Rt-1989-320

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1989-03-17
Publisert:	Rt-1989-320 (71-89)
Stikkord:	Familierett, Omsorg for barn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 39B/1989, nr 85/1988
Parter:	X (advokat Peter L Bernhardt) mot Y (advokat Kjell Holden - til prøve).
Forfatter:	Philipson, Holmøy, Aasland, Gjølstad, Christiansen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §156, Barneloven (1981) §31, §38, §44, Barneloven (1981)

Dommer Philipson: Saken gjelder spørsmålet om hvem av foreldrene barna skal bo hos samt oppfostringsbidrag.

X, født xx.xx.1948, og Y, født xx.xx.1936, inngikk ekteskap 18. desember 1976. Begge hadde vært gift tidligere og X hadde i sitt tidligere ekteskap to barn, datteren D, født xx.xx.1968, og S, født xx.xx.1970. X og Y har sammen to barn, D1, født xx.xx.1976 og D2, født xx.xx.1978.

I november 1985 anmeldte D sin stefar Y for seksuelle overgrep mot henne fra hun var 7 til hun var 15 år. Familien ble deretter oppløst. X flyttet hjemmefra. Datteren D hadde flyttet før hun anmeldte forholdet. S ble boende hjemme hos sin stefar. Fellesbarna D1 og D2 bodde frem til 20. juni 1986 den vesentligste del av tiden hos moren. Senere har de hovedsaklig bodd hos sin far.

X tok 14. februar 1986 ut stevning til Z herredsrett med påstand bl.a. om separasjon, at hun skulle ha den daglige omsorgen for døtrene og at hun skulle tilkjennes oppfostringsbidrag. Herredsretten avsa 22. september 1986 dom med denne domsslutning:

"1. X, født xx.xx.1948 og Y, født xx.xx.1936, skilles.

2. X og Y skal i fellesskap ha foreldreansvaret over de to døtre, D1 født xx.xx.1976 og D2 født xx.xx.1978.

3. Y skal ha den daglige omsorg for barna D1 og D2.

4. X betaler i oppfostringsbidrag for de to døtre D1 og D2 til Y kr 700, -kronersjuhundre- for hvert barn pr. måned. Bidrag betales forskuddsvis den første i hver måned og løper fra 1. oktober 1986.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

X påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett vedrørende domsslutningens pkt 3-5. Lagmannsretten avsa den 23. november 1987 dom og kjennelse. Etter rettelse foretatt 21 desember 1987 i medhold av tvistemålsloven §156 lyder slutningen:

"1. Y skal ha den daglige omsorgen for datteren D1.

2. X skal ha den daglige omsorgen for datteren D2, med virkning fra kjennelsens forkynnelse.

3. Y og X skal ha rett til vanlig samvær etter barneloven med det barn de ikke har omsorgen for.

4. Bidragsplikt ilegges ikke.

5. X skal ha omsorgen for D2 inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i saken.

6. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Dommen er avsagt under dissens, idet en dommer stemte for at X skulle få den daglige omsorg for begge barna. Flertallets standpunkt er i overensstemmelse med den subsidiære påstand X nedla for lagmannsretten.

Lagmannsrettens dom er av X påanket til Høyesterett. Dommen angripes fordi hun ikke har fått den daglige omsorg for begge barna. Y har erklært aksessorisk motanke, idet det gjøres gjeldende at det er han som bør ha omsorgen for begge barna.

Jeg nevner videre at X, etter at lagmannsrettens avgjørelse forelå, for Z namsrett begjærte midlertidig forføyning for å få overlevert datteren D2. Namsretten avsa kjennelse om midlertidig forføyning, men namsmannen fant det ikke mulig å gjennomføre utleveringsforretningen.

Ved prosesskrift av 10. mars 1988 begjærte Y midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 for at han skulle ha den daglige omsorg for D2 så lenge saken varte. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 12. april 1988 kjennelse med denne slutning:

"1. Y skal ha omsorgen for datteren D2 inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i saken.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av de nevnte avgjørelser og av mine senere bemerkninger. Psykolog Jorunn Asknes var oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. Den sakkyndiges erklæring konkluderte med at barna burde bli hos faren. Den sakkyndige møtte under ankeforhandlingen. Det fremgår av domsgrunnene at hun i sin forklaring endret syn fordi hun nå var i tvil om hvorvidt Y ville være i stand til å samarbeide om en besøksordning. Det heter "Konklusjonen vil måtte snus hvis samarbeid ikke er mulig". Lagmannsretten oppfattet for øvrig den sakkyndige slik, at det ville være en akseptabel ordning om barna ble skilt. Høyesterett har oppnevnt psykologene Fritz Johannessen og Arne Johan Sverdrup som sakkyndige. Disse har utarbeidet en skriftlig erklæring datert 5. september 1988. Dessuten har Sverdrup i forklaring for Høyesterett utdypet de sakkyndiges synspunkter. De sakkyndige har ikke selv tatt standpunkt til det valg som må treffes, men har forsøkt å klargjøre de psykologiske premisser for Høyesteretts avgjørelse.

X har i hovedsak gjort gjeldende:

Lagmannsretten tar feil når den på tross av den bevisvurdering den har foretatt ikke har latt moren få omsorgen for barna. Å skille barna slik lagmannsretten har lagt opp til vil være høyst uheldig og kan under ingen omstendighet komme på tale.

Det foreligger flere forhold i saken som ut fra hensynet til barna tilsier at moren bør få den daglige omsorg for begge.

Det må legges avgjørende vekt på den påtagelige risiko som foreligger for at Y vil kunne forgripe seg seksuelt på døtrene. Det er ingen grunn til å betvile Ds forklaring selv om straffesaken mot Y er henlagt etter bevisets stilling. Det vises til at hun har fått tilkjent erstatning med kr 40.000 under ordningen med erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling. Avgjørelsen er truffet av fylkesmannen i Oslo og Akershus på basis av en uttalelse fra en erfaren psykolog, som har hatt D under behandling i noen tid. Lagmannsretten uttaler at risikoen for at Y vil forgå seg mot døtrene er "så liten at retten ikke finner å kunne legge vekt på en slik mulighet." Retten har ikke dekning i den sakkyndiges erklæring for en slik slutning. Det må legges til grunn at rettens bevisvurdering her ikke er holdbar. De sakkyndige for Høyesterett er kommet til at det foreligger risiko for at Y i fremtiden vil kunne gjøre utilbørlige tilnærmelser overfor døtrene. Rettslig sett må den usikkerhet som her foreligger ikke løses på bekostning av barna. Tvilen må gå ut over Y.

Under enhver omstendighet må det være avgjørende at morens evne til omsorg for barna er bedre enn farens. Det vises til de sakkyndiges uttalelser i saken og til lagmannsrettens domsgrunner. Y mangler forståelse for at døtrene har behov for kontakt med både far og mor. Faren har bidratt til at barna har fått et negativt bilde av moren, mens moren er positiv og lojal. Inntrykket av farens negative egenskaper blir forsterket i de sakkyndiges grundige uttalelse for Høyesterett.

Ved avgjørelsen av omsorgsspørsmålet må det legges sterk vekt på hvilken ordning som vil sikre den best mulige foreldrekontakt for barna, jf barneloven §44 første ledd og avgjørelsene i Rt-1982-116 og Rt-1983-266. Det som har preget samværet med moren mens barna har bodd hos faren, er at besøkene har vært sjeldne og tilfeldige. Det har vært få overnattinger og liten mulighet for å få skikkelig kontakt med barna. Også hensynet til best mulig kontakt med foreldrene taler således i favør av X.

De sakkyndige og de tidligere retter har lagt til grunn at begge barna rent subjektivt har et dypt rotfestet ønske om å være hos faren. X bestrider ikke at barna har et slikt ønske. Men dette må ses på bakgrunn av at det er skapt en umulig valgsituasjon for barna. Etter anmeldelsen for seksuelle overgrep mot halvsøsteren var barna nødt til å treffe et valg. De valgte å ta parti for far. Dermed følger det nærmest naturgitt at de ønsker å være hos far. Psykologisk sett har de derfor ikke hatt noe fritt valg. Dette forhold må få betydning ved vurderingen av barnas egne ønsker om hvor de vil bo, jf barneloven §31.

At det kan oppstå vansker med å få gjennomført en ordning som går ut på at barna skal bo hos moren, kan ikke være avgjørende. Overføringen må søkes forberedt med bistand av det sosiale hjelpeapparat. En overføring vil nok volde vanskeligheter på kort sikt, men ved vurderingen her må det langsiktige perspektiv - hensynet til hva barna er mest tjent med på lengre sikt - være avgjørende.

Ved fastsettelsen av oppfostringsbidrag må det legges til grunn at Y har uførepensjon og ingen annen inntekt. Det må derfor fastsettes et beløp tilsvarende minstebidraget, kr 820 pr måned for hvert barn.

X har nedlagt denne påstand:

"1. X skal ha den daglige omsorgen for D1, født xx.xx.1976 og D2, født xx.xx.1978.

2. Y har vanlig besøks- og samværsrett etter barnelovens regler.

3. Y betaler oppfostringsbidrag for de to døtrene D1 og D2 med et beløp fastsatt etter rettens skjønn.

4. Y dømmes til å erstatte det offentlige saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Y har i hovedsak gjort gjeldende:

Lagmannsretten har på flere punkter tatt feil ved sin bevisvurdering. Dette gjelder særlig det som er lagt til grunn om partenes egenskaper som oppdragere, ved spørsmålet om påvirkning av barna og barnas kontakt med foreldrene. Herredsrettens dom er riktig. Dessuten er det etter denne dom kommet til flere forhold som taler i Ys favør.

Det er feil når lagmannsretten legger til grunn at Y har påvirket barna i retning av å danne et negativt bilde av moren og at han ikke vil være i stand til å bidra til at barna får et normalt forhold til moren i fremtiden. Også de sakkyndige for Høyesterett har gitt en altfor negativ beskrivelse av Ys egenskaper. De sakkyndige må ha misforstått Y når de bygger på at han har sagt at barna ikke trenger sin mor. Det vises til hans forklaring ved bevisopptak for Høyesterett, hvor han gir uttrykk for et mer nyansert syn. Det må videre antas at de sakkyndige har vært preget av sitt syn på incest-saken ved sin vurdering av Y . Han anser seg uskyldig og hans reaksjon - at anmeldelsen for seksuelle overgrep beror på en sammensvergelse mot ham - må vurderes på denne bakgrunn. Det har de sakkyndige ikke gjort.

Da saken kom opp var stesønnen S 15 år. Han valgte å bli boende hos sin stefar og har bodd der hele tiden siden. Dette sier noe om Ys egenskaper som far. Her kan det heller ikke ha vært tale om noen påvirkning. De to jentene, som hele tiden har bodd hos faren, får gode skussmål fra skole og andre foresatte. Dette sier også meget om hans evner som oppdrager.

Etter dette må det kunne legges til grunn at de to foreldrene er likeverdige som oppdragere. Noe annet er det at X har opptrådt svært uklokt ved at hun flere ganger etter at lagmannsrettens avgjørelse forelå, på egen hånd har forsøkt å få med seg D2 hjem. Dette har hun også forsøkt etter at namsmannen fant det umulig å gjennomføre en utleveringsforretning. Hun har på en høyst uheldig måte bidratt til at situasjonen er blitt unødig tilspisset og at D2 har følt seg utrygg.

Etter dette blir det sentrale spørsmål i saken hvilke ønsker barna har - motivet for disse ønsker og styrken av disse - samt den rettslige vektlegging av disse ønsker.

Det er ikke bestridt at begge barna siden familien ble splittet, hele tiden har gitt uttrykk for et ønske om å være hos faren. Såvel de sakkyndige som de tidligere retter har lagt dette til grunn. X har anført at ønsket er påtvunget barna av Y. Det vises her til den sakkyndige, psykolog Arne Johan Sverdrups forklaring under ankeforhandlingen for Høyesterett. Han uttalte at det bak barnas ønsker ligger et helt sett av faktorer. Det foreligger derfor ikke grunnlag for å hevde at barna ikke har truffet et fritt valg.

Styrken og dybden i barnas ønsker fremgår av en rekke episoder over en tidsperiode fra 1985, da familien ble splittet, og frem til idag. Barna har til dels brukt drastiske virkemidler for å få gjennomført sine ønsker om å få bo hos faren. Disse episodene viser videre klart at barna ikke har vært motivert av Ys opptreden.

Da Y var til politiavhør 11. desember 1985, flyttet X hjemmefra og tok med seg S, D1 og D2. Allerede to dager senere flyttet D1 tilbake til faren. Etter at begge jentene, foranlediget av barnevernsnemnda, hadde bodd hos moren en tid, rømte begge hjem til 20. juni 1986. Det bestrides at Y medvirket til denne rømmingen, og det foreligger ikke noe grunnlag for å bygge på at dette har vært tilfelle. Også episodene etter at lagmannsretten hadde truffet sin avgjørelse er illustrerende. Namsmannen nektet å gjennomføre utleveringsforretningen. Han har gitt uttrykk for at han ikke orket dette på bakgrunn av D2s reaksjon. Og skolemyndighetene har reagert over Xs forsøk på å få D2 med seg med makt.

Rettslig sett må barnas ønsker tillegges betydelig vekt, jf barneloven §31 annet ledd siste punktum. D1 er nå 12 år, og det er enighet om at de to jentene bør bo sammen. Det fremgår av rettspraksis og teori at man bare kan se bort fra barnas ønsker i spesielle unntakstilfelle. Et slikt unntakstilfelle har en ikke å gjøre med i denne sak. Dersom det treffes en avgjørelse som går imot Y, vil dette ødelegge barnas selvfølelse. Avgjørelsen vil gå på tvers av det som er bakgrunnen for den nevnte lovbestemmelse.

Det erkjennes at samværsordningen til tider ikke har fungert tilfredsstillende. Etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa sin kjennelse, har imidlertid barna relativt ofte vært sammen med moren. Dette henger sammen med at de har følt seg tryggere etter denne avgjørelse. At det har vært relativt få overnattinger henger sammen med at jentene ikke har vært innstilt på dette, bl a fordi de ikke er begeistret for morens venn. Det er galt å bebreide Y her. Han har forsøkt å påvirke døtrene slik at de ringer til sin mor og har på denne måte bidratt til den gunstige utvikling. Etter at Høyesteretts avgjørelse foreligger og tingene har falt til ro, er det grunn til å regne med at samværsordningen med moren vil fungere bra. Han er enig i at moren skal ha vanlig samværsrett med barna. Hensynet til best mulig foreldrekontakt kan derfor ikke tilsi at moren får omsorgen for barna.

Sakens forhistorie viser at gjennomføringen av en dom i favør av moren vil være meget vanskelig, for ikke å si umulig. Barna har overfor de sakkyndige klart gitt uttrykk for at de vil rømme tilbake til faren, dersom moren får omsorgen. Dette er bakgrunnen for at de sakkyndige for Høyesterett i sin erklæring ikke har trukket noen bestemt konklusjon. Den sakkyndige for lagmannsretten har riktig lagt til grunn at en gjennomføring av en overflytting til moren med tvang, vil kunne medføre varige skadevirkninger for barna.

En samlet vurdering ut fra hensynet til barnas beste må etter dette tilsi at barna blir boende hos faren.

Som de tidligere retter har gjort, må Høyesterett se bort fra anførselen om incestfare ved avgjørelsen av omsorgsspørsmålet. Slik saken foreligger opplyst, kan Høyesterett ikke bygge på at Y har gjort seg skyldig i overgrep overfor stedatteren og konens søster. Politisakens dokumenter er ikke fremlagt i saken. De sakkyndige for Høyesterett har bygget på komparentopplysninger, men de som har gitt disse opplysninger er ikke ført som vitner i saken. Saken har vært etterforsket og er henlagt etter bevisets stilling. Det vises videre til Ss forklaring ved bevisopptaket for Høyesterett. Han tror ikke på sin søsters beskyldninger mot Y. Under enhver omstendighet kan det ikke legges til grunn at det foreligger noen risiko for overgrep overfor Ys egne døtre. For øvrig er det grunn til å merke seg at X er innforstått med at Y skal ha vanlig samværsrett med barna dersom hun får omsorgen. Dersom det i det hele tatt skulle foreligge risiko for overgrep, ville slike overgrep også kunne forekomme under samvær i ferier o.l.

Partene er enige om at den av foreldrene som ikke har omsorgen for barna, skal pålegges å betale minstebidrag. Y har idag en årlig nettoinntekt på kr 108.000 og er uføretrygdet.

Y har nedlagt denne påstand:

"1. Y skal ha den daglige omsorg for barna D1 født xx.xx.1976 og D2 født xx.xx.1978, og barna skal bo hos ham.

2. X skal ha rett til vanlig samvær med D1 og D2 efter barnelovens bestemmelser.

3. X betaler oppfostringsbidrag for D1 og D2 efter rettens skjønn.

4. X betaler saksomkostninger for herredsrett til Y, for lagmannsrett til det offentlige og for Høyesterett eventuelt til det offentlige."

Partene og 15 vitner har vært avhørt ved bevisopptak for Høyesterett, 10 av vitnene er nye. Som allerede nevnt foreligger det for Høyesterett en ny sakkyndigerklæring.

Jeg har funnet avgjørelsen meget vanskelig, men er kommet til at Xs anke bør gis medhold, dvs at moren tilkjennes omsorgen for barna.

Innledningsvis nevner jeg at partene for Høyesterett er enige om at de to barna ikke må skilles. De sakkyndige for Høyesterett har uttalt at det er viktig at barna får vokse opp sammen og har anbefalt at det legges til rette for en slik løsning, enten den daglige omsorgen legges til den ene eller den andre. Jeg er enig i dette. Partene er videre enige om at den av foreldrene som ikke får omsorgen skal ha samværsrett etter de vanlige regler, og jeg legger dette til grunn.

X har gjort gjeldende at det er en risiko for at Y vil kunne forgripe seg seksuelt på døtrene og at dette må være avgjørende for omsorgsspørsmålet. Det anføres at denne risiko er markert større, dersom faren får omsorgsretten, enn ved en ordning med vanlig besøksrett. X har vist til at tre psykologer har konkludert med at Y har gjort seg skyldig i seksuelle overgrep overfor stedatteren, D. De to sakkyndige for Høyesterett har også kommet til at det har vært en episode hvor Y har gjort seksuelle tilnærmelser overfor en 15 år gammel søster til X.

Anmeldelsen fra D er av påtalemyndigheten henlagt etter bevisets stilling.

Etter at statsadvokaten hadde truffet sin avgjørelse, har psykolog Ellen Hartmann 8. oktober 1986 avgitt en sakkyndiguttalelse som ligger til grunn for fylkesmannens erstatningsavgjørelse. Her uttales det:

"Som terapeut har jeg i mange år snakket med både kvinnelige og mannlige pasienter som har vært incestofre som barn. I flere av tilfellene har det fra annet hold vært helt klart at de seksuelle overgrep faktisk har funnet sted.

Ut fra denne erfaring er det min faglige overbevisning at D snakker sant, når hun forteller om stefarens seksuelle misbruk av henne. Måten hun forteller på, og de symptomene hun har, er typiske for mange incestofre. Dessverre er det også fare for at de psykiske og fysiske problemene hun har, antagelig vil plage henne i mange år fremover."

De sakkyndige for Høyesterett har uttalt at de finner såvel D som Xs søster troverdige. Det heter bl a i uttalelsen:

"Vår tillit til disse informantene har sammenheng med at det kreves stor faglig innsikt for å vite hvilke følelsesmessige problemer incest/krenkelse forårsaker, dersom man ikke har opplevd dette selv. Og det kreves enorme skuespiller-egenskaper å formidle slike følelser på en troverdig måte til utenforstående hvis de ikke er ekte. Vi kan ikke se hvordan disse to skulle besitte slik kunnskap og talent."

Psykolog Arne Johan Sverdrup, som møtte under ankeforhandlingen, uttalte at han mener å kunne utelukke at de fornærmede skulle ha forklart seg usant. I sin oppsummering og konklusjon har de sakkyndige uttalt:

"Hvor stor risikoen er for seksuell krenkning kan vi ikke ha noen sikker formening om, og den sterke fokuseringen på en mulig incest overfor stedatteren vil sikkert virke hemmende på nye initiativ. Likevel finner vi det riktig å henlede rettens oppmerksomhet på at det foreligger en slik risiko, og at konsekvensene for jentene i tilfelle ville bli dramatiske, sett på bakgrunn av det tillitsforhold de nå har bygget opp til faren."

Ingen av de tidligere retter har tatt stilling til om seksuelle overgrep faktisk har funnet sted. At påtalemyndigheten bygget på at det ikke forelå tilstrekkelige bevis i en straffesak, er ikke avgjørende i denne sak. Spesielt i en sak om omsorg for mindreårige barn, kan det hevdes at det overhodet ikke kan tas noen risiko i et slikt forhold. Dette synspunkt er etter min mening relevant selv om bevisvurderingen er meget vanskelig. Vanskelighetene gjør seg i særlig grad gjeldende for Høyesterett, som ikke har adgang til umiddelbar bevisførsel. Jeg finner grunn til å nevne at anmeldelsen for de påståtte overgrep var årsaken til at samlivet mellom partene ble brutt og konflikten om barna oppsto.

I tillegg til de forhold som her er omhandlet, taler etter mitt syn også øvrige omstendigheter for at moren får omsorgen for barna.

Jeg nevner at etter det som er opplyst, synes moren å ha de beste personlige forutsetninger som omsorgsperson. Lagmannsretten har lagt til grunn at barna har vært påvirket av faren i retning av å danne seg et negativt bilde av moren. Retten regner med at faren heller ikke i fremtiden vil være i stand til å bidra til et bedre forhold mellom moren og barna. Retten har på den annen side regnet med at moren vil være lojal og bidra til at barnas interesser i forhold til farens interesser ivaretas.

Betydningen av den forskjell som foreligger med hensyn til partenes egenskaper, er utdypet og aksentuert i de sakkyndiges uttalelse for Høyesterett.

Om Y har de uttalt:

"Hans tankegang synes altså til en viss grad preget av forfølgelsesforestillinger kombinert med en sterk og urokkelig overbevisning om eget verd. Vi oppfatter at han under samtalen er i dårlig kontakt med egne følelser og at han har en sviktende evne til selvkritikk. Dette synes å ha vært et karaktertrekk også under samlivet. Han har også helt åpenbar svikt i følelsesmessig innlevelse, som best viser seg i hans vurdering av barnas tilknytning til mor. Y er ikke den som søker etter sannheten, han definerer den. Han blir derfor lite tilgjengelig for andres synspunkter,..."

Videre uttaler de sakkyndige:

"På den ene side er han altså utvilsomt en stimulerende og aktiviserende far, som legger forholdet i hjemmet til rette for sine to døtre. Men på den annen side synes han å mangle noen egentlig innlevelse i barnas følelsesliv når dette ikke sammenfaller med hans egne interesser. Vi føler oss rimelig sikre på at Y er en mann som er vant til å bestemme i sitt eget hjem, at "hans ord er lov". Kombinert med hans svake evne til innlevelse i barnas følelsesliv, er dette problematisk sett i forhold til to jenter som nærmer seg pubertetsalderen med alt det innebærer av protest og løsrivelse. Men så lenge han ikke møter opposisjon, er han en snill far. Dette signaliseres også klart både fra D2 og D1."

I sin oppsummering og konklusjon uttaler de sakkyndige:

"Vurdert utelukkende ut fra foreldrenes objektive evne til omsorg er vi som sakkyndige ikke i tvil om at både den beste og tryggeste løsningen ville være at moren ble tildelt den daglige omsorgen for D2 og D1."

Jeg har lagt foranstående til grunn ved min vurdering av omsorgsspørsmålet.

Videre anser jeg det på det rene at moren vil være den av foreldrene som kan sørge for at barna får best mulig kontakt med begge foreldrene. De tre psykologer som har vært sakkyndige i saken har alle lagt dette til grunn. Jeg nevner at samværsordningen med moren har fungert bedre i den senere tid, men fremdeles har den preg av å være tilfeldig med stort sett kortvarige samvær, og det har vært lite overnattinger.

Det som må sies i sterk grad å tale mot at moren får omsorgen for barna, er at det hos begge døtrene kan synes å foreligge et sterkt, vedvarende og dypt rotfestet ønske om å være hos faren. Det er vist til en rekke episoder gjennom lang tid som kan synes å bekrefte dette. De to jentene ser også ut til å ha et nært og godt forhold til sin halvbror, som bor samme sted.

Etter barneloven §31 skal man høre barnets mening etter hvert som barnet utvikles og modnes. Og etter at barnet er fylt 12 år, skal barnets mening tillegges stor vekt. Det foreligger imidlertid et særegent forhold i denne sak. Stedatterens anmeldelse av stefaren må ha vært en opprivende opplevelse for hele familien. Barna ble tvunget til å ta et valg - de valgte å frikjenne sin far og være lojale mot ham. Forholdet til moren kan fortsatt bære preg av dette. Jeg finner derfor ikke å kunne tillegge barnas mening utslagsgivende vekt i den foreliggende sak.

Etter en samlet vurdering av forholdene i saken er jeg kommet til at moren bør ha omsorgen for barna. Jeg forutsetter at overføringen til moren blir nøye forberedt og at det blir søkt råd og bistand i det sosiale hjelpeapparat. Jeg nevner i denne forbindelse at saken allerede foreligger som barnevernsak.

Partene er enige om at det skal fastsettes et oppfostringsbidrag fra den av foreldrene som ikke får omsorgen, tilsvarende det som for tiden er minstebidrag. Jeg legger dette til grunn. Y dømmes til å betale bidrag til hver av barna med kr 820 pr måned. Bidragene forutsettes å løpe fra den måned barna har flyttet til moren.

Begge parter har hatt fri sakførsel for herreds- og lagmannsretten. X har også hatt fri sakførsel for Høyesterett, mens Ys søknad om fri sakførsel for Høyesterett ennå ikke er avgjort av fylkesmannen. Jeg er enig i herredsrettens og lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelser og antar at det heller ikke for Høyesterett bør ilegges saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne dom:

1. X skal ha den daglige omsorgen for D1, født xx.xx.1976, og for D2, født xx.xx.1978.

2. Y har vanlig samværsrett etter reglene i lov av 8. april 1981 nr 7 om barn og foreldre.

3. Y betaler i oppfostringsbidrag for de to døtrene D1 og D2 til X 820 - åttehundreogtjue - kroner for hvert barn pr måned. Bidraget betales forskuddsvis den første i hver måned.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.