Rt-1988-431
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-04-26 |
| Publisert: | Rt-1988-431 (131-88) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 62/1988, nr 125/1986 |
| Parter: | Johannes Myrvang (advokat Harald Hjermann - til prøve) mot Laura Bøen Hauge (advokat Pål W. Lorentzen) |
| Forfatter: | Halvorsen, Røstad, Endresen, Schei, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §12, §13, §14, §9, §5, Odelsloven (1821), Odelsloven (1974) §14, §43, Odelsloven (1974) |
Dommer Halvorsen: I boet etter Rasmus Bøen er det oppstått tvist mellom to av arvingene, søskenbarna Laura Bøen Hauge og Johannes Myrvang, om hvem av dem som har rett til som odelsberettiget å få utlagt til seg boets faste eiendom. Laura står foran Johannes i odelsretten, men spørsmålet i saken er om odelsretten er gått tapt for den linje hun tilhører, som følge av at hennes mor unnlot å gjøre sin odelsrett gjeldende da eiendommen i 1933 ble overtatt av den dårligere odelsberettigede Rasmus.
Odelseiendommen gnr 104 bnr 19 i Bremanger var opprinnelig en del av gnr 17 bnr 7 i daværende Davik tinglag - nå gnr 104 bnr 7 i Bremanger. Denne eiendom ble ervervet av partenes besteforeldre, Peder Martin og Semiane Martine Bøen, i 1877. Peder Martin døde i 1897, kort tid før odelshevden var fullført. Etter den gamle odelslovs §5 er det imidlertid på det rene at Semiane som enke fortsatte og fullbyrdet odelshevden i 1897 for seg og ekteparets ti fellesbarn. Blant fellesbarna var Laura Bøen Hauges mor, Petra, og Johannes Myrvangs mor, Maria Steffeline. Semiane Martine giftet seg på nytt i år 1900 og fikk på skifte med sine barn i denne forbindelse utlagt boets faste eiendom. I sitt nye ekteskap med Peder Rasmussen Bøen fikk hun sønnen Rasmus Bøen.
Ved skylddeling 18. april 1917 ble ca 2/5 av Semiane Martines eiendom utskilt fra hovedbruket under navnet Myrvang, nåværende gnr 104 bnr 16. Dette bruk var på 50 dekar fulldyrket og overflatedyrket areal og 140 dekar skog og annnet areal, hvorav 8 dekar var egnet til fulldyrking. Gården ble overdratt til Semianes datter Maria Steffeline og hennes mann ved skjøte av 28. mai 1919. Senere har deres sønn Johannes Myrvang overtatt denne einedommen. De resterende 3/5 av hovedbruket ble 7. oktober 1919 tilskjøtet Semianes sønn Peder Olai. Han kom noen år senere hjem fra Amerika og bygget seg nytt bolighus og ny driftsbygning et annet sted på hovedbruket. I 1932 delte Peder Olai, som da var ugift, sin eiendom i to gårdsbruk og solgte i 1933 den utskilte gård, som nå har gnr 104 bnr 19, med de eldre driftsbygninger og det eldre bolighuset, til sin yngre halvbror Rasmus Bøen. Deres mor, Semiane Martine, og hennes mann, Rasmus' far, bodde fremdeles på den gård som ble utskilt, og hadde kår der. Det gjenværende hovedbruk, gnr 104 bnr 7, beholdt i alt 233 dekar, hvorav 38 dekar var fulldyrket og resten skog og annet areal, med 10 dekar egnet til oppdyrking. Den utskilte gård, gnr 104 bnr 19, hadde 25 dekar fulldyrket areal, 4 dekar overflatedyrket areal og 159 dekar skog og annet areal, hvorav 8 dekar var egnet til fulldyrking. Hovedbruket eies i dag av Peder Olais sønn, Per Inge Bøen. Det er på det rene at eiendommene etter de lokale forhold må anses som fullt selvstendige odelsgårder i relasjon til §14 i den tidligere odelslov.
På skiftesamling 6. februar 1980 i Rasmus Bøens dødsbo ønsket et flertall av arvingene at Peder Olais sønn, Per Inge Bøen, skulle få utlagt boets faste eiendom til skiftetakst kr 96000. Begrunnelsen var at Peder Olais opprinnelige eiendom fra 1919 derved igjen ville bli samlet til ett bruk. Johannes Myrvang gjorde imidlertid krav på å få overta eiendommen til odelstakst dersom han hadde odelsrett. Han reiste skiftetvist som ble overført til søksmåls former. Til motparter gjorde han samtlige øvrige arvinger. Sunnfjord skifterett tok i dom av 9. januar 1981 til følge Myrvangs påstand om at han hadde odelsrett til eiendommen med bedre prioritet enn arvingene etter Peder Olai Bøen - det vil i realiteten si Per Inge Bøen. Per Inge anket til Gulating lagmannsrett som 29. oktober 1982 avsa dom for at Johannes Myrvang var berettiget til å overta eiendommen på skifte etter Rasmus Bøen. - De øvrige arvinger var ikke parter i ankesaken. - Videre anke fra Per Inge Bøen til Høyesterett ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Under den videre skiftebehandling reiste Laura Bøen Hauge nærværende sak mot fetteren Johannes Myrvang med krav om å få overta eiendommen i kraft av sin odelsrett. Tvisten ble overført til søksmåls former, og Sunnfjord skifterett avsa 16. mai 1984 dom med slik domsslutning:
1. Johannes Myrvang kjennes i forhold til Laura Bøen Hauge å være best odelsberettiget til eiendommen gnr. 104 bnr. 19 i Bremanger og berettiget til å få eiendommen utlagt på skifte etter Rasmus P. Bøen.
2. Laura Bøen Hauge tilpliktes å betale Johannes Myrvang kr. 10320 - ti tusen tre hundre og tyve - i saksomkostninger. Betaling skjer innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dommen.
Skifteretten bygget på at Laura gjennom sin deltakelse på skiftesamlingen 6. februar 1980 hadde frafalt sin odelsrett og tilføyet dessuten at overtakelseskravet måtte underkjennes etter reglene om odelsmisbruk.
Laura Bøen Hauge anket til Gulating lagmannsrett som 13. februar 1986 avsa dom med slik domsslutning:
1. Laura Bøen Hauge kjennes i forhold til Johannes Myrvang å være best odelsberettiget til eiendommen gnr 104, bnr 19 i Bremanger og berettiget til å få eiendommen utlagt på skifte etter Rasmus P. Bøen.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for skifteretten eller lagmannsretten.
Johannes Myrvang har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett har Myrvang ikke opprettholdt de to prosessgrunnlag som gjaldt frafallelse av odelsrett og odelsmisbruk fra Lauras side. For Høyesterett gjenstår å ta stilling til om Lauras odelsrett er preskribert. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Johannes Myrvang har i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten i odelspreskripsjonsspørsmålet, men har utdypet og mer detaljert presisert sitt syn. I hovedtrekk har han gjort gjeldende at overdragelsen til Rasmus Bøen i 1933 var et ordinært salg av en ny eiendom som Peder Olai hadde fradelt hovedbruket. Utskillelsen og skjøtningen sto ikke i sammenheng med den skiftelignende transaksjon som fant sted i årene 1917 - 1919 og var i seg selv ingen slik transaksjon. I 1933 skjedde det således ikke noen deling etter linjer overensstemmende med den gamle odelslovs §12, §13, §14 Johannes Myrvangs linje, som allerede hadde fått en gård i 1919, kunne ikke gjøre løsningsrett gjeldende. Laura Hauges mor, Petra, som ingen eiendom hadde fått, og som var bedre odelsberettiget enn Rasmus, hadde løsningsrett. Da hun ikke gjorde denne rett gjeldende i preskripsjonstiden som etter §9 annet punktum i odelsloven av 1821 på den tid var 5 år, tapte hun odelsretten for seg og sin linje. Dette følger direkte av §9 annet punktum, slik denne bestemmelse har vært fortolket i rettspraksis. De unntak fra den generelle preskripsjonsregel i §9 som rettspraksis har gjort, og som lagmannsretten støtter sin avgjørelse på, gjelder bare overdragelse på skifte eller ved skiftelignende disposisjoner hvor arvelaterens eiendommer er fordelt etter linjer i medhold av den gamle odelslovs §12, §13, §14 Synspunktet har ingen gjennomslagskraft i et tilfelle som det foreliggende. Odelsloven av 28. juni 1974 nr 58 innførte nye regler om fordeling av odelseiendommer etter linjer og om valgrett som ikke medførte løsningsplikt, jfr. §14 og §43. Disse regler innebærer en helt ny rettstilstand og kan ikke tillegges betydning for et tilfelle hvor odelsretten var gått tapt ved preskripsjon før den nye loven trådte i kraft.
Johannes Myrvang har nedlagt slik påstand:
1. Sunnfjord herredsretts dom av 4. mai 1984 stadfestes.
2. Johannes Myrvang tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.
Laura Bøen Hauge har henholdt seg til lagmannsrettens dom som hun mener er riktig så vel i resultat som i begrunnelse. Hun har nærmere utdypet og supplert denne begrunnelse for Høyesterett.
Laura Bøen Hauge har nedlagt slik påstand:
1. Gulating lagmannsretts dom punkt 1 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.
Jeg er under tvil kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse lagmannsretten har gitt.
Ved disposisjonene i 1919 hadde Semiane Martine og hennes annen ektemann Peder Rasmussen Bøen overdratt alt som hørte til det opprinnelige bruk. Når man sammenholder overdragelsene til Peder Olai og Maria Steffeline og hennes mann, fremtrer transaksjonene klart som tildelinger mellom linjer etter den gamle odelslovs §14. Av dette følger at Peder Olais og Maria Steffelines linjer har fått gård med de konsekvenser dette hadde etter §13 i den tidligere odelsloven. Disse linjer står da tilbake for alle de andre arvinger når en odelsgård blir "ledig".
I 1933 solgte den da ugifte Peder Olai gnr 104 bnr 19 som han hadde fradelt sin eiendom, til den yngre halvbroren Rasmus Bøen. Denne stod etter sine halvsøsken i odelsrekken. Peder Olai og hans linje hadde på grunn av hjemmelsansvaret ikke løsningsrett. Som jeg tidligere har nevnt, er det avgjort ved den første lagmannsrettsdommen av 29. oktober 1982 at Peder Olais sønn, Per Inge Bøens, odelsrett er preskribert. Dommen har ikke rettskraftsvirkninger for prioritetsforholdet mellom Laura Hauge og Johannes Myrvang.
Ved salget i 1933 var det utelukket at Maria Steffelines avkom kunne gjøre løsningsrett gjeldende. Hennes linje hadde fått en gård. Samtlige andre gjenlevende helsøsken eller deres avkom, bortsett fra Peder Olais linje, kunne imidlertid ha løst eiendommen fra Rasmus i årene 1933 - 1938. Dette følger direkte av gamle odelslovs §9 annet punktum. Det avgjørende spørsmål i saken, er da om Laura Hauges mor, Petra, i dette tidsrom ikke bare hadde "valgrett", men også "valgplikt" i den forstand at hun for å beholde sin odelsrett måtte aksjonere.
Jeg finner grunn til å nevne at etter odelsloven av 1974 §43, jfr. §14 er det på det rene at odelsretten ikke går tapt om en bedre odelsberettiget lar være å velge en gård - f.eks. i håp om å få en bedre senere - hva enten gården utlegges på skifte eller overdras ved ordinært salg. Det er imidlertid helt klart at odelsretten for Petras linje ikke oppstår igjen etter den nye lov, dersom den gikk tapt etter preskripsjonsreglene i den gamle.
Før jeg går videre, vil jeg nevne at Laura Hauges rett går foran Johannes Myrvangs dersom odelsretten for Petras linje ikke er preskribert. Dette følger, som tidligere nevnt, av at linjen til Johannes' mor, Maria Steffeline, har fått en gård. Men hans odelsrett er ikke gått tapt, og han må i tilfelle bare stå tilbake for Laura i medhold av gamle odelslovs §13 etter at Rasmus' gård ble ledig.
Da tvisteeiendommen ble overdratt til den dårligst odelsberettigede i 1933, kommer gamle odelslovs §9 annet punktum inn i relasjon til de bedre odelsberettigede. Før den nye odelslov trådte i kraft 1. januar 1975, forstår jeg rettstilstanden slik at §9 i den tidligere lov som hovedregel eller utgangspunkt fastslo at en bedre odelsberettiget tapte sin odelsrett dersom han lot en dårligere odelsberettiget sitte med odelseiendommen utover preskripsjonstid. I noen tilfeller hvor kryssende synspunkter som utledes fra den tidligere lovs §12, §13, §14 har kommet inn i bildet, har man dog i praksis antatt at den bedre odelsberettigede, uten å tape sin odelsrett, har kunnet unnlate å fordrive den dårligere berettigede fra eiendommen. Dette er således tilfelle i Hakelund-dommen i Rt-1968-197 og i Landstad-dommen i Rt-1972-1231. I begge dommer som gjaldt overtakelse av odelseiendommer på skifte, og forhold der §12, §13, §14 kom til anvendelse, ble resultatet at en bedre odelsberettiget linje ikke tapte sin odelsrett ved å unnlate å gjøre løsningsretten gjeldende. Jeg er enig med lagmannsretten når den særlig støtter sitt resultat på dommen i Rt-1972-1231. "Oppgivelsesskifte" med fordeling av arvelaterens mange odelseiendommer blant barna var her skjedd i 1904. Noen av barna fikk penger i stedet for eiendom. På skifte ca 50 år senere etter en sønn som i 1904 hadde fått gård, ble denne gård utlagt til en eldre bror som også hadde fått gård i 1904. En linje som bare hadde fått penger, og som således var bedre odelsberettiget, tapte ikke sin odelsrett ved å unnlate å aksjonere på skiftet og ble tilkjent løsningsrett da eiendommen igjen ble ledig 15 år senere. Agder lagmannsrett fant - med tilslutning av Høyesterett - at den tidligere avgjørelse i Rt-1968-197 ga uttrykk for det prinsipp at den "best åsetes-/odelsberettigede kan la være å velge en gård - f.eks. i håp om å få bedre senere - uten å miste sin prioritet". Den bedre odelsberettigedes "valgrett" ble ansett også å omfatte retten til ikke å velge, uten at dette skulle ha den konsekvens at odelsretten gikk tapt. Jeg kan vanskelig se at det i den saken kunne ha hatt noen betydning for denne avgjørelsen om det i stedet for overtakelse av odelseiendommen på skifte nr 2, hadde funnet sted en overdragelse i levende live mellom de to brødre. Spørsmålet er om det også i et tilfelle som det foreliggende, hvor overdragelse fra Peder Olai til Rasmus ikke i seg selv kan ses som en skiftelignende handling, er plass for det synspunkt at en bedre odelsberettiget vel har "valgrett", men ikke - som det har vært uttrykt - "valgplikt". Her ser jeg saken på samme måte som lagmannsretten har uttrykt det:
"Det avgjørende må være at det opprinnelig var en deling etter §14. Når en slik eiendom overgår til en fjernere linje, må en bedre linje ha løsningsrett, men ikke løsningsplikt. De grunner som tilsier denne løsning, jfr. bl.a. Rt-1972-1231, har samme vekt - hva enten det foreligger et vanlig salg eller overføring i forbindelse med et skifte. Det vil også bero på tilfeldigheter hvordan en eiendom kommer på andre hender."
For øvrig kan jeg tiltre lagmannsrettens videre bemerkninger her. Jeg er derfor blitt stående ved at Petras linje ikke har tapt sin odelsrett, og at Laura derfor har rett til å få eiendommen utlagt på skifte etter Rasmus Bøen.
Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste. Avgjørelsen har budt på betydelig tvil, og saken har reist et prinsipielt spørsmål som ikke tidligere har vært prøvet av domstolene. Jeg er derfor enig i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse og finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.