Rt-1990-1029
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-11 |
| Publisert: | Rt-1990-1029 (362-90) |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 508 K/1990, jnr 291/1990 |
| Parter: | Tor Egil Sommer (advokat Jon Bertelsen) mot Sør-Varanger kommune (advokat Knut Hegg). |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, Skatteloven (1911), §172, §180, §384, §403 |
Ved stevning av 5. januar 1989 til Tana og Varanger herredsrett reiste Tor Egil Sommer søksmål mot Sør-Varanger kommune med påstand om at ligningsnemndas og overligningsnemndas vedtak om endring av ligningen for årene 1983 og 1984 skulle oppheves. Ligningene var blitt endret dithen at Sommer ikke var blitt lignet som selvstendig næringsdrivende, men som lønnsmottaker. Sør-Varanger kommune påstod i tilsvaret at ligningene for 1983 og 1984 måtte opprettholdes.
Herredsretten avsa 1. juli 1990 dom med slik domsslutning:
"1. Sør-Varanger kommune frifinnes.
2. Tor Egil Sommer dømmes til å betale saksomkostninger til Sør-Varanger kommune med kr. 18.000."
Sommer påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett som 18. juni 1990 avsa dom med slik slutning:
"1. Ligningen av Tor Egil Sommer for 1983 og 1984 oppheves.
2. Ved ny ligning legges til grunn at Tor Egil Sommer driver virksomhet som deltaker i firmaet Stålservice Mek. Verksted Arne J. Sommer & Sønn.
3. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."
Sommer har i rett tid påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, domsslutningens pkt. 3, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at det foreligger feil lovanvendelse. Lagmannsretten har begrunnet sin avgjørelse med at saken i faktisk henseende har fremstilt seg som tvilsom. Partene har imidlertid stort sett vært enige om faktum, og det sentrale tvistespørsmål i saken var om Sommer var næringsdrivende i skatteloven forstand. Det vesentligste tvistepunkt har vært om man må være medeier i firmaet for å kunne kalle seg næringsdrivende i skatteloven forstand samt spørsmålet om firmameldingens gyldighet, dvs rent juridiske spørsmål.
Subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse for omkostningsspørsmålet er for knapp til at man kan vurdere rettsanvendelsen. Tvilen gjenspeiler seg ikke i domspremissene, og det synes da vanskelig å avgjøre om loven er riktig anvendt. Reelle hensyn må også tillegges vekt i skattesaker. Det offentlige bør bære byrdene og risikoen for omkostningene for uriktige ligninger, jf. Rt-1977-143.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Sør-Varanger kommune v/ordføreren dømmes til å betale saksomkostninger til Tor Egil Sommer for lagmannsrett og herredsrett.
Subsidiært:
1. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
Prinsipalt og subsidiært:
2. Sør-Varanger kommune v/ordføreren dømmes til å betale Tor Egil Sommer omkostningene i anledning kjæremålet."
Sør-Varanger kommune har i tilsvaret gjort gjeldende at Sommer i kjæremålet har angrepet den skjønnsmessige eller bevismessige vurdering av den tvil som saken har frembragt for lagmannsretten. Til den subsidiære argumentasjon er det bemerket at domspremissene klart gir uttrykk for den tvil som har ledet til lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Pkt. 3 i Hålogaland lagmannsretts domsslutning av 6. juni 1990 stadfestes.
2. Sør-Varanger kommune v/ordføreren tilkjennes sakens omkostninger med kr. 800,- i anledning kjæremålet."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Utvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsen i tvistemålsloven §181 annet ledd. Således kan det bare prøve om lagmannsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven. Da lagmannsretten har avgjort saken ved dom, er utvalget bundet ved lagmannsrettens bedømmelse av sakens bevisligheter. Som ledd i angrepet på lovanvendelsen, kan også påberopes som saksbehandlingfeil at domsgrunnene er så mangelfulle at de hindrer prøvelse av kjæremålet, jf. tvistemålsloven §403 annet ledd sammenholdt med §384 annet ledd nr. 5.
Når tvistemålsloven §181 annet ledd bestemmer at kjæremålsretten er bundet av den underordnede retts bedømmelse "av sakens bevisligheter", ligger det i dette at kjæremålsutvalget må anse seg bundet ikke bare av det bevisresultat lagmannsretten er kommet frem til, men også av dens vurdering av om det har foreligget bevistvil. Som det er påpekt i kjæremålsavgjørelse inntatt i Rt-1952-757 og i senere utrykt kjennelse av 13. oktober 1988, lnr 432 K/1988, medfører loven ordning at det i alminnelighet vil være vanskelig for kjæremålsretten, når tvilen har knyttet seg til faktum, å prøve den underordnede retts skjønn med hensyn til bevisets tvilsomhet.
I den foreliggende sak uttaler lagmannsretten at: "Man finner at saken i faktisk henseende har fremstillet seg som så tvilsom at kommunen har hatt fyldestgjørende grunn for å ta til gjenmæle både for herredsretten og lagmannsretten". Under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 annet ledd har lagmannsretten så bestemt at saksomkostninger ikke skal tilkjennes. Det fremgår at tvilen har knyttet seg til bevisvurderingen. Etter det som er sagt ovenfor, kan kjæremålsutvalget ikke overprøve lagmannsretten i spørsmålet om bevisvurderingen må anses tvilsom. Når avgjørelsen ble ansett tvilsom, kunne lagmannsretten i medhold av de bestemmelser det er vist til, unnlate å tilkjenne saksomkostninger. Den skjønnsmessige vurdering av om omkostninger da skulle tilkjennes eller ikke, herunder rimeligheten av å nekte å tilkjenne saksomkostninger når det er skatteyteren som har vunnet saken, kan ikke overprøves av kjæremålsutvalget. Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kommunen har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påstanden tas til følge i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, og saksomkostningene fastsettes til kr. 800,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Tor Egil Sommer til Sør-Varanger kommune 800,- - åttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.