Rt-1986-211 (1)
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-02-20 |
| Publisert: | Rt-1986-211 (40-86) |
| Stikkord: | Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 20. februar 1986 i l.nr. 54 K/1986 |
| Parter: | Thor Damm (advokat Kjell Amundsen) mot Det norske Garantiselskab A/S (advokatfullmektig Erik B. Eide). |
| Forfatter: | Christiansen, Endresen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §154, §153, Tvistemålsloven (1915) §383, §384, §403, §404 |
Asker og Bærum namsrett stadfestet ved kjennelse 8. juli 1985 Finn H. Brydes tvangsauksjonsbud på Thor Damms eiendom gnr. 14 bnr. 249 i Bærum. Auksjonen var begjært av Det norske Garantiselskab A/S.
Ved prosesskriv 18. oktober 1985 til Asker og Bærum namsrett begjærte Thor Damm oppreisning for oversittelse av fristen for å anke namsrettens kjennelse. Namsretten fant at det ikke forelå slike særlige omstendigheter at oppreisning burde gis, og tok derfor ikke standpunkt til om en-måneds fristen i domstolloven §154 første ledd også var oversittet. - - -
Thor Damm påkjærte namsrettens avgjørelse til Eidsivating lagmannsrett.
I kjæremålserklæringen skrev han blant annet:
«2. Ad. juridisk bistand.
Da Thor Damm ble klar over 3. gangs tvangsauksjon, etter mottak brev av 25. juni d.å. fra Kreditkassen, tok han kontakt med advokat Edm. Asbølls kontor. Han fikk berammet et møte for anke 15. august d.å., men senere endret til 8. s.m. I mellomtiden hadde han en samtale med herr Wahlstrøm ved samme kontor, som han trodde var advokatfullmektig. Wahlstrøm lovet at anke ville bli utarbeidet i tide (d.v.s. før 8. september 1985). Begge de berammede møter med advokat Asbøll måtte imidlertid utsettes, p.g.a. feriefravær m.v.»
Eidsivating lagmannsrett avsa 16. desember 1985 kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens kjennelse av 5. november 1985 punkt 1 stadfestes. - - -»
Lagmannsretten sier i sin kjennelse:
«Lagmannsretten finner å måtte ta garantiselskapets prinsipale påstand til følge.
Etter domstolsloven §154 må en begjæring om oppreisning fremsettes innen en bestemt frist, normalt innen en måned etter at det ble anledning til det. Anledning til å fremsette begjæring om oppreisning har en part når han er blitt oppmerksom på at fristen er utløpt.
Namsrettens kjennelse av 8. juli 1985 ble forkynt for Thor Damm personlig 22. juli 1985. Han ble da også gjort kjent med ankefristen. Det er også på det rene at hans daværende advokat i brev av 16. juli 1985 oppga 8. september 1985 som frist for innlevering av anke. Det ble avtalt møte med advokaten 15. august 1985, senere endret til 8. august 1985. Det fremgår av begjæringen om fristoppreisning av 18. oktober 1985 at Thor Damm var til konferanse hos en fullmektig hos advokat Edmund Asbøll torsdag den 15. august 1985, men på grunn av ferieavvikling ble anke ikke innlevert. I kjæremålserklæringen er det imidlertid uttalt at begge de berammede møter med advokaten måtte utsettes på grunn av feriefravær m.v.
Lagmannsretten finner det utvilsomt at både Thor Damm personlig og hans advokat var klar over at ankefristen for å angripe namsrettens stadfestingskjennelse av 8. juli 1985 utløp 8. september 1985. Etter domstolsloven §154 løper det da en frist på en måned for å fremsette oppreisningsbegjæring. Denne fristen utløp således 8. oktober 1985. Anke ble først uttatt 24. oktober 1985. Det er ikke opplyst noe som tyder på at Damm eller hans advokat hadde rimelig grunn til å vente med å fremsette begjæringen. Mot oversittelse av fristen etter domstolsloven §154 kan det ikke begjæres oppreisning.
Etter dette blir namsrettens kjennelse av 5. november 1985 punkt 1 å stadfeste.»
- - -
Thor Damm har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålet gjøres blant annet gjeldende at Damm hadde en konferanse med en kontorfullmektig hos advokat Asbøll den 15. august 1985. Damm trodde imidlertid at vedkommende var advokatfullmektig, og regnet med at anke ville bli innlevert innen ankefristen 8. september 1985. Først i månedsskiftet september/oktober 1985 ble Damm oppmerksom på at anke ikke var innlevert. Han gikk så til en annen advokat for å få innlevert anke, og dette ble altså gjort 24. oktober 1985.
Den kjærende part mener det foreligger uriktig lovtolking når lagmannsretten gir uttrykk for at en-måneds fristen løper fra ankefristens utløp i og med den kjærende part var kjent med når ankefristen utløp. Når det gjelder begrunnelsen for at det i dette tilfellet foreligger særlige grunner som taler for oppreisning, vises til det som er anført for lagmannsretten. - - -
Det norske Garantiselskab A/S viser til lagmannsrettens avgjørelse. Det anføres blant annet at selv om den kjærende part trodde at anke ble innlevert, vil en-måneds fristen likevel løpe fra 8. september 1985 for hans prosessfullmektig. Dette må følge av domstolsloven §154 sammenholdt med §153 første ledd. Det er helt på det rene at den kjærende parts daværende prosessfullmektig advokat Asbøll var klar over at fristen løp ut 8. september. Han henvendte seg til advokatfullmektig Eide ved kjæremålmotpartens prosessfullmektigs kontor få dager før ankefristen utløp for å få en nærmere orientering om saken. Det kan etter dette ikke være uriktig lovtolking at en-måneds fristen løper fra ankefristens utløp, når ankefristen er kjent for parten eller hans prosessfullmektig. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg i saken om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse etter tvistemålsloven §404 er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift.
Det er i kjæremålserklæringen påberopt at lagmannsretten skal ha tolket domstolsloven §154 feilaktig.
Utvalget er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves etter tvistemålsloven §403 annet ledd, jfr. §383 annet ledd og §384 annet ledd nr. 5 fordi grunnene for lagmannsrettens kjennelse er for knappe til at man kan prøve anken.
I lagmannsrettens kjennelse uttales det blant annet at Thor Damm og «hans advokat» var klar over at ankefristen løp ut 8. september 1985. Videre uttaler lagmannsretten at fristen etter domstolsloven §154 «utløp således 8. oktober 1985».
Når det gjelder Thor Damms personlige forhold, bemerkes at det i uttrykket «anledning» i domstolsloven §154 ligger ikke bare at han måtte være klar over at ankefristen løp ut 8. september, men også oppmerksom på at ankeerklæring ikke var sendt. Om forståelsen av uttrykket kan eksempelvis vises til Rt-1967-1131 og Rt-1960-445. På bakgrunn av det som Damm gjorde gjeldende for lagmannsretten, burde denne ha tatt standpunkt til om Damm var klar over at ankeerklæring ikke var sendt.
Når det gjelder advokat Asbølls forhold, bemerkes at han må identifiseres med sin klient dersom han var dennes prosessfullmektig, jfr. Rt-1961-235. Asbøll har imidlertid ikke på noe tidspunkt foretatt noen prosesshandling på vegne av Damm, og det måtte etter de opplysninger som forelå for lagmannsretten fremstille seg som meget tvilsomt om han hadde påtatt seg noe prosessoppdrag. Det bestrides nå at dette var tilfelle. Det er en feil at lagmannsretten ikke uttrykkelig har tatt standpunkt til spørsmålet om advokat Asbøll var Damms prosessfullmektig og når oppdraget eventuelt tok slutt.
Når lagmannsrettens kjennelse oppheves, bør Thor Damm tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. Omkostningenes beløp settes til 2000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig. - - -