.

Tiltalte har fra 1973 til ut året 1977, fått sine regnskaper ført hos et regnskapsbyrå i Drammen. Tiltalte har vist til at det i dette byrået var stadig

Side:849

rot med papirene og retten har forstått tiltalte slik at han mener regnskapsbyråets forhold har vært en medvirkende årsak til overtredelsene. Det er i saken ikke dokumentert noe vedrørende tiltaltes vansker med byrået i Drammen. Det er opplyst at tiltalte nå bruker en revisor i Holmestrand til å føre sine regnskaper, og videre er det opplyst at tiltalte for de fire siste terminer i 1978 har opparbeidet en avgiftsrestanse på ca. kr. 32.000,-. Sistnevnte unnlatelser av å betale avgift er ikke medtatt i tiltalebeslutningen og forholdet kan ikke tas i betraktning ved utmålingen av straff i nærværende sak. Dog viser unnlatelsene at skiftet av regnskapsfører ikke har medført noen endring i tiltaltes forhold til avgiftsinnbetalingene, og gir etter rettens oppfatning en indikasjon på at det ikke var regnskapsførerens forhold som var avgjørende for tiltaltes unnlatelser.

Tiltalte ble separert i 1978 og han har vist til nerveproblemer i forbindelse med separasjonen.

Angjeldende overtredelser gjelder årene 75. 76 og 77. Det er ikke dokumentert at tiltalte var syk i denne tiden, og såvidt retten har kunnet oppfatte har tiltalte selv heller ikke ment at han hadde sykdomsfravær ut over det normale i den tid tiltalen gjelder. Tiltalte ble som nevnt separert i 1978 og det er nok rimelig å anta at han også før selve separasjonen hadde familiemessige vanskeligheter. Dog foreligger det intet i saken som tilsier at tiltalte hadde slike familieproblemer at det kan få betydning for straffutmålingen i saken.

Tiltalte hadde pr. hovedforhandlingsdagen nedbetalt sin avgiftsrestanse med kr. 8.710,-, slik at det sto til rest kr. 63.828,-. Retten finner at nedbetalingen må betraktes som et formildende moment, dog må nedbetalingen anses som relativt beskjeden (ca. 12%) og kan neppe tillegges slik vekt som det synes å være tillagt nedbetalingen i saken inntatt i Rt-1978-762.

På tiden for avgiftsovertredelsene var tiltalte gift og hadde et barn. Retten kan ikke se at dette medfører en forsørgelsesbyrde av en slik art at det kan få avgjørende betydning for straffeutmålingen.

Avgjørelsene i Rt-1975-922 og 1977 273 gjelder etter rettens oppfatning forhold hvor det foreligger særlige omstendigheter som ikke gir grunnlag for å trekke slutninger til nærværende sak, og avgjørelsen i Rt-1975-318 angår et vesentlig mindre avgiftsbeløp.

Ad kjennelsen inntatt i Rt-1978-723, som er hevdet å angå en sak svært lik nærværende, skal særskilt bemerkes at det ved denne avgjørelse er lagt avgjørende vekt på domfeltes helbredstilstand. - - -