HR-1991-232-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-05-02 |
| Publisert: | HR-1991-00232k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 232 K/1991, jnr 107/1991 |
| Parter: | Åse Johnsen (advokat Einar Stueland) mot Spansdalen Sameforening (adovkat Svein Oppegaard). |
| Forfatter: | Skåre, Hellesylt, Schei |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §58, Tvistemålsloven (1915) §175, §179, §181, §404 |
Kjennelse :
Åse Johnsen ble i 1988 ansatt i halv stilling som styrer for en barnehage som drives av Spansdalen Sameforening. Ansettelsen gjaldt barehageåret 1988-89. Da stillingen ble utlyst på ny i 1989, søkte Åse Johnsen, men en annen søker ble ansatt i styrerstillingen for barnehageåret 1989-90. Med den begrunnelse at ansettelsen av en annen søker måtte anses som en oppsigelse av henne, reiste Åse Johnsen sak for Trondenes herredsrett med påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig.
Trondenes herredsrett avsa 14. november 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises
2. Åse Johnsen plikter å erstatte Ruonggu Samiid Searvi (Spansdalen sameforening) 11.000- ellevetusen - kroner i saksomkostninger."
Åse Johnsen påkjærte herredsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett som 30. januar 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet avvises så langt det retter seg mot herredsrettens kjennelse, punkt 1.
2. Kjæremålet forkastes så langt det retter seg mot herredsrettens kjennelse, punkt 2.
3. Aud Johnsen tilpliktes, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen, å erstatte Spansdalen Sameforening saksomkostninger for lagmannsretten med 1.500 - ettusenfemhundre - kroner."
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten fremgår av de nevnte kjennelser.
Åse Johnsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjelder slutningens punkt 2 og punkt 3. Det hevdes at avgjørelsen er basert på uriktig rettsanvendelse.
Åse Johnsen har anført at saken mot Spansdalen Sameforening ble reist for Trondenes herredsrett på grunnlag av arbeidsmiljøloven prosessregler. Det er imidlertid senere blitt klart at Narvik byrett er riktig domstol i oppsigelsessaker og at Ofoten herredsrett er riktig domssokn i andre saker. Da Trondenes herredsrett avviste saken ble saksøkeren ilagt saksomkostninger. Herredsrettens omkostningsavgjørelse er utelukkende begrunnet med at søksmålet uriktig er reist som oppsigelsessak.
Imidlertid har Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse 15. november 1990, Rt-1990-1179 slått fast at spørsmålet om arbeidsforholdet er brakt til opphør i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7, må likestilles med en tvist om hvorvidt en avskjed eller oppsigelse er lovlig. Kjennelsen er avgjørende for prosessform også når det gjelder den foreliggende sak. Når således søksmålet er reist i riktig prosessform, svikter begrunnelsen for de påkjærte omkostningsavgjørelser.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten har basert sin avgjørelse av kjæremålet på den samme rettsoppfatning.
Det gjøres for øvrig gjeldende at avgjørelsen skulle vært avgjort i medhold av tvistemålsloven §181 første og annet ledd, idet "saken selv", dvs avvisningsspørsmålet var innbrakt for lagmannsretten.
Det hevdes at lagmannsrettens egen omkostningsavgjørelse lider av de samme feil som herredsrettens.
Åse Johnsen krever kr 1.500 for arbeidet med kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Åse Johnsen har nedlagt slik påstand:
"1. Post 2 og 3 i lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Spansdalen Sameforening har tatt til motmæle. Det er i hovedtrekk anført følgende:
Det er ikke er adgang til å påkjære Trondenes herredsretts omkostningsavgjørelse som videre kjæremål, jf tvistemålsloven §404. Avgjørelsen gjelder ikke tolkning av en lovforskrift, men en vurdering av om den kjærende part rent faktisk ble sagt opp eller ikke. Det videre kjæremål må derfor forkastes.
Når det gjelder lagmannsrettens omkostningsavgjørelse vedrørende kjæremålet har lagmannsretten - i likhet med herredsretten - vurdert om det var grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd. Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at det ikke foreligger noen oppsigelse av den kjærende part. Det er ikke tvilsomt at arbeidsforholdet falt inn under arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Arbeidsforholdet ble brakt til opphør av arbeidsgiveren innfor rammen av den tidsbegrensede arbeidsavtalen, og opphørte på det tidspunkt partene var enige om i henhold til avtalen. Prosessreglene i arbeidsmiljøloven kommer da ikke til anvendelse.
Saksforholdet i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse lnr 590 K/1990 er vesentlig forskjellig fra nærværende sak, og kan ikke være retningsgivende.
Det vises for øvrig til tilsvaret til lagmannsretten.
Spansdalen Sameforening har nedlagt slik påstand:
"1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Spansdalen Sameforening tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jfr. tvistemålsloven §404. I det foreliggende tilfelle gjelder kjæremålet lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling ved overprøving av herredsrettens omkostningsfastsettelse, se §404 nr 3 og 2.
Etter utvalgets mening har lagmannsretten med rette avgjort dette spørsmål på grunnlag av tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremålet over herredsrettens avvisning av saken ble avvist av lagmannsretten fordi den kjærende part på dette punkt var enig i herredsrettens resultat. Avvisningssaken kunne derfor ikke anses innbragt for lagmannsretten slik at omkostningsspørsmålet skulle ha vært avgjort etter §181 første ledd.
Herredsretten hadde som ledd i vurderingen av om det var grunnlag for å gjøre unntak fra tvistemålsloven §175 første ledd, prejudisielt tatt stilling til om søksmålet skulle behandles etter arbeidsmiljøloven prosessordning. Som ledd i overprøvingen av herredsrettens omkostningsavgjørelse tok også lagmannsretten standpunkt til dette spørsmål. Lagmannsretten fant under henvisning til Rt-1989-s 1266 at herredsretten hadde tatt det riktige utgangspunkt når den la til grunn at saksøkerens pretensjon om at en oppsigelse foreligger, ikke er avgjørende for hvilken prosessordning som kommer til anvendelse. Herredsretten kom til at den kjærende part ikke kunne anses som oppsagt og lagmannsretten kunne ikke se at herredsretten hadde bygget på uriktig rettsanvendelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg viser i denne forbindelse til utvalgets kjennelse Rt-1990-1179. Utvalget la her til grunn at den lovforståelse som herredsretten og lagmannsretten bygger på, ikke kan gjelde ved spørsmålet om arbeidsforholdet er bragt til opphør i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Det heter således i sistnevnte kjennelse:
"Nå har riktignok rettspraksis lagt til grunn at spørsmålet om det foreligger oppsigelse eller avskjed, skal avgjøres som ledd i den prosessuelle avgjørelse av om saken skal fremmes etter arbeidsmiljøloven regler og ikke først som et ledd i avgjørelsen i det materielle krav, jf Rt-1988-712 med henvisninger og Rt-1989-1266. Forutsetningen for at saken fremmes til vanlig realitetsavgjørelse, vil altså være at retten finner at det foreligger en oppsigelse eller avskjed, og det må i så fall prøves i realiteten om denne er lovlig. På bakgrunn av de uttalelser i lovforarbeidene som er gjengitt ovenfor, finner imidlertid utvalget at spørsmålet om arbeidsforholdet er brakt til opphør i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7, må likestilles med en tvist om hvorvidt en avskjed eller oppsigelse er lovlig."
På denne bakgrunn må herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves for så vidt gjelder saksomkostninger for herredsretten, og saken hjemvises til ny behandling ved herredsretten for dette spørsmål.
Også lagmannsrettens omkostningsavgjørelse må oppheves. Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den kjennelse som avslutter saken.
Kjennelsen er enstemmig
Slutning :
Herredsrettens kjennelse pkt 2 og lagmannsrettens kjennelse pkt 2 og 3 oppheves og saken hjemvises til behandling i herredsretten.
Spørsmålet om saksomkostninger utstår, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.