Rt-1987-173

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1987-02-19
Publisert:	Rt-1987-173 (35-87)
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 16/1987, nr 69/1985
Parter:	Jostein Dyrkolbotn (Advokat Pål Heldal - til prøve) mot Otto Dyrkolbotn (Advokat Bjørn Haukland) Hjelpeintervenient: Signhild Dyrkolbotn
Forfatter:	Dolva, Michelsen, Bugge, Schei, justitiarius Sandene
Lovhenvisninger:	Jordloven (1955) §55, Odelsloven (1974) §14, §21, §54, Odelsloven (1821) §12, Tvistemålsloven (1915) §180, §388, Jordloven (1955), §1, §25, §27, §28, §64, §7, Odelsloven (1974)

Dommer Dolva: Saken gjelder spørsmålet om §14 i odelsloven av 28 juni 1974 nr 58 er til hinder for at Otto Dyrkolbotn kan løse på odel eiendommen gnr 246 bnr 1, Nipo, i Lindås kommune fra sin yngre bror Jostein Dyrkolbotn. Odelssaken ble reist ved stevning av 9 juni 1982 til Nordhordland herredsrett. Herredsretten besluttet den 16 september 1982 at spørsmålet om løsningsrett skulle tas opp til særskilt behandling og avgjørelse i medhold av odelslovens §64. Nordhordland herredsrett avsa den 9 september 1983 dom i saken med denne domsslutning:

"1. Jostein Dyrkolbotn frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Otto Dyrkolbotn påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som ved kjennelse av 9 oktober 1984 opphevet dommen på grunn av ugildhet hos en av meddommerne i herredsretten. Med hjemmel i tvistemålslovens §388 besluttet lagmannsretten at saken ikke skulle hjemvises, men opptas til hovedforhandling for lagmannsretten. Lagmannsretten avsa den 20 november 1984 dom med denne domsslutning: "1. Otto Dyrkolbotn har løsningsrett til gnr 246 bnr 1 etter odelstakst.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Jostein Dyrkolbotn har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Begge parter har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. Signhild Dyrkolbotn, eldste barn av Otto Dyrkolbotn, har for Høyesterett erklært hjelpeintervensjon til fordel for sin far. Retten til hjelpeintervensjon er ikke bestridt.

Det er holdt bevisopptak ved Nordhordland herredsrett, hvor partene, hjelpeintervenienten og 15 vitner, hvorav 10 er nye for Høyesterett, har avgitt forklaringer. Det er framlagt en del nye dokumenter i saken som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. Jeg nevner likevel at det for Høyesterett ikke er omtvistet at løsningen i tilfelle må skje etter odelstakst og ikke etter åsetestakst.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Et kjernepunkt i saken er om partenes far, Olai Dyrkolbotn, eide en eller flere eiendommer i odelsrettslig forstand. Jeg gir derfor først en oversikt over de faste eiendommer.

Olai Dyrkolbotn, født 1901, overtok slektsgården Dyrkolbotn, gnr 247 bnr 1, i 1928. Han kjøpte senere de to nedlagte nabobrukene, gnr 246 bnr 1 og 2, Nipobrukene. Disse har felles utmark som grenser til Dyrkolbotns utmark. Nipobrukene ble kjøpt til forskjellig tid, bnr 2 i 1931 og bnr 1 i 1951. De ble slått sammen til ett bruksnummer, gnr 246 bnr 1, i 1978. Før sammenslåingen var det i 1977 skilt ut et større område på ca 800 dekar, som fikk betegnelsen bnr 246 bnr 15. Olai Dyrkolbotn beholdt inntil videre hjemmelen både til gnr 246 bnr 1 og 15. Han hadde allerede i 1974 gitt Otto Dyrkolbotn - ankemotparten - skjøte på gnr 247 bnr 1. Otto er eldste sønn og best odelsberettiget.

Kort før han døde, overdro Olai Dyrkolbotn ved skjøte av 6 september 1980 gnr 246 bnr 1 til sin nest eldste sønn, Jostein Dyrkolbotn - den ankende part. Det er dette bruksnummer som løsningssaken gjelder. Gnr 246 bnr 1 omfatter den innmark som hørte til de tidligere bnr 1 og 2 og en vesentlig del av deres felles utmark. En driftsplan fra 1981 angir at eiendommen på den tid bestod av ca 15 dekar overflatedyrket eng og beite, ca 100 dekar produktiv skog og ca 3000 dekar beite- og fjellutmark. Driftsplanen tar sikte på utvikling av bruket til et støttebruk på 0,6 årsverk med sauedrift og bygging og drift av utleiehytter. Jeg nevner at arealoppgavene i saken er noe usikre. Hordaland landbruksselskap la således i 1975 til grunn at bnr 1 og 2 til sammen var på ca 6500 dekar. Partene har forskjellig syn på ressursgrunnlaget til de berørte bruksnummer. Særlig gjelder det oppdyrkingsarealene her, som den ankende part mener er på 92 dekar. Den gamle bebyggelsen lå samlet ved innmarka (Nipobøen). Der står det nå et gammelt, ubebodd våningshus og et uthus. Jostein Dyrkolbotn bor i et nytt våningshus som han har oppført på en 1,8 dekar stor tomt utskilt fra den felles utmark i 1977. Tomta, gnr 246 bnr 14, er omgitt av bnr 1 på alle kanter.

Gnr 246 bnr 15 ble overdratt til Olai Martin Dyrkolbotn, som er yngre bror av Otto og Jostein, i 1983 fra Martha Dyrkolbotn, som sitter i uskiftet bo. Otto Dyrkolbotn har reist odelssak også mot Olai Martin, men saken er stanset i påvente av nærværende sak. Bnr 15 består som nevnt av ca 800 dekar. Av dette er 6 dekar oppdyrket i begynnelsen av 1960årene. Noe mer kan oppdyrkes, mens resten er lauvskog og beite. På bnr 15 står et våningshus som Olai Dyrkolbotn oppførte i 1950-51.

For gnr 247 bnr 1, Dyrkolbotn, angir en driftsplan fra 1978 at bruket da bestod av om lag 12 dekar dyrket mark, 30 dekar natureng for dyrking og ytterligere 10 dekar dyrkingsland, 300 dekar produktiv skog (lauvskog) og annen utmark om lag 8000 dekar (beite og fjellutmark). Etter planen er det oppdyrkete areal forutsatt å utgjøre 42 dekar i 1984. På eiendommen har Otto Dyrkolbotn fra 1976 oppført nytt våningshus og driftsbygning. Det gamle våningshuset, som var en større bygning hvor det i noen utstrekning ble drevet turisthytte, brant i 1969. Brannforsikringssummen ble satt inn i Dyrkolbotn leirskole som ble reist på en 10-15 dekar stor tomt utskilt fra den felles utmark for gnr 247 bnr 1 og 2 og som kom i drift fra 1975. Leirskolen er et sameie mellom Olai Dyrkolbotns 7 barn.

Bebyggelsen på bnr 247 bnr 1 ligger ca 350 meter over havet i en sidedal til Romarheimsdalen og ca 3 km fra den gamle bebyggelsen på Nipo, som ligger noe lavere og nede i Romarheimsdalen. Brukene lå tidligere uveisomt til. I dag går riksvei 14 gjennom Romarheimsdalen. Det er også ført vei fra Nipo og nesten fram til tunet på gnr 247 bnr 1. En vesentlig del av denne veien ble først bygd etter at Otto fikk skjøte i 1974.

Partene har gitt omfattende redegjørelser for forholdene omkring etableringen og driften av Dyrkolbotn leirskole, planene om samdrift mellom leirskolen og Dyrkolbotn/Nipo, og betydningen av dette for skjøting av gnr 247 bnr 1 til Otto Dyrkolbotn og det som senere har foregått. Direkte har dette mindre betydning for de odelsrettslige spørsmål, selv om det i noen utstrekning har bevismessig verdi. Partenes anførsler om dette framgår mer utførlig av de tidligere retters dommer, og er bare i begrenset utstrekning referert senere.

Den ankende part, Jostein Dyrkolbotn, har anket både over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Hans påstand om frifinnelse fra løsningskravet bygger prinsipalt på odelslovens §14 første og annet ledd, idet han hevder at Otto allerede har fått en odelseiendom. Dersom brukene likevel anses å ha vært en eiendom, mener han subsidiært at det er skjedd en lovlig deling av eiendommen etter odelslovens §54. Atter subsidiært må løsningskravet avslås etter odelslovens §21, idet en eventuell løsning vil være klart urimelig i forhold til ham. Ankemotpartens subsidiære løsningsgrunnlag - mislighold av bo- og driveplikten etter odelslovens §28 jf §27 - kan ikke føre fram.

Den fordelingsregel som odelslovens §14 gir uttrykk for, er grunnleggende, og står sterkt også etter den nye odelsloven. Praksis etter den tidligere odelslovs §12 har fortsatt betydning. Lagmannsretten har lagt for stor vekt på jordbruksøkonomiske hensyn og satt likhetstegn mellom en eiendom og en driftsenhet. Det er ikke holdbart. Hensynet til å bevare en driftsenhet samlet må etter omstendighetene stå tilbake for eierens oppfatning av delingsspørsmålet og hensynet til rettferdig og lik fordeling mellom søsken. Riktignok er det i forarbeidene gitt uttrykk for at spørsmålet om hva som er en eiendom i forhold til §14, må løses på samme måte som ved eiendomsdeling etter jordlovens §55. Høyesterett har uttrykt tvil om forarbeidenes forutsetning på dette punkt i dommen i Rt-1980-151 (på side 158), og denne tvil støttes av Ola Rygg i artikkelen om Jordskifte - odelsrett, i Advokatforeningens småskrift nr 48, Oslo 1984 3.

Det er situasjonen ved overskjøtningen av gnr 247 bnr 1 til Otto Dyrkolbotn som er avgjørende i forhold til odelslovens §14. Det som har skjedd senere, har bare betydning i forhold til odelslovens §14 i den utstrekning det kaster lys over hvordan forholdene da var.

Man må da se på Dyrkolbotn på den ene side og de to Nipobrukene på den annen. Det er på det rene at de opprinnelig har vært selvstendige bruk. Det skal da mye til for å konstatere at de har smeltet sammen til en eiendom. Teori og rettspraksis gir etter den ankende parts mening uttrykk for at det for sammensmelting av tidligere selvstendige gårder til en eiendom må foreligge svært langvarig sambruk som også framtrer som en psykologisk realitet for eieren og hans familie.

Ved den sammensatte vurdering som må foretas i forhold til §14, må man blant annet legge vekt på brukenes størrelse, samdriftens intensitet og varighet, det historiske utgangspunkt, motivene ved ervervelsen av brukene, eierens hensikt ved avhendelsen, avstanden mellom brukene og bebyggelsen.

For at en linje skal anses å ha fått en eiendom i relasjon til §14, må eiendommen fylle kravene til odlingsjord, og det er klart tilfellet for gnr 247 bnr 1. Det stilles ikke noe krav utover dette. Også støttebruk vil være tilstrekkelig. I det foreliggende tilfelle har både gnr 247 bnr 1 og Nipobrukene betydelige ressurser med mulighet for videre oppdyrking. Lagmannsretten har også undervurdert de muligheter som fjellstrekningene gir. Ressursgrunnlaget er således fullt tilstrekkelig til at det foreligger flere eiendommer i relasjon til odelslovens §14. Hjelpeintervenientens anførsel om at gnr 247 bnr 1 ikke kan nyttes til landbruksdrift, motsies allerede av den satsing som Otto Dyrkolbotn har foretatt der.

For at tidligere selvstendige bruk skal anses sammensmeltet til ett, må det foreligge samdrift. Dette er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig vilkår. Den samdrift som naturlig må påregnes når brukene har samme eier, kan ikke være avgjørende. I det foreliggende tilfelle har det betydning at driften til dels har vært minimal. Den ankende part mener derfor at den bruk som fant sted i Olai Dyrkolbotns eiertid, ikke kan sies å ha endret brukenes karakter av selvstendige eiendommer.

Omfanget av jordbruksdriften før krigen tyder ikke på at det var behovet for tilleggsjord som motiverte kjøpet av gnr 246 bnr 2 i 1931. Ervervet synes heller å skyldes beitelaget som delvis finansierte kjøpet, og som leide bruket som sauebeite. Det er ikke så stor klimaforskjell mellom brukene at vårbeitet på Nipobøen kan ha hatt betydning for kjøpet.

Odelseierens egen oppfatning med hensyn til om det foreligger en eller flere eiendommer, må tillegges stor vekt. Olai Dyrkolbotn har allerede i 1960-årene overveid løsninger som innebar deling av brukene. Hans opptreden fra 1974 av viser klart at han mente å være eier av flere bruk, og at han tok sikte på fordeling av disse til sine tre eldste sønner.

Lagmannsretten har lagt for stor vekt på forholdet mellom leirskolen og Dyrkolbotn/Nipo i denne forbindelse. Etter den ankende parts oppfatning har omstendighetene omkring opprettelsen av leirskolen liten eller ingen betydning for de odelsrettslige spørsmål i saken.

Subsidiært anfører den ankende part at dersom brukene anses sammensmeltet til en eiendom på Olai Dyrkolbotns hånd, har det foregått en deling som tilfredsstiller kravene i odelslovens §54. Faren har i realiteten foretatt en deling som etter hvert har ført til at de tre best odelsberettigete sønnene har fått hver sin eiendom. Skjøtningen av Dyrkolbotn til Otto i 1974 må ses i denne sammenheng.

Etter den ankende parts mening er de ressursmessige forutsetninger for en slik deling til stede. Dette må også ha vært landbruksmyndighetenes standpunkt. Selv om overskjøtningen ikke formelt ble behandlet som delingssak, har landbruksmyndighetene blitt orientert ved tinglysingsdommerens oppgave over tinglyste eiendomsoverdragelser uten å reagere. I realiteten har de dermed godtatt delingen. Dette stemmer også med det standpunkt de senere tok med hensyn til deling av Nipobrukene.

I den utstrekning arvingenes standpunkt har betydning, er det vist til at alle arvingene var innforstått med skjøtningen av Dyrkolbotn til Otto. Sett fra farens synspunkt var dette en ordinær overdragelse. Skjøtet til Otto var reelt, og selv om det ble påheftet løsningsrett for leirskolen, hindrer ikke den at Otto har overtatt en odelseiendom. Løsningsretten er for øvrig i dag ikke aktuell, og det er høyst uklart om den består.

Den ankende part mener også at det vil være klart urimelig overfor ham om løsning skulle tillates, og mener at løsningskravet derfor må avslås med hjemmel i odelslovens §21. Otto har opptrådt slik at det er skapt en berettiget forventning hos Jostein om at odelsretten ikke ville bli gjort gjeldende. Situasjonen ligger nær opptil avkall på odelsrett etter odelslovens §25, og den situasjon som forelå i Rt-1986-395. I tillit til dette har Jostein bygd hus på en fraskilt parsell og - etter at han fikk skjøte - begynt oppdyrking av eiendommen.

Til ankemotpartens subsidiære løsningsgrunnlag - mislighold av bo- og driveplikten etter odelslovens §28 jf §27 - anføres at det ikke foreligger slikt mislighold. Under enhver omstendighet foreligger det ikke vesentlig mislighold som kan gi grunnlag for løsning. Det må være åpenbart at boplikten er overholdt her hvor den ankende part bor på en parsell omgitt av bruket på alle kanter. Også driveplikten er oppfylt. Han har fått utarbeidet driftsplaner for bruket, som omfatter oppdyrking og bygging av utleiehytter. Han har foretatt investeringer og dyrket opp 10 dekar, mens resten er stilt i bero i påvente av avklaring med odelssaken. Beitet leies fortsatt ut til beitelaget.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Jostein Dyrkolbotn frifinnes.

2. Jostein Dyrkolbotn/det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten, Otto Dyrkolbotn, er enig i lagmannsrettens resultat og i det vesentlige av dens begrunnelse. Løsningskravet bygger på at det bare foreligger en eiendom i forhold til odelslovens §14, og at det ikke er foretatt en deling overensstemmende med §54. Løsning kan heller ikke nektes etter §21. Subsidiært påstås det at løsning kan skje med hjemmel i §28 jf §27 på grunn av mislighold av bo- og driveplikten.

Vedrørende odelslovens §14 hevder ankemotparten at paragrafen ikke har samme innhold som den tidligere odelslovs §12. I det foreliggende tilfelle ville imidlertid også praksis etter den tidligere odelslov føre til at løsning kunne skje. Det framgår klart av forarbeidene til §14 at det etter den nye lov i større grad enn tidligere må tas hensyn til de formål som jordloven tar sikte på å realisere. Driftsøkonomiske vurderinger vil derfor komme langt sterkere inn ved avgjørelsen av om det foreligger en eller flere eiendommer. Det er riktignok på det rene at domstolene ikke er bundet av landbruksmyndighetenes skjønn etter jordlovens §55. Domstolene må imidlertid legge prinsippene i §55 til grunn ved sin avgjørelse, og praktisere §14 med klart utgangspunkt i de driftsøkonomiske vurderinger som jordlovens §55 gir anvisning på. I det foreliggende tilfelle er en oppsplitting av Dyrkolbotn/Nipo ikke driftsøkonomisk forsvarlig og kan ikke begrunnes ut fra samfunnsmessige hensyn. Ankemotparten mener at gnr 247 bnr 1 og de tidligere bnr 1 og 2 under gnr 246 smeltet sammen til en eiendom i Olai Dyrkolbotns eiertid. I den foreliggende løsningssak er det likevel av betydning at det bruksnummer som løsningssaken gjelder - det nye bnr 1 under gnr 246 - er en helt nyetablert eiendom som aldri har vært et selvstendig bruk før Jostein Dyrkolbotn fikk skjøte på det i 1980.

Lagmannsretten har lagt til grunn at gnr 246 bnr 1 er et uunnværlig underbruk for Dyrkolbotn. Det har noe beitemark på Nipobøen og en del skog. Det var imidlertid ikke dyrket jord her da Jostein overtok, og bare beskjedne arealer kan dyrkes opp. Gnr 247 bnr 1 ligger klimatisk og geografisk dårligere an enn gnr 246 bnr 1 og ligger marginalt til for jordbruk. Det er skrinn jord og vanskelige dyrkingsforhold. Det dyrkbare areal er maksimalt 40-42 dekar. Alene gir gnr 247 bnr 1 bare anvendelse for 0,6 årsverk. Manglende vårbeite og begrenset produksjon av vinterfor setter tak for saueholdet, selv om fjellbeitet er tilstrekkelig for en langt større besetning. Ved samdrift med gnr 246 bnr 1 vil vårbeitet der kunne utnyttes, og man kan da komme opp i 1,2 årsverk. De nåværende driftsbygninger på gnr 247 bnr 1 er med moderate tilpasninger tilstrekkelige for dette. Heller ikke samlet kommer man opp i 1,6 årsverk som er et antatt minimum for et familiebruk.

Ankemotparten mener at Olai Dyrkolbotns motiv for kjøpet av Nipobrukene etter all sannsynlighet var ønsket om tilleggsjord til Dyrkolbotn for å styrke det totale næringsgrunnlaget. I Olais eiertid har det skjedd en utvikling i landbruket som har ført til at bruk av denne typen har blitt marginale. Med det magre jordbruksgrunnlag som han hadde i Dyrkolbotn, var det åpenbart fornuftig av Olai å skaffe seg tilleggsjord, og den eneste mulighet for dette var Nipobrukene, som var fraflyttet. Ervervet ga mulighet for vårbeite, større slåttemark og skog med muligheter for vedhugst og skogplanting. I tillegg kommer fjellviddene, som ga leieinntekter. Finansieringen av kjøpet ble gunstig med hjelp fra beitelaget, men det bestrides at det i realiteten var beitelaget som stod bak kjøpet.

Etter ankemotpartens mening har Olais drift av de tre bruksnummer vært av en slik karakter at den - sammen med andre momenter som trekker i samme retning - gjør at de må anses som en eiendom. Det har hele tiden vært det samlete ressursgrunnlag som har vært utnyttet i den utstrekning det var mulighet for det. De opplysninger som foreligger om driften, underbygger derfor klart det syn at det foreligger en eiendom. Det samme gjelder arealenes innbyrdes plassering. Utmarkene grenser til hverandre, og avstanden mellom brukene er ikke så lang at den er noen avgjørende hindring for samdrift.

Selv om Olai fra midten av 1970-årene gikk inn for oppdeling av brukene, har han tidligere utvetydig gitt uttrykk for at det forelå en eiendom. Dette var etter ankemotpartens mening også familiens oppfatning. Og det er dette som ligger til grunn for planene om samdrift mellom leirskolen og gården. Gnr 246 bnr 1 og gnr 247 bnr 1 må derfor ses som en eiendom, slik at løsningskravet ikke kan avslås etter odelslovens §14.

Ankemotparten mener videre at det ikke foreligger en lovlig deling av eiendom etter odelslovens §54. For det første er den formelle framgangsmåten etter paragrafen ikke fulgt, idet fylkeslandbruksstyrets samtykke ikke foreligger. Det at landbruksmyndighetene ikke reagerte i forbindelse med tinglysingen av skjøtet i 1974, kan åpenbart ikke få samme virkning som et samtykke. Det driftsøkonomiske grunnlag for deling foreligger heller ikke. Ved behandlingen av en delingssøknad etter odelslovens §54 må landbruksmyndighetene legge de samme driftsøkonomiske vurderinger til grunn som etter jordlovens §55. Da eiendommen her ikke engang er et fullt familiebruk, foreligger ikke grunnlaget for å gi slikt samtykke.

For så vidt gjelder den senere delingen av Nipo, ble det i 1976 gitt samtykke av fylkeslandbruksstyret etter at samtykke først var nektet. Begrunnelsen for vedtaket om samtykke er imidlertid ikke at det foreligger nye opplysninger av driftsøkonomisk betydning. I realiteten synes samtykket gitt fordi landbruksmyndighetene syntes synd på Olai Dyrkolbotn og fordi de antok at det ikke var landbruksinteresser knyttet til eiendommen.

Anses Dyrkolbotn/Nipo som en eiendom, kan odelslovens §21 ikke komme til anvendelse. Spørsmålet om §21 kan anvendes bare for en del av en odelseiendom, har ikke vært reist for de tidligere retter. Det har imidlertid ikke vært hensikten at den skulle fungere som en ny delingsregel. Subsidiært bestrider ankemotparten at det er materielt grunnlag for å anvende §21 her.

Subsidiært hevder ankemotparten at han har løsningsrett etter odelslovens §28 jf §27 på grunn av mislighold av boog driveplikten. Den ankende part bor ikke på eiendommen, men på en fraskilt parsell, og har heller ikke søkt om dispensasjon fra boplikten. Han har også misligholdt driveplikten. For så vidt gjelder oppdyrkingsarbeidet, ble det først satt i gang i 1983 etter at stevning i odelssaken var tatt ut.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Gulating lagmannsretts avgjørelse stadfestes.

2. Jostein Dyrkolbotn dømmes til å betale til det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett."

Hjelpeintervenienten, Signhild Dyrkolbotn, har støttet og utdypet ankemotpartens hovedargumentasjon og har supplert den faktiske framstilling. Vedrørende den rettslige argumentasjon har hun i tillegg gjort gjeldende at §14 ikke kan komme til anvendelse i saken allerede av den grunn at gnr 247 bnr 1 ikke er odlingsjord. Det bestrides ikke at bruket - og for så vidt også gnr 246 bnr 1 og 15 - arealmessig fyller kravene til odlingsjord, selv om det ligger nær minimumsgrensen. Hjelpeintervenienten mener at gnr 247 bnr 1 i 1974 ved overskjøtingen til hennes far ikke hadde mer enn 7 dekar dyrket mark, og selv om det vel kan være 300 dekar lauvskog, er ikke mer enn 50 dekar av dette produktiv skog. Med tillegg av beitemark, retter og lunnende fylles likevel kravene til odlingsjord isolert sett. Men de vanskelige driftsforholdene som gjør seg særskilt gjeldende i Dyrkolbotn, betyr at denne eiendommen vurdert for seg ikke fyller kravet etter odelslovens §1 om at eiendommen skal kunne "nyttast til landbruksdrift". Dette skyldes naturforholdene, beliggenheten, kommunikasjonsforholdene og det karrige jordsmonnet. Hjelpeintervenienten har i denne forbindelse særlig vist til en herredsrettsdom i RG-1980-477. For det tilfelle at retten skulle komme til at Dyrkolbotn og Nipo ikke er smeltet sammen til en eiendom, er det som et ytterligere grunnlag for at §14 ikke kommer til anvendelse, anført at de bestemmelsene om løsningsrett for leirskolen som er inntatt i skjøtet av 20 januar 1974, er til hinder for dette. Løsningsretten gjør at Otto Dyrkolbotn ikke kan sies å ha vært eier med "full eiendomsrett", hvilket må være en forutsetning for å anvende odelslovens §14 jf §7. Hjelpeintervenienten har sluttet seg til ankemotpartens påstand i saken.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram.

Slik jeg ser saken, er kjernepunktet hvorvidt Olai Dyrkolbotn må sies å ha eid en eller flere eiendommer i forhold til odelslovens §14. Det er på det rene at gnr 246 bnr 1 og 2 og gnr 247 bnr 1 opprinnelig har vært tre selvstendige bruk. Som utgangspunkt skal det da forholdsvis meget til for å konstatere at de er smeltet sammen til en eiendom. I den foreliggende sak finner jeg at vilkårene for dette er oppfylt.

Partene har hatt noe forskjellig syn på innholdet av odelslovens §14 og forholdet til den tidligere odelslovs §12. Det er på det rene at lovgiveren har forutsatt en harmonisering av praksis etter §14 med jordlovens §55 om deling. Dette framgår av uttalelsene i NOU 1972: 22 side 68 og Ot prp nr 59 for 1972-73 side 54. Jeg peker imidlertid på at Justisdepartementet i proposisjonen føyde til at "den meir eksakte grensedraginga i slike tilfelle får løysast av domstolane". Dette må innebære at domstolene ikke er bundet av landbruksmyndighetenes standpunkt etter jordlovens §55, og slik har man også oppfattet forholdet i praksis. Lovgiverforutsetningen må likevel medføre at det ved avgjørelser etter odelslovens §14 må legges vekt også på driftsøkonomiske hensyn, men det konkrete resultat vil avhenge av en sammensatt vurdering, hvor også hensynet til tradisjonell oppfatning kommer inn.

Det avgjørende ved vurderingen av om brukene er smeltet sammen til en eiendom på Olai Dyrkolbotns hånd, er situasjonen i 1974. Spørsmålet er om Otto Dyrkolbotn ved å få skjøte på gnr 247 bnr 1 på dette tidspunkt overtok en odelseiendom. Det følger av dette at vurderingen må skje i forhold til de opprinnelige Nipobrukene, ikke det nye gnr 246 bnr 1 som ble opprettet senere, selv om løsningskravet gjelder dette.

Når det gjelder beskrivelsen av de berørte bruksnummer, viser jeg til de opplysninger jeg har gitt om dette. Selv om brukene omfatter vide fjellstrekninger, dreier det seg om marginale bruk med meget begrenset ressursgrunnlag som landbruk. Som lagmannsretten legger jeg til grunn at både gnr 247 bnr 1 og det nye gnr 246 bnr 1 er odlingsjord, selv om de befinner seg i det nedre område for dette. Jeg bemerker at jeg ikke kan være enig i hjelpeintervenientens anførsel om at gnr 247 bnr 1 ikke er egnet til landbruksdrift, og viser til den drift som tross alt har funnet sted her og den utbygging som er skjedd. Selv om mulighetene for oppdyrking er større i dag enn tidligere, forutsetter ingen av de framlagte driftsplaner at noen av brukene kan utbygges til familiebruk, og heller ikke samlet når de opp i denne størrelsen.

Partene har foretatt en omfattende gjennomgåelse av rettspraksis, og særlig henvist til dommene i Rt-1968-1001 (Ramleth) og 1980 151 (Serkland/Søndre Hals), hvor Høyesterett i begge tilfeller kom til at det forelå to gårder. Jeg peker på at det i begge saker var spørsmål om eiendommer av en helt annen karakter enn i vår sak.

Det framstår som naturlig at Olai Dyrkolbotn da han 27 år gammel overtok slektsgården i 1928, så seg om etter muligheter for å styrke næringsgrunnlaget, og hans erverv av nabobrukene gnr 246 bnr 2 i 1931 og bnr 1 i 1951 må ses på denne bakgrunn. Det at det dreier seg om nedlagte bruk som hver for seg er mindre enn Dyrkolbotn, gjør at ervervene har karakter av suksessive tillegg til Dyrkolbotn. Dette inntrykk styrkes ved at Nipobrukene supplerer næringsgrunnlaget på Dyrkolbotn på en heldig måte. Jeg viser her særlig til at Nipobrukene har bedre skog og beitemuligheter, særlig vårbeite, og ved ervervet i 1951 er også behovet for tomt for flytting til et gunstigere sted inne i bildet. Det er på denne bakgrunn ikke sannsynlig at ervervet av det første Nipoket i 1931 først og fremst skyldes hensynet til beitelaget - slik den ankende har framhevet.

Den generelle utviklingen i landbruket i Olai Dyrkolbotns eiertid har vært ugunstig for bruk av denne typen. Mange tilsvarende bruk i de omliggende områder er nedlagt og fraflyttet. Denne generelle utviklingen har også satt sitt preg på Olai Dyrkolbotns driftsmåte. Om forholdene før krigen forklarte Jakobine Stussdal at det på Dyrkolbotn var 4-5 vinterforete kyr og noen sauer, i tillegg kom leiekyr om sommeren. Hun hadde i flere somre dels vært stølsjente, dels vært på turisthytta. I tillegg var det 2-3 drenger. Det tradisjonelle jordbruket med husdyrhold gikk imidlertid tilbake, og ble etter flyttingen i 1951 redusert til noen få dyr enkelte år, eventuelt noen leiekyr om sommeren. Tilsvarende er bruken av beite og slåttemark til egne dyr redusert og opphørt. Beitet både i Dyrkolbotn og i Nipo har imidlertid vært leid ut til beitelag. Det har i tillegg vært drift i skogen, til dels riktignok i skogsteiger leid fra andre bruk. Også i årene etter krigen har det vært hugget, særlig kubb, og foretatt skogplanting i betydelig omfang. I tillegg har det vært drevet turistnæring med turisthytte i Dyrkolbotn. Dette har også fortsatt etter krigen fram til hovedbygningen i Dyrkolbotn brant i 1969, delvis også i huset i Nipo. Turistnæringen må her ses som en attåtnæring til landbruksdriften. Selv om det i noen utstrekning har vært beskjedent omfang av driften, og også det økonomiske utbyttet av det til tider har vært lite, finner jeg at Olai Dyrkolbotn må sies å ha utnyttet de muligheter som brukene samlet ga, på en slik måte at kravet om samdrift må anses oppfylt. Olai Dyrkolbotn har også selv ved flere anledninger gjennom tidene gitt uttrykk for at han så på Dyrkolbotn/Nipo som en eiendom. Jeg nevner som et eksempel at brukene er opgitt samlet i forbindelse med jordbrukstellingen i 1959. Jeg må anta at hans familie den gangen har sett det på samme måte. Senere har imidlertid oppfatningen til dels endret seg, slik det har gitt seg utslag fra 1974 og utover, men jeg finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på det.

Jeg finner etter dette at brukene må anses å ha smeltet sammen til en eiendom på Olai Dyrkolbotns hånd. Otto Dyrkolbotns løsningskrav kan da ikke avslås under henvisning til odelslovens §14.

Etter det resultat jeg har kommet til, er det ikke nødvendig for meg å gå inn på det spørsmål som hjelpeintervenienten har reist, nemlig om Otto Dyrkolbotn ved skjøtet av 1974 kan sies å ha overtatt en eiendom med full eiendomsrett.

Jeg finner som lagmannsretten at heller ikke den ankende parts innvendinger mot løsningskravet basert på den tidligere odelslovs §14 eller gjeldende odelslovs §54 kan føre fram. Paragraf 54 opprettholder den tidligere odelslovs §14 stort sett uendret. Etter begge paragrafer er det et vilkår at fylkeslandbruksstyret samtykker i deling. Dette formelle vilkår er ikke oppfylt i forbindelse med overskjøtingen av gnr 247 bnr 1 til Otto Dyrkolbotn i 1974. Det er på det rene at det ikke ble søkt om slikt samtykke. Det forhold at fylkeslandbruksstyret rutinemessig fikk melding om tinglysingen av eiendomsoverdragelsen fra tinglysingsdommeren og senere meddelte jordstyret at det ikke hadde innvendinger mot de tinglyste eiendomsoverdragelsene i vedkommende kvartal, innebærer ikke at overskjøtingen ble vurdert som delingssak og kan ikke likestilles med et samtykke etter §54. Under enhver omstendighet synes de materielle vilkår for at landbruksmyndighetene skulle samtykke i deling av eiendommen ikke å være til stede. Jeg viser til at eiendommen ligger klart under normen for familiebruk, og at ressursgrunnlaget og forholdene for øvrig ikke er slik at det overstiger det en familie vil trenge dersom eiendommen skal drives.

Jeg legger avgjørende vekt på forholdene i 1974 i denne forbindelse. Jeg mener dette må følge av det standpunkt jeg har kommet til, nemlig at det da forelå en eiendom. Selv om fylkeslandbruksstyret i 1976 samtykket i fradelingen av gnr 246 bnr 15, ble ikke delingen den gang vurdert i forhold til gnr 247 bnr 1.

Otto Dyrkolbotns løsningskrav kan heller ikke avslås med hjemmel i odelslovens §21. Jeg lar det stå åpent om §21 overhodet kan få anvendelse også for deler av en odelseiendom. Forholdet kan ikke ses berørt i forarbeidene til paragrafen.

Jeg finner imidlertid at det her ikke er grunnlag for å avslå løsningskravet ut fra det rimelighetskriterium som paragrafen gir anvisning på. Jeg kan ikke se at Otto Dyrkolbotn i forbindelse med at han i 1976 trakk tilbake sin klage over fylkeslandbruksstyrets delingssamtykke vedrørende Nipobrukene, har gitt den ankende part grunnlag for berettigete forventninger om at han ikke skulle gjøre odelsretten gjeldende. Jeg viser her til at grunnen til at klagen ble trukket tilbake, var at brødrene kom fram til en avtale om utbyggingen av jordbruket i Nipo og Dyrkolbotn. Det er ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om hvem av partene som eventuelt er mest å bebreide for at avtalen ikke ble fulgt opp. Det er imidlertid et faktum at den ikke er blitt det, og at partene nå anser seg ubundet av den. Jeg må legge til grunn at partene til tross for avtalen av 1976 har hatt forskjellige forutsetninger og forskjellig syn på forholdet mellom leirskolen og samdriften Dyrkolbotn/Nipo, og at de heller ikke senere har klart å arbeide seg fram til enighet. Det var på denne bakgrunn lite grunnlag for å tro at Otto ville godta en overføring av Nipobrukene til brødrene uten tilsvarende løsningsrett for leirskolen som den som var inntatt i hans eget skjøte.

Etter det standpunkt jeg her har kommet til, er det ikke nødvendig å gå inn på ankemotpartens subsidiære grunnlag for løsningsretten.

Anken har vært forgjeves. Saken er imidlertid spesiell og har reist spørsmål av prinsipiell betydning. Den ankende part som fikk medhold i herredsretten, har hatt fyllestgjørende grunn til å ville se Høyesteretts dom i saken. Begge parter har hatt fri sakførsel for Høyesterett. Det ble ikke tilkjent saksomkostninger for herredsretten eller lagmannsretten. Jeg finner at det heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, tvistemålslovens §180 første ledd i.f.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.