HR-1994-40 - Rt-1994-518
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-28 |
| Publisert: | HR-1994-00040-A - Rt-1994-518 (141-94) |
| Stikkord: | Ærekrenkelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00040 A, privat straffesak snr 256/1992. |
| Parter: | 1. Håkon Letvik 2. Aftenposten A/S (Advokat Cato Schiøtz) mot A (Advokat Per Danielsen). |
| Forfatter: | Foss, Gjølstad, Sinding-Larsen, Bugge, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §247, §253 |
I privat straffesak med A som saksøker og tidligere sjefredaktør Egil Sundar, journalist Håkon Letvik og Aftenposten A/S som saksøkte, avsa Oslo byrett 8 mai 1992 dom med slik domsslutning:
"I. I medhold av straffeloven §253 nr. 1 kjennes følgende utsagn i Aftenposten den 25. august 1987 døde og maktesløse:
1. "Det viser seg at A flere ganger er blitt anmeldt for bedrageri i Norge", for så vidt gjelder beskyldninger om at A har begått bedrageri.
2. "Jeg kan bekrefte at A ble anmeldt for grovt underslag fra arbeidsgiveren mens han arbeidet som undervisningsleder", for så vidt gjelder beskyldningen om at A har begått grovt underslag.
3. "Det forelå også andre anmeldelser av saker som gjaldt penger mot A, sier lensmann Sverre Oppdahl i Karasjok", for så vidt gjelder beskyldningen om at A har gjort seg skyldig i bedrageri eller underslag i pengesaker.
II. Saksøkte nr. 2 og 3 frifinnes for utsagnet "En mann som morer seg mindre er disponent Tor Saur i Hell bil i Stjørdal, som har anmeldt A for bedrageri av 50000 kroner."
III. Sjefredaktør Egil Sundar frifinnes.
IV. Håkon Letvik dømmes til å betale i oppreisning til A kr 10000 - kronertitusen.
V. Aftenposten A/S dømmes til å betale i oppreisning til A kr 20000 - kronertyvetusen. Aftenposten A/S hefter i tillegg solidarisk med Håkon Letvik for det beløp han ble ilagt, jf post IV.
VI. I saksomkostninger dømmes Aftenposten A/S og Håkon Letvik å betale til A kr 45750 - femogførtitusensyvhundreogfemtikroner."
Saksforholdet og hva partene gjorde gjeldende for byretten, fremgår av byrettens domsgrunner.
Journalist Håkon Letvik og Aftenposten A/S har anket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder domsslutningens I, IV, V og VI. De ankende parter gjør gjeldende at byretten har lagt feil lovanvendelse til grunn for behandlingen av skyldspørsmålet og at saksbehandlingen er uriktig. Også A har anket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder domsslutningens II, III og V.
Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 1 desember 1992 anken fra Håkon Letvik og Aftenposten A/S henvist til Høyesterett.
Anken fra A ble avvist ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 17 desember 1992 idet kjæremålsutvalget fant at ankefristen var oversittet.
Avisartiklene som inneholder de utsagn byretten har mortifisert, er i sin helhet gjengitt i byrettens dom. I samme utgave av Aftenposten var det ytterligere to artikler som inneholdt omtale av A. Den ene var lederartikkelen, den annen et stort oppslag på side 8. Også med hensyn til de to sistnevnte artikler vises til byrettens dom.
Artiklene i Aftenposten ble skrevet etter at A hadde innkalt til en pressekonferanse søndag den 23 august 1987 på Grand Hotel i Oslo. Om sakens bakgrunn vises til den fremstilling som er gitt i Høyesteretts kjennelse i dag i privat straffesak: Redaktør Andreas Norland, Verdens Gang A/S, journalist Øyvind Brigg og journalist Tor Strand mot A.
De ankende parter, journalist Håkon Letvik og Aftenposten A/S har fremhevet at det faktisk forelå anmeldelser mot A, slik de er referert i utsagn 1-3 i domsslutningens punkt I i byrettens dom. De godtar at sannhetsbevis for at det er inngitt anmeldelser ikke uten videre er tilstrekkelig for straffrihet. Men byretten har foretatt en mangelfull vurdering av rettsstridsspørsmålet. Den har ikke lagt tilstrekkelig vekt på at A på tidspunktet for avisens reportasje hadde stått frem som en offentlig person. Han hadde tidligere gjort seg bemerket ved en rekke påfunn og merkverdigheter som det i forbindelse med hans nye rolle i høy grad var grunn til å fokusere på.
Det blir ikke bestridt at Aftenpostens artikler innbyr til å sette spørsmålstegn ved As dømmekraft og troverdighet. De ankende parter mener imidlertid at det er As egen forhistorie og handlingsmønster som gir foranledning til dette. Aftenposten har brukt en korrekt form og ikke gitt de påklagede opplysninger en uforholdsmessig fremtredende plass. Da A henvendte seg til avisen og protesterte mot innholdet i utsagnene, fikk han tilbud om å foreta en oppklaring med henblikk på beriktigelse. A benyttet seg ikke av tilbudet. Saksanlegget med krav om mortifikasjon og erstatning ble fremsatt nærmere tre år senere og like før foreldelsesfristen for mortifikasjonssøksmål utløp.
A pretenderte gjennom pressen å formidle et budskap av utenrikspolitisk betydning. Å undersøke hva A sto for, var under disse omstendigheter en klar forpliktelse for pressen. Hans budskap hadde direkte sammenheng med president Mois nær forestående statsbesøk i Norge. Tidsfaktoren tatt i betraktning, kan de unøyaktigheter som fremkommer ved en fortolkning av de utsagn byretten har mortifisert, ikke være tilstrekkelige til at de kan anses som rettsstridige.
Subsidiært gjør de ankende parter gjeldende at byrettens domsgrunner er ufullstendige når det gjelder forhold av betydning for rettsstridsspørsmålet, og at dommen av denne grunn må oppheves.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
De ankende parter frifinnes
Subsidiært:
Byrettens dom oppheves.
I begge tilfeller:
De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for Oslo byrett og Høyesterett."
Ankemotparten, A, har anført at byrettens lovanvendelse i det vesentlige er riktig med hensyn til de utsagn byretten har mortifisert. De angrepne utsagn må oppfattes derhen at A har gjort seg skyldig i bedrageri og flere underslag. Det ligger innenfor kjerneområdet for personvernet å være beskyttet mot beskyldninger om straffbare forhold som man ikke har begått. Uriktige beskyldninger om straffbare forhold vil alltid være rettsstridige ærekrenkelser. Selv meget mere offentlig kjente personer, for eksempel politikere, har rettsbeskyttelse i forhold til bestemmelsene om ærekrenkelser når deres hederlighet trekkes i tvil. Ankemotparten har særlig vist til Mæland: Ærekrenkelser 361 og til Rt-1990-257 flg der Høyesterett understreker (s 264): "Man må således være på vakt overfor utilbørlige angrep på hederlighet, lovlydighet og personlig vandel."
Ankemotparten kan for øvrig ikke betraktes som en offentlig person, knappe to dager etter at han hadde holdt sin pressekonferanse.
Det er intet ved ankemotpartens tilværelse og handlinger i Kenya eller Norge som fratar ham vernet mot å bli beskyldt for straffbare handlinger som han ikke har begått. At hans tilværelse kan synes eksotisk og kuriøs, gir ikke Aftenposten rett til å fremsette beskyldninger om at han har begått straffbare handlinger. I rettspraksis finnes eksempelvis dommer som innebærer at selv personer som er dømt for de groveste narkotikaforbrytelser har krav på beskyttelse av sin ære når de utsettes for beskyldninger om andre straffbare forhold.
Etter ankemotpartens syn gir domsgrunnene tilstrekkelige holdepunkter for å anta at byretten har tatt hensyn til rettsstridsreservasjonen og har anvendt den riktig.
Ankemotparten, A, har nedlagt slik påstand:
"1. Anken forkastes.
2. Håkon Letvik og Aftenposten A/S betaler As saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge og at byrettens dom må oppheves.
De ankende parter har for byretten som for Høyesterett prinsipalt anført at den rettsstridsreservasjon som etter sikker praksis må innfortolkes i straffeloven §247, må medføre at de påankede utsagn verken kan medføre straff, mortifikasjon eller oppreisning.
I denne sak oppstår spørsmålet om å anvende rettsstridsreservasjonen i §247 for uriktige faktiske opplysninger. Jeg er som førstvoterende i før nevnte sak: Redaktør Andreas Norland m fl mot A kommet til at rettsstridsreservasjonen i særlige tilfeller også må gjelde for uriktige faktiske opplysninger og viser til de alminnelige vurderinger omkring spørsmålet i nevnte sak.
Rettsstriden må som de ankende parter anfører, ses på bakgrunn av at A trådte frem for offentligheten og ga oppsiktsvekkende opplysninger i en viktig sak. Han ble ikke akseptert som talsmann av kenyansk utenrikstjeneste. Likevel opptrådte han som offisiell representant i norsk TV. Om dette forhold uttales det i byrettsdommen 16:
"Uansett hvilken beskrivelse som best dekker hans opptreden i saken, er det ikke tvilsomt at A selv har stått frem for omverden med et mandat i saken. Det er derfor grunnlag for å uttale at i forhold til pressen og media for øvrig hadde han inntatt en sentral plass i en viktig sak. Fra et mediasynspunkt måtte det fremstå som nokså selvsagt å undersøke nærmere hvem denne mannen var."
Etter min oppfatning har ikke byretten under sin drøftelse vedrørende de utsagn den har mortifisert, redegjort for rettsstridsspørsmålet i relasjon til den undersøkelsesoppgave den med rette tillegger media, all den tid A hadde innkalt pressen til konferanse for ved hjelp av den å formidle et budskap han påsto å ha til norske myndigheter og det norske folk. Det kan heller ikke ses av domsgrunnene om byretten tilstrekkelig har vurdert spørsmålet om Aftenposten hadde tid til å foreta grundigere undersøkelser hensett til As hastig sammenkalte pressekonferanse, president Mois forestående besøk og det tidspress A selv hadde avstedkommet.
Jeg er kommet til at byrettens ufullstendige behandling av rettsstridsspørsmålet kan ha hatt betydning og at byrettens dom derfor må oppheves.
På samme måte som i saken redaktør Andreas Norland m fl mot A, er jeg kommet til at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves så langt den er påanket.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.