Rt-1988-746
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-07-01 |
| Publisert: | Rt-1988-746 (268-88) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 93/1988, nr 204/1987. |
| Parter: | A (advokat Håkon Helle) mot Rogaland fylkeskommune (advokat Clement Endresen - til prøve) Hjelpeintervenient: B (advokat Clement Endresen - til prøve) Hjelpeintervenient: staten v/Sosialdepartementet (advokat: Stig Tufte-Johnsen). |
| Forfatter: | Langvand, Hellesylt, Skåre, Halvorsen, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Psykisk helsevernloven (1961), Arbeidsmiljøloven (1977) §58, Arbeidsmiljøloven (1977), FOR-1978-11-03-2-§1-2, FOR-1978-11-03-2-§3-4, FOR-1978-11-03-2-§3, FOR-1978-11-03-2-§4, FOR-1978-11-03-2-§6-1, FOR-1978-11-03-2, Psykisk helsevernloven (1961) §4, §5, §6, Forvaltningsloven (1967) §41, Forvaltningsloven (1967), §57, §60 |
Dommer Langvand: Barnepsykiatrisk avdeling ved Sentralsjukehuset i Rogaland ble opprettet i 1970. Det var forutsatt at den faglig/administrative ledelse av avdelingen skulle tilligge overlegen som skulle være spesialist i barnepsykiatri. Da det imidlertid på grunn av mangelen på barnepsykiatere viste seg vanskelig å få besatt overlegestillingen, påtok A - som var ansatt som psykolog, fra 1974 som sjefspsykolog - seg å fungere som leder av avdelingen. Ordningen varte frem til 1984. A ble da fraværende en tid, først på grunn av sykdom, senere med studiepermisjon. I hans fravær fungerte lege B som faglig/administrativ leder. B - som i juli 1984 var blitt godkjent spesialist i barnepsykiatri - ble 25. september samme år - mens A fremdeles var permittert - ansatt som overlege ved avdelingen med faglig/administrativt lederansvar. Den foreliggende sak er reist av A med påstand om dom for at han fortsatt er faglig og administrativ leder av avdelingen og for at ansettelsen av B som leder er ugyldig. Jeg nevner at avdelingen i dag etter en omorganisering er en del av Rogaland psykiatriske sjukehus. Dette får ikke noen betydning for sakens stilling. Videre nevner jeg at fratakelsen av lederansvaret ikke har hatt noen følger for As lønnforhold.
Stavanger byrett avsa 9. oktober 1985 dom med slik domsslutning:
"1. A er faglig og administrativ leder av barnepsykiatrisk avdeling ved Sentralsykehuset i Rogaland.
2. Ansettelsen av B som leder av barnepsykiatrisk avdeling er ugyldig.
3. Rogaland Fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til A v/høyesterettsadvokat Håkon Helle med kr 34.200,- - kronertrettifiretusentohundre."
Byretten la til grunn at A i tillegg til sin stilling som sjefspsykolog hadde innehatt en egen stilling som administrativ leder for den barnepsykiatriske avdeling, som bare kunne bringes til opphør etter reglene i arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 nr 4 §57 og §58. Disse reglene var ikke fulgt.
Rogaland fylkeskommune anket til lagmannsretten. B og staten v/Sosialdepartementet erklærte hjelpeintervensjon til fordel for den ankende part.
Gulating lagmannsrett avsa 25. mai 1987 dom med slik domsslutning:
"1. Rogaland fylkeskommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for by- eller lagmannsrett."
I lagmannsretten var det dissens, idet en dommer ville gi A medhold. Flertallet la til grunn at kvalifikasjonskravene i lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 nr 2 med tilhørende forskrifter, førte til at en barnepsykiater skulle ha den faglig/administrative ledelse av avdelingen, og at arbeidsmiljøloven oppsigelsesvern derfor ikke var til hinder for ansettelse av B uten oppsigelse av A. Heller ikke forelå det saksbehandlingsfeil som måtte lede til at Bs ansettelse var ugyldig. Mindretallet fant som byretten at As arbeidsforhold som faglig/administrativ leder bare kunne bringes til opphør ved oppsigelse.
A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens rettsanvendelse.
B og staten v/Sosialdepartementet har erklært hjelpeintervensjon også for Høyesterett.
Når det gjelder sakens faktiske sammenheng og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til den utførlige fremstilling i byrettens og lagmannsrettens dommer.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett og Stavanger byrett. A, B og 10 vitner har forklart seg. To vitner er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.
Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.
Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:
Vedtaket om å ansette B som overlege og faglig/administrativ leder ved den barnepsykiatriske avdeling ved Sentralsjukehuset i Rogaland, innebærer et inngrep i As stilling som krevde avtale med ham eller oppsigelse etter reglene i arbeidsmiljøloven. Sakligheten av oppsigelsen ville da kunne prøves etter loven §60. Lederfunksjonene var så omfattende at det i realiteten var tale om en egen stilling i tillegg til stillingen som sjefspsykolog. Det er ikke grunnlag for fylkeskommunens anførsel om at lederoppgavene var tilleggsfunksjoner som A hadde påtatt seg for den tid den barnepsykiatriske avdeling manglet overlege. Fylkeskommunen kunne ikke i kraft av sin styringsrett frata A lederfunksjonene så snart overlegespørsmålet var løst.
A var nok innforstått med at den faglig/administrative ledelse opprinnelig var forutsatt knyttet til overlegestillingen, men etter som tiden gikk, måtte det for A fremstille seg slik at hans lederstilling var blitt permanent og ikke uten videre kunne tas fra ham.
Det bestrides at lov om psykisk helsevern stiller kvalifikasjonskrav som er til hinder for at en psykolog kan inneha stillingen som faglig/administrativ leder. I Sosialdepartementets retningslinjer av 13. juni 1975 for drift av barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker er således psykolog med spesialistgodkjenning innen poliklinikkens arbeidsfelt faglig likestilt med lege, jfr. §4 siste ledd. Etter As oppfatning var den polikliniske virksomhet den vesentligste ved avdelingen, selv om den hadde sengeplasser. Det erkjennes imidlertid at avdelingen omfattes av forskrifter om ansvarsforhold m.v. i institusjoner innen psykisk helsevern, gitt ved kgl. resolusjon av 3. november 1978 med hjemmel i lov om psykisk helsevern. Ifølge §3-4 i disse forskrifter skal overlegen være institusjonens faglige leder, overordnet alt personale med behandlingsfunksjoner. Men Sosialdepartementet kan etter §6-1 dispensere fra forskriftene. Formelt er det ikke søkt om dispensasjon for A, men Helsedirektoratet har vært klar over at A har ledet avdelingen, og ordningen har faktisk vært godkjent. Dette fremgår av bl.a. direktoratets brev av 17. februar 1977 til fylkeskommunen. Det er ikke riktig som anført av fylkeskommunen, at det følger av loven om psykisk helsevern §4, §5 og §6 at det ikke kan dispenseres fra kravet om at den faglig/administrative leder for en psykiatrisk institusjon må være lege. Lovens bestemmelser om at en lege skal ha ansvaret, kan under enhver omstendighet bare gjelde for tvangsinnleggelse og tilbakeholdelse. Ved en barnepsykiatrisk avdeling er slike vedtak praktisk sett uaktuelle, slik at denne problemstilling ikke er til hinder for at A kan ha lederansvaret.
A hevder at unntaksbestemmelsen for oppsigelse i arbeidsmiljøloven §58 nr 7 ikke kan komme til anvendelse. Det er riktignok så at han opprinnelig fungerte midlertidig for så vidt som hans faglig/administrative ledelse skulle opphøre ved ansettelsen av en kvalifisert overlege. Men denne begrensning av lederfunksjonen var det etter innføringen av arbeidsmiljøloven ikke lenger adgang til å opprettholde. Hans lederfunksjon var ikke tidsbestemt og gjaldt et permanent arbeid. Varigheten av As ledertid - hele 14 år - er et vesentlig moment i denne forbindelse.
As oppsigelsesvern etter arbeidsmiljøloven viker under enhver omstendighet ikke i en konflikt med de før nevnte kvalifikasjonskrav i forskriftene av 3. november 1978. Arbeidsmiljøloven bestemmelse i §58 til vern for arbeidstakerne og dens trinnhøyde, slår igjennom i forhold til forskriftene. Dommen i Rt-1985-1141 er uten interesse i et så langvarig arbeidsforhold som det her er tale om.
Også protokollen av 11. oktober 1982 fra forhandlingsmøtet mellom Norske Kommuners Sentralforbund og Rogaland fylkeskommune på den ene side og Norsk Psykologforening på den annen, bandt fylkeskommunen. Denne protokoll må forstås slik at det ikke kunne gjøres endringer i ledelsen av den barnepsykiatriske avdeling før det hadde vært fortsatte forhandlinger om spørsmålet. Fylkeskommunens anførsel om at den stod fritt fordi innstillingen fra utvalget til utredning av ledelsesforhold m.m. i barne- og ungdomspsykiatrien ikke forelå innen utgangen av 1983, bygger på en uholdbar tolkning av protokollen. Norsk Psykologforenings henvendelser av 1. desember 1983 og 19. september 1984 til Norske Kommuners Sentralforbund viser at foreningen ikke anså fylkeskommunen for ubundet av avtalen etter utløpet av 1983. Når fylkeskommunen ikke overholdt sin plikt til å forhandle, ble Psykologforeningen avskåret fra å bringe saken inn for arbeidsretten, noe foreningen ville hatt adgang til på tariffrettslig grunnlag dersom forhandlingene ikke hadde ført frem.
A hevder at saksbehandlingen i Bs ansettelsessak har vært mangelfull. Han mener å ha hatt partsrettigheter etter forvaltningsloven i ansettelsessaken så langt denne gjaldt den faglig/administrative ledelse av avdelingen, men han fikk intet varsel og ingen adgang til å uttale seg. Det foreligger også flere andre saksbehandlingsfeil. A viser til at han i et møte 9. juli 1984 fikk opplyst at B ville bli konstituert som faglig/administrativ leder frem til 15. oktober samme år under As permisjon. Ved samme anled ning ga sjefslege Bryne forsikring om at intet ytterligere ville bli foretatt med hensyn til ledelsen av avdelingen før spørsmålet hadde vært drøftet med A. Dette løfte ble ikke holdt. Saken kom videre opp til avgjørelse i fylkets administrasjonsutvalg uten forutgående behandling i sykehusets styre og uten at en skriftlig henvendelse fra As prosessfullmektig vedlå saken ved administrasjonsutvalgets behandling. Etter As mening foreligger det massive saksbehandlingsfeil som må lede til ugyldighet.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A er faglig og administrativ leder for Barnepsykiatrisk avdeling ved Rogaland psykiatriske sjukehus.
2. Ansettelsen av B som leder av Barnepsykiatrisk avdeling er ugyldig.
3. Rogaland fylkeskommune v/fylkesordføreren betaler sakens kostnader til A for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, Rogaland fylkeskommune, og hjelpeintervenientene, B og staten v/Sosialdepartementet, er enige i lagmannsrettens resultat og kan i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelse. De har i hovedsak anført:
Det følger av lov om psykisk helsevern og forskrifter til denne at den faglig/administrative leder av den barnepsykiatriske avdeling må være lege. Fra dette kvalifikasjonskrav kan det ikke dispenseres. Det er heller ikke gitt dispensasjon for A. Skulle Høyesterett anse dispensasjon for å være gitt, er den iallfall tidsbegrenset frem til en kvalifisert barnepsykiater kunne ansettes som overlege. Denne forutsetning har A også hele tiden vært innforstått med.
Kvalifikasjonskravet uttales ikke uttrykkelig i noen egen bestemmelse i lov om psykisk helsevern. Men konsekvensen av lovens bestemmelser om at spørsmålet om så vel frivillig som tvungen innleggelse og om utskriving må avgjøres av overlegen, er at denne må ha det faglig/administrative ansvar. Dette er etter ankemotpartens mening også klart forutsatt i loven forarbeider. Som uttalt av lagmannsrettens flertall, er loven krav om at overlegen skal ha det faglig/administrative ansvar, nærmere utdypet i forskrifter gitt med hjemmel i loven. I forskriftene av 3. november 1978 §3 og §4 er utvetydig fastsatt at institusjonens overlege har ansvaret for den faglige virksomhet og er overordnet alt personale med behandlingsfunksjoner.
Det er i dette tilfellet verken søkt om eller gitt dispensasjon fra kravet om at en barnepsykiater skal lede avdelingen. De sentrale helsemyndigheters godkjennelse av A som leder, har hele tiden vært midlertidig, og innebærer bare at A foreløpig har hatt lederfunksjonen. De spesielle "overlegebestemmelser" i lov om psykisk helsevern var det ikke adgang til å dispensere fra i medhold av §6-1 i 1978-forskriftene. Ordningen hadde som bakgrunn at avdelingen manglet overlege. At det gikk lang tid før denne mangel ble avhjulpet, kan ikke gjøre godkjennelsen av A permanent. Når lagmannsrettens mindretall har lagt avgjørende vekt på den dispensasjonspraksis helsemyndighetene har utøvet overfor andre psykiatriske institusjoner som har manglet overlege, har mindretallet oversett at det ikke er rettslig adgang til å dispensere fra "overlegebestemmelsene".
Anførselen om at A har fungert i en egen stilling som faglig/administrativ leder, kan ikke føre frem. Det har aldri eksistert en slik stilling ved siden av overlegestillingen. Det er stilling som psykolog og siden 1974 som sjefspsykolog, A har innehatt. As fungering skjedde etter avtale mellom ham og sykehusets ledelse. Ordningen var midlertidig og kunne bringes til opphør av sykehusledelsen i kraft av avtalen og styringsretten. Til As anførsel om at lederoppgavene la beslag på den alt overveiende del av hans arbeidstid og ikke kan karakteriseres som tilleggsfunksjoner, vises det til at mange av de oppgaver han var pålagt ifølge normalinstruksen for sjefspsykologer lå nær opp til hans gjøremål som faglig/ administrativ leder. Ankemotparten bestrider derfor byrettens vurdering av omfanget av de tilleggsfunksjoner A overtok. For øvrig er det i denne sammenheng vist til dommen i Rt-1981-167.
Når det gjelder forholdet til arbeidsmiljøloven, bestrides det at loven §58 nr 7 i det hele tatt er anvendelig på denne avtale fra før loven ikrafttreden. Men dersom det skulle legges til grunn at paragrafen får anvendelse, anføres det subsidiært at ordningen går inn under reglene i §58 nr 7, som gjør unntak fra oppsigelseskravet i nr 1. Når det som her var fastlagt ved avtaleinngåelsen at A bare skulle fungere som leder inntil en barnepsykiater kunne ansettes som overlege, må avtalen i loven forstand anses inngått for et bestemt tidsrom. Også særbestemmelsene om vikariater og om tidsbegrensning på grunn av arbeidets karakter, passer på dette tilfellet. Ved en totalvurdering må det videre tillegges vekt at A fortsatt har sin stilling som sjefspsykolog og for denne stilling er beskyttet av hovedregelen i §58 nr 1. Det er også vist til dommen i Rt-1985-1141.
Antas det at også de særlige lederbeføyelser omfattes av §58 nr 1, oppstår det motstrid med lov om psykisk helsevern så langt denne lov krever at den faglig/administrative leder skal være barnepsykiater. Løsningen av denne konflikt må bero på en avveining av de reelle hensyn, og det må her legges størst vekt på det behov pasientene har for kyndig legehjelp. Kvalifikasjonskravene i lov om psykisk helsevern må derfor slå igjennom i forhold til oppsigelsesvernet etter arbeidsmiljøloven.
Den ankende parts anførsler om at det er begått slike saksbehandlingsfeil ved ansettelsen av overlege B som faglig/ administrativ leder at ansettelsesvedtaket også av den grunn er ugyldig, kan ikke føre frem. Det er ikke riktig at A etter forvaltningsloven måtte regnes som part i ansettelsessaken. Det erkjennes imidlertid at det ville ha vært i samsvar med god forvaltningsskikk å behandle ham som om han var part, og dette var fylkeskommunens hensikt. At A likevel ikke ble holdt fullt underrettet om saksgangen, har imidlertid ingen betydning. Han var fra annet hold kjent med at ansettelsessaken skulle opp til behandling i fylkeskommunens administrasjonsutvalg. Dette fremgår av et brev av 18. september 1984 fra As advokat til fylkesordføreren i Rogaland. Selv om det ikke lar seg dokumentere at brevet forelå blant saksdokumentene ved administrasjonsutvalgets behandling av ansettelsessaken 25. september samme år, har dette formodningen for seg. Det er iallfall ikke grunn til å anta at mulige mangler ved saksbehandlingen kan ha virket inn på ansettelsesresultatet.
Protokollen av 11. oktober 1982 fra forhandlingsmøtet mellom Norske Kommuners Sentralforbund og Rogaland fylkeskommune på den ene side og Norsk Psykologforening på den annen side gav ikke A krav på forhandlinger. Fylkeskommunen var ikke forpliktet etter protokollen lenger enn til utløpet av 1983, og det var opp til avtalepartene om nye forhandlinger skulle innledes.
Ankemotparten og de to hjelpeintervenienter har alle nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens pkt. 1. Ankemotparten har krevd saksomkostninger for alle instanser, hjelpeintervenientene for lagmannsrett og Høyesterett.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men på et noe annet grunnlag.
Innledningsvis bemerker jeg at det er de rettslige spørsmål i saken anken gjelder. Som understreket av lagmannsretten ligger det utenfor rettens kompetanse og sakens ramme å vurdere om de ordninger som er valgt av de kompetente myndigheter for ledelsen av psykiatriske institusjoner, er de beste og mest hensiktsmessige.
A ble i 1970 ansatt i en stilling som psykolog ved den barnepsykiatriske avdeling - fra 1974 som sjefspsykolog. Denne stilling har han senere innehatt. Etter bemanningsplanen skulle avdelingen ledes av en overlege som var barnepsykiater. Fordi slik lege ikke kunne skaffes, påtok A seg etter avtale med sykehuset inntil videre å fungere som leder og fikk av den grunn et tillegg til sin ordinære lønn, et tillegg han har beholdt også etter ansettelsen av B.
Det har vært reist spørsmål i saken om lov om psykisk helsevern forutsetter en overlege som faglig/administrativ leder av den barnepsykiatriske avdeling saken her gjelder, og om det for så vidt i 1970 ble etablert en lovstridig ordning. Dette spørsmål finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til.
Etter §3-4 i Forskrifter om ansvarsforhold m.v. i institusjoner innen psykisk helsevern fastsatt ved kgl. resolusjon av 3. november 1978, skal overlegen lede den samlede faglige virk somhet innenfor institusjonen, ha behandlingsansvaret og være overordnet alt personale med behandlingsfunksjoner. Jeg finner ikke grunn til å ta stilling til om en slik ordning er en nødvendig følge av bestemmelsene i lov om psykisk helsevern. Det er uomtvistet mellom partene at disse forskrifter danner det rettslige utgangspunkt for nærværende sak.
Ifølge §1-2 gjelder forskriftene også for barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker, men bare i den utstrekning de ikke er i strid med tidligere gitte retningslinjer av 13. juni 1975 for disse institusjoner. Paragraf 4 i sistnevnte retningslinjer bestemmer at også psykolog med godkjenning som spesialist i klinisk psykologi, kan ansettes som faglig-koordinerende og administrativ leder av poliklinikken. Den barne- og ungdomspsykiatriske avdeling saken gjelder, har ikke bare fungert som poliklinikk, men også som sengeavdeling. Avdelingen skulle derfor etter forskriftene av 1978 ha en overlege som faglig/ administrativ leder.
Etter §6-1 i forskriftene av 1978 kan Sosialdepartementet dispensere fra disse forskrifter når det foreligger særlige grunner for det. Det er i saken uenighet mellom partene om det for A er gitt en slik dispensasjon, og om dispensasjonen i tilfelle kunne omfatte alle spesifikke "overlegebestemmelser". Det sistnevnte spørsmål er det etter min mening ikke nødvendig å ta stilling til. Når det gjelder det første spørsmål, er det på det rene at det aldri formelt har vært søkt om eller gitt dispensasjon til A som faglig/administrativ leder av institusjonen. Men faktisk har helsemyndighetene godtatt og ansett ham som slik leder, jfr. bl.a. Sosialdepartementets brev til fylkeslegen i Rogaland av 22. september 1981, hvor det om ledelsesspørsmålet heter at fylket kan velge å "fortsette ordningen med sjefspsykolog A som faglig/administrativ leder på dispensasjonsbasis".
Det er imidlertid i denne sammenheng vesentlig å understreke at det fra helsemyndighetenes side hele tiden har vært forutsatt at dette var en rent midlertidig ordning inntil man fikk ansatt en barnepsykiater ved institusjonen, selv om det trakk ut med dette. Det er mulig at A i lys av arbeidsmiljølovens regler om begrensning i adgangen til midlertidige ansettelser kan ha fått den oppfatning at han etter disse regler hadde krav på oppsigelse, men dette endrer ikke det jeg har sagt om de forutsetninger som lå til grunn om midlertidigheten av det forhold som var etablert.
Byretten har lagt til grunn at As funksjoner som faglig/ administrativ leder har vært så omfattende at han i realiteten fungerte i en egen stilling ved siden av sin ordinære som psykolog og senere sjefspsykolog. Etter min mening er det ikke grunnlag for en slik rettslig karakteristikk. Selv om administrasjonsoppgavene var meget omfattende, er det ikke holdepunkt for at de dekket en egen stilling. En slik stilling eksisterte heller ikke etter bemanningsplanen, hvor disse funksjoner var tillagt overlegen som en del av hans gjøremål, i tillegg til hans faglige medisinske oppgaver. Som allerede nevnt, har A også hele tiden beholdt og fungert i sin stilling som sjefspsykolog. Det fremgår for øvrig av normalinstruksen for sjefspsykologer at en del av de administrative oppgaver A utførte, lå nær opp til hans funksjoner som sjefspsykolog.
Jeg kan ikke se at grunnlaget for As funksjon som faglig/ administrativ leder endret seg fordi funksjonstiden ble mer langvarig enn opprinnelig forutsatt. Helsedirektoratets godkjenning av bemanningen av avdelingen ga klart uttrykk for at godkjenningen var midlertidig. A kjente dessuten til de bestrebelser som ble gjort for å få besatt stillingen som overlege, og han hadde selv deltatt i disse.
Etter dette finner jeg at de tilleggsfunksjoner som faglig/ administrativ leder A utøvde i kraft av den opprinnelige avtale, kunne overføres til overlege B uten oppsigelse av A etter arbeidsmiljøloven regler.
Ut fra mitt syn på saken, behøver jeg ikke å gå inn på forståelsen av arbeidsmiljøloven bestemmelser om oppsigelsesvern.
Som anført av ankemotparten, kan jeg ikke se at den omtalte forhandlingsprotokoll av 11. oktober 1982 påla fylkeskommunen noen forpliktelse ut over 1983.
Det er fra As side anført at saksbehandlingen fra fylkeskommunens side ikke tilfredsstiller forvaltningsloven krav. Hvorvidt det her faktisk har foreliget saksbehandlingsfeil, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på. Slik saken forelå for fylkeskommunen i 1984 etter lang strid om lederforholdet ved institusjonen, hvor As anførsler var kjent, kan de påberopte saksbehandlingsfeil etter min vurdering ikke antas å ha hatt innvirkning på vedtaket om ansettelsen av B, jfr. forvaltningsloven §41.
Det er ikke nødvendig for meg å gå inn på om domsresultatet også kunne utledes av arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Jeg nevner imidlertid at denne bestemmelse etter praksis er blitt ansett for å gi adgang til midlertidige ansettelser hvor grunnen for dette ligger i at den kvalifiserte arbeidskraft som kreves for arbeidet, for tiden ikke kan skaffes. Jeg viser i denne forbindelse til Rt-1985-1141 og de avtaler det er vist til i dommen.
Anken har ikke ført frem. Da saken har reist prinsipielle rettsspørsmål, finner jeg etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.