Rt-1990-791
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-08-29 |
| Publisert: | Rt-1990-791 (275-90) |
| Stikkord: | Konkurs, Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 99B/1990, nr 52/1990 |
| Parter: | Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Sveinung Koslung) mot A (advokat Øystein Vikstøl). |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Hellesylt, Langvand, kst. dommer Stuevold Lassen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §86, §87, Aksjeloven (1976) §13-18, Konkursloven (1984) §149, §373, §380, §60, §61, §62, §66, §71, §72, Konkursloven (1984) |
Skattefogden i Vest-Agder begjærte i skriv av 30. oktober 1989 til Kristiansand skifterett A tatt under konkursbehandling i medhold av konkursloven §60, jfr. §62 på grunnlag av skyldig merverdiavgift.
Skifteretten fant at konkursbegjæringen var ufullstendig og satte frist for rettelser. Bl.a. ble det krevet firmaattest for skyldneren. Skattefogden innsendte deretter registreringsmelding for skyldneren av 7. september 1988, men opplyste at han var avskåret fra å fremlegge firmaattest, da aksjeselskapet var slettet i Foretaksregisteret.
Skifteretten anså fremdeles konkursbegjæringen som ufullstendig når det gjaldt sistnevnte spørsmål. Den opprettholdt kravet om innsendelse av firmaattest, eventuelt dokumentasjon for at selskapet var slettet. Skattefogden oversendte deretter en bekreftelse fra Foretaksregisteret om at aksjeselskapet var slettet. Bekreftelsen inneholder ingen opplysning om når og på hvilket grunnlag slettelsen hadde skjedd.
Etter ytterligere andre rettelser av begjæringen anså skifteretten denne innkommet 3. november 1989 og innkalte til rettsmøte den 27. november.
I rettsmøtet påberopte skattefogden konkursloven §62 som grunnlag for begjæringen. Skyldneren ved sin styreformann bestred ikke merverdiavgiftskravet og innrømmet at aksjeselskapet var insolvent, men hevdet at skattefogden - etter at selskapets samtlige aktiva var overtatt og solgt av pantekreditor - ikke hadde rettslig interesse i en konkursbehandling.
Den 29. november 1989 avsa skifteretten kjennelse med slik slutning:
"1. Saksøker gis frist til mandag 4. desember 1989 for å inngi prosesskrift.
2. Saksøkte vil deretter bli gitt frist for å inngi prosesskrift."
Skifteretten gav følgende begrunnelse for sin avgjørelse:
"A er slettet fra foretaksregisteret. Spørsmålet er om det kan åpnes konkurs i boet til et selskap som er slettet fra foretaksregisteret. Dette problemet reiser både faktiske og rettslige spørsmål som bør utredes nærmere.
Skifteretten vil derfor besluttet at partene gis adgang til å gi prosesskrifter, jfr. konkursloven §71 annet ledd."
I prosesskrift av 4. desember 1989 svarte skattefogden b.l.a :
"Skifteretten har allerede, sammen med vedleggene til konkursbegjæringen, fått seg forelagt Ytre Follo skifteretts kjennelse av 31. mars 1989 i en helt tilsvarende sak der kjennelsen ble at konkurs kunne åpnes selv om et firma var slettet i foretaksregisteret. Til støtte for det samme syn foreligger bl.a. Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 16. august 1989 og Høyesteretts dom inntatt i Rt-1903-391. Av litteratur forøvrig kan vises til Augdahl: Aksjeselskapet etter norsk rett (1959) side 395, Martinussens kommentarutgave (1960), side 358, Mads Andenæs, side 275.
Også Huser: Gjeldsforhandling og Konkursbo, bind 1, jfr. note 120 på side 180, synes å dele samme syn.
Å kunne unngå konkursforfølgning ved å la seg slette i foretaksregisteret og slippe å stå til ansvar for f.eks. omstøtelige disposisjoner og uhederlig forretningsførsel, vil kunne svekke folks tillit til domstolene. At forholdsvis nystartede firma på kort tid opparbeider seg milliongjeld og skal slippe det innsyn i sine disposisjoner som en konkursbehandling vil kunne gi, kan neppe ha vært lovgivernes hensikt.
Satt på spissen vil det bety at uhederlige forretningsdrivende ved domstolens hjelp kan unndra seg rettsforfølgning."
Noe prosesskrift fra saksøkte ble ikke innhentet. Den 14. desember 1989 avsa Kristiansand skifterett kjennelse om at konkursbegjæringen ikke tas til følge. I kjennelsesgrunnene heter det bl.a:
"Saksøker har ikke på noen måte redegjort for hvilke faktiske forhold som førte til at A ble slettet fra foretaksregisteret. Det er mange forskjellige forhold som kan føre til at et aksjeselskap blir slettet fra foretaksregisteret.
Når det gjelder spørsmålet om adgangen til å åpne konkurs i boet til et aksjeselskap som er slettet fra foretaksregisteret, vil de faktiske forhold som førte til at selskapet ble slettet, være av avgjørende betydning. Saksøker har ikke redegjort eller forsøkt å redegjøre for de faktiske forhold som førte til at A ble slettet fra foretaksregisteret.
De faktiske forhold er ikke tilstrekkelig opplyst.
Skifteretten kan derfor ikke ta til følge konkursbegjæringen."
Staten v/Finansdepartementet har i rett tid påanket kjennelsen til Høyesterett, jfr. konkursloven §72 annet ledd. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Det heter i ankeerklæringen:
"Etter statens oppfatning kan skifterettens avgjørelse ikke være holdbar. Det er etter statens syn klart at et aksjeselskap vil kunne tas under behandling som konkursbo selv om selskapet er slettet i foretaksregisteret i medhold av aksjeloven §13-18. Det er lagt til grunn i rettspraksis at et aksjeselskap ikke opphører som eget rettssubjekt på grunnlag av beslutning om oppløsning selv om oppløsningen er meldt til Handelsregisteret, se Rt-1903-391 og Rt-1928-329. Det må videre antas at endringene i aksjeloven §13-18 ikke har medført noen endring i gjeldende rett forsåvidt angår adgangen til å åpne konkurs i et aksjeselskap som er slettet i registeret. Dette synes i rettspraksis lagt til grunn i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 16. august 1989 (lnr.337 k/1989, nr. 169/1989) der en anke over konkursåpning i et slettet selskap ble nektet fremmet i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1. Jeg nevner også at tilsvarende spørsmål er oppe i en ankesak for Høyesterett over en kjennelse fra Nedre Telemark skifterett (konkurssak 20/89). Jeg viser ellers til litteraturhenvisningene i prosesskrift av 4. desember 1989.
Etter statens syn er Kristiansand skifteretts begrunnelse for sin avgjørelse ikke treffende. Jeg kan vanskelig se at de konkrete faktiske forhold omkring slettingen av selskapet, er av avgjørende betydning i forhold til spørsmålet om vilkårene for konkursåpning foreligger. Under enhver omstendighet kan det ikke være konkursrekvirentens ansvar å redegjøre for de nærmere faktiske forhold omkring slettingen.
Det fremgår av rettsbok av 29. november 1989 at saksøkte har erkjent insolvens, og at partene er enige om tvangsgrunnlaget.
Det kan ikke være tvilsomt at konkursrekvirenten i foreliggende tilfelle har rettslig interesse av å begjære konkurs. Selv om det skulle være få eller ingen midler i boet, innebærer en konkurs dessuten at det kan bli spørsmål om å anvende reglene vedrørende konkurskarantene og omstøtelse. I rettsbok av 27. november 1989 er opplyst at B har kjøpt A for kr. 4.750.000,-. I denne forbindelse framstår bl.a. som aktuelt å få vurdert spørsmålet om omstøtelse av debitors disposisjoner."
I senere prosesskrift er opplyst at D, C og A dannet et konsern. Selskapene er registrert samtidig i Foretaksregisteret, og slettet samtidig der. Det hevdes at det for en utenforstående ikke er mulig å skille de tre selskapene fra hverandre. Eneste forskjell er at E var eier og styreformann i A, mens sønnen F var eier og styreformann i de to andre selskapene. På grunn av mistanke om at det i forbindelse med avviklingen av selskapene kunne være foretatt transaksjoner som burde undersøkes nærmere, fant kemneren i Kristiansand og skattefogden i Vest-Agder at de tre selskapene burde komme under konkursbehandling så snart som mulig. På grunnlag av begjæringer fra kemneren har Kristiansand skifterett ved kjennelser av henholdsvis 18. og 19. desember 1989 åpnet konkurs i C.
Av disse kjennelser fremgår at det var dokumentert protokoll av 10. oktober 1989 fra ekstraordinære generalforsamlinger hvor det enstemmig ble besluttet å avvikle selskapene og å slette disse i Foretaksregisteret i medhold av aksjeloven §13-18. Tilsvarende dokumentasjon var ikke fremlagt av skattefogden når det gjaldt A. Staten bestrider at det var konkursrekvirentens ansvar å innhente nevnte dokumentasjon. Manglende dokumentasjon for selskapets avvikling og sletting i Foretaksregisteret kan etter statens mening ikke være avgjørende for hvorvidt en konkursbegjæring skal tas til følge eller ikke, så lenge det er på det rene at vilkårene i konkursloven §60, jfr. §61, er tilstede.
I nærværende sak var skifteretten også kjent med den faktiske bakgrunn for slettelsen av saksøkte i Foretaksregisteret, jfr. nedtegnelsene i skifterettens protokoll fra rettsmøtet 27. november 1989. Det kunne derfor ikke være tvilsomt for retten at det var manglende midler, jfr. aksjeloven §13-18, som var bakgrunnen for slettingen. Dette kunne skifteretten også fått bekreftet i rettsmøtet ved spørsmål til saksøkte.
Staten ved Finansdepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. A tas under skifterettens behandling som konkursbo.
2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for behandlingen for Høyesterett med kr. 11.500,-."
A har tatt til motmæle og har b.l.a anført:
"Det springende punkt i saken er ikke bare om skifteretten kan nekte å åpne konkurs i et selskap når vilkårene for dette ellers foreligger. Det mer avgjørende og prinsipielle er hvilken dokumentasjonsplikt det tilligger konkursrekvirenten, eller dersom man vrir på spørsmålsstillingen, hvilken undersøkelsesplikt det tilligger skifteretten.
I nærværende tilfelle er ikke årsakene til slettingen av A overhode nevnt fra konkursrekvirentens side. Det er etter undertegnedes mening innlysende at bevisbyrden for at alle vilkår for å åpne konkurs er tilstede påligger konkursrekvirenten.
Det er korrekt som motparten hevder at retten kunne fått bekreftet i rettsmøtet på hvilket grunnlag selskapet A var slettet i Foretaksregisteret. Imidlertid kom det ikke et slikt spørsmål, og det kan ikke være riktig som ankende part hevder at det synes å være liten mening i å pålegge rekvirenten å fremskaffe dokumentasjon for hvorfor selskapet er slettet i Foretaksregisteret."
Det gjøres ellers gjeldende at et selskap som er slettet av Foretaksregisteret, ikke under enhver omstendighet kan tas under skifterettens behandling som konkursbo, jfr. f.eks slettelse p.g.a tidligere konkurs. Her har skattefogden overhodet ikke presentert for skifteretten hvorfor ankemotparten var slettet, og det var ikke skifterettens oppgave å gjette på svaret.
Ankemotparten har også presisert at det var panthaver - banken - som foretok salget av alle partens aktiva til det nye selskap B. Det er videre i anketilsvaret vist til at skattefogden har fått full anledning til å gjennomgå skyldnerens regnskaper m.v og sitter i kreditorutvalgene for de to aksjeselskaper som er slått konkurs. Anførslene er uklare, men så vidt skjønnes gjøres her gjeldende at skattefogden ikke har noen rettslig interesse i å få åpnet konkurs.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Kristiansand skifteretts kjennelse av 14. desember 1989 stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger."
Staten v/Finansdepartementet anmodet i ankeerklæringen om skriftlig behandling av ankesaken, jfr. tvistemålsloven §380. Ankemotparten sluttet seg til anmodningen, og høyesterettsjustitiarius har 10. april 1990 samtykket i dette.
Høyesterett finner at anken må tas til følge.
Konkursrekvirentens krav er ikke bestridt, og det er på det rene at skyldneren ikke kan oppfylle sine forpliktelser. Den omstendighet at A var slettet i Foretaksregisteret i medhold av aksjeloven §13-18, er ikke til hinder for at selskapet kan tas under konkursbehandling. At skattefogden tross slettelsen og overdragelsen av aktiva fortsatt har rettslig interesse i å få åpnet konkurs er endelig ikke tvilsomt, jfr. b.l.a mulighetene for omstøtelse. Vilkårene for å sette aksjeselskapet under konkursbehandling i medhold av konkursloven §60, jfr. §61, er derfor oppfylt.
Det er i saken reist spørsmål om hvilke dokumentasjoner som skulle fulgt konkursbegjæringen, jfr. konkursloven §66. At denne skulle vært vedlagt attester til nødvendig identifikasjon av skyldneren, er ikke tvilsomt. Hvorvidt skifteretten, da den avsa sin kjennelse 14. desember 1989, allerede hadde eller burde hatt det tilstrekkelige faktiske grunnlag for å treffe sin avgjørelse om konkursåpning, tar man etter omstendighetene ikke stilling til. Man finner imidlertid grunn til å peke på rettens veiledningsplikt etter tvistemålsloven §86 annet ledd og §87, jfr. konkursloven §149, sammenholdt med konkursloven forutsetning om en rask avgjørelse av en konkursbegjæring. I dette tilfelle har en nødvendig anke medført at en klar konkursåpning er blitt sterkt forsinket.
Den ankende parts saksomkostningskrav tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. A tas under behandling som konkursbo ved Kristiansand skifterett.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A 11.500,- - ellevetusenfemhundre - kroner til staten v/Finansdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.