Rt-1990-1198
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-29 |
| Publisert: | Rt-1990-1198 (406-90) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptakelse, Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 620 K/1990 |
| Parter: | Arnt Andreassen mot Arnt E. Karlsen og Jarl Andreassen (advokat Ove Chr. Lyngholt). |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, Grunnloven (1814) §97, §412, §413, §41, Odelsloven (1974) §31, LOV-1984-05-11-26 |
Arnt Andreassen har fremsatt begjæring om gjenopptakelse av Høyesteretts dom 21. desember 1989 i ankesak lnr. 149/1989, nr. 216/1988, Arnt E. Karlsen og Jarl Andreassen mot Arnt Andreassen (inntatt i Rt-1989-1353).
Saken som begjæres gjenopptatt gjaldt spørsmålet om Arnt Andreassen kunne foreta odelsløsning av gnr. 106, bnr. 9 og bnr. 85 i Farsund uten hinder av at eiendommene ble erklært odelsfrie ved kgl. resolusjon april 1986. Bnr. 9 var ervervet av Arnt E. Karlsen og bnr. 85 av Jarl Andreassen som tilleggsjord. Arnt Andreassen hevdet under løsningssaken at resolusjonen var ugyldig.
Ved Lyngdal herredsretts dom 3. april 1987 ble Arnt E. Karlsen og Jarl Andreassen frifunnet. Agder lagmannsrett kom i dom 3. juni 1988 til motsatt resultat. Lagmannsretten la vekt på at odelsloven §31 første ledd som paragrafens annet ledd viser til var blitt endret ved lov 11. mai 1984 nr. 26. Tidligere het det "kan Kongen etter søknad frå fylkeslandbruksstyret fri slik jord for eldre odelsrett". Ved lovendringen ble ordene "etter søknad frå fylkeslandbruksstyret" sløyfet. Lagmannsretten tolket den tidligere lovbestemmelse slik at Kongen ikke kunne fri jord for odel når fylkeslandbruksstyret gikk mot dette, hvilket var tilfelle i den foreliggende sak. Videre fant lagmannsretten at det ville være i strid med grunnloven §97 å anvende den nye lovbestemmelse i det foreliggende tilfelle.
Etter anke fra Arnt E. Karlsen og Jarl Andreassen avsa Høyesterett dom i saken med slik domsslutning:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Arnt Andreassen til Arnt E Karlsen og Jarl Andreassen i fellesskap 110.100 etthundreotitusenetthundre - kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne dom".
Høyesterett fant at grunnloven §97 ikke var til hinder for å anvende odelsloven §31 slik den lød etter lovendringen 11. mai 1984, og at den kgl. resolusjon heller ikke av andre grunner var ugyldig.
Saksforholdet for øvrig fremgår av Høyesteretts dom.
Arnt Andreassen har i prosesskrift innkommet Høyesterett 13. september 1990 begjært gjenopptakelse av Høyesteretts dom under henvisning til tvistemålsloven §407 nr. 6. Det gjøres gjeldende at det er fremkommet nye kjensgjerninger eller bevis som åpenbart måtte ha ført en annen avgjørelse.
Vedrørende det nye bevismaterialet som påberopes anfører Arnt Andreassen blant annet følgende:
"Jeg viser til plenumsdom avsagt av Høyesterett 22. mars 1990 i sak lnr. 33/1990 nr. 176/1990 som så vidt jeg forstår enstemmig er kommet til at kontraktsmessige løsningsrettigheter som allerede står for domstolene, er beskyttet i grunnloven §97 mot senere lovforandringer. - - - Jeg kan ikke tenke meg at en grunnlovsbeskyttet løsningsrett som odelsretten, kan være dårligere beskyttet, snarere tvertimot."
Andreassen uttaler videre at han ikke kan se at Høyesterett har festet seg ved landbrukskomiteens innstilling, Innst.0.nr.46 (1983-84) og Forhandlinger i Odelstinget nr. 28, 10. april 984. Han viser til uttalelser i disse lovforarbeider vedrørende endringen av odelsloven §31.
Arnt Andreassen har nedlagt slik påstand:
"1. Høyesteretts dom av 21. desember 1989 i sak Inr. 149/1989 nr. 216/1988 oppheves.
2. Lagrnannsrettens dom i ankesak nr. 105/1987 avsagt 3. juni 1988 stadfestes.- - -"
Arnt E. Karlsen og Jarl Andreassen har tatt til motmæle. De anfører at det i gjenopptakelsesbegjæringen verken påberopes kjensgjerninger eller nye bevis som omfattes av tvistemålsloven §407 nr. 6, og at begjæringen av den grunn m vvises.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Begjæringen om gjenopptakelse har i samsvar med regelen i tvistemålsloven §413 annet ledd vært forelagt en av de dommere som har dømt i den sak som begjæres gjenopptatt. Dommer Backer som var førstvoterende i saken, har 19. november 1990 avgitt slik uttalelse:
"Som førstvoterende i ovennevnte sak kan jeg gi slik uttalelse etter tvistemålsloven §41 annet ledd:
Gjenopptakelsesbegjæringen er begrunnet med de synspunkter vedrørende rekkevidden av grunnloven §97 som fremkom i plenumsdommen 22. mars 1990 angående tomtefestekontraktene i Trondheim. Etter hevdvunnen lære er et nytt prejudikat ikke noen ny kjensgjerning eller noe nytt bevis etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6. De to saker er heller ikke sammenliknbare. I plenumssaken dreiet det seg om vern mot tilbakevirkende lovgivning for avtalefestede økonomiske rettigheter i forbindelse med at festerne etter krav av bortfesteren innløste sine festetomter. Selve retten til å kreve innløsning var ikke omtvistet. I den sak som søkes gjenopptatt, var det spørsmål om å gripe inn i en eksisterende odelsrett ved beslutning om odelsfrigjøring i henhold til en lovtestemmelse som ble endret etter at odelsretten var gjort gjeldende. Retten viste i denne forbindelse blant annet til ekspropriasjonsrettslige synspunkter. Det var ikke hevdet at den mulige odelsløser led noe økonomisk tap ved ikke å få se eiendommen til takstpris.
De dekumenter fra de trykte forarbeider til endringsloven 11. mai 1984 som Arnt Andreassen nå påberoper seg ble antakelig gjennomgått under ankeforhandlingen i den sak som begjæres gjenopptatt, uten at jeg kan si dette med absolutt sikkerhet. Det var under enhver omstendighet full adgang til å påbope seg disse lovforarbeider da."
Som fremholdt i denne uttalelsen, antas etter alminnelig lære at endret rettspraksis - herunder også plenumsavgjørelse av Høyesterett - ikke går inn under "ny kjendsgjerning" i henhold til regelen i lovens §407 første ledd nr. 6. Utvalget er for øvrig enig med forberedende dommer i at de to saker ikke er sammenlignbare.
Påberopelsen av lovforarbeider kan heller ikke gi grunnlag for samtykke til gjenopptakelse, jf. regelen i §407 annet ledd annet punktum. Utvalget går derfor ikke inn på innholdet i de forarbeider som påberopes.
Begjæringen må således forkastes, jf. §412 første ledd annet punktum.
Arnt E. Karlsen og Jarl Andreassen har påstått seg tilkjent saksomkonstinger for utvalget med 500 kroner. Påstanden tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.- - -