Rt-1983-266

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-02-22
Publisert:	Rt-1983-266 (38-83)
Stikkord:	Barnefordelingssak
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 22. februar 1983 i l.nr. 26 B/1983.
Parter:	A (advokat John I. Henriksen) mot B (advokat Helge Aarseth - til prøve).
Forfatter:	Hellesylt, Endresen, Christiansen, Holmøy, Bølviken
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §39, Tvistemålsloven (1915) §373, Ekteskapsloven (1918) §41, Lov om born i ekteskap (1956) §9, §55

Dommer Hellesylt: A, født xx.xx.1951, og B, født xx.xx.1948, ble gift 30. desember 1971. De har tre barn, C, født xx.xx.1972, D, født xx.xx.1974 og E, født xx.xx.1976. Ved Romsdal herredsretts dom av 20. november 1979 ble partene separert etter ekteskapsloven §41. A ble tilkjent foreldreansvaret over barna. B fikk samværsrett og ble pålagt å betale oppfostringstilskudd. Partene er senere blitt skilt.

B anket dommen - unntatt avgjørelsen om separasjon. Den 13. november 1980 avsa Frostating lagmannsrett dom med denne domsslutning:

«1. B tilkjennes foreldremyndigheten over C, født xx.xx.1972, D, født xx.xx.1974 og E, født xx.xx.1976.

2. A skal ha rett til samvær med barna en helg hver måned (fra fredag ettermiddag til søndag kveld), annenhver jul (fra lillejulaften til 4. juledag), annenhver nyttårshelg (fra 5. juledag til 3. nyttårsdag), annenhver påske (fra onsdag før skjærtorsdag til 2. påskedag), første gang 1981, og 3 uker hver sommerferie.

3. A skal betale oppfostringsbidrag til barna med kr. 400,- - firehundrekroner - pr. barn pr. måned med virkning fra 1. januar 1981.

4. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Dommen ble anket til Høyesterett av A, men anken ble av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse 12. mars 1981 nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2, slik at lagmannsrettens dom dermed var rettskraftig.

Umiddelbart deretter reiste A i medhold av da gjeldende lov av 21. desember 1956 om born i ekteskap §9 annet ledd ny sak ved Romsdal herredsrett, men saken ble her avvist, da B var flyttet til X. Ved stevning av 30. april 1981 ble sak reist ved Nordfjord herredsrett, som den 6. juli 1981 avsa dom med følgende domsslutning:

«1. B tilkjennes foreldremyndigheten over C, født xx.xx.1972, D, født xx.xx.1974 og E, født xx.xx.1976.

2. A skal ha rett til samvær med barna en helg hver måned (fra fredag ettermiddag til søndag kveld), annenhver jul (fra lillejulaften til 4. juledag), annenhver nyttårshelg (fra 5. juledag til 3. nyttårsdag), annenhver påske (fra onsdag før skjærtorsdag til 2. påskedag), første gang 1982, og 3 uker hver sommerferie.

3. Oppfostringsbidrag pålegges ikke.

4. Saksomkostninger pålegges ikke.»

Dommen ble anket av A. Gulating lagmannsrett med fire domsmenn avsa 13. mai 1982 dom med slik domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes så langt det gjelder domsslutningen pkt. 1 og 2.

2. I fostringstilskudd til C, D og E betaler A kr. 1.800,- - kronerettusenåttehundre - pr. mnd., fordelt med kr. 600,- - kronersekshundre - på hvert av barna. Tilskuddene forfaller til betaling den første i hver måned, og tilskuddsplikten løper fra det tidspunktet dommen blir rettskraftig.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en lagdommer og to av domsmennene mente at moren skulle tilkjennes foreldreansvaret.

Lagmannsrettens dom er av A anket til Høyesterett.

Parallelt med hovedsaken har det versert tvister i forbindelse med midlertidig foreldreansvar m.v., og om fullbyrding av Frostating lagmannsretts dom. Om disse tvister vises til de tidligere dommer. Den rettskraftige lagmannsrettsdom har aldri vært fullbyrdet, slik at barna i hele den tid saken har versert, har vært under morens omsorg. Dette har til dels sammenheng med at A en tid etter at Frostating lagmannsretts dom var rettskraftig, i april/mai 1981 gikk i dekning med barna forskjellige steder i Oslo.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsrett og lagmannsrett viser jeg til de tidligere dommer.

Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak avhørt et betydelig antall vitner, en rekke av disse er nye for Høyesterett.

Det foreligger videre en ny sakkyndig erklæring av to oppnevnte sakkyndige for Høyesterett, overlege Finn Magnussen, Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, og psykolog Magne Raundalen, Universitetet i Bergen. Disse har også møtt i Høyesterett og på spørsmål muntlig supplert og utdypet sin erklæring.

Det foreligger ellers en del nye dokumenter, blant annet uttalelser fra klasseforstanderne til C og D og fra E s førskolelærer. Nytt er det videre at A nå har kontakt med sin biologiske far, som er bosatt i Oslo.

Partenes anførsler for Høyesterett er stort sett som for Gulating lagmannsrett, men med den vesentlige endring at A ikke lenger gjør gjeldende at det vil bli ført eller kan føres bevis for at B har mishandlet barna. Hun hevder imidlertid at barna har kommet med uttalelser av denne art, og at dette gav henne grunnlag for å handle i barnas interesse på den måte som hun har gjort. A har for øvrig i det vesentlige anført:

Det foreligger «særlege grunnar» for å endre Frostating lagmannsretts rettskraftige dom. Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 §39 annet ledd annet punktum hvor dette vilkår nå er inntatt, har samme innhold som §9 annet ledd i den tidligere lov om born i ekteskap. I vilkåret om særlige grunner ligger nærmest bare en formaning til partene om ikke i utrengsmål å reise ny sak. Men når sak er reist, må domstolene på fritt grunnlag legge til grunn det som finnes å være til beste for barnet på det tidspunkt ny avgjørelse treffes. Det er tale om en dom som aldri er blitt gjennomført, og et saksforhold som tidligere ikke har vært prøvet av Høyesterett.

Barna har vært hos moren hele tiden siden samlivsbruddet. Hun var under samlivet hjemmeværende husmor og har således i alle år hatt omsorgen for barna. Hun har fungert helt tilfredsstillende etter samlivsbruddet, og barna har det meget bra hos henne. Slik forholdet ligger an, er det en overføring av barna til faren som krever en særskilt begrunnelse.

Det bestrides ikke at også faren er skikket til å ha foreldreansvaret. Men han har aldri hatt omsorgen for barna, bortsett fra under utøvelse av sin samværsrett. Hvordan det vil gå om barna flyttes til ham, er uprøvd og usikkert. Det bestrides at barna vil få bedre kontakt med begge foreldre om de kommer under farens omsorg på Y i X hvor faren har sin bopel. Problemene i forbindelse med samværsretten skyldes den usikkerhet som rettssaken har skapt. Tilkjennes moren foreldreansvaret, vil denne usikkerhet falle bort. Far vil da få samværsrett med alle barna, etter hvert også med C. For øvrig må hensynet til stabilitet og kontinuitet i omsorgsforholdet veie tyngre enn hensynet til en mest mulig friksjonsfri samværsrett. Praktisk sett vil det bli tyngre for mor ut fra hennes situasjon å bruke sin samværsrett om far får omsorgen, enn det hittil har vært for far.

At guttene nå har uttalt at de vil være hos far, kan ikke tillegges avgjørende vekt i den alder de er. Det er rimelig at besøkene på Y står i et romantisk skjær. Hverdagen på landet er noe annet enn ferieopphold om sommeren eller besøk i høytidene. For øvrig motsetter C seg bestemt å flytte til far. Å splitte barneflokken bør ikke komme på tale. Flyttes alle tre barna - eller de to guttene - til faren, vil C s problemer forsterkes. Hensynet til henne må veie tyngst.

A har videre påstått seg tilkjent oppfostringsbidrag for barna med virkning fra 1. oktober 1980. De bidrag som tidligere er betalt, dekker tiden inntil denne dato. Det foreligger ikke noen rettskraftig avgjørelse som pålegger faren bidragsplikt. Dette kan imidlertid gjøres med tilbakevirkende kraft for inntil tre år, jfr. barnelova §55. Bidrag med tilbakevirkende kraft vil imidlertid få mindre betydning for moren på grunn av det offentliges refusjonsrett.

Videre må faren betale oppfostringstilskudd med virkning framover. Ved fastsettelsen av dette beløp, så vel som ved eventuell påleggelse av oppfostringstilskudd med tilbakevirkende kraft, bør det tas utgangspunkt i de beløp som ble fastsatt i Romsdal herredsretts dom, med de oppjusteringer som følger av senere indeksreguleringer.

Subsidiært - for det tilfelle at foreldreansvaret blir delt slik at faren får omsorgen for guttene - vil det være rimelig om bidragsplikt ikke pålegges noen av foreldrene.

Samværsretten bør fastsettes etter rettens skjønn.

A har nedlagt slik påstand:

«1. A tilkjennes foreldreansvaret over C, født xx.xx.1972, D, født xx.xx.1974 og E, født xx.xx.1976.

2. B får rett til samvær med barna fastsatt etter rettens nærmere bestemmelse.

3. B tilpliktes å betale A oppfostringsbidrag til fellesbarna med virkning fra 1. oktober 1980.

4. B tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter til det offentlige.»

Ankemotparten B har særlig anført:

Gulating lagmannsretts dom er riktig. Det foreligger ikke «særlege grunnar» for å endre Frostating lagmannsretts dom. Skal en rettskraftig dom kunne endres i medhold av barneloven §39 annet ledd, må domstolene finne det vesentlig mer sannsynlig at en ny avgjørelse er til barnets beste enn den rettskraftige avgjørelse som foreligger.

Han er utvilsomt skikket til å ha foreldreansvaret. Det finnes således intet grunnlag for påstandene om at han skal ha mishandlet barna. Han har hele tiden etterlevet de avgjørelser som har vært truffet, mens moren på sin side helt siden samlivsbruddet har nektet å respektere rettskraftige avgjørelser. Det bestrides ikke at hun isolert sett er skikket til å ha foreldreansvaret. Men hun har vært i psykisk ubalanse, noe som ikke bare har hatt sin grunn i ekteskapskonflikten.

Det er tvilsomt om forholdet vil bedre seg ved en endelig dom i morens favør. Det ser ut til å skorte på hennes evne til å la barna få ha kontakt med sin far. Den følelsesmessige kontakt mellom barna og begge foreldrene vil være best tjent med at han får foreldreansvaret over alle tre. Den holdning C har fått til faren, vil ikke kunne bli korrigert i morens miljø.

Et miljøskifte vil ikke by på særlige problemer for barna som før har bodd flere steder på Nordvestlandet, og er vel fortrolige med forholdene på Y. Her er et rikt landsens miljø med en rekke nære slektninger som vil hjelpe med omsorgen. Guttenes preferanse for Y er klar. De har under ugunstige omstendigheter greid å hevde denne. Når derimot C gir uttrykk for at hun ikke vil flytte, skyldes dette den lojalitetskonflikt hun befinner seg i. Men også hun vil greie overgangen, og faren er villig til å søke sakkyndig hjelp i en overgangsperiode i forbindelse med hennes overflytting. Den gunstigste løsning vil være at alle tre barna sammen kommer under hans omsorg. Men skulle Høyesterett komme til at C bør være hos sin mor, vil han respektere dette.

Når det gjelder påstanden om oppfostringstilskudd med tilbakevirkende kraft, anfører B at det ikke foreligger noe mislighold av bidragsplikt. Han betalte fram til Frostating lagmannsretts dom der han ble tilkjent foreldreansvaret. Han har senere hatt store utgifter til reiser i forbindelse med samværsretten. Han brukte også betydelige beløp da han søkte å oppspore barna - den tid moren var gått i dekning med dem for å unndra seg fullbyrdingen av Frostating lagmannsretts rettskraftige dom.

Subsidiært, for det tilfelle at foreldreansvaret blir delt, slik at guttene kommer til faren og C blir hos moren, vil det være naturlig at ingen av foreldrene betaler oppfostringstilskudd, forutsatt at ikke faren belastes mer enn sin del av utgiftene i forbindelse med den gjensidige samværsrett.

B har nedlagt denne påstand:

«1. Gulating lagmannsretts dom av 13. mai 1982 stadfestes for så vidt angår domsslutningens pkt. 1 og 2.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter, idet jeg finner at A bør tilkjennes foreldreansvaret over C og B foreldreansvaret når det gjelder guttene D og E. Jeg skal bemerke:

Det foreligger fra før fire domstolsavgjørelser om hvem som skal ha foreldreansvaret. Bortsett fra den første dom av Romsdal herredsrett, er faren tilkjent foreldreansvaret over alle barna.

Da Romsdal herredsrett avsa dom 20. november 1979, var det ikke strid om samværsspørsmålet. Det var tale om små barn som moren hadde hatt hos seg hele tiden. Retten gav likevel uttrykk for at den traff sin avgjørelse under atskillig tvil.

Da saken stod for Frostating lagmannsrett i november 1980, forelå uttalelse av oppnevnt sakkyndig, assisterende overlege Svein Eriksson ved Fylkessjukehuset i Molde, som ikke gav uttrykk for noen bestemt konklusjon med hensyn til hvem som burde få foreldreansvaret. A motsatte seg på dette tidspunkt at B skulle ha samværsrett. I sin avgjørelse la lagmannsretten særlig vekt på at det var større sikkerhet for at barna ville få kontakt med begge foreldre dersom faren hadde foreldremyndigheten. Risikoen for framtidige friksjoner når det gjaldt fars samværsrett, ville være nærliggende om barna ble hos moren.

Det nye søksmål ble som nevnt anlagt umiddelbart etter at lagmannsrettens dom var blitt rettskraftig, og det var begrunnet i påstanden om at far skulle ha mishandlet barna. Før Nordfjord herredsrett traff sin avgjørelse, forelå det en sakkyndig uttalelse avgitt av de to oppnevnte sakkyndige psykolog Theis Høyer og barnepsykiater Hilchen Sommerschild Sundby samt av assistentlege Inger Wehn. De tre uttaler at «ikke noe ut fra det vi har sett, gjør det sannsynlig at far har mishandlet barna». Det gis ingen klar konklusjon med hensyn til hvem barna bør være hos. Det uttales at den beste løsning ville ha vært at barna fortsatt fikk bo hos mor, forutsatt hyppige og fleksible besøk hos far. Men på grunn av morens holdning til farens samværsrett så de ingen god løsning som i tilstrekkelig grad ivaretok barnas behov for trygg kontakt med både mor og far. Den del av foreldreoppgaven som gir barna mulighet til å utvikle et fritt følelsesforhold til både mor og far så de sakkyndige som det mest sentrale i saken. Det gis uttrykk for at guttene vil makte den påkjenning en overflytting til far innebærer. For C vil vanskene med en slik flytting være betydelige, men hun bør ikke skilles fra sine brødre. De sakkyndige anbefaler sterkt at det søkes faglig bistand i tilfelle en slik overflytting finner sted.

Nordfjord herredsrett, som avsa dom den 6. juli 1981, fant ikke at det hadde foregått mishandling av barna, og synes å bygge sin avgjørelse på at det da ikke forelå særlige grunner til å endre lagmannsrettens dom.

I Gulating lagmannsrett som behandlet saken i mai 1982, var det enighet om at det ikke forelå rimelig holdepunkt for at faren skulle ha mishandlet barna. Flertallet la - som Frostating lagmannsrett - vekt på at det ville være størst sikkerhet for at barna ville få kontakt med begge foreldre om faren fikk foreldreansvaret. Mindretallet var enig med flertallet i at kontakten med begge foreldre ville bli best om faren hadde foreldreansvaret, men la avgjørende vekt på de vansker miljøskiftet ville kunne få, særlig for C.

For Høyesterett foreligger en ny, utførlig uttalelse avgitt 13. januar 1983 av de oppnevnte sakkyndige for Høyesterett, overlege Finn Magnussen og psykolog Magne Raundalen. De to sakkyndige har dessuten møtt for Høyesterett og på spørsmål supplert sin utredning. I sin utredning legger de sakkyndige særlig vekt på at moren åpenbart har lagt mange vanskeligheter i veien for en normalisering av samværet mellom far og barna. De har videre funnet at det er grunn til å frykte for at mor i framtiden ikke vil være særlig aktiv i samarbeidet for å få barna, spesielt C, til å opprettholde et vanlig forhold til far. Til slutt under sitt resymé og konklusjon uttaler de sakkyndige:

«Begge foreldrene er etter vår mening hver for seg, istand til å gi barna en tilfredsstillende oppvekst. Slik erfaringene med besøk har utviklet seg siste halvår, mener vi at guttene vil ha en rimelig sjanse til å beholde et godt forhold til begge foreldre uansett hvor de er. Det foreligger imidlertid en viss fare for at de kan bli vanskelig for mor å håndtere dersom de vedvarende ønsker seg til far, og mor er negativ til dette. C derimot vil nok få vanskeligheter med å få et godt forhold til sin far om hun forblir hos mor. Vi ser ingen løsning på det problem ved å tvinge henne til å være hos far (selv om hennes motstand mot far først og fremst er betinget av behovet for å ha et godt forhold til mor). Derimot mener vi at dersom guttene kommer til far vil C s sjanse for å bevare kontakten med far og fars miljø være større. Den lojalitetskonflikt som skilsmissebarn svært ofte kommer i, vil også reduseres ved at alle barna opplever at ingen av foreldrene lates helt alene. Ingen barneflokk kan gå gjennom en skilsmisse uten tap, enten av foreldre eller av hverandre, men vi mener at vårt råd gir de minst mulige tap for de tre barna det gjelder, d.v.s. den best mulige kontakt med begge foreldre.

Vår konklusjon er derfor å råde retten til å la far få foreldreansvaret for de to guttene på 8 1/2 og 7, mens mor får foreldreretten til datteren på 10. En ytterligere begrunnelse for dette er barnas egne klart uttalte preferanser, som har vært tydelige gjennom lengre tid. Spesielt må man merke seg at de to guttene har maktet å markere dette i et miljø der stemningen ikke har vært særlig positiv for tanken. Vi har vurdert ulempene ved å skille søsknene, og kan ikke utelukke at de alle vil belastes noe av det, kanskje mest C. Hun lever imidlertid allerede i en lojalitetskonflikt som hun har løst ved å gå inn på mors side og avvise far, og vi kan bare håpe at hun etter hvert vil kunne bearbeide dette i den barnepsykiatriske behandlingskontakt hun allerede har.»

Før jeg går videre, finner jeg grunn til å presisere at det ikke foreligger grunnlag for de tidligere påstandene om at B skal ha mishandlet sine barn. Spørsmålet har vært vurdert både av de sakkyndige for Nordfjord herredsrett og for Høyesterett og av Nordfjord herredsrett og Gulating lagmannsrett på grunnlag av umiddelbar bevisførsel. Ingen av de sakkyndige eller av dommerne har funnet holdepunkter for at faren skal ha mishandlet barna sine. Det har nok forekommet uttalelser fra barnas side som kunne oppfattes som uttrykk for at de har vært mishandlet, men disse har ikke hatt dekning i virkeligheten. Delvis synes uttalelsene å kunne forklares ut fra den konfliktsituasjon de små barn har vært i under drakampen mellom foreldrene, som til dels har vært meget dramatisk.

Blant annet på denne bakgrunn må den sensasjonspregede reportasje om barnemishandling i saken som kom i Dagbladet etter Frostating lagmannsretts dom ha virket særlig krenkende overfor B. Det må også ha vært en påkjenning for barna å skulle bli trukket inn i en flukt fra sin far. En del av ansvaret for reportasjen må hvile på A. Men hovedansvaret faller på avisen og på de personer som kritikkløst har akseptert påstandene om barnemishandling og som tok initiativet til at avisen tok opp en slik tvist om foreldremyndigheten over små barn.

Når det gjelder spørsmålet om hvem barna bør være hos, er utgangspunktet for vurderingen hva som er best for barnet jfr. barneloven §34, tredje ledds siste punktum.

I saken her kommer det særlige forhold til at det allerede foreligger en rettskraftig dom som har tilkjent faren foreldremyndigheten over alle tre barna. Det kreves da som nevnt «særlege grunnar» for å endre denne avgjørelsen. Adgangen til å reise ny sak representerer et unntak fra de vanlige rettskraftsfølger av en dom. Da kan ikke adgangen til å treffe en ny avgjørelse være like fri som om dommen ikke hadde foreligget eller som under en vanlig ankeforhandling. Her var det nye søksmål begrunnet i påstander om mishandling som har vist seg ubegrunnede. Det er imidlertid nå gått over to år siden den rettskraftige dom ble avsagt, og barna har hele tiden vært under morens omsorg. Selv om det forhold at dommen ikke er blitt gjennomført må belastes moren, tilsier tidsforløpet, og følgen av det for barnas situasjon, etter min mening at Høyesterett nå på forholdsvis fritt grunnlag må ta standpunkt til hva som er best for barna. Jeg viser til avgjørelse i Rt-1968-368.

Jeg antar at begge foreldrene er skikket til å ha omsorgen for barna. Dette er lagt til grunn i de fire tidligere rettsavgjørelser og uttalt i alle de sakkyndige utredninger som foreligger i saken.

Det finnes i denne saken etter min mening tre alternativer som må vurderes. Enten å la mor eller far ha foreldreansvaret over alle tre barna, eller å la mor få foreldreansvaret over C og far over de to guttene. Det er hensyn som taler for og mot hvert alternativ. Dersom alle barna blir hos moren, vil de være samlet, og den risiko som en overflytting av C medfører, unngås. På den annen side vurderer jeg det slik, i likhet med Frostating lagmannsrett, Gulating lagmannsrett og de oppnevnte sakkyndige for Nordfjord herredsrett og for Høyesterett, at om moren får foreldreansvaret, vil det være betydelig risiko for at barna ikke får den samværsrett med sin far som de bør ha. Dersom faren får foreldreansvaret over alle tre, vil man også unngå at barneflokken splittes, og det må antas at samværsretten vil fungere godt. Men dette alternativ medfører risiko for C, som under foreldrenes konflikt er blitt fastlåst i en rigid holdning på morens side.

Jeg mener at det i denne saken må legges vesentlig vekt på å finne en løsning som gir best mulig samlet foreldrekontakt. Dette synspunkt står sentralt i uttalelsene fra de sakkyndige både for Nordfjord herredsrett og for Høyesterett. Barna er knyttet til begge foreldre, og en løsning som medfører problemer med gjennomføring av samværsretten vil - slik jeg vurderer forholdet - kunne føre barna inn i en konfliktsituasjon. De problemer som C allerede har, må antas forårsaket av konflikten mellom foreldrene og det forhold at hun - på grunn av morens holdning - ikke har kunnet akseptere faren. Med støtte i de sakkyndiges uttalelse legger jeg til grunn at det ikke vil være noen forsvarlig løsning for C om hun nå skal flyttes til faren.

Jeg er etter dette blitt stående ved at den løsning som - alle omstendigheter tatt i betraktning - må antas å medføre minst skadevirkninger, er at mor gis foreldreansvaret over C og far over de to guttene. Dette er i samsvar med det råd som de sakkyndige for Høyesterett har gitt. Jeg antar at dette alternativ vil gi størst sjanse for at alle barna skal få et så vidt mulig godt og naturlig forhold til begge sine foreldre. Det er nok så at en splittelse av søskenflokken i alminnelighet må anses som lite ønskelig, men jeg finner at dette forhold, slik denne saken ligger an, ikke kan tillegges avgjørende vekt.

Jeg antar at det ikke vil by på vesentlige problemer for de to guttene å tilpasse seg forholdet på Y som de er kjent med. Begge har som nevnt gitt uttrykk for ønsket om å komme til faren på Y. Det synes å foreligge et godt miljø der, med nære slektninger i umiddelbar nærhet som har sagt seg villige til å gi faren hjelp når han får omsorgen for guttene.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg ikke grunnlag for å ilegge noen av foreldrene å betale oppfostringstilskudd. Dette vil så vidt jeg har oppfattet, også være i samsvar med det partene har hevdet i prosedyren for Høyesterett.

Påstanden om at B skal betale oppfostringsbidrag med tilbakevirkende kraft fra 1. oktober 1980, finner jeg etter omstendighetene ikke grunn til å ta til følge. Jeg viser til hans anførsler og finner for øvrig ikke grunn til å gå nærmere inn på de spørsmål som en eventuell etterbetaling ville reise.

Foreldrene bør begge ha gjensidig samværsrett. Med den geografiske avstand det er mellom Y og Z, finner jeg det ikke realistisk å fastsette samværsrett i vanlige helger. Samvær i helger får i tilfelle skje ut fra avtale mellom partene.

Samværsretten fastsettes etter dette - i mangel av annen avtale mellom partene - til juleferien, vinterferien, påsken, sommerferien og til en uke om høsten i tilknytning til skolens fridager, idet jeg forutsetter at det vil være kurant å få de nødvendige ekstra fridager til at samværsretten kan vare i en uke. Under samværsretten bør alle barna være samlet. Dette innebærer at hvis f.eks. mor har barna om høsten, bør far ha dem i julen, mor i vinterferien, far i påskeferien, begge foreldre om sommeren 3 uker i hver sin periode. I neste høstferie bør i så fall far ha barna, slik at mor får dem derpå følgende jul osv. Julekvelden bør barna være der hvor de ellers er, slik at samvær i julehøytiden varer fra andre juledag og over nyttårshelgen.

Hver av foreldrene vil etter dette ha samværsrett annenhver høst, annenhver jul, annenhver vinterferie, annenhver påske og hver sommer.

Jeg antar at første samvær bør bli til sommeren, og at moren bør ha samvær først, deretter faren, og så moren i en uke om høsten. Jeg understreker at for en smidig gjennomføring av samværsretten er det viktig at partene viser gjensidig velvilje, ikke bare når det gjelder samværsretten generelt, men også i de enkelte tilfeller. Begge foreldre bør således etter evne yte bistand med henting og bringing i forbindelse med barnas reiser, for så vidt barna ikke kan gjøre reisen på egen hånd. I forbindelse med farens samværsrett med C, forutsetter jeg at C får hjelp av den barnepsykiatriske behandlingskontakt hun allerede har, slik som forutsatt i de sakkyndiges utredning for Høyesterett.

Begge parter har hatt fri sakførsel. På grunn av sakens karakter og utfall finner jeg ikke grunn til å tilkjenne saksomkostninger for noen retter.

Jeg stemmer for denne Dom:

1. A tilkjennes foreldreansvaret for C, født xx.xx.1972.

2. B tilkjennes foreldreansvaret for D, født xx.xx.1974 og E, født xx.xx.1976.

3. A og B skal ha gjensidig samværsrett med barna, som i mangel av avtale fastsettes slik: Tre uker sammenhengende om sommeren, annenhver høst inntil en uke i sammenheng med skolens fridager, annenhver jul fra andre juledag om kvelden og resten av romjulen og nyttårshelgen, annenhver vinterferie og annenhver påskeferie. Første samvær sommeren 1983, tre uker hos moren, deretter tre uker hos faren og høstsamværet hos moren osv.

4. Fostringsbidrag ilegges ikke.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Christiansen, Holmøy og Bølviken: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Rolf Utengen): - - -

Retten skal bemerke:

Som det sentrale grunnlag for det nye søksmålet er påberopt en rekke uttalelser som barna kom med til moren i julen (1980) og som saksøkeren så formidlet videre i brev til sin prosessfullmektig av 29. desember 1980. - - -

Det er videre vist til rapport om samtale med barna v/rektor logoped Solveig Pahle, Oslo, dat. 24. mars 1981. Samtalen hadde funnet sted lørdag 21. s.m. Det er også vist til brev av 25. s.m. fra psykolog Lise Koht om et samvær med barna i samme tidsrom og do. fra Nelly Engstad, nestleder i Alene-foreldreforeningen i Oslo, av s.d. om lignende samvær. - - -

Ved siden av de påberopte utsagn er som grunnlag for det nye søksmålet anført barnas holdning i forholdet til faren, disses motvilje mot å besøke ham, slik som deres holdning er kommet til uttrykk etter lagmannsrettens dom.

I stevningen ble det anført at for å kunne ta stilling til barnas uttalelser, var det viktig at man fikk en nærmere utredning og sakkyndig/rettslig vurdering av barnas opplysninger.

De oppnevnte sakkyndiges erklæring er omhandlet og for en vesentlig del gjengitt i dommens innledning, s.d.

Retten vil på dette sted vise til et avsnitt i erklæringen som forekommer den å være viktig som utgangspunkt og som tidligere er sitert (fra erkl. 2) om barns evne til å skille mellom fantasi og virkelighet, en evne som gradvis modnes, men som i en følelsesmessig spent situasjon kan svekkes slik at barna kan bli offer for sine egne fantasier, og videre at når utryggheten skyldes konflikter mellom voksne til hvem barna er sterkt knyttet, vil de være særlig utsatt for å miste taket på sin virkelighetsoppfatning.

Når det gjelder påstått mishandling anfører de sakkyndige at ikke noe ut fra det de har sett gjør det sannsynlig at far har mishandlet barna. De gjør imidlertid oppmerksom på at de «ikke har foretatt undersøkelser som går i retning av etterforskning, noe som eventuelt ville være en oppgave for politiet».

Opplysningene om mishandling er således ikke verifisert av de sakkyndige.

Det skal her innskytes at dommeren under forhandlingene hadde en samtale med barnet C, som var med til rettsstedet. Hun kom under samtalen med utsagn og beretninger i tråd med det som det ellers er referert til fra morens side. En viss vekt ved bedømmelsen av gehalten i det hun sa kunne det ha at hun under dette refererte til en episode i en helt annen forbindelse da moren var utsatt for vold fra sine brødres side, en opplysning som er bekreftet gjennom forklaringen av et annet vitne i saken. - Det er imidlertid ikke mulig for dommeren å legge noen avgjørende vekt på samtalen i noen retning. Den var også noe kort og fant sted under omstendigheter som ikke var de best egnede.

Faren har ført en rekke vitner til å forklare seg om forholdene omkring barnas opphold på Y tidligere, derunder hans mor, bror og en tante, og utenom slekten 2 vitner. Av særlig interesse var forklaringen avgitt av v. F (ubeslektet med parten); den gikk bl.a. ut på at barna gav uttrykk for glede over å være på Y (sist de alle tre var sammen på stedet) og at de gråt og var nedtrykte ved avreisen.

Nå forteller vel dette kanskje ikke mer enn om barns reaksjon i øyeblikket, men det er på den annen side lite forenlig med at noen mishandling skulle ha funnet sted. Man kan vel også si at faren, som har stått oppe i sak om foreldremyndigheten, ville ha liten interesse av å gjøre seg umulig i barnas øyne på denne måten.

Det er mellom partene i noen grad omtvistet hvorvidt opplysningene ang. angivelig mishandling fra farens side var oppe under lagmannsrettens behandling, dette i relasjon til «særlige grunner». Såvidt sees er slike anførsler ikke berørt i dommen. Siden opplysningene om mishandling ikke er verifisert, har spørsmålet, som retten ser det, mer sekundær interesse.

Mer tvilsomt kan saken stille seg når det gjelder neste punkt, den holdning barna synes å ha fått til faren, og dermed til å være hos ham, etter lagmannsrettens dom. Retten lar det stå hen om deres forestillinger er inngitt dem av moren. De kan også, slik saksøkte uttrykker det, være en følge av den vegen barnas fantasi tar i en slik følelsesmessig ladet situasjon, jfr. de sakkyndiges anførsler på erklæringens side 2. Likeledes kan momentet lojalitetskonflikt spille en stor rolle.

En holdning utspringende av forestillinger som omtalt, vil formentlig festne seg dess lenger tid som går. Saksøkeren har unnlatt å innrette seg etter lagmannsrettens dom, og hun må derfor sies å ha ansvaret for denne utviklingen. Det synes retten da ikke rimelig at hun skal kunne påberope til sin fordel barnas aktuelle innstilling. - Dermed skal ikke være forbundet noen moralsk daddel fra denne retts side. Det gjelder her en kvinne som i tidlig alder mistet det uvurderlige gode som en normal tilknytning til egen mor og far er, og hun synes å ha liten støtte fra den lille krets som hun kan kalle egen familie. Hun kjemper for sine barn, det eneste hun vel er genuint forbundet med og til hvilke hun, slik hennes tidligere lege, dr. Nils Perr Hagen, Grimstad, som vitne uttrykte det, har en selvutslettende innstilling. At hun må gi barna fra seg, rommer en dyp menneskelig tragikk.

Etter det retten i det foregående er kommet til, kan den ikke konkludere med at det foreligger særlige grunner i relasjon til §9 annet ledd.

De sakkyndiges meget grundige og saklig sett fremragende erklæring angir for foreldremyndigheten at den beste løsning ville ha vært at barna fortsatt fikk bo hos sin mor, hyppige og fleksible besøk hos faren forutsatt (Vurdering, 15). At en overflytting av barna nå, etter den tiden som er gått og i den fase man er kommet, vil være en belastning, synes hevet over tvil. Særlig faller barnet C s innstilling tungt i vektskålen.

Da retten, som foran utviklet, ikke har funnet å kunne konkludere med at særlige grunner foreligger, må den la det ha sitt forblivende med lagmannsrettens dom.

Etter dette blir saksøktes påstand å ta til følge hva angår post 1, om foreldremyndigheten. Man finner ikke tilstrekkelig grunn til å gi ham medhold i påstanden om foregrepet tvangskraft. Retten tar til følge post 2 i saksøktes påstand, om morens samværsrett. Retten finner her å burde henholde seg til konkretiseringen i lagmannsrettens dom (post 2 i dennes slutning). I betraktning av den lange avstanden mellom Y og Z og de her rådende kommunikasjonsmessige forhold som særlig vinters tid kan være mer enn problematiske, skal det ikke unnlates nevnt at samværsrettens praktisering kan komme til å by på vansker.

Samværsrett i 3 uker hver sommerferie bør gjelde også for 1981. Saksøkeren er for nærværende permittert fra sin stilling og følgelig uten arbeidsinntekt. Retten finner at det etter dette for tiden ikke kan være grunnlag for å pålegge bidragsbetaling. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne M. Lund, C. H. Endresen og Alf Bruland med domsmenn): - - -

Lagmannsretten tar først stilling til A s anførsler om at B skal ha mishandlet barna og derfor ikke er skikket til å ha foreldreansvaret.

Etter den forklaringen som A og flere av vitnene har avgitt, er det neppe tvil om at barna har kommet med uttalelser som kan tolkes slik at faren har mishandlet dem. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det har kommet fram noe som sannsynliggjør at uttalelsene har forankring i faktiske forhold. Det vises for så vidt til det som er uttalt av herredsretten.

Flere av vitnene har gitt sterk støtte til A og uttalt at de føler seg overbevist om at barnas uttalelser ikke kan være et utslag av fri fantasi. Det er ikke grunn til å reise tvil om at deres overbevisning er ekte. Lagmannsretten peker imidlertid på at dette uten unntak er vitner som A først er kommet i kontakt med etter at det var avsagt dom i Frostating lagmannsrett, og de fleste har tilknytning til krisesenteret i Æ, der A søkte tilflukt umiddelbart etter at Nordfjord herredsrett hadde avsagt dom i saken. Ingen av de vitnene som ut fra egne observasjoner har kunnet opplyse noe om barnas forhold til faren, har avgitt forklaringer som kan underbygge eller gjøre det sannsynlig at faren har mishandlet barna. Det gjelder også de vitnene som A har ført, bl.a. G, som var dagmamma for barna på den tid mishandlingen angivelig skal ha funnet sted. Opplysningene i saken tyder tvert i mot på at barna har funnet seg vel til rette sammen med faren, og lagmannsretten slutter seg i denne forbindelse til det som er uttalt av herredsretten.

Det som har kommet fram under ankeforhandlingen er etter lagmannsrettens mening i samsvar med det de oppnevnte sakkyndige for herredsretten har gitt uttrykk for. De sakkyndiges beskrivelse av forholdet mellom barn og far gjør det lite sannsynlig at det kan ha funnet sted slik mishandling som A har anført. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at den ikke er enig med den ankende part i at de sakkyndige ikke har villet gå inn på spørsmålet om faren har mishandlet barna. Det fremgår klart at de sakkyndige har oppfattet dette spørsmålet som sentralt, og at de også har tatt stilling til det. I erklæringen 2 er det gjort utførlig rede for hvilke metoder de sakkyndige i denne forbindelse har funnet det faglig forsvarlig å nytte. Av de sakkyndiges konklusjon (s. 15) går det videre klart fram at de mener å kunne belyse spørsmålet, og at de ikke har observert noe som sannsynliggjør at faren har mishandlet barna. De sakkyndige har da - naturlig nok - tatt det forbehold at de ikke har foretatt undersøkelser som går i retning av etterforskning, og vist til at dette eventuelt ville være en oppgave for politiet. Etter det som er opplyst, har forholdet vært anmeldt, men saken er henlagt av politiet. Det må antas at politiet har tatt denne avgjørelsen etter en vurdering av det materialet som foreligger. A s anførsler er på denne bakgrunn lite overbevisende. Hun har anført som en svakhet ved de sakkyndiges rapport at de sakkyndige ikke har gått lenger i retning av regulær etterforskning, samtidig som det er på det rene at politiet, som har til oppgave å foreta slike undersøkelser, ikke har funnet grunn til å følge opp saken. Det går videre fram at det er A s egen innstilling som har ført til at de sakkyndige ikke har kunnet foreta ytterligere undersøkelser for å klarlegge forholdet ut fra de metoder de selv har funnet faglig forsvarlige. Etter dette kan lagmannsretten ikke se at det har fremkommet noe som kan underbygge påstandene om mishandling. De sakkyndiges erklæring er meget grundig. B har ikke hatt samvær med barna etter at erklæringen ble avgitt, og det foreligger ikke nye opplysninger av betydning. De sakkyndige har således hatt kjennskap til det alt vesentlige av det som er anført fra A s side.

Det kan være uklart hva som er bakgrunnen for barnas uttalelser. Lagmannsretten har ikke holdepunkt for å anta at A bevisst har påvirket barna. På den annen side synes det klart at A har hatt en negativ innstilling overfor B. Det er sannsynlig at barna har oppfattet dette, og det er ikke utenkelig at de har søkt å leve opp til morens forventninger. Rent faktisk har A også gått «i dekning» med barna i et forholdsvis langt tidsrom, og barna kan på denne bakgrunn lett ha fått en følelse av å være forfulgt av faren. Dette kan forklare uttalelser om at faren har for vane å kle seg ut som politimann o.l. - For øvrig finner ikke lagmannsretten grunn til å gå nærmere inn på bakgrunnen for barnas uttalelser, idet det som nevnt ikke foreligger rimelige holdepunkt for at de er forankret i reelle forhold.

Lagmannsretten finner heller ikke å kunne bygge på at B har mishandlet A. Antydningene om slik mishandling har til dels først kommet fram under ankeforhandlingen, og lagmannsretten finner det bemerkelsesverdig at det ikke er gitt tilsvarende opplysninger tidligere. De vitneforklaringene som er avgitt, er etter lagmannsrettens mening ikke egnet til å underbygge A s forklaring. Til dels er det også tale om episoder som ikke kan ha avgjørende betydning for hvem av foreldrene som skal ha ansvaret for barna.

Etter dette finner lagmannsretten enstemmig at det ikke har kommet fram noe som skulle tilsi at B ikke er skikket til å ta seg av barna.

Når det gjelder spørsmålet om foreldreansvar og samværsrett, har lagmannsretten for øvrig delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommerne Lund og Endresen og domsmennene Ruth Aarstad og Carl Frimann Dahl, er kommet til det samme resultat som herredsretten.

Flertallet vil innledningsvis peke på at den foreliggende sak er særegen ved at den er reist allerede fem dager etter at Frostating lagmannsretts dom om de samme spørsmål var blitt rettskraftig (ved at anke over dommen var nektet fremmet for Høyesterett).

Etter barneloven §39 annet ledd - som etter den tidligere gjeldende lov om born i ekteskap §9 annet ledd - kreves at det må foreligge særlige grunner hvis en avgjørelse som er truffet ved dom skal kunne endres. Dette må innebære at det må være kommet til momenter som ikke forelå da avgjørelsen ble truffet. Disse momenter må - enten alene, eller sett i sammenheng med de opplysninger som forelå ved den forrige avgjørelse - føre til at retten finner at forholdene nå er slike at det vil være til det beste for barna at det skjer en endring i forhold til den tidligere avgjørelse.

Det som særlig kan tale for at A bør få foreldreansvaret er at det nå er gått noe lenger tid siden barna hadde noen nær og varig kontakt med sin far enn det var da Frostating lagmannsretts dom ble avsagt. Dette vil ha virket til å forsterke barnas tilknytning til moren.

På den annen side har barna siden samlivsbruddet mellom foreldrene hatt en meget omflakkende tilværelse. Det er først for få måneder siden at A fikk den leilighet hun og barna - og A s mor - nå bor i. Barnas tilknytning til sitt nåværende bomiljø er derfor kortvarig. Da det bomiljø B kan tilby ikke er ukjent for barna synes en flytting ikke å kunne rive opp tilvante forhold slik at overflytting av den grunn kan anses betenkelig.

Mot å gi A foreldreansvaret taler særlig det forhold at det - slik Frostating lagmannsrett pekte på i sin dom - er større sikkerhet for at barna får kontakt med begge foreldre om B får foreldreansvaret. Det pekes her på at A for Frostating lagmannsrett nedla påstand om at B ikke skulle ha rett til samvær med barna. I samme retning trekker A s manglende vilje til samarbeid med de sakkyndige. Det vises i denne forbindelse til det som er opplyst i erklæringen av 23. juni 1981 og til bemerkningen om at A viste liten evne til å la barna knytte seg til sin far.

Flertallet legger også en viss vekt på at når det er gått såvidt lang tid siden barna hadde kontakt med faren og hans hjemmemiljø, skyldes det at A - i strid med Frostating lagmannsretts dom - ikke har overlatt barna til ham, men tvertimot tok dem med seg og reiste til Østlandet. En slik opptreden gir i seg selv grunn til tvil om A s skikkethet som oppdrager, og den bør ikke belønnes. Skulle A etter en slik opptreden kunne få foreldreansvaret, måtte det i utgangspunktet kunne kreves godtgjort at hennes opptreden var forsvarlig av hensyn til barna.

Når lagdommer Endresen og domsmennene Aarstad og Frimann Dahl er kommet til sitt resultat under tvil, skyldes det anførselen fra de sakkyndige om at en overføring av barna til faren vil medføre betydelige vansker for datteren C. Uten hensyn til at det er A - som ved ikke å etterkomme Frostating lagmannsretts dom - er skyld i at det er gått så lang tid før overføring kan skje, må disse vansker tillegges betydelig vekt. De sakkyndige anbefaler at det søkes faglig bistand om overføring finner sted. Man går ut fra at de sakkyndiges råd blir fulgt, slik at de vansker overføringen vil medføre kan reduseres mest mulig og overvinnes så snart som mulig.

Lagdommer Lund som er kommet til det samme resultat som lagdommer Endresen og domsmennene Ruth Aarstad og Frimann Dahl vil tilføye:

Den samlete lagmannsrett har i likhet med de sakkyndige ikke funnet noen grunn til å anta at B har slått eller på annen måte mishandlet sine barn. De beskyldningene som barna er kommet med, må da være utslag av barnas egen fantasi. Det er ingen grunn til å tro at barna i dag betviler riktigheten av sine utsagn. Det er ikke mulig å vite om utsagnene er utslag av tanker og forestillinger oppstått i deres fantasi eller om de er brakt inn og senere stimulert av andre. Utsagnene er tildels ganske groteske, som trussel med haglgevær, skyting med pistol mellom benene på datteren, C, og salt på baken til den yngste gutten etter at han var slått.

Det måtte under enhver omstendighet være klart for A at disse utsagn ikke kunne være riktige, og det måtte være hennes naturlige og klare plikt å sørge for at barna ble brakt ut av sine villfarelser. I stedet har hun bidratt til at de ble gjort til gjenstand for en større pressereportasje og at de ble gjort kjent for en rekke mennesker som ikke hadde noe kjennskap til B og derfor ikke kunne ha tilstrekkelige motforestillinger eller reservasjoner.

Den nye sak er også direkte begrunnet med de uttalelser barna er kommet med om farens angivelige mishandling av dem. Morens holdning må bety en meget sterk reduksjon av den tillit som ellers vises hennes evner og vilje til å gi barna en god og riktig oppdragelse. Det er all grunn til å frykte for at hvis hun får foreldremyndigheten over barna, vil de vokse opp med de samme tanker og forestillinger som de nå gir uttrykk for, hvilket bare kan virke uheldig for deres videre utvikling. Det kan neppe være tvilsomt at barnas forhold til sin far da vil få en så stor belastning at enhver positiv forbindelse, i hvert fall i en lang tid fremover, vil måtte utelukkes. Dette vil være særdeles uheldig, også fordi det vil holde barna borte fra faren og hans familie og miljø som har gitt et meget positivt inntrykk.

De vanskeligheter som en flytting vil medføre for barna og da særlig for C, vil faren og hans familie tydeligvis sette alt inn på å avdempe og begrense, og det er all grunn til å tro at dette vil lykkes, slik at det i løpet av relativt kort tid vil være oppnådd en også følelsesmessig stabil situasjon.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Bruland og domsmennene Kirsten Bakke og Alf Hugo Jellestad, er under betydelig tvil kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Som påpekt av flertallet er saken særegen ved at det ble reist ny sak etter lov om born i ekteskap §9 annet ledd, umiddelbart etter at Frostating lagmannsretts dom var blitt rettskraftig. Etter mindretallets mening er det tvilsomt om vilkårene for nytt saksanlegg var til stede på dette tidspunktet. Når saken først er brakt inn for retten, finner imidlertid mindretallet at det må vurderes ut fra forholdene slik de er i dag om det foreligger «særlege grunnar» som tilsier at den tidligere avgjørelsen blir endret.

Mindretallet legger til grunn at begge foreldrene er vel skikket til å dra omsorg for barna. Det vises i denne forbindelse til uttalelsene fra de sakkyndige, som konkluderer med at den beste løsning ville være om barna fortsatt fikk bo hos moren, forutsatt at dette kunne kombineres med hyppige og fleksible besøk hos faren. De sakkyndiges begrunnelse for dette er at moren har fungert som god, hjemmeværende småbarnsmor i alle år, og at hun utvilsomt har hatt hovedansvaret for den daglige omsorg. Etter de opplysningene som foreligger i saken, er det neppe tvilsomt at det er et godt forhold mellom moren og barna, og at hun tar sine foreldreplikter alvorlig. Dette er bekreftet av en rekke vitner som kjenner forholdene slik de er nå, og mindretallet finner ingen grunn til å trekke disse vitneutsagnene i tvil. - Selv om A og barna har vært bosatt i Æ i forholdsvis kort tid, må det legges til grunn at barna har funnet seg vel til rette i miljøet. Boforholdene er gode.

Det må imidlertid også legges til grunn at barna vil få gode og stabile miljøforhold om faren får foreldreansvaret. Mindretallet slutter seg til det som i denne forbindelse er uttalt av flertallet. Mindretallet er også enig i at det er størst sikkerhet for at barna får kontakt med begge foreldrene dersom B får foreldreansvaret.

Når mindretallet likevel er kommet til at moren bør ha foreldreansvaret, har det sammenheng med den påkjenningen det kan bli for barna å flytte. De sakkyndige har således pekt på at særlig C vil kunne få betydelige vansker med en slik flytting. Barnas tilknytning til moren kan ikke antas å ha blitt mindre etter at de sakkyndige avga sin erklæring. Det må også legges til grunn at barna har forestillinger om at faren har mishandlet dem. Mindretallet finner, på samme måte som flertallet, at det ikke er grunn til å tro at forestillingene bunner i reelle forhold, men selv om det er tale om rene fantasier, har de innvirkning på barnas holdning til faren.

Mindretallet er enig med flertallet i at det av prinsipielle grunner kan være betenkelig å endre det som er fastsatt ved rettskraftig dom. Den nåværende situasjonen er langt på veg skapt av A, som har sabotert rettsavgjørelsen ved å hindre faren i å ha kontakt med barna. Selv om hun ikke bevisst har inngitt barna forestillinger om at faren har mishandlet dem, kan det heller ikke ses at hun har gjort forsøk på å skape motforestillinger. Det er snarere grunn til å anta at hun ved sin holdning har forsterket det uheldige inntrykket barna har fått av faren.

Mindretallet finner imidlertid at det må legges avgjørende vekt på hva som, slik situasjonen er nå, er best - eller er minst uheldig - for barna. Trass i at A har vist en krtikkverdig opptreden, finner mindretallet at en overføring i strid med barnas ønsker vil kunne skape slik lojalitetskonflikt at det kan virke skadelig på barnas utvikling. En selvsagt forutsetning for at moren skal få foreldreansvaret er at forholdet til faren søkes gjenopprettet ved at han gis samværsrett, og at A medvirker til at samværet kan gjenopptas på en så problemfri måte som mulig. Mindretallet har i denne forbindelse lagt betydelig vekt på at A under ankeforhandlingen har sagt seg enig i at B bør ha samværsrett, mens hun under behandlingen for Frostating lagmannsrett motsatte seg dette. Ut fra det som hittil har skjedd, kan det rett nok reise seg tvil om A har reell vilje til å sørge for at barna får samvær med faren. Mindretallet finner likevel at det bør legges til grunn at hun nå har forståelse for hvilken betydning det har for barna å ha nær kontakt med begge foreldrene.

Etter det resultat som lagmannsrettens flertall er kommet til, vil herredsrettens dom bli stadfestet. Ut fra denne forutsetningen finner lagmannsretten enstemmig at A bør ha slik samværsrett som fastsatt av herredsretten, og det vises til herredsrettens domsgrunner.

B har lagt ned påstand om at A skal dømmes til å betale fostringstilskudd. Lagmannsretten finner at påstanden må tas til følge. Etter at herredsrettens dom ble avsagt, har forholdene endret seg, idet A nå har fast arbeid. Det er opplyst at hun har lønn i lønnstrinn 14 eller 15, og lagmannsretten legger til grunn at B har noenlunde tilsvarende inntekt - ca kr. 90.000,- pr. år. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at tilskuddsplikten passende kan settes til kr. 1.800,- pr. måned, fordelt med kr. 600,- pr. barn. Bidragsplikten bør etter lagmannsrettens mening løpe fra det tidspunkt dommen blir rettskraftig. - - -