HR-1994-401-K - Rt-1994-962
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-22 |
| Publisert: | HR-1994-00401-K - Rt-1994-962 (305-94) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger, Kjæremålsutvalgets kompetanse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1994-00171 K - Høyesterett HR-1994-00401 K, jnr 189/1994. |
| Parter: | Per Bjørn Mikkelsen (advokat Geir J Nilsen) mot Solheim Trafikkskole v/Harald Solheim (advokat Kolbjørn Andersen). |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §179, §180, §404 |
Saken gjelder kjæremål over en saksomkostningsavgjørelse.
I arbeidsrettssak avsa Tønsberg byrett den 18 februar 1993 dom hvor Solheim Trafikkskoles oppsigelse av Per Bjørn Mikkelsen ble kjent gyldig og Mikkelsen ilagt saksomkostninger med kr 124100.
Under saksforberedelsen for byretten krevet saksøkte, Solheim Trafikkskole, at saksøker, Per Bjørn Mikkelsen, skulle fratre sin stilling umiddelbart. Byretten tok ikke kravet til følge, men etter kjæremål avsa Agder lagmannsrett den 10 november 1992 kjennelse for umiddelbar fratreden. Videre kjæremål fra Per Bjørn Mikkelsen ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 15 desember 1992. Alle instanser besluttet at spørsmålet om saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum skulle utstå til avgjørelsen av hovedspørsmålet.
Per Bjørn Mikkelsen påkjærte saksomkostningsavgjørelsen i dommen av 18 februar 1993, og byrettens avgjørelse ble opphevet ved Agder lagmannsretts kjennelse av 7 juli 1993. Begrunnelsen for opphevelse var at det ikke var foretatt en separat vurdering av omkostningene knyttet til tvisten om gyldigheten av oppsigelsen og omkostningene knyttet til trafikkskolens krav om umiddelbar fratreden og dessuten generelt sett knappe og mangelfulle avgjørelsesgrunner. Videre kjæremål fra Solheim Trafikkskole ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 23 september 1993.
Tønsberg byrett avsa den 18 januar 1994 tilleggsdom vedrørende saksomkostningene med slik domsslutning:
"1. Per Bjørn Mikkelsen dømmes til innen 2 - to - uker å betale kr 124 000,- kroneretthundreogtjuefiretusen - til Solheim Trafikkskole, Sandefjord
2. Samme Per Bjørn Mikkelsen dømmes til innen 2 - to - uker å betale kr 3828,- - kronertretusenåttehundreogtjueåtte - til Solheim Trafikkskole, Sandefjord."
Per Bjørn Mikkelsen påkjærte dommen til Agder lagmannsrett som den 6 mai 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Tilleggsdom, domsslutningens punkt 1 og 2, avsagt av Tønsberg byrett 18. januar 1994 stadfestes.
2. Per Bjørn Mikkelsen tilpliktes å betale Solheim Trafikkskole ved Harald Solheim saksomkostninger i anledning kjæremålet kr 1000 -ettusen- innen 2 -touker etter forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse."
Saksforholdet for øvrig og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens avgjørelser.
Per Bjørn Mikkelsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i hovedsak anført:
Det gjøres gjeldende feil i rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at lovens regel ikke er at den tapende part skal fritas for omkostningsansvar dersom saken var tvilsom. Den kjærende part vil hevde at tvistemålsloven §172 gir en samlet hjemmel for å idømme saksomkostninger. Dersom vilkårene for unntak i tvistemålsloven §172 annet ledd er tilstede, skal omkostninger ikke ilegges.
Det vises til praksis før vedtakelse av tvistemålsloven, og at Civilprosesslovkommisjonen opprinnelig ønsket å innføre strengt objektive regler for omkostningsansvar, men at dette objektive prinsipp ikke ble gjennomført ved lovutkastet som senere ble gjennomført. Videre vises til Skeie, Den norske Civilprosess, bind 3, annen utgave side 432 flg.
Når Agder lagmannsrett har lagt til grunn at Tønsberg byrett kunne ilegge omkostninger selv om vilkårene i tvistemålsloven §172 annet ledd var oppfylt, har den i realiteten oppstilt den regel at selv vilkårlig eller klart urimelig skjønnsutøvelse kan passere.
Det anføres videre at kjæremålsinstansen er kompetent til å prøve hvorvidt saken var "tvilsom", og at denne prøvelsesretten kun begrenses av tvistemålsloven §181 annet ledd 2. punktum som gjelder den konkrete bevisbedømmelse. Lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på en uriktig forståelse av tvistemålsloven §181, idet lagmannsrettens forståelse begrenser kjæremålsmålsinstansens kompetanse i for stor grad. Det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har foretatt en konkret vurdering av byrettens skjønnsutøvelse, og denne saksbehandlingsfeil antas å kunne ha fått betydning for resultatet. Det er vist til Rt-1990-1029.
Per Bjørn Mikkelsen har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Per Bjørn Mikkelsen tilkjennes saksomkostninger."
Solheim Trafikkskole har i kjæremålstilsvar hovedsakelig anført:
Agder lagmannsrett har bygget på riktig lovforståelse. Den kjærende part uttrykker seg i kjæremålet som om det skulle foreligge en rettsavgjørelse i saken hvor det gis uttrykk for at betingelsene for unntak etter tvistemålsloven §172 annet ledd er oppfylt. Dette kan ikke ses å være tilfellet.
Kjæremålsmotparten er ikke enig i den kjærende parts rettsoppfatning som bygger på at saksomkostningsansvar ikke skal ilegges når betingelsene for unntak etter tvistemålsloven §172 annet ledd er oppfylt. Det er ikke støtte for denne rettsoppfatning, verken i forarbeider eller i eldre litteratur.
Solheim Trafikkskole har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et omkostningskjæremål. Utvalgets kompetanse ved videre kjæremål er begrenset etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet er fremsatt under henvisning til tvistemålsloven §404 nr 3 og er i første rekke rettet mot lagmannsrettens lovtolking, men også lagmannsrettens saksbehandling er påkjært, jf tvistemålsloven §404 nr 2.
Angrepet på lovtolkingen gjelder lagmannsrettens forståelse av tvistemålsloven §172 annet ledd og i tilknytning til dette dens forståelse av bestemmelsene i tvistemålsloven §181 om kjæremålsrettens kompetanse i saksomkostningssaker.
Den kjærende parts innsigelser mot lagmannsrettens forståelse av tvistemålsloven §172 annet ledd knytter seg til følgende uttalelser i lagmannsrettens kjennelse:
"Lovens regel er ikke at den tapende part skal fritas for omkostningsansvar hvis saken var tvilsom, jfr uttrykkene "Undtagelse kan dog gjøres - - - " i §172 annet ledd og "medmindre retten - - - finner at burde frita ham" i §180 første ledd i.f. Det er med andre ord ikke i strid med loven å følge hovedregelen selv om betingelsene for å frita for omkostningsansvar er oppfylt."
Utvalget bemerker at bestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd inneholder tre unntak fra hovedregelen i bestemmelsens første ledd, blant annet hvor "saken var saa tvilsom, at der var fyldestgjørende grund for den tapende part til at la den komme for retten". Dersom vilkårene foreligger for å gjøre unntak, "kan" domstolen etter §172 annet ledd la være å pålegge den tapende part å betale omkostninger. Om adgangen til å gjøre unntak skal benyttes, beror på et rimelighetsskjønn. Utvalget viser blant annet til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer I 354. Lagmannsretten har således ikke tolket loven uriktig på dette punkt.
Ved kjæremål over saksomkostningsavgjørelser gjelder bestemmelsen i tvistemålsloven §181 om at kjæremål bare kan erklæres på det grunnlag at omkostningsavgjørelsen er "i strid med loven". I §181 er videre fastslått at dersom saken er avgjort ved dom, er kjæremålsretten bundet av den underordnede retts bevisbedømmelse. Selv om kjæremålsretten skulle mene at den underordnede rett har bedømt bevisene feil, kan dette således ikke gi grunnlag for opphevelse. Annerledes dersom saksomkostningsavgjørelsen avhenger av om avgjørelsen var tvilsom rettslig sett. Her kan kjæremålsretten prøve den underordnede retts bedømmelse som ledd i vurderingen av om avgjørelsen er i strid med loven. Som nevnt beror det videre på et rimelighetsskjønn om bestemmelsen i §172 annet ledd skal benyttes dersom vilkårene foreligger. Den underordnede retts skjønn i denne forbindelse kan kjæremålsretten ikke overprøve uten i helt spesielle tilfeller.
I foreliggende sak har lagmannsretten i sine premisser om omkostningsspørsmålet i oppsigelsessaken enkelte bemerkninger om at det ikke kan ha noen betydning om lagmannsretten er enig eller uenig i byrettens vurdering av sakens tvilsomhet (overgangen 6-7 i kjennelsen). Det som her står, er uklart og etter utvalgets syn uheldig. Utvalget peker på at dersom en underordnet rett ved vurderingen av om det skal gjøres unntak etter tvistemålsloven §172 annet ledd har lagt avgjørende vekt på at avgjørelsen er rettslig tvilsom eller ikke rettslig tvilsom, kan kjæremålsretten prøve dette, og dersom den er uenig, oppheve omkostningsavgjørelsen. Hva slags tvil lagmannsretten sikter til, er noe uklart.
Det som her er trukket frem synes imidlertid etter sammenhengen å måtte oppfattes som mer generelle bemerkninger. Lagmannsretten uttaler således i det følgende:
"Det avgjørende er at byretten har vurdert grunnlaget for oppsigelsen slik at det ikke er grunn til å frita Mikkelsen fra omkostningsansvaret".
Det som sies om lagmannsrettens forståelse av byrettens omkostningsavgjørelse - at det ikke er funnet grunn til å gjøre unntak - må ses i sammenheng med det lagmannsretten uttaler om at byretten i tilleggsdommen har opprettholdt sin opprinnelige avgjørelse "med en begrunnelse som er tilstrekkelig og som ikke indikerer at avgjørelsen er truffet på uriktig rettslig grunnlag". Det som her fremgår om avgjørelsesgrunnlaget, er etter utvalgets syn en tilstrekkelig begrunnelse for avgjørelsen, og utvalget finner ikke at det bygger på uriktig forståelse av bestemmelsene i tvistemålsloven §181.
Lest i sammenheng oppfatter utvalget lagmannsrettens premisser slik at byrettens avgjørelse ikke er funnet å være vilkårlig eller klart urimelig. At lagmannsretten ikke har gått inn på dette, kan ikke gi grunnlag for opphevelse i dette tilfellet.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har ikke ført frem, men utvalget finner ut fra omstendighetene knyttet til lagmannsrettens premisser at det ikke er grunn til å tilkjenne saksomkostninger for utvalget.
Kjennelsen er enstemmig.
Kjennelse :
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.