Rt-1985-1261
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-11-14 |
| Publisert: | Rt-1985-1261 (404-85) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 14. november 1985 i l.nr. 178 B/1985 |
| Parter: | Statsadvokat Tor-Aksel Busch, aktor mot A (forsvarer advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Endresen, Christiansen, Skåre, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §331, §393 |
Dommer Schweigaard Selmer: Strømmen herredsrett avsa 3. mai 1985 dom med slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1959, dømmes for overtredelse av legemiddelloven (slik den lød før lovendringen av 8. juni 1984) §43, 2. og tredje ledd, jfr. §21 tredje ledd, jfr. §20, jfr. bilag til forskrifter om narkotika m.v. gitt av Sosialdepartementet 30. juni 1978 (Narkotikalisten), samme lovs §43 annet ledd, jfr. §22, jfr. §20, jfr. de samme forskrifter nevnt ovenfor, samme lovs (slik den lyder etter lovendringen av 8. juni 1984) §43 annet ledd, jfr. fjerde ledd, jfr. §22, jfr. §20, jfr. de samme forskrifter som er nevnt ovenfor og for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jfr. femte ledd, jfr. de samme forskrifter som er nevnt ovenfor, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager som i medhold av straffeloven §52 flg. gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år. Ved en eventuell soning av straffen kommer 3 - tre - dager til fradrag for utholdt varetekt.
2. I tillegg dømmes A til å betale det offentlige en ubetinget bot stor kr. 4000,- - kronerfiretusen 00/100 -, subsidiært 15 - femten - dager fengsel.
3. I saksomkostninger til det offentlige betaler A kr. 500,- - kronerfemhundre 00/100 -.»
Saken gjaldt salg og besittelse av hasjisj 4. og 5. juni 1984, som domfelte benektet, samt kjøp og bruk av heroin i oktober 1984, som han erkjente. Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte har anket over herredsrettens saksbehandling og lovanvendelse for så vidt han er dømt for salg og besittelse av hasjisj. I anken over saksbehandlingen gjøres i hovedsak gjeldende at herredsretten i strid med straffeprosessloven §331 annet ledd, og Høyesteretts avgjørelser i Rt-1984-334 og Rt-1984-663, fritok de møtende politivitner for å oppgi den eksakte plassering av den observasjonspost som ble nyttet under spaningen 4. og 5. juni 1984. Høyesteretts kjennelse, inntatt i Rt-1985-142, hevdes å ligge annerledes an. Videre har domfelte anført at herredsrettens dom også må oppheves fordi retten ikke i tilstrekkelig grad har latt tvil komme tiltalte til gode.
Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.
Under hovedforhandlingen for herredsretten nektet politivitnene å svare på forsvarerens spørsmål om observasjonspostens eksakte plassering. I forbindelse med avhøret av det første politivitnet besluttet retten ved kjennelse å utsette spørsmålet om vitneplikten til bevisførselen var avsluttet. Retten avsa deretter slik kjennelse:
«Retten vil bemerke at de vitner som er avhørt utenom politivitnene ikke har kunnet bekrefte at tiltalte er skyldig etter hovedtiltalen.
Disse vitner har på den annen side heller ikke kunnet avkrefte at tiltalte er skyldig. På bakgrunn av tiltaltes forklaring og på bakgrunn av de opplysninger som er gitt om observasjonsposten, jfr. den faktiske beskrivelse gitt i rettens forrige kjennelse, finner retten at det ikke vil være av betydning for avgjørelse av skyldspørsmålet å få oppgitt observasjonspostens eksakte plassering. Retten finner at det i dette tilfellet må være hjemmel i strpl. §331 annet ledd for å frita vitnet B for å opplyse observasjonspostens eksakte plassering. Slutning:
Vitnet B fritas for å opplyse observasjonspostens eksakte plassering.»
Henvisningen i kjennelsen til «den faktiske beskrivelse gitt i rettens forrige kjennelse» gjelder blant annet fra hvilken avstand observasjonene ble gjort, bruk av kikkert og fotoapparat, og hvordan sikten var.
Som hjemmel for å frita politivitnet for å oppgi observasjonspostens eksakte plassering har herredsretten vist til straffeprosessloven §331 annet ledd. Noen annen hjemmel inneholder ikke straffeprosessloven. Vilkåret etter §331 annet ledd er imidlertid at «Bevisførelsens Gjenstand ikke vedrører Sagen». I foreliggende tilfelle vedrørte det klarligvis saken hvor observasjonsposten var plassert. Noen rettslig irrelevant omstendighet var dette ikke. At beviset ble ansett å være uten betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet, gir da ikke hjemmel for bevisavskjæring, jfr. Andenæs: Straffeprosessen (1962) side 317-318.
Fra aktoratets side har vært fremholdt at Høyesteretts kjennelse i Rt-1985-142 må oppfattes som avgjørende for herredsrettens standpunkt i foreliggende sak. Etter min mening lå imidlertid saken den gang annerledes an. Særlig viser jeg til at forsvareren ikke opprettholdt sitt krav om at politivitnene konkret skulle oppgi observasjonsstedet etter at herredsretten hadde meddelt at en konkretisering var uten betydning for saken. Noen kjennelse ble derfor ikke avsagt, og heller ikke ble det krevet noen protokollasjon.
Under prosedyren for Høyesterett har også §292 annet ledd i den nye straffeprosesslov vært trukket frem. Vilkårene for å nekte bevisføring er her annerledes formulert enn i gjeldende lov. Om dette innebærer noen realitetsendring, finner jeg ikke grunn til å gå inn på her. Jeg nevner bare at aktor for Høyesterett sterkt har fremholdt politiets legitime behov for å holde tilbake opplysninger om sine observasjonsposter ved narkotikaspaning. Om heller ikke den nye lov skulle gi den hjemmel som anses påkrevet, må problemet søkes løst ved lovgivning.
Som det fremgår av hva jeg allerede har sagt, er jeg kommet til at det her foreligger en saksbehandlingsfeil når herredsretten avskar forsvarerens spørsmål til politivitnene. Det neste spørsmål blir da om denne feil må tillegges virkning etter straffeprosessloven §393 første ledd. Jeg finner at så ikke er tilfelle. Herredsretten har i dommen uttalt «at kunnskap om den eksakte plassering av observasjonsposten ikke var nødvendig for å avgjøre skyldspørsmålet». Av dommen, og for øvrig også av kjennelsen som jeg har gjengitt, fremgår at retten ikke bare bygger sitt standpunkt på hva politivitnene hadde forklart, men også på domfeltes egen forklaring. Han benekter riktignok å ha solgt hasjisj, men erkjente at han hadde vært på spaningsstedet og der hadde mottatt penger av noen personer, men uten at han kunne redegjøre nærmere for dette. Jeg finner det på denne bakgrunn ikke sannsynlig at feilen har hatt betydning for dommens innhold.
Domfelte har i sin ankeerklæring, som nevnt, også fremholdt at dommen må oppheves på grunn av feil rettsanvendelse, fordi herredsretten «har lagt til grunn en for mild bevisvurdering og ikke i tilstrekkelig grad har latt tvil komme tiltalte til gode».
Etter å ha oppsummert saksforholdet, uttaler herredsretten:
«Retten mener det ikke er rimelig fornuftig tvil til stede i denne saken og er overbevist om at tiltalte har solgt hasjisj på X-senteret disse to dagene - - -.»
Jeg finner det åpenbart at det ikke hefter feil ved herredsrettens rettsanvendelse. I realiteten er det dens bevisbedømmelse som angripes.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Kst. dommer lagmann Christiansen, dommer Skåre og justitiarius Sandene: Likeså.