HR-1990-339-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-07-05 |
| Publisert: | HR-1990-00339k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 339 K/1990, jnr 139/1990: |
| Parter: | UNI Forsikring gjensidig (advokat Hans Olav Heli) skadeforsikringsselskap mot Svein G. Haugland (advokat Jan Gunnar Ness). |
| Forfatter: | Røstad, Sinding-Larsen, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §181, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1 |
Ved stevning 19. november 1986 til Oslo byrett reiste Svein G. Haugland sak mot UNI Forsikring gjensidig skadeforsikringsselskap med krav om erstatning for personskade etter trafikkulykke.
For byretten la saksøkeren ned påstand om at UNI Forsikring skulle yte ham erstatning inntil kr. 2.150.000,- begrenset oppad etter rettens skjønn.
Oslo byrett avsa dom 11. november 1987 med slik slutning:
"UNI Forsikring dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr. 625.000,- -sekshundreogtjuefemtusen- til Svein Haugland.
Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Haugland påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som avsa dom 5. mars 1990 med slik slutning:
"1. Det erstatningsansvar UNI Skadeforsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap har overfor Svein Geir Haugland fastsettes til 580.000,- - femhundreogåttitusen - kroner for fremtidig inntektstap og til 200.000,- - tohundretusen - kroner for fremtidige ekstrautgifter.
2. Det gjøres ikke avkortning i erstatningen.
3. UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap betaler til Svein Geir Haugland 310.000,- - trehundreogtitusen - kroner.
4. I saksomkostninger betaler UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap til Svein Geir Haugland 53.636,- - femtitretusensekshundreogtrettiseks - kroner for byretten og 29.000,- - tjuenitusen - kroner for lagmannsretten.
5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens og lagmannsrettens dom.
Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse hadde slik begrunnelse:
"Etter resultatet har anken i det vesentligste ført frem. Med hjemmel i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd, jf. annet ledd, bør ankemotparten erstatte den ankende parts omkostninger for såvel byretten som lagmannsretten."
UNI Forsikring har i rett tid erklært kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg over saksomkostningsavgjørelsen, domsslutningens punkt 4. Denne avgjørelsen antas å være i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd.
Det er anført at lagmannsretten synes å ha lagt til grunn at UNI Forsikring har tapt saken fullstendig, og at det ikke blir aktuelt å gjøre unntak fra hovedregelen i §172 jf. §180 annet ledd.
UNI Forsikring kan ikke sies å ha tapt saken fullstendig. Prosedyren for lagmannsretten gjaldt tre erstatningsposter: tap i fremtidig erverv og erstatning for fremtidige ekstrautgifter, og spørsmålet om avkortning på grunnlag av Hauglands egne forsikringer.
Når det gjelder erstatning for tap i fremtidig erverv, kan Haugland ikke anses å ha fått fullt medhold. Fra Hauglands side var det for lagmannsretten fremsatt krav om et tillegg på inntil en million, mens det ble tilkjent et tillegg på kr. 160.000,-. Etter omstendighetene kan man anses for å ha vunnet saken helt ut, selv om tilkjent erstatning ligger lavere enn påstandens begrensningsbeløp. Her går det imidlertid en grense, som i dette tilfelle må være overskredet på grunn av den store avstand mellom påstått og tilkjent beløp, jf. Jørgen Wilberg i Erstatning for saksomkostninger, Norsk Forsikringsjuridisk Forenings publikasjoner nr. 65 s 2. Videre anføres det at Haugland i realiteten krevet et bestemt beløp under denne erstatningsposten, fordi hans krav var regnet ut på grunnlag av et årlig netto inntektstap på 69.000,- kroner.
På erstatningsposten for fremtidige ekstrautgifter fikk UNI Forsikring fullt medhold i og med at lagmannsretten kom til at det ikke var grunnlag for ytterligere erstatning.
Når det gjelder spørsmålet om avkortning, fikk Haugland fullt medhold. Lagmannsretten la til grunn at det ikke skulle foretas avkortning.
På denne bakgrunn anfører UNI Forsikring at det er i strid med loven å legge til grunn at selskapet har tapt saken fullstendig. Det vises til Rt-1984-408.
I prosesskrift 28. mai 1990 bestrider UNI Forsikring at tvistemålsloven §174 annet ledd kan anvendes. Det foreligger ikke særlige grunner i bestemmelsens forstand, og det er ikke riktig at UNI Forsikring har vært en vanskelig motpart med liten forliksvilje slik Haugland synes å antyde. Tvert imot har Haugland hele tiden operert med alt for høye erstatningskrav.
Det blir videre anført at spørsmålet om inntektstap og utgifter var av størst betydning for den samlede erstatningsutmåling, og at det var disse spørsmål som medførte det alt vesentlige arbeidet for advokatene.
UNI Forsikring har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt.
Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.
2. Subsidiært.
Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.
3. I begge tilfelle.
UNI Forsikring tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsbehandlingen."
Haugland har anført at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er riktig. Hovedgrunnlaget for anken var avkortningsspørsmålet. Samtidig var det naturlig å be om overprøvelse av byrettens konklusjon på spørsmålet om full erstatning i henhold til skadeserstatningsloven §3-1 første ledd. Det var ett erstatningskrav, krav om full erstatning ved personskade som ble fremsatt, og Rt-1984-408 er ikke relevant. Selv om kravet var høyere enn domsresultatet, er det ikke feil å tilkjenne saksomkostninger etter tvistemålsloven §172 første ledd, jf. Rt-1962-119 og Rt-1964-1081. Kravet bygget på en kombinasjon av Hauglands egen skjønnsmessige oppfatning av fremtidige utsikter med og uten skaden samt tidligere rettsavgjørelser i lignende saker. Beregningen av fremtidig ervervstap bygget på statistikk fra Norske Siviløkonomers Forening for privatansatte siviløkonomer. Det var dette som i det vesentlige utgjorde differansen mellom krav og domsresultat. "Grensen" som UNI Forsikring viser til, kan derfor ikke anses overskredet.
Videre er det anført at Haugland må dekke en del av sine omkostninger selv, jf. lagmannsrettens dom side 11 nest siste avsnitt. Dessuten er resultatet under enhver omstendighet riktig. Haugland er 100 % ufør og har etter seks år og to domstolsbehandlinger oppnådd økning av erstatningen med kr. 385.000,-. UNI Forsikring har overhodet ikke tilbudt oppgjør i minnelighet etter at stevning ble tatt ut. Lagmannsrettens avgjørelse kan hjemles i tvistemålsloven §174 annet ledd.
Haugland har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Svein Geir Haugland tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsbehandlingen med kr. 1.500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse angående saksomkostninger. Etter loven kan utvalget bare prøve om lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd.
Svein Haugland var ved byrettens dom tilstått erstatning med ialt kr. 1.050.000,-. Byretten foretok imidlertid avkortning med kr. 150. 000,- for forsikringsytelser. UNI Forsikring hadde forut for byrettens dom utbetalt til Haugland kr. 275.000,-. I domsslutningen påla således byretten UNI Forsikring å betale til Svein Haugland kr. 625.000,-.
I premissene hadde byretten fastsatt erstatning fordelt på ulike poster: for lidte ekstrautgifter kr. 50.000,- for tap i form av fremtidige ekstrautgifter kr. 200.000,- menerstatning kr. 380.000,- og tap i fremtidig erverv kr. 420.000,- - ialt, som nevnt, kr. 1.050.000,- med den nevnte avkortning på kr. 150.000,-.
Byretten bemerket at ingen av partene hadde fått fullt medhold, og at spørsmålet om saksomkostninger skulle gå etter tvistemålsloven §174, hvoretter saksomkostninger ikke ble tilkjent.
Haugland påanket byrettens dom til lagmannsretten. Han bestred riktigheten av å foreta avkortning. Han påsto seg videre tilkjent høyere erstatning for tap i form av fremtidige ekstrautgifter, med tillegg på inntil kr. 265.000,- og høyere erstatning for tap i fremtidig erverv, med et tillegg på inntil kr. 1.000.000,-. Han påsto seg videre tilkjent saksomkostninger for såvel byrett som lagmannsrett.
Hauglands anke vant frem for så vidt angikk spørsmålet om avkortning. Lagmannsretten fant at det ikke var rimelig å foreta avkortning. Haugland fikk medhold også i kravet på høyere erstatning for tap i fremtidig erverv. Denne post ble forhøyd fra kr. 420.000,- til kr. 580.000,-. Haugland ble også tilkjent saksomkostninger for byretten, med kr. 53.636,-. Haugland vant imidlertid ikke frem med krav om høyere erstatning for tap i form av fremtidige ekstrautgifter. Lagmannsretten fant for denne post ikke å kunne tilkjenne ham beløp utover det han var tilkjent av byretten. Lagmannsrettens erstatningsfastsettelse gikk samlet opp i kr. 1.210.000,-.
Med det utfall anken fikk i lagmannsretten, må det fastslås at saken for Haugland var dels vunnet, dels tapt. Omkostningsavgjørelsen skulle således baseres på reglene i tvistemålsloven §174, og ikke på §172 som lagmannsretten la til grunn.
Lagmannsrettens avgjørelse om saksomkostninger må således oppheves og saksomkostningsspørsmålet hjemvises til ny behandling.
Når en sak - slik som i dette tilfelle - dels vinnes, dels tapes, er det loven hovedregel at hver av partene bærer sine omkostninger, jf. §174 første ledd. Men bestemmelsen i annet ledd gir retten myndighet til å fravike denne hovedregel. I rettspraksis er fastslått at dette ikke bare gjelder i de særlig tilfelle som er nevnt i annet ledd annet punktum.
I denne sak var det i anken til lagmannsretten gjort gjeldende at advokatbistand og sakførsel for domstolene var en følge av ulykken, og at full erstatning måtte gi dekning også for saksomkostninger. Det var videre bemerket at forsikringsselskapet hadde tilbudt kr 825.000,- som fullt oppgjør.
I Rt-1957-888 er omtalt avgjørelse hvor saksøkeren i medhold av reglene i §174 annet ledd ble tilkjent delvis erstatning for saksomkostninger. Lagmannsretten hadde begrunnet dette med at den erstatning saksøker var tilbudt av forsikringsselskapet var så lav at han hadde fyldestgjørende grunn til å se rettsavgjørelse i to instanser. En betraktning som denne kunne - etter kjæremålsutvalgets mening - ikke anses å ligge utenfor det som retten kan ta hensyn til etter §174 annet ledd første punktum.
Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger for utvalget. Etter omstendighetene blir omkostninger ikke å tilkjenne.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppheves, og spørsmålet om saksomkostninger hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.