Rt-1972-1231

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-11-25
Publisert:	Rt-1972-1231
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 121B/1972
Parter:	Olav Valebjørg (advokat Johan Th. Torgersen - til prøve) mot Gjertrud Skjellaug (høyesterettsadvokat Birger Motzfeldt).
Forfatter:	Tønseth, Sandene, Schweigaard Selmer, Stabel, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §12, §13, §9, Odelsloven (1821), Skifteloven (1930) §62

Dommer Tønseth: Under offentlig skifte ved Vest-Telemark skifterett av boet etter Gunnar T. Skræi, som døde barnløs 29. april 1969, oppstod tvist blant annet mellom partene i denne sak, Gjertrud Skjellaug og Olav Valebjørg, om retten til i kraft

Side:1232

av odelsrett å få utlagt boets eiendom Landstad, gnr. 38, bnr. 8 i Fyresdal. I skiftesamling 14. juni 1969 ble man enig om at en voldgiftsrett på 3 medlemmer, oppnevnt av skifteretten, med bindende virkning skulle avgjøre om Landstad var odelsjord. Voldgiftsretten fikk også i oppdrag å uttale seg om prioriteten mellom de odelsberettigede pretendenter, dette dog uten bindende virkning. Voldgiftsretten, som bestod av advokat Tor Lindheim og høyesterettsadvokatene Thorstein Vale og Hallvard Roholdt, med den siste som formann, avsa 3. januar 1970 voldgiftsdom med slik domsslutning:

«1. Det kviler odelsrett på eigedomen Landstad gnr. 38 bnr. 8 i Fyresdal.

2. Rekkefylgja i odelsprioriteten er: 1. Valebjørglina, 2. Wraalina og 3. Wæthinglina.

3. Kostnaden til skilsdomsretten utgjer kr. 6.000,- sekstusenkroner - og kan utbetales til formannen, h.r.advokat Roholdt.»

Voldgiftsdommen var avsagt under dissens for så vidt angår slutningens post 2, idet advokat Lindheim stemte for denne rekkefølge: 1. Wæthinglina, 2. Valebjørglina, 3. Wraalina.

Betegnelsen på de 3 linjer i voldgiftsdommens slutning post 2 skriver seg fra 3 døtre etter Tarjej T. Skræi og hustru Asgerd, som i 1904 fordelte sine faste eiendommer og andre midler på sine 8 barn, hvis stilling som odelsarvinger er utgangspunktet for prioriteten i den foreliggende tvist.

De 3 døtre var i rekkefølge Signe, gift Wæthing, Ingebjørg, gift Valebjørg og Sigrid, gift Wraa. De etterlot seg alle avkom, mens deres 5 søsken er døde barnløse.

Under den fortsatte skiftetvist mellom Gjertrud Skjellaug og Olav Valebjørg - som begge krevde seg utlagt Landstad i kraft av deres odelsrett - avsa Vest-Telemark skifterett den 13. august 1970 kjennelse med slik slutning:

«Olav Valebjørg kjennes å være best odelsberettiget til eiendommen Landstad, gnr. 38 bnr. 8 i Fyresdal i forhold til Gjertrud Skjellaug.»

De øvrige pretendenter, således fra Wraalinjen, var falt ut under skifterettens behandling av tvisten.

Etter anke fra Gjertrud Skjellaug kom Agder lagmannsrett til et annet resultat enn skifteretten, og avsa 16. september 1971 dom med denne domsslutning:

«1. Gjertrud Skjellaug kjennes å være best odelsberettiget til eiendommen Landstad, gnr. 38 bnr. 8 i Fyresdal, i forhold til Olav Valebjørg, og kjennes berettiget til å få utlagt eiendommen på skiftet etter Gunnar Skræi i medhold av skiftelovens §62.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Olav Valebjørg har anket til Høyesterett, idet han hevder at skifterettens resultat er det rette, og at lagmannsretten har tatt feil når den fant at Gjertrud Skjellaug var fortrinnsberettiget til den omtvistede eiendom.

Side:1233

Om saksforholdet er det her grunn til spesielt å nevne at Landstad opprinnelig ble tildelt Gunnar T. Skræis yngre bror Otto, som døde barnløs i 1954. Gunnar overtok eiendommen i 1956 på skiftet etter Otto, og satt altså med den til sin død i 1969. Gunnar selv fikk ved delingen i 1904 gården Breivik, som ikke var odelsjord, og han ervervet i 1907 sammen med broren Olaf T. Landstad fra en eldre bror gården Skræi. Også denne gård hadde vært med ved farens utdeling av eiendommer til sine barn. I 1955 ble Skræi avhendet til Thoralf Wraa. For løsningen av tvisten er det videre av betydning at Wæthinglinjen ved fordelingen i 1904 ingen fast eiendom fikk. Derimot ervervet linjen i 1955 eiendommene Krøne og Midli Skog, som også hadde vært med på fordelingen, men som ikke var odelsjord. Endelig kom i 1969 odelseiendommen Nøra, som også var med på fordelingen i 1904 til denne linje. - Valebjørglinjen fikk ved fordelingen i 1904 2 eiendommer, Vik som senere ble fratatt da på odel, og Jordal som hele tiden har vært i Valebjørglinjen.

Ut over dette er det om saksforholdet tilstrekkelig å vise til skifterettens kjennelse sammenholdt med voldgiftsrettens domsgrunner og til lagmannsrettens domsgrunner.

Den ankende part, Olav Valebjørg, har også for Høyesterett anført at den rette forståelse av odelslovens §12 og §13 må lede til at han i forhold til Gjertrud Skjellaug har første rett til å overta Landstad på skiftet etter Gunnar T. Skræi.

Hans prinsipale begrunnelse er - slik jeg har oppfattet den - følgende:

Det er riktig at Wæthinglinj en ved den opprinnelige deling i 1904 ikke fikk noen gård som teller med i forhold til odelslovens §12, §13 mens Valebjørglinjen fikk gården Jordal som er en heiegård, utjenlig til bosted. Det er i odelslovens ånd at hver linje om mulig skal få en gård som er tilstrekkelig til å leve av. Lovens §12 §13 tar sikte på å hitføre og sikre en slik rettferdig fordeling, og bestemmelsene bør tolkes i samsvar med dette formål. I dag er resultatet blitt at Wæthinglinjen sitter både med eiendommene Nøra og Krøne og Midli Skog. Disse eiendommer er sammenlagt betydelig større og mer verdifulle enn den ene eiendom som Valebjørglinjen fikk ved delingen, Jordal. Skulle Wæthinglinjen også få Landstad, ville skjevheten bli enda større. Krøne og Midli Skog er riktignok ikke odelseiendommer, men dersom lovens formål - en rettferdig fordeling mellom linjene - skal realiseres, bør §13 forstås slik at disse to eiendommer skal regnes med ved fordelingen som gårder på Wæthinglinjens hånd. Det er i denne forbindelse pekt på at dersom det hadde vært adgang til hevd i sidelinjen - og det burde det ha vært - så ville disse eiendommer klart ha tellet med. Her er også påberopt en «skifteplan» datert 1955, hvoretter de da gjenlevende - og barnløse arvinger etter Tarjej T. Skræi - Olaf T. Landstad, Gunnar T. Skræi og Margit Skræi - har bestemt seg for å selge sine eiendommer i Fyresdal til medlemmer av slekten med en nærmere angitt fordeling. Denne «skifteplan»,

Side:1234

som er nytt dokument for Høyesterett, tok sikte på en mest mulig lik fordeling av slektens eiendommer på de gjenværende linjer i tråd med det som er lovens formål. Også denne «skifteplan» taler for at eiendommen Landstad nå bør gå til Valebjørglinjen.

Den her nevnte prinsipale begrunnelse er ikke nevnt i lagmannsrettens domsgrunner.

Subsidiært anfører Olav Valebjørg at Wætninglinjen ved å unnlate å ta Landstad da eiendommen i 1954 ble ledig etter Otto T. Skræis død - ved å «vrake» den da - ikke når den nå er blitt ledig på ny kan kreve den utlagt til fortrengsel for Valebjørglinjen. Hans argumentasjon her er den samme som for lagmannsretten, og jeg finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til gjengivelsen i lagmannsrettens domsgrunner. Den dom som er inntatt i Rt-1972-208 flg., hvoretter eldste odelsarving har rett til å få seg utlagt de eiendommer som blir igjen når alle yngre har fått hver sin, hevdes ikke å være avgjørende for løsningen i nærværende sak. Dommen må nemlig - anføres det - forutsette at den «jord» som de yngre linjer bar fått, er tilstrekkelig til at de kan leve av den. Det er imidlertid ikke tilfelle med Valebjørglinjens eiendom, Jordal.

Olav Valebjørg har nedlagt slik påstand:

«1. Olav Valebjørg kjennes i forhold til Gjertrud Skjellaug å være best odelsberettiget til eiendommen Landstad, gnr. 38 bnr. 8 i Fyresdal, og berettiget til å få eiendommen utlagt på skifte etter Gunnar T. Skræi i medhold av skiftelovens §62.

2. Olav Valebjørg tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten, Gjertrud Skjellaug, har tatt til motmæle og henholder seg til lagmannsrettens dom og dens begrunnelse. Til den ankende parts prinsipale anførsel bemerker ankemotparten at billighetsbetraktninger av denne art ingen plass har i forhold som her behandlet. Ved den subsidiære anførsel benektes det at Wæthinglinjen, ved å «vrake» Landstad i 1956, i forhold til Valebjørglinjen har tapt retten til å kreve den utlagt nå. Om ankemotpartens anførsler på dette punkt - som er de samme som for lagmannsretten - vises for øvrig til gjengivelsen i lagmannsrettens dom.

Den dom som er inntatt i Rt-1972-208 flg. hevdes ihvertfall å være avgjørende for resultatet i nærværende sak.

Ankemotparten, Gjertrud Skjellaug, har nedlagt sådan påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

For Høyesterett er fremlagt en del dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere, noen av dem er nye. Saken står for Høyesterett i det alt vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Side:1235

Lagmannsrettens dom ble avsagt før den høyesterettsdom som er referert i Rt-1972-208 flg., og for Høyesterett er saken fra begge sider i alt vesentlig prosedert uten hensyn til sistnevnte avgjørelse. Etter omstendighetene antar jeg da at Høyesterett bør ta standpunkt til anken på samme grunnlag.

Den ankende parts subsidiære angrep på lagmannsrettens dom står og faller med om lagmannsretten med rette har lagt til grunn at Wæthinglinjens odelsrett til gården Landstad ikke er gått tapt i forhold til Valebjørglinjen, derved at Wæthinglinjen gav avkall på samme gård under skiftet etter Otto Skræi i 1956. Jeg ser dette spørsmål på samme måte som lagmannsretten, og har intet å tilføye til dens begrunnelse.

Mer behøver jeg ikke å si om det subsidiære angrep på lagmannsrettens dom.

Til den ankende parts prinsipale anførsel er kort å si at den ikke kan føre frem. De betraktninger han har anstillet, blant annet under påberopelse av odelslovens ånd, kombinert med de lege-ferenda betraktninger om hevd i sidelinjer, kan ikke være avgjørende ved løsningen av det konkrete spørsmål som her foreligger. Om «skifteplanen» er å si at den ikke er underskrevet av noen og heller ikke er blitt fulgt, og den kan åpenbart ikke ha noen betydning i saken.

Det som her er drøftet, er som nevnt foranlediget av partenes prosedyre for Høyesterett. Jeg føyer imidlertid til at slik jeg ser det, er den nevnte dom inntatt i Rt-1972-208 flg., i saken Mads K. Strand mot Jorunn Marie Strand, avgjørende for resultatet også i nærværende sak. Denne dom tar blant annet stilling til spørsmålet om hvordan det skal forholdes med overskytende gårder etter at alle barn har fått hver sin. Dommen, som slår fast at den best odelsberettigede har rett til å få seg utlagt de overskytende gårder, er som nevnt blitt bare perifert behandlet under prosedyren. Den ankende part har antatt at det i førstvoterendes formulering i dommen «hver for seg og sin linje har fått én gård av tilstrekkelig størrelse» ligger en begrensning. Dersom den gård en av arvingene har fått ikke er av tilstrekkelig størrelse, dvs. tilstrekkelig til en families underhold, må - hevdes det - han ha rett til å kreve ytterligere jord inntil dette mål er fylt. Jeg kan ikke anta at dette har vært meningen. Det er ikke naturlig å legge mer i formuleringen enn at førstvoterende har tenkt på en gård tilstrekkelig til å være et åsete i odelslovens forstand. Rettsteknisk vil det også være nokså umulig å innføre et nytt skjønnsmessig moment som antydet av den ankende part. - At Valebjørglinjens eiendom Jordal er et åsete i odelslovens forstand, er som alt nevnt ikke bestridt. Jeg ser derfor dommen som avgjørende for at Wæthinglinjen - Gjertrud Skjellaug - som den eldre i forhold til Valebjørglinjen har rett til å kreve seg utlagt Landstad.

Jeg antar at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående. Anken har ikke ført frem, og den ankende part må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Side:1236

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Olav Valebjørg til Gjertrud Skjellaug 3000 - tre tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Sandene: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Stabel og Bendiksby: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Svein Omholt og Harald Holfeldt Roscher og sorenskriver Halvor Husaas): - - -

Den ankende part, Gjertrud Skjellaug er eldste barn av Asgerd (g. Svalestog), som var datter av Signe, f. Skræi, gift med Olav T. Wæthing.

Ankemotparten, Olav Valebjørg, er eldste barn av Ingebjørg, f. Skræi, gift med Jørund Valebjørg. - - -

Lagmannsretten legger til grunn følgende dokumenterte og/eller uimotsagt opplyste faktiske omstendigheter: - - -

Ved gavebrev av 31. august 1904 foretok Tarjei T. Skræi og hustru Asgerd utdeling av jordeiendommer og penger til sine barn. Dette var åpenbart forskudd på arv - et «oppgivelsesskifte» - og det er under enhver omstendighet mellom partene enighet om at det må betraktes som et vaniig arve og/eller odelsskifte der bl.a. odelslovens §12 §13 får anvendelse.

Slik utdeling ble foretatt:

Tarjei Skræi d.y. fikk Skræi - farens odelsgård.

Olaf Landstad fikk Nøra - morens odelsgård.

Gunnar T. Skræi fikk 2 Breivikgårder - ikke odelsjord - som partene er enige om å betrakte som en gård i relasjon til odelslovens §12 §13.

Otto Skræi fikk Landstad som var odelsgård.

Signe, g. Wæthing, fikk penger og ingen gård.

Margit Skræi fikk 4 eiendommer som ikke var odelsjord - derunder Berge og Krøne.

Ingebjørg, g. Valebjørg, fikk 2 eiendommer. Hun mistet den ene p.g.a. odelssøksmål og beholdt Jordal.

Sigrid, g. Wraa, fikk penger og ingen gård.

Nevnte eiendommers videre «skjebne» er:

I 1907 solgte Tarjei Skræi d.y. Skræi til sine brødre Olaf Landstad og Gunnar T. Skræi, som overtok eiendommen i sameie med en halvpart hver. Kjøperne fikk grunnbokshjemmel til eiendommen 18. juni 1952. Den ble i 1955 ved ordinært salg overdratt til Thoralf Wraa, sønn av Sigrid, f. Skræi, g. Wraa.

Gården Nøra ble i 1969 på skifte etter Olaf Landstad overtatt av Karl Tarjei Wæthing, sønn av avdøde Tarjei Wæthing, som var sønn av Signe Wæthing. Breivik (opprinnelig to gårder) ble i skiftesamling i

Side:1237

Gunnar T. Skræis dødsbo den 9. april 1970 ved auksjon solgt til Olav Wæthing, sønn av Signe Wæthings sønn Tarjei.

Gården Landstad, tvistegjenstanden, ble i 1956 under skiftet etter Otto Skræi overtatt av Gunnar T. Skræi.

Det er videre opplyst at Krøne i 1955 av Margit Skræi ble solgt til Eldrid O. Wæthing, datter av Signe Wæthing, og at Midli Skog, part av Berge, i 1955 ble solgt til Olav Wæthing, sønn av Signe.

Lagmannsretten bemerker:

Det er ved voldgiftsdommen med bindende virkning for arvingene - og partene - avgjort at Landstad, gnr. 38 bnr. 5 i Fyresdal, er å anse som odelsjord som partene har odelsrett til og som de i tilfelle kan kreve seg utlagt i medhold av skiftelovens §62. Den foreliggende tvist er begrenset til spørsmålet om hvem av partene har best innbyrdes odelsprioritet.

Lagmannsretten finner at Signe Wæthings linje hadde best odelsrett til Landstad da Otto Skræi døde i 1954. Signe Wæthing var eldst av de barn som ikke fikk jord ved «oppgivelsesskiftet» i 1904. Broren Gunnar T. Skræi var blitt tildelt Breivik og hadde i 1907 overtatt halvparten av Skræi, og Ingebjørg Valebjørg var i 1904 blitt tildelt Jordal som uimotsagt er å anse som gård i relasjon til odelslovens §12. I denne forbindelse bemerkes at da Wraalinjen ikke er part i saken, finner lagmannsretten det uten betydning for den foreliggende tvist at Thoralf Wraa, sønn av Sigrid Wraa, i 1955 ved frivillig salg ervervet Skræi.

Lagmannsretten finner ikke - i motsetning til skifteretten - at Wæthinglinjen, ved å unnlate å kreve Landstad på skiftet etter Otto Skræi i 1956, mistet sin odelsprioritet. At den tapte sin innløsningsrett overfor Gunnar T. Skræi, er ikke ensbetydende med at odelsrekkefølgen er forrykket i Wæthinglinjens disfavør i relasjon til de dårligere stilte linjer i odelsrekkefølgen.

Lagmannsretten finner derfor ikke noe grunnlag for å anvende odelslovens §9 analogisk i det foreliggende tilfelle med den konsekvens at Wæthinglinjen beholder odelsretten, men med dårligere prioritet. Etter lagmannsrettens mening gir høyesterettsdommen i Rt-1968-197 uttrykk for det prinsipp at best åsetes-/odelsberettigede kan la være å velge en gård - f.eks. i håp om å få bedre senere - uten å miste sin prioritet. Han beholder m.a.o. sin «valgrett» neste gang en odelseiendom blir «ledig». Den motsatte løsning ville bety at «valgrett» var identisk med «valgplikt», og teksten og intensjonen i odelslovens §13 tyder ikke på at så er tilfelle. Det synes rimelig at den best odelsberettigede bør ha en slik adgang uten annen konsekvens enn at løsningsretten er tapt overfor den dårligere prioriterte erverver og hans linje, og med den risiko at gården senere ikke blir ledig slik at en ny sjanse til denne gård ikke kommer.

Men lagmannsretten finner ikke at løsningen blir noen annen slik at odelsrekkefølgen forrykkes fordi - som i foreliggende tilfelle - den samme gård som tidligere er «vraket» igjen blir ledig. Det naturlige er og bør være at den samme valgsituasjon igjen inntrer. Dette antas ikke å være urimelig overfor dem med dårligere odelsprioritet. Hvis den best prioriterte overtar gården i annen omgang, blir jo resultatet det samme som om han hadde tatt gården første gang den ble ledig.

Side:1238

Etter lagmannsrettens oppfatning inkluderer «valgrett» også retten til å la være å velge uten den konsekvens at odelsprioritet tapes, og etter lagmannsrettens mening må det samme gjelde i det foreliggende tilfelle. Lagmannsretten finner således at Wæthinglinjen ikke har mistet odelsretten og odelsprioriteten til Landstad og finner at denne linje fortsatt går foran Valebjørglinjen. Anken må derfor tas tilfølge.

Lagmannsretten finner under enhver omstendighet at også Valebjørglinjen hadde «valgrett» til - eller mulighet for - å erverve Landstad i kraft av odelsrett i 1956 da det ble klart at Wæthinglinjen ikke gjorde krav på gården. Ved Otto Skræis død i 1954 eide Gunnar gården Breivik (opprinnelig 2 gårder) + + Skræi og måtte ha stått tilbake for Valebjørglinjen etter odelslovens §12 og §13 da Valebjørglinjen bare hadde fått en eiendom - Jordal. Etter lagmannsrettens mening rammer derfor den argumentasjon at Wæthinglinjen har tapt prioritet p.g.a. unnlatelsen i 1956 også Valebjørglinjen, slik at den innbyrdes rekkefølge mellom disse linjer i alle fall ville være den samme.

Lagmannsretten finner heller ikke at Wætbingslinjens førsterett til Landstad idag forrykkes av det faktum at gården Nøra i 1969 på skifte etter Olaf Landstad ble overtatt av Karl Tarjei Wæthing. Wæthinglinjen går fortsatt foran Valebjørglinjen fordi stillingen nå er at disse linjer har fått en gård hver, og Wæthinglinjen går da foran, jfr. odelslovens §13 i.f. - - -