HR-1993-363-S - Rt-1993-202

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1993-02-10
Publisert:	HR-1993-00363-S - Rt-1993-202 (65-93)
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1993-00363 S, jnr 524/1992.
Parter:
Forfatter:	Aasland, Hellesylt, Dolva
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §446, Straffeloven (1902) §267, §268, Plenumsloven (1926) §6, §387, §388, §444, §445, §447, §93

A, B og C var sammen med D siktet for overtredelse av straffeloven §268 jf §267 ved den 4 desember 1989 ca kl 0905 i X i Y å ha bemektiget seg mellom 6 og 7 millioner kroner fra en pengetransport tilhørende Kreditkassen. I tillegg var A, B og D siktet for overtredelse av de samme straffebestemmelsene ved den 2 februar 1989 ca kl 0825 å ha bemektiget seg kr 460.000,- fra ABC-banks filial på Z. Siktelsen ble for dette forholdets del frafalt ved politiets påtegning av 21 desember 1989.

D, A og B ble pågrepet om kvelden 8 desember 1989 siktet for ranet mot ABC-bank. Da de ble fremstilt for forhørsretten mandag 11 desember 1989, var siktelsen utvidet til også å omfatte "Tråkkaranet". C ble pågrepet 11 desember 1989, og ble siktet for medvirkning til Tråkka-ranet. Alle fire ble varetektsfengslet med brev- og besøksforbud frem til 22 desember 1989. Varetekten ble forlenget til 19 januar 1990. C ble løslatt 18 januar 1990, og A og B ble løslatt 19 januar 1990 mot meldeplikt. De begjærte meldeplikten prøvet av forhørsretten, men umiddelbart før rettsmøtet som var berammet til 1 februar 1990, ble meldeplikten opphevet. Saken ble henlagt av statsadvokatene i Eidsivating 7 september 1990, idet "intet straffbart forhold anses bevist".

Den 4 desember 1990 fremsatte A, B og C krav ved Oslo forhørsrett om oppreisning for ikke-økonomisk skade i medhold av straffeprosessloven §446. Under rettsmøtet 20 januar 1992 krevde C dessuten erstatning med kr 7.320,-.

Den 12 februar 1992 avsa forhørsretten kjennelse med slik slutning:

"Erstatning- og oppreisningskravene tas ikke til følge."

A og B ved felles forsvarer advokat John I. Henriksen påkjærte forhørsrettens kjennelse til lagmannsretten på grunn av feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. C ved advokat Knut Lindboe påkjærte også kjennelsen på samme grunnlag.

Eidsivating lagmannsrett avsa 6 mai 1992 kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålene forkastes."

Det nærmere saksforhold og begrunnelsen for erstatnings- og oppreisningskravene fremgår av de nevnte avgjørelser.

A, B og C har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålserklæringen fra A og B og med støtte fra C ble det bedt om at fire polititjenestemenn ved Oslo politikammer, politiavdelingssjef E, politioverkonstabel F, politibetjent G og politibetjent H, ble avhørt som vitner. F, G og H, som arbeidet i narkotikaseksjonen, hadde fått et tips om hvem som skulle stå bak ranet. Disse bragte tipset videre til politiavdelingssjef E som ledet ransetterforskningen. De kjærende parter forbeholdt seg videre rett til å kreve kildens identitet opplyst av vitnene. Påtalemyndigheten uttalte i tilsvar til kjæremålet at det måtte anses unødvendig med avhør av de fire vitnene. Høyesteretts kjæremålsutvalg traffødt xx.xx.1992 beslutning om bevisopptak til avhør av vitnene. Bevisopptak ble holdt i Oslo forhørsrett 22 og 23 oktober 1992. Samtlige fire vitner vegret seg for å oppgi navnet på politiets kilde. De ville heller ikke gi detaljopplysninger som kunne føre til at identiteten ble avslørt. Etter at vitnene var avhørt, ba forsvarerne for de kjærende parter om at vitnene skulle pålegges å oppgi kildens identitet, samt svare på de spørsmål de hadde vegret seg for å besvare. Påtalemyndigheten støttet vitnene i deres vegring.

Forhørsretten traffødt xx.xx.1992 beslutning med slik slutning:

"Vitnene E, F, G og H fritas for å oppgi identiteten til kilden i dok 4/17 samt fra å besvare spørsmål som kunne avsløre kildens identitet."

De kjærende parter forela beslutningen for Høyesteretts kjæremålsutvalg med anmodning om overprøving. Påtalemyndigheten, som var gjort kjent med begjæringen om overprøving, anførte at den var enig i forhørsrettens avgjørelse.

Ved beslutning av 17 desember 1992 stadfestet kjæremålsutvalget forhørsrettens beslutning.

I prosesskriv av 15 januar 1993 har de kjærende parter kommet med ytterligere anførsler.

A og B hevder at lagmannsrettens kjennelse lider av de samme feil som forhørsrettens kjennelse, og gjør i hovedsak gjeldende de samme anførsler som i kjæremålet til lagmannsretten. I tillegg bemerkes at det overfor lagmannsretten ble hevdet at loven sannsynliggjøringskrav må være oppfylt hvis materialet ikke gir grunn til å tro at handlingen er utført av siktede. Dette har lagmannsretten ikke kommentert, og den har heller ikke kommet med noe eget bidrag til hvordan sannsynlighetskravet i praksis skal forstås. Videre hevdes at Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1990-1040 taler for de kjærende parters forståelse. Dersom den aktuelle erstatningsbestemmelse skal nå sitt mål, dvs å åpne mulighet for uskyldige til å få erstatning eller oppreisning, er man nødt til å forholde seg til sannsynlighetsbegrepet på denne måten. I motsatt fall vil kravet til sannsynliggjøring tjene til å nekte erstatning eller oppreisning selv om det ikke er grunn til å tro at siktede har utført handlingen.

Når det gjelder den påståtte observasjon av B i en trekkvogn svarende til "torpedobilen" ett eller to minutter før kl 09.00 ransdagen, hvor lagmannsretten har gitt forsvaret medhold, tilføyes at lagmannsrettens uttrykk "høyst tvilsomt" trygt kan sies å være meget forsiktig. Når ransbilen åpenbart ifølge fire vitner befant seg et helt annet sted, på samme tidspunkt, hevdes det å være bevist at den tidligere antatte observasjon var uriktig.

Når det gjelder A, fremholdes det at selv om ikke lagmannsretten anfører vitnet I's observasjon mot A, synes det ikke som lagmannsretten har sett sammenhengen på dette punkt, ettersom vitnets beskrivelse av den andre personen i Volvoen nå anføres mot C . Det hevdes at politiets eneste grunn til å mistenke C på grunnlag av I's svært usikre signalment, var nettopp hennes forbindelse med A, som altså var utelukket av I.

Vedrørende tystertipset anføres at politiet verken direkte eller indirekte stilte spørsmål til kilden om opphavet til tipset eller hvor/når/av hvem kilden hadde fått sine opplysninger. Det hevdes at erfarne etterforskere ikke ville ha forholdt seg slik med mindre de betraktet hele tipset og kilden selv som useriøs. Et annet forhold som viser at tipset ikke ble tatt alvorlig, var at J som ifølge tipset skulle ha vært med på ranet, ikke engang ble fremstilt for varetektsfengsling. I tillegg anføres at uskyldige personer kan komme i en fullstendig umulig situasjon hvis domstolene ikke avviser denne form for bevisførsel fra politiets side. Etter bevisopptaket i Oslo forhørsrett hevdes bevisverdien av tystertipset å være ytterligere svekket. Særlig vises til vitnet Fs forklaring. Her fremkommer det at kilden ved første tips i november 1989 var en tidligere straffet person som ga sitt tips til narkotikaetterforskere i forbindelse med en annen sak. Videre at neste kontakt med kilden skjedde 4 desember 1989, og at det eneste som var grunnlaget for kildens annet tips, var det han ga uttrykk for første gang sammenholdt med hva han 4 desember hadde hørt på radioen om Tråkka-ranet. De kjærende parters gjenstående mulighet for å bevise fullstendig at tipset overhodet ikke har noen bevisverdi, er avskåret så lenge polititjenestemennene og påtalemyndigheten har fått medhold i fritak for vitneprov om kildens identitet. Den gjenværende teoretiske usikkerhet vedrørende tystertipset som vitnefritaket etterlater, kan ikke belastes de kjærende parter i deres sannsynliggjøring av å være berettiget til oppreisning og erstatning.

Ved avgjørelsen av de kjærende parters krav på oppreisning og erstatning må det tillegges avgjørende vekt at siktelsene mot dem ble henlagt med den begrunnelse at "intet straffbart forhold anses bevist". Det vises til påtegning fra riksadvokaten i en annen sak, hvor det fremgår at dette er en kvalifisert form for henleggelse pga bevisets stilling.

Når det gjelder det forhold at lagmannsretten har lagt vekt på at begge de siktede nektet å avgi forklaring i anledning siktelsen, og at de ikke hadde holdbart alibi, vises til at lagmannsretten ikke har gått inn på argumentasjonen i kjæremålet til lagmannsretten om at Cs og Ds omfattende og detaljerte forklaringer overhodet ikke hadde noen innflytelse på straffeforfølgningen. Det hevdes å være en helt ubegrunnet påstand når lagmannsretten uttaler at dersom A og B ikke hadde noe med ranet å gjøre, ville oppriktige og sannferdige forklaringer fra deres side kunnet befri dem fra mistanken. A og C hadde intet annet alibi enn det de kunne gi hverandre. Lagmannsretten kan heller ikke ha studert etterforskningsdokumentene særlig nøye når den uttaler at "det godt kan være at A overnattet hos C natten til den 4. desember 1989. Dette gir imidlertid verken A eller C alibi for tiden omkring ranstidspunktet, som var mellom kl 09.00 og 09.15 den 4. desember 1989." Det vises til at en betydelig mengde vitneprov tyder på at de som deltok i dette ranet var aktive i marken fra foregående kveld og gjennom hele natten til 4 desember 1989. Det nevnes videre at når A og B (samt C ) har valgt å holde denne saken "varm" ved å reise erstatningskravet, turde dette være en indikasjon på at de gjør dette fordi de er blitt urimelig rammet av en feilaktig anklage.

Det bes avslutningsvis om at saken i sin helhet blir forelagt Høyesterett til avgjørelse i medhold av straffeprosessloven §387 siste ledd.

Det er nedlagt slik påstand:

"A og B tilkjennes hver for seg erstatning for ikke-økonomisk skade stor kr 100.000,-."

C har påkjært kjennelsen på grunn av feil ved bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Det er i hovedsak vist til de samme anførsler som er gjort gjeldende for lagmannsretten. Når det gjelder bevisbedømmelsen, hevdes spesielt at lagmannsretten enten må ha oversett eller ikke lagt tilstrekkelig vekt på det sentrale faktum at vitnet I allerede under fotokonfrontasjon ved vitneavhør 12 desember 1989 utelukket A som sjåfør av den observerte Volvo stasjonsvogn i Forskningsveien. Sålenge det er klargjort at sjåføren ikke var A, er det intet i I's observasjon som gir grunn til å mistenke As venninne C for å være passasjeren.

Det vises for øvrig til de anførsler som er gjort gjeldende av A og B etter bevisopptaket i Oslo forhørsrett. C gir sin tilslutning til begjæring om behandling av saken i sin helhet av Høyesterett.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale C kr 7.320,- i erstatning etter straffeprosessloven §444 eller §445.

2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale C kr 100.000,- i oppreisning etter straffeprosessloven §446."

Påtalemyndigheten er gjort kjent med kjæremålene og prosesskrift av 15 januar 1993. I tilsvar av 31 juli 1992 anføres at det ikke kan ses å foreligge noe nytt i saken, og dette syn opprettholdes i påtegning av 11 november 1992 etter det avholdte bevisopptak. Påtalemyndigheten anser det ikke nødvendig at saken avgjøres av Høyesterett, jf straffeprosessloven §387 tredje ledd.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, men etter straffeprosessloven §388 nr 5 har utvalget full kompetanse.

Utvalget har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å overføre kjæremålet til behandling i Høyesterett i medhold av høyesterettsloven av 25 juni 1926 nr 2 §6 annet ledd, jf straffeprosessloven §387 tredje ledd.

Det første spørsmål utvalget må ta standpunkt til, er om det er gjort sannsynlig at de tre siktede ikke har foretatt den handling som var grunnlaget for siktelsen, jf straffeprosessloven §444 første ledd. Selv om de en tid var siktet for to forhold, har forfølgningen mot dem vært konsentrert om det såkalte Tråkka-ranet.

To av de siktede, A og B, ble knyttet til dette ranet gjennom et tystertips til politiet. For den tredje siktede, C, har tystertipset indirekte betydning gjennom hennes tilknytning til A.

Politiet er ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 17 desember 1992 gitt medhold i sitt ønske om ikke å avsløre identiteten til den person som avga tystertipset. Det fremgår imidlertid at kilden var en person i narkotikamiljøet, som i forbindelse med en annen sak ga tipset til etterforskere ved politiets narkotikaseksjon. Vedkommende hadde på et tidligere tidspunkt utpekt A og B samt en tredjemann som delaktige i et ran mot ABC-banks filial på Kringsjå 2 februar 1989, og opplyste at de samme personer planla å foreta et nytt bankran 20 november 1989. Den 4 desember 1989, samme dag som Tråkka-ranet hadde funnet sted, utpekte kilden overfor politiet A og B samt ytterligere to personer som delaktige. Kilden hadde da hørt om ranet på radio, og ut fra den tidligere informasjon han satt med, trakk han den slutning at de nevnte personer hadde deltatt.

Det må legges til grunn at politiet ikke i ettertid har innhentet ytterligere opplysninger fra kilden om grunnlaget for tipset, og man har således ikke mer konkrete holdepunkter for hva uttalelsene bygger på.

Det er i og for seg klart at et slikt tips kan gi grunnlag for etterforskning mot de personer det gjelder, og at det også kan ha en viss bevisverdi når opplysningene underbygges av annet bevismateriale. Men isolert sett må tystertipset anses for å ha liten betydning som bevis mot de siktede. Dette følger av bevisets karakter. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i sin ovennevnte beslutning av 17 desember 1992 lagt vesentlig vekt på politiets behov for å la kilden forbli anonym. Men konsekvensen av slik anonymitet er nødvendigvis at det ikke er mulig for de siktede eller retten å få nærmere etterprøvd grunnlaget for og motivet for de opplysninger som er gitt. Allerede rettssikkerhetshensyn tilsier da at det er problematisk å tillegge opplysningene bevisbetydning til skade for de siktede. I tillegg kommer at det er forhold som i den konkrete sak svekker påliteligheten av tystertipset. Som nevnt har politiet ikke i ettertid fulgt opp med nærmere undersøkelser av hvilket grunnlag kilden bygde på. Utvalget må dessuten legge til grunn at det ikke gjennom etterforskningen er fremkommet noe av betydning som knytter de siktede til ranet av ABC-banks filial på Kringsjå. Fingeravtrykk som ble funnet, skrev seg ikke fra de siktede.

Spørsmålet er så videre om det foreligger andre opplysninger enn tystertipset som er egnet til å knytte de siktede til Tråkka-ranet. Utvalget kan ikke se at det gjennom etterforskningen er fremkommet slike opplysninger. Verken vitneobservasjoner eller de beslag som ble gjort hos de siktede, har noen vekt som bevis mot dem. Utvalget finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til forhørsrettens og lagmannsrettens gjennomgåelse.

Når disse instanser likevel ikke har funnet det sannsynliggjort at de siktede ikke deltok i ranet, skyldes det for en vesentlig del deres atferd etter pågripelsen kombinert med det forhold at de ikke har noe sikkert alibi for gjerningstidspunktet.

A og B nektet etter pågripelsen å forklare seg både for politiet og for forhørsretten. De avga først forklaringer da forhørsretten i januar 1992 behandlet erstatnings- og oppreisningskravene, altså på en tid da det ikke lenger var særlig meningsfylt å konfrontere deres forklaringer med andre opplysninger om deres bevegelser i det aktuelle tidsrom. A og B har ikke gitt noen rimelig begrunnelse for sin nektelse av å avgi forklaring. C avga forklaring etter pågripelsen, men endret etter hvert sin forklaring på flere punkter, også slike hvor det er vanskelig å akseptere at hun skulle ha tatt feil i sine første utsagn. Det må imidlertid tilføyes at endringene i forklaringene gjaldt forhold som ikke kan sees å være av betydning for å knytte noen av de siktede til ranet.

En siktet har verken plikt til å forklare seg eller til å gi en sannferdig forklaring. Det er likevel klart at nektelse av å gi forklaring vil kunne være et bevismoment mot siktede, jf forutsetningen i straffeprosessloven §93 annet ledd. På samme måte vil det kunne tale mot en siktet at vedkommende gir en uriktig forklaring, også om feilene ikke har betydning for de sentrale spørsmål i saken. Utvalget finner imidlertid at det ikke kan legges avgjørende vekt på dette i forhold til sannsynliggjøringskravet i §444, når det etter utvalgets mening ikke er fremkommet noen opplysninger utenom tystertipset som er egnet til å knytte de siktede til ranet. Mangelen på slike opplysninger har særlig vekt fordi det har vært drevet en intens etterforskning mot de siktede, også i form av spaning i dagene mellom ranet og pågripelsen.

Når det ikke foreligger andre opplysninger som kan knytte de siktede til ranet, finner utvalget heller ikke å kunne legge særlig vekt på at de tre siktede mangler sikkert alibi for gjerningstidspunktet.

Utvalget er således blitt stående ved at det må anses sannsynliggjort at de siktede ikke har deltatt i Tråkka-ranet.

Det er ikke grunnlag for å si at de siktede ved eget forsettlig forhold har fremkalt forfølgningen, jf straffeprosessloven §444 annet ledd. Derimot kan det reises spørsmål om de ved sitt forhold under etterforskningen har medvirket til skaden på en måte som kan legges dem til last, slik at det er grunnlag for å nedsette et erstatningskrav eller la det falle bort etter §444 tredje ledd. Slik utvalget ser på saken, blir spørsmålet bare aktuelt for så vidt gjelder erstatningskravet fra C, og utvalget kommer tilbake til det etter drøftelsen av oppreisningsspørsmålet.

Alle tre siktede har krevet oppreisning med kr 100.000,- etter straffeprosessloven §446. I tillegg til at vilkårene for erstatning må være oppfylt, er det et vilkår for å tilkjenne oppreisning at særlige grunner taler for det. Påtalemyndigheten aksepterte for forhørsretten at vilkårene for oppreisning forelå dersom erstatningsvilkårene i straffeprosessloven §444 var oppfylt. For lagmannsretten gjorde imidlertid påtalemyndigheten gjeldende at det ikke forelå særlige grunner som talte for oppreisning, og dette syn må anses fastholdt for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påtalemyndigheten har særlig begrunnet sitt syn med at de siktede ikke kan anses å ha vært utsatt for slike påkjenninger at oppreisning fremstår som rimelig. Imidlertid er det klart at også As og Bs nektelse av å gi forklaring og Cs uriktige forklaring, som av påtalemyndigheten er påberopt som et generelt argument mot å ta de fremsatte krav til følge, må trekkes inn ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner for å tilkjenne oppreisning.

I og for seg er det flere forhold som kan tale for oppreisning. Tråkka-ranet gjaldt et beløp på flere millioner kroner. Det ble utført på en dramatisk måte, med betydelig brutalitet. Saken, og dermed også pågripelsen og varetektsfengslingen av de siktede, fikk stor publisitet. De siktede var varetektsfengslet i over en måned. Imidlertid må disse omstendigheter holdes opp mot det som foreligger om de tre siktedes forhold under etterforskningen.

Avgjørelsen av oppreisningskravene må ta som utgangspunkt at de tre siktede ikke var skyldige. Retten til å nekte å forklare seg har enhver siktet uansett om han er skyldig eller uskyldig, og noen begrunnelse av hvorfor han nekter, behøver vedkommende ikke å gi. Men nektelsesretten er særlig begrunnet i at en siktet ikke skal ha plikt til å angi seg selv eller komme i det dilemma at han må lyve for å unngå dette. En siktet som vet at han er uskyldig, vil i alminnelighet ikke ha noe å tape på å avgi forklaring, med mindre omstendighetene skulle ligge slik an at selv en sannferdig forklaring kunne styrke mistanken mot ham eller ville avdekke andre forhold av kriminell eller annen karakter som den siktede, av hensyn til seg selv eller andre, ikke ønsker å avsløre. I saken her har A og B ikke gitt noen som helst plausibel forklaring på hvorfor de ikke ville søke å bidra til en riktig opplysning av saken ved å forklare seg for etterforskerne. Som nevnt forklarte de seg om sine bevegelser i det aktuelle tidsrom først da forhørsretten i januar 1992 behandlet erstatnings- og oppreisningskravene. De forklaringer de da ga, gjør det vanskelig å se at de - som uskyldige - kunne ha noen anerkjennelsesverdig grunn til å motarbeide etterforskningen ved å nekte å gi forklaring. Selv om de ikke hadde plikt til å forklare seg, må dette veie tungt ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner for å tilkjenne dem oppreisning for ikke-økonomisk skade. Ut fra en konkret vurdering av dette forhold, sammenholdt med de øvrige omstendigheter i saken, finner utvalget at det ikke bør tilkjennes oppreisning.

Det som her er sagt, må gjelde også i forhold til C, som under etterforskningens gang har avgitt forklaring som på atskillige punkter må ha vært bevisst uriktig.

Av de tre siktede er det bare C som har krevet erstatning, med et beløp på kr 7.320,-. Påtalemyndigheten har vist til at kravet først fremkom under den muntlige forhandling for forhørsretten, og dermed etter utløpet av tremånedersfristen i straffeprosessloven §447 første ledd. Videre er det bestridt at erstatningsvilkårene foreligger, men selve beløpet er ikke bestridt.

Utvalget finner at fristregelen i straffeprosessloven §447 første ledd ikke er til hinder for en slik utvidelse av det opprinnelig fremsatte krav, sml også Rt-1989-894 på side 897. Grunnvilkåret for erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd må etter utvalgets oppfatning anses oppfylt, jf den tidligere drøftelse. Imidlertid oppstår det spørsmål om erstatningen må settes ned eller helt falle bort i medhold av §444 tredje ledd. Ut fra en samlet vurdering av Cs forhold og hensett til beløpets størrelse finner utvalget at kravet bør tas til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes for oppreisningskravene fra A og B.

2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale C 7.320,- - sjutusentrehundreogtjue - kroner i erstatning etter straffeprosessloven §444 innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Staten v/Justisdepartementet frifinnes for oppreisningskravet fra C .