HR-1988-1225-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-09-29 |
| Publisert: | HR-1988-01225s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1225/1988, jnr 607/1988. |
| Parter: | I anledning av etterforskning rettet mot B, som er siktet for forsøk på medvirkning til falsk forklaring, ble det av Bergen forhørsrett den 21. juni 1988 avholdt rettsmøte til avhør av vitnet C som hadde meddelt at han ikke var villig til å forklare seg for politiet. |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §123, §347, Straffeprosessloven (1981), §125, §379, §388 |
C viste i sin forklaring til to personer som han betegnet som "Otto" og "A". Han var ikke villig til å fortelle hvem disse personene er.
Retten mottok etter dette henvendelse både fra B' advokat og fra etterforskningslederen ved politiet, som begge anmodet forhørsretten om å pålegge C å oppgi disse personenes identitet.
Bergen forhørsrett avsa 30. juni 1988 kjennelse med slik slutning:
"Vitnet C plikter i rettslig forklaring å oppgi identiteten til de personer som han i avhør den 21. juni 1988 betegnet henholdsvis "Otto" og "A"."
C påkjærte forhørsrettens kjennelse til lagmannsretten. Gulating lagmannsrett forkastet kjæremålet ved kjennelse 20. juli 1988.
C har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er forsent fremsatt, men begjæres tatt under behandling etter straffeprosessloven §347 jf §379.
Han anfører at han vil bli utsatt for et vesentlig velferdstap hvis han må oppgi identiteten til de to aktuelle personene. Prinsipalt gjøres derfor gjeldende at han må fritas for dette krav i medhold av straffeprosessloven §123 annet punktum.
C er forfatter og opplyser at han ofte arbeider med dokumentært stoff. Skulle han tvinges til å oppgi navn på personer som har gitt ham opplysninger under taushetsløfte, ville dette foruten å være mot hans moralske forpliktelse også hindre fremtidig arbeid med dokumentært stoff. Et løftebrudd ville bli kjent, og deretter vil han i ettertid være avskåret fra å få informasjoner mot løfte om anonymitet.
Han viser til Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven I side 359, hvor det heter at §123 er forutsatt gitt "et forholdsvis rommelig innhold", og at velferd både kan gå på "vitnets forhold til omgivelsene og dets økonomiske livskår", noe som er tilfelle i denne saken.
I rimelighetsvurderingen etter §123 mener han at det bør tas hensyn til at han ikke tidligere har vært stilt overfor denne type problemer, og at han ikke har vært klar over de rettslige begrensninger som påhviler adgangen til å motta opplysninger under taushetsløfte, når vitneplikt kan bli aktuelt.
Han peker også på at de to anonyme personer kan bli pådratt betydelige vansker om identiteten oppgis, ved at de blir trukket inn i den tilspissede "politivoldsaken" i Bergen.
Ved kjæremålet til lagmansretten hadde C ikke juridisk bistand. Han var derfor ikke klar over fritaksbestemmelsen på velferdsgrunnlag i §123, som her er den relevante bestemmelse. Lagmannsretten har heller ikke gått inn på denne bestemmelsen, men nøyd seg med å konstatere at forholdet faller utenfor §125. Da heller ikke forhørsrettens premisser - som lagmannsretten viser til - klargjør det faktum som har betydning i relasjon til §123, hevder han at kjennelsesgrunnene må anses mangelfulle. Subsidiært begjæres derfor lagmannsrettens kjennelse opphevet.
Arendal politikammer gjør gjeldende at de tidligere retter har foretatt en riktig vurdering når Cs vitneplikt er vurdert ut fra straffeprosessloven §125.
For så vidt gjelder påberopelsen av straffeprosessloven §123, bestrides det at C vil bli utsatt for et vesentlig velferdstap.
Påtalemyndigheten understreker at Ds vitneprov er av vesentlig betydning ved vurderingen av hvorvidt B har medvirket til at D avga falsk vitneforklaring for politiet. For vurderingen av Ds troverdighet som vitne er det av stor betydning å få oppgitt identiteten til de aktuelle vitner slik at man kan få avhørt dem.
Generelt bemerkes det fra påtalemyndigheten at det går frem av forarbeidene til straffeprosessloven §123 at bestemmelsen ikke skal anvendes i "noen større utstrekning". Det vises også til avgjørelser inntatt i Rt-1984-334 og Rt-1985-1261 om den tidligere straffeprosesslov.
Etter dette antar politiet at kjæremålet må bli å forkaste.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Siden vitnet C ikke var tilstede i lagmannsretten da denne påla ham å gi forklaring, var kjæremålsfristen 3 dager regnet fra forkynnelsen, jf straffeprosessloven §379 annet ledd. I den meddelelse som vitnet fikk ved forkynnelsen, var imidlertid kjæremålsfristen av lagmannsretten feilaktig oppgitt å være 14 dager. C hadde allerede før forkynnelsen vært i kontakt med advokat og bedt om bistand med et kjæremål, og også ved forkynnelsen gjorde han oppmerksom på at kjennelsen ville bli påkjært. Heller ikke hans advokat var oppmerksom på spesialfristen, men kjæremålet er innkommet innen den alminnelige kjæremålsfrist på 14 dager. Etter dette finner utvalget at kjæremålet bør godtas i medhold av straffeprosessloven §347, jf henvisningen i §379 første ledds annet punktum.
Det dreier seg her om et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse reguleres av straffeprosessloven §388. Utvalget har da full kompetanse til å prøve lagmannsrettens avgjørelse av vitneplikt etter loven §125, men kan ellers bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift, jf §388 nr 2, 3 og 4.
For forhørsretten påberopte C seg ingen lovbestemmelse men anførte bare at opplysning om "Otto"s og "A"s identitet ville medføre problemer for dem.
For lagmannsretten påberopte C også uttrykkelig straffeprosessloven §125. Bergrunnelsen var at han skulle trykke opplysningene i en bok, der C skulle stå som redaktør. Lagmannsretten fant at denne anførsel ikke kunne føre frem. C har ikke for utvalget opprettholdt anførselen om at straffeprosessloven §125 hjemler fritak fra vitneplikten i dette tilfelle. Utvalget finner likevel grunn til å bemerke at man ikke kan se at lagmannsrettens avgjørelse er uriktig.
Når det gjelder forholdet til straffeprosessloven §123, har C for utvalget kommet med en rekke faktiske opplysnigner for å underbygge sin påstand. Disse opplysninger kan utvalget ikke prøve.
Utvalget kan heller ikke se at det er mangler ved lagmannsrettens saksbehandling.
Forhørsrettens begrunnelse - som lagmannsretten har sluttet seg til - lyder slik:
"Som begrunnelse for ikke å ville opplyse de nevnte identiteter, anga vitnet at det ville oppstå problemer for de nevnte som vitnet heller selv ville ta på seg ved å nekte å oppgi navnene. Han påberopte seg ikke andre grunnlag.
Retten kan ikke se at vitnet C er i noen slik situasjon eller stilling at han kan påberope seg en rett til å nekte å forklare seg om forhold som kan ha betyning for saken. Det finnes åpenbart at identiteten til de nevnte personer - som etter det forklarte kan sitte inne med bevis av betydning - kan være av viktighet. Å besvare spørsmål om disses identitet, gjelder således saken og vitnet har plikt til å besvare spørsmål om dette."
Det fremgår etter utvalgets mening av det siterte at lagmannsretten, selv om det ikke uttrykkelig er vist til straffeprosessloven §123, må ha vurdert Cs nektelse også i forhold til bestemmelsene i §123, som ved siden av §125 var den eneste lovbestemmelse som hadde interesse etter den begrunnelse C hadde gitt. Utvalget kan da ikke se at kjennelsesgrunnene er mangelfulle eller gir uttrykk for en uriktig forståelse av §123.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.